Mitt grønlandske eventyr
3. august 2015
Endelig, en drøm går i oppfyllelse; å få oppleve Kalaallit Nunaat – menneskenes land. Hit har jeg lenge ønsket å reise. Til tross for det grønlandske navnets betydning, er det ikke så mye mennesker på denne verdens største øy. Her bor det omtrent 56000 mennesker, de fleste grønlendere. Øya som sokner til Nord-Amerika, men som politisk tilhører Danmark og Europa.
Etter en mellomlanding med Air Grenland på hovedflyplassen i Kangerlussuaq bar det videre i mindre fly over innlandsisen til vakre Ilulissat. Mer enn 80 % av Grønland er dekket av isbreer, og jeg konstaterer at øya verken lever opp til det norske navnet eller det grønlandske navnet, som er villedende på begge språk.
På flyturen over innlandsisen, går mine tanker til Samuel Balto og Ole Nilsen Ravna (Bikkan Ovlla) som i 1888 krysset Grønlands innlandsis med Fridtjof Nansen, Otto Sverdrup, Oluf Dietrichson og Kristian Trana. En strabasiøs ferd i et til da ukjent område for den hvite mann, – men i et område grønlenderne hadde levd lenge. Etter å ha jobbet i mange år på Polarinstituttet med bilder fra ekspedisjonen i 1888, og etter å ha jobbet med utstillinger hvor den samiske deltakelsen på polare ekspedisjoner er blitt løftet fram, var det en stor glede å skue over den endeløse breen hvor de to samene gikk den den lange strabasiøse turen på ski.
Ankomsten i Ilulissat minnet om Tromsø, kald kjølig polarluft slo mot oss da vi gikk ut av flyet. Fra lufta så den lille byen betagende ut med sine fargerike hus i et landskap omringet av breer, grønn tundra, og den mektige Isfjorden med sine skyskraper-høye isfjell. Jeg fryktet at fem dager på en slik plass ville gå rasende fort!
På tur med Air Grenland. Foto: Ann Kristin Balto Innlandsisen med smeltedammer og breelv. Foto: Ann Kristin Balto Samuel Balto og Ole Ravna krysset Grønland i 1888. Foto: Norsk Polarinstitutt Flybytte i Kangerlussuaq. Foto: Ann Kristin Balto Fargerike hus. Foto: Ann Kristin Balto Enn å ha denne utsikten. Foto: Ann Kristin Balto