Kvinner i Antarktis

Visste du at den første kvinne i Antarktis var norsk? Caroline Mikkelsen var den første kvinne som satte sin fot i Antarktis, nærmere bestemt på en av øyene i øygruppa Tryne Islands. Hun var med hvaloljetankeren M/S «Thorshavn» til Antarktis i 1935, og var gift med kaptein Klarius Mikkelsen. Den 20.februar tok sju av mannskapet, samt Caroline Mikkelsen seg i land i en livbåt. De fant en smal vik hvor det var mulig å gå i land, nær en fjellkjede som de ga navnet Vestfoldfjellene. I bildearkivet på Polarinstituttet finnes et bilde av Caroline Mikkelsen som heiser flagget etter at de har gått i land. Det må ha vært et stort øyeblikk for henne. De bygde en varde på stedet som lå på 68 grader, 23 minutter sør, og 78 grader 36 minutter øst.

Caroline Mikkelsen heiser det norske flagget ved varden på Ingrid Christensen Land. Hennes mann Klarius Mikkelsen holder tale. Foto: Norsk Polarinstitutt

Caroline Mikkelsen heiser det norske flagget ved varden på Ingrid Christensen Land. Hennes mann Klarius Mikkelsen holder tale. Foto: Norsk Polarinstitutt

Senere skulle flere norske kvinner finne veien til Antarktis, bare to år etter Caroline, satte Ingrid Christensen sin fot på det antarktiske kontinent, og mot vår tid Liv Arnesen, Monica Kristensen, og mange kvinnelige forskere ut på 80, og 90-tallet. På vår tur med Fram til Antarktis, har vi hatt et ekspedisjonsteam ombord, som har fått oss i land, og guidet oss, de har ordnet med kajakkturer, og med overnatting på land. Alt har gått så effektivt og greit, men må være en utfordring når nesten 200 passasjerer skal fraktes til og fra land, inntil to ganger om dagen. Det som jeg syns har vært spesielt bra, er den høye kvinneandelen. Av de 13 i ekspedisjonsteamet, er 7 kvinner, og lederen for hele temaet er Line Overgaard, som har jobbet i Hurtigruten siden 2001, og som har vært naturguide siden 2010. Da vi var på besøk på den britiske stasjonen Rothera, kommenterte hun at hun gjerne skulle jobbet der en sesong, og fått overvintret her i sør.

Rachel Duncan Morgan er en annen kvinne som har lang erfaring fra Antarktis. Hun ble bitt av polarbasillen da hun som ung pike leste boka «Reindeer Are wild too» , en bok om samer i Norge. Dette var hennes første møte med polarlitteratur, og ga mersmak. Hun leste senere alt hun kom over av litteratur om Antarktis, og bestemte seg for at hun ville dit. Hun søkte jobb hos British Antarctic Survey (BAS), men fikk beskjed om at kvinner ikke kunne overvintre på noen av de britiske stasjonene i Antarktis. I mellomtida fikk hun jobb i Royal Geographical Society, hvor hun jobbet med glassplatene (bildene) til Frank Hurley, fotografen som var med på Shackletons Endurance ekspedisjon. Da det ble åpnet for kvinner på stasjonen Rothera, søkte hun, og dro dit i 1997 og jobbet i flere år som feltassistent for forskere. Siden ble hun leder for Antarctic Heritage Trust som ivaretar kulturminner i Antarktis. Ombord på Fram holdt Rachel flere spennende foredrag, om sitt liv i Antarktis, og om geopolitikk i Antarktis, og hun var en av guidene som var med på overnattinga på land. En fascinerende kvinne som har mye å fortelle fra Antarktis.

Rachel Duncan Morgan med 20 års erfaring fra Antarktis

Rachel Duncan Morgan med 20 års erfaring fra Antarktis


På den britiske stasjonen Rothera, hvor vi var innom noen dager tidligere, ble vi guidet rundt av to kvinner, den ene var marinbiolog, og den andre var dykkeleder, begge i tøffe jobber, som krever sitt av de ansatte. En bedriftseier som var med på turen fortalte at han heller ansatte kvinner enn menn i litt «farlige» jobber, fordi han mente kvinner tar færre sjansen, og de risikerer ikke liv og dyrt utstyr. Så etter at han gikk for kvinner i typiske mannsdominerte yrker, så gikk antall skader og ødelagt utstyr ned til null, noe som var mer lønnsomt for bedriften. Interessante tanker, og overført til polarområdene hvor sikkerhet er en veldig viktig faktor, vil jeg tro at kvinnelige ansatte har vært et positivt bidrag på flere måter!

Marinbiolog Terry på Rothera Station.

Marinbiolog Terry på Rothera Station.

På kajakkturene som var en del av tilbudet vi kunne melde oss på, var det et team av tre personer som guidet deltakerne, Stian Aadland og de to kvinnene Liselotte Kahrs og Therese Horntrich. Alle tre ekstremt dyktige, og som fikk en som meg til å føle meg fullstendig trygg første gangen jeg satte meg i en kajakk. Sammen med de tre fikk vi en fantastisk padletur mellom isflak, isfjell, sel og pingviner. I LOVE IT!

Liselotte Kahrs instruerer kajakkpadlere på Port Lockroy

Liselotte Kahrs instruerer kajakkpadlere på Port Lockroy

På turen nordover plukket vi opp en kajakkekspedisjon som hadde vært tre uker på padling i samme farvann som Belgica-ekspedisjonen (1897-1899). Belgica-ekspedisjonen foretok den første overvintring i Antarktis på isen (ikke på land), og var en vitenskapelige ekspedisjon med deltakere fra flere land. En av mennene ombord var den unge Roald Amundsen som var med som frivillig for å få sitt skipper-sertifikat. Kajakkekspedisjonen som ble plukket ombord het Belgica the cradle of scientists and explorers – from A-Z. Med på ekspedisjonen var to kvinner, og en av de fem deltakerne var norske Karin Strand. De holdt foredrag ombord på Fram, og kunne fortelle om en spennende og vellykket kajakkekspedisjon, og avsluttet foredraget med at de hadde fått mye hjelp av Polarinstituttet i prosessen med å få tillatelse til å padle i disse farvannene. Jeg ble bedt om å hilse til flere kolleger som hadde vært til stor hjelp. Så nok en kvinne med Antarktis-erfaring.

Et par bøker som kan nevnes for de som vil lese mer om kvinner i Antarktis er boka: Just Tell Them I Survived!: Women in Antarctica av Robin Burns, hvor 130 ulike kvinner forteller om sine erfaringer fra Antarktis. Disse kvinnenes erfaringer spenner seg i tid fra 1959 til i dag. En annen bok er romanen Kanten av isødet, skrevet av Jesse Blackadder, og som handler om tre sandefjordkvinner som på 1930-tallet befinner seg ombord i hvalfangstskipet Thorshavn på vei til Antarktis. I boka er det lagt en spenning opp mot hvem av disse tre kvinnene som blir den først kvinnene som går i land i Antarktis. Navnene på kvinnene peker på virkelige personer som dro til Antarktis, som Ingrid Christensen, Mathilde Wegger, samt Lillemor Rachlew. Ombord er også reder Lars Christensen og den kjente polfarer Hjalmer Riiser Larsen, som alle de tre kvinnene er begeistret for. Boka er en roman, men for meg som har sett bilder av samtlige personer som blir nevnt i boka, og kjenner til ekspedisjonene som det vises til, så er det spennende spennende lesning, og boka vekker til live mange personer som har vært døde lenge.

En natt med pingviner

Med ett husker jeg hva som er Antarktis – stillheten

Disse ord oppsummerer Monica Kristensens opplevelse av Antarktis. Vel, jeg kan ikke si det samme etter å ha tilbrakt en natt på land. Midt i en pingvinkoloni er det ikke mye stille, selv ikke om natta. Trodde de sov da, men nei, det var skvaldring, kjekling og skriking. Ikke hele tida, men akkurat så ofte at jeg våknet til med et rykk i det jeg var i ferd med å duppe av. Vi hørte også en rumling til stadighet, og det var store isbreer i nærheten som kalvet. Da jeg omsider sovnet drømte jeg om pingviner. Hvilken herlig opplevelse! Tror vi kan si at jeg fikk max uttelling for natta på land.

Vi gikk i land på Petermann Island, en øy som ble oppdaget av en tysk sommerekspedisjon i 1872-73. Øya fikk navnet etter August Petermann som i sin tid startet det anerkjente geografiske tidsskriftet Petermann Mitteilungen. Petermann er en av de mange som har fått oppkalt et sted i Antarktis etter seg, uten å ha vært der sjøl. På østsida av øya står en argentinsk nødstasjon, ellers er det flust med pingviner her, adeliepingviner og bøylepingviner, også kalt eselpingviner fordi de høres ut som et esel som skriker.

Jeg var blant de få heldige som ble trekt ut til å tilbringe en natt på land – heldiggrisen! Og hadde gledet meg veldig. Vi fikk ha med oss en liten ryggsekk med varme klær og kamerautstyr. På grunn av de strenge restriksjonene, så var det strenge rasjoner for den tida vi skulle være på land, en flaske vann og en energibar. I samme vending må nevnes av vi ikke skal levne noe «fotavtrykk», som søppel, sigarettsneiper (røyking forbudt på land), og ikke nummer en eller to. Harde bud! Så viktig med dobesøk før vi gikk i land. Og for nødstilfelle hadde vi en Porta Potti et stykke unna leiren som lå i le bak en stor levegg av snø som var bygd opp for anledninga.

Vi ble skysset ut på kvelden etter middag, og med hver vår sovepose gikk vi i land. Vi fikk hver vår slede med telt og liggeunderlag som skulle trekkes opp til leirplassen. En engelskmann kommenterte at nå får vi prøve oss på å være trekkhund. I mitt stille sinn tenkte jeg at nå får vi prøvd oss på å være Scott. Godt jeg ikke sa det høyt, det kunne kanskje skapt dårlig stemning. Vi satte opp våre egne telt, og jeg fikk hjelp siden min romvenninne ikke var kommet enda. Da hun kom, viste det seg at hun ville sove med en annen tysk kvinne hun kjente, dermed skulle jeg dele telt med en kinesisk dame, men heller ikke hun ville dele telt med meg, men ville heller skvise seg inn med to andre kinesere, så dermed fikk jeg et helt telt for meg sjøl, hvilken luksus.

Det var litt yr i lufta, og skylaget lå lavt. Det mørknet, men vi tok oss en gåtur bortetter mellom pingvinene. De var yre og i slaget, de sprang i mellom, full fart, to eller tre i følge, og noen la seg på magen og padlet av gårde. Fantastisk artig å se, høre og lukte disse morsomme skapningene.

Alt er ikke idyll, rovfuglene er aldri langt unna. De står parate, speider, og venter. Med en gang en unge ser forlatt ut er de der. Nå er pingvinungene blitt så store, at det helst er de svake ungene de klarer å ta. Sørjoens skarpe blikk har over tid merket seg hvem av ungene som har fått mye mat, og hvem som ikke har det. Disse siste blir byttet. Da vi var ute og gikk på kvelden så vi mange døde pingviner, noen blir spist med det sammen, mens mange får ligge, fryser til, og er mat til hardere tider.

Natten forløp uten for mye søvn, og da jeg våknet halv fem om morran var det tett tåke, og dårlig sikt. Jeg la meg igjen, og klokka seks tørnet jeg ut av teltet. Jeg ruslet litt unna leiren, og fikk meg en stund alene med en enslig Adeliepingvin som sto på en stor svart klippe. Den sto bare og speidet, kanskje var den ikke helt våken enda. Vi fikk en liten stund sammen i tosomhet, før to litt rocka adeliepingviner kom springende i full fart forbi, begge med tøff sveis, i ferd med å miste dunet på hodet, og begge hadde derfor litt pussige oppsyn. De sprang om kapp, og da den ene så den andre dro fra, la han seg på magen og padlet avgårde etter. Det gikk fort, og snart var ham forbi konkurrenten. For oss besøkende var det så tid for å pakke ned leiren, og dra ned sledene ned til landingsplassen hvor polarsirkelbåtene ventet. Vi takket for oss, og vinket farvel til de fastboende. Vår amundsennatt med pingviner var over, en uforglemmelig natt!

Lengst syd

Vi la oss ved Horseshoe Island i går kveld. Planen var at gruppe 2 av de heldige utvalgte skulle få overnatte på Horseshoe Island. Jeg var blant de heldige utvalgte, men i går var vi uheldige. Vanskelige isforhold var skyld i at overnattinga ble kansellert i siste time, etter at vi hadde stått ferdigpakkede og spente på dekk 4 i over en time. Men ingen grunn til å henge med surleppa, i stedet fant vi veien til panoramabaren på nest øverste dekk, og en gjeng festlige nordmenn holdt liv og røre. Mang en røverhistorie ble fortalt, og vi lo så tårene trillet.

Da vi sto opp i morges var det fint vær, lettskyet, rolige vindforhold og +6 grader. Vi var klar for ny landstigning, denne gangen på et sted med historisk sus. På et gedigent kontinent som består av 98% is skal det godt gjøres å etterlate seg spor, men som vi allerede har sett finnes det stasjoner spredt omkring, og det finnes så mange som 90 kulturminner i den offisielle listen over historiske steder og monumenter i Antarktis. På Horseshoe Island står en forlatt britisk stasjon, BASE Y, som består av flere bygninger: hovedbygget, et ballonghus, hundehus og nødhytte. Vi gikk i land etter å ha kjørt litt i sikk sakk mellom isflak. Hovedbygget var åpent for besøk, og 10 personer fikk komme inn av gangen. Det var som å trå inn i en tidsmaskin, og vi ble ført femti år tilbake i tid. Alt var slik det var da stasjonen stengte 21.august 1960. På kjøkkenet sto det kopper og kar, og tørrmat og hermetikkbokser var plassert sirlig i hyller over kjøkkenbenken. Inne på dagligstuen sto en platespiller, med lp-plater, og hyller fulle av bøker. Interiøret var fra den gangen, og på et av rommene sto et stort innrammet bilde av dronning Elisabeth. Stasjonen var en del av «Operation Tabarin», hvor England under andre verdenskrig bygde mange små meteorologiske stasjoner på den antarktiske halvøy. Disse var i drift til ut på 60-tallet.

Rett ved stasjonen sto fire adeliepingviner og koste seg i det fine været. Ornitolog Manuel Marin kunne fortelle at de er i starten av myteperioden og ville bli her til de var ferdige med fjærfellinga. Rett bortfor lå en hvithodet sørjo på reiret. På sjøisen bak stasjonen lå det flere weddelsel. Isen tetnet seg til på landingsplassen da vi skulle avgårde, og det ble en del manøvrering med polarsirkelbåtene før vi kunne gå ombord og bli fraktet tilbake til Hurtigruten.

Vi satte kurs sørover mot Stonington Island, som skulle bli det sørligste landingsstedet på turen. Her skulle vi få gå i land, og ta oss et isbad. Ekspedisjonsteamet skulle stå klar med håndklær og et diplom til de som ville driste seg. Da vi nærmet oss øya blåste det opp, og hele landstigninga ble kansellert. Vi gikk ut på fordekket for et gruppebilde, og da kom det noen vindkast som var oppi 43 sekundmeter, altså orkan styrke. Synd vi ikke kom i land og fikk badet, men synet av vinden som pisket opp bølgene var avskrekkende for en landkrabbe som meg, så det var helt greit at det ble avlyst. Vi nådde så langt som 68 grader syd.

Skipet snudde så, og la kursen nordover. Nå blir vi til havs i et døgn før vi igjen skal på ny landstigning i morgen ettermiddag. Helt hvor det blir avgjør vær og vind, og ikke minst kapteinen ombord.

Møte med den største selen som finnes – elefantsel

Jenny Island, hvor mange har gått i land her tro? Ikke mange! Denne sesongen er det første gang Hurtigruten har hatt landstigning så langt syd. Vi ser litt drivis her og der, og et og annet isfjell, og det er godt nytt for oss. Det samme kan ikke sies om vindforholdene. Det blåser friskt, og vi får beskjed om at det kan bli landstigning uten trapp fra lettbåtene når vi skal i land, så vi må være noenlunde spreke for å komme oss i land her.

Da vi nærmer oss land ser vi og lukter de store skapningene som har tatt seg møysommelig opp på stranda her ,- elefantsel. Jippi, tenk å få se den største selarten! Hadde ikke forventet det! Hannselen kan veie inntil to tonn. Når de store hannene står med luffene på bakken og hever hodet, måler de to meter i høyden, ingen småkar med andre ord. Stranda på Jenny Island består av rullesteiner, og selene ligger 20-30 meter inne på land. Det må litt krefter til for å forflytte så store masser, og det må være tungt for dyrene.

Denne typen sel har vært hyrt inn som forskningsassistenter under det siste internasjonale polaråret (2007-2008). Med Bouvetøya som base for norske og sør-afrikanske forskere, ble selene fanget inn, og fikk limt på satellitsender med måleutstyr i pelsen. Selene som svømmer langt og dykker ned til 2000 meters dyp, samlet på denne måten inn store mengder data om havtemperaturer, saltinnhold og havstrømmer, i tillegg til at det ble samlet inn data om dyrenes posisjon og adferd. Dette var en svært effektiv måte å samle inn data som dekket store havområder i sør. Dataens ble brukt til værvarsling og modellering av klima og havstrømmer. Da elefantselene skiftet pels (og hud!) falt senderne av, og jobben som forskningsassistent var over. Lønna var nok ikke god, men dess mer vi vet om elefantselen og deres leveområder, dess enklere er det å gjøre tiltak for å verne disse dyrene.

Elefantselene som lå på Jenny Island var få, og en mindre sel som lå for seg sjøl, var bare en selunge, født i november, kunne biolog Manuel Marin fortelle. De andre var unger fra i fjor. Disse lå i en klynge, og tok kanskje en formiddagslur? De lå med øynene igjen, og rørte litt på seg innimellom, klødde seg med luffene, og så plutselig åpnet den ene selen øynene sine og så meg rett i øynene med blodskutte øyne. Jeg tok feil, ingen formiddagslur, men soving etter en formidabel fest! Makan til blodskutte øyne har jeg aldri sett før.

Vi hadde en kort landstigning denne gangen, under en time, og elefantsel var hovedattraksjonen. Ingen pingviner her, men noen blåøyde skarver (blueyed shag) satt for seg sjøl på noen store steiner ut mot havet. Vinden økte  på, og bølgene var store da vi skulle ombord i lettbåten. Så det var bare å ta sats i rette øyeblikket, og med assistanse fra ekspedisjonsteamet kom alle seg vel ombord. Hasta la vista Jenny Island

De første turistene i Antarktis

Vi er langt fra de første turistene i Antarktis. Turisme utgjør i dag den største menneskelige aktivitet på kontinentet.

Mye har skjedd siden de første turistene gikk i land for 50 år siden. Det skjedde i 1966, og den 86 år gamle Mrs Essey Sweeney fra Washington var med på den første organiserte turistturen til Antarktis. Dette ble behørig omtalt i aviser verden over. Det var et slag mot den siste mannsbastionen! Tenk en kvinne i en alder av 86 år hadde satt sine bein i Antarktis. Antarktis ville aldri mer bli det samme som før.

Det var den svenskfødte reisebyråmannen Lars Eric Lindblad som arrangerte turen for 45 velstående turister. Et ombygd argentinsk troppetransportskip ble stilt til rådighet av den argentinske flåten for turen. Turistene ble kledd med spesielle polardrakter, og avisa Lågelandsposten kan melde om at «så vel herrene som damene gikk rundt i meget tykt, og lite elegant ullundertøy»akkurat som vi gjør i dag.

Høydepunktet var landstigning på isen, og å bli fotografert med pingviner, eller aller helst med en langskjegget polarforsker fra en av stasjonene i området. Som en oppmuntring hadde troppeskipet brakt med kjelke til bruk på de bratte partiene av snøkledde fjell og bakker. Mrs Sweeney kunne etterpå fortelle at hun hadde nytt hvert minutt av ferden.

Det samme kan vi si så langt. Det er overveldende å cruise avgårde i disse spektakulære omgivelsene, men høye alpine fjell, og isbreer som strekker seg helt ned i sjøen. Vi har fått vært i land flere plasser allerede, og i dag tidlig var det Neko Harbour som sto for tur. Det blåste friskt, med 21 meter pr. sekund, og dagens kajakktur ble avlyst over høytaleranlegget på båten. Da vi skulle ombord i lettbåten var det røft, og flere snudde i døra, da de så forholdene. Bølgene slo mot skipssida, og lettbåten hoppet opp og ned på bølgene. Her måtte man komme seg ombord i rette øyeblikket. Det gikk heldigvis bra, og så var vi på tur innover mot stranda hvor vi skulle gå i land.

Antarktistraktaten regulerer turismen i Antarktis. Det må søkes i forkant for landstigninger, og for hver lokalitet gjelder ulike regler som arrangørene må overholde. Det er bare lov å ha 100 personer i land samtidig, samt at det skal være en guide pr. 20 turister. I tillegg er det bare ett skip som kan operere på en lokalitet på en gitt tid. Dette for å begrense slitasje på vegetasjon og kulturminner, og for å begrense forstyrrelser og stress på dyrelivet. Når vi går i land har ekspedisjonsteamet fra Hurtigruten allerede gått i land og laget en rute markert med flagg som vi skal følge, samtidig står guidene bortetter ruta, og passer på at ikke turistene uforvarende går utfor løypa, og forstyrrer pingvinene unødig. De svarer også velvillig på spørsmål vi har.

Neko Harbour ligger på østsida av Andvord Bay, og har en liten strand befolket av bøylepingviner. Herfra kan vi følge fjellsida oppetter til et utsiktspunkt, 150 meter over havet. Det var et stykke å gå, og med mye stigning. Vi ble husjet avgårde for ikke å bli stående for lavt nede. I bukta tvers over, var det en stor isbre som ofte kalver, og som kan forårsake store bølger mot stranda. For noen år siden forsvant en argentinsk nødstasjon som sto ca 10 meter over havnivået, et godt stykke opp på land. Den ble antakelig skylt på havet av en stor bølge. Navnet har området fått etter en norsk hvalkokeri som brukte å ankre opp i bukta her.

Utsikten oppi fjellsida var formidabel, og det var også vindkastene som kom innimellom, og gjorde det vanskelig å holde seg på beina. Turen ned var enkel for oss som har hatt snø under føttene før, men noen turister syntes det var svært så skummelt. Enkelte satte seg på rumpa og akte nedover. De hadde ingen kjelke som Mrs Sweeney og hennes medreisende, men litt fart ble det likevel. 

image

Turister i nærkontakt med pingviner

Turister skal holde en avstand på fem meter til pingvinene, men det vet ikke pingvinene som gjerne kommer bort for å hilse på.

Neko HarbourDanco Island

Neko Harbour

isbre tvers over bukta til stranda i Neko Harbour

imageimage

Vi satte foten på det antarktiske kontinent

Dette er stort, i dag gikk vi i land på det Antarktiske fastlandet. Jeg har lenge hatt et ønske om å komme til Antarktis, og i går gikk vi i land på øya Half Moon Island, og i dag i Brown Bluff fikk vi Antarktisk fastland under føttene. Helt siden jeg startet i jobb på Polarinstituttet, og leste om dramatiske Antarktisekspedisjoner, og daglig møtte forskere som hadde vært i Antarktis har jeg drømt om å komme hit. Trodde kanskje det skulle bli en mulighet gjennom jobben, men det har ikke skjedd, og i så fall ville det ikke blitt til den Antarktiske halvøy, men til den norske stasjonen Troll på innlandsisen i Dronning Maud land. Det finnes ikke mange pingviner der!  Nå er vi her, i selve indrefileten av Antarktis, her hvor naturen er enda mektigere enn på Svalbard. Her hvor isfjell store som høyblokker dupper i havet, og hvor høye spisse fjell går rett ned i sjøen, og hvor enorme isbreer flankerer fjellene. Her hvor de morsomste fuglene bor, nemlig pingvinene. For en opplevelse!

Tro hvordan de to samene Per Savio og Ole Must følte det da de satte sine bein på kontinentet? Kanskje ikke helt på samme måten. De var blitt forlatt på land med hundene de passet, og plutselig blåste det opp til uvær. Skipet «Southern Cross» måtte i all hast legge ut mot åpent hav, og levnet igjen de to samene og alle hundene. Uværet ga seg ikke med det første, og de to måtte overnatte med hundene på land. Og det ble den første overnattinga vi vet om på det antarktiske fastland. Dette skjedde for snart 120 år siden. I 1898 -1900 deltok Per Savio og Ole Must som hundepassere på den britiske «Southern Cross» ekspedisjonen. Ekspedisjonen var ledet av nordmannen Carsten Borchgrevink. Målet med ekspedisjonen var å finne den magnetiske sydpol, samt å gjøre fremstøt mot polpunktet. Skipet ankret opp i Hvalbukta, og ekspedisjonen overvintret på Kapp Adare i to ferdighus de hadde med. Begge de to samene fikk gode skussmål etterpå av ekspedisjonsleder Borchgrevink.

Vi gikk ikke i land på samme plass, langt derifra, vi gikk i land på Brown Bluff. Landingsplassen på stranda var for det meste okkupert av bøylepingviner og adeliepingviner. De to artene så ut til å komme godt ut av det med hverandre. Vi observerte at det var mange pingviner som sprang avgårde, to eller tre i følge. En guide fra Hurtigruten kunne fortelle at det var en av foreldrene til ungene som kom med mat, men ungene fikk ikke mat før de hadde trimmet litt. Så dermed la pingvinmamma eller pingvinpappa avgårde med en eller to unger etter seg, og etter en lang spurt ble det belønning, mat som mamma eller pappa gulpet opp til ungene.

Etter landstigninga var det tid for en tur med polarsirkelbåt, ut i bukta, og mellom isfjell. Vakkert, og spennende, for kanskje ville vi få se sel. Og jammen gjorde vi det, weddelsel, og pingviner på isflak. Senere så vi også Leopardsel. Et syn jeg aldri glemmer.

Vel ombord på Fram, skulle det være trekning om hvem som får tilbringe en natt på land. En Amundsennatt- hvor det blir satt opp leir, og hvor deltakerne sover i telt. Gjett at det frister. Det er bare 36 stykker som får være med, og mange flere som vil være med. Dermed en trekning, hvor alle samlet seg spent i resepsjonen på fjerde dekk. Jeg hadde meldt meg på, men sjansene var små. Flere av de vi var blitt kjent med ble trekt ut, i tillegg til veldig mange kinesiske passasjerer. To grupper får overnatte, og da vi kom til slutten av gruppe to, hører jeg navnet mitt – «Ann Kristin Balto, du har fått plass». JIPPI, gjett at denne damen ble glad. Da er det bare å krysse fingrene og håpe at været står oss bi, slik at vi får til en overnatting.

M/S FramMV Fram ved Brown Bluff

Brown Bluff

Spreke Bergljot Dale (75) er på sitt livs reise til Antarktis, Chile og Argentina.

morgengymnastikkMorgengymnastikk

Cruising

Cruising med polarsirkelbåt i Antarctic Sound

Brown Bluff

Cruising med polarsirkelbåt i Antarctic Sound

isfjell med blåis

Cruising med polarsirkelbåt i Antarctic Sound

Leopardsel på isflak

Leopardsel på isflak

imageFire heldige vinnere

Ankomst i Pingvinland

første isfjellene

vi nærmer oss den Antarktiske halvøy

De første isfjellene åpenbarte seg i ettermiddag, og deretter varte det ikke lenge før de første øyene dukket opp i horisonten. Vi hadde nådd frem til Antarktis, som betyr isfjell, leopardsel, hval og ikke minst pingviner. Det kriblet i meg, og alt kamerautstyr ble gjort klart. Vi skulle på vår første landstigning på Half Moon Island, en liten øy som tilhører Sydshetlandsøyene.

Det er strenge reguleringer for landstigninger. Områdene i Antarktis er sårbare, og både vegetasjon, kulturminner og dyrelivet skal tas hensyn til. Turister skal holde en avstand på fem meter til pingvinene. Alt du tar med deg i land skal være rengjort. Vi måtte f.eks støvsuge ryggsekker og jakkelommer, samt ta et fotbad før vi gikk i land.

Allerede i lettbåten på tur inn til land, kom det et snev av dyrelivet, en lukt, som ikke var noe for sarte neser. På stranda ble vi møtt av mange pingviner. Det var bare å sette seg ned å observere disse vesle bøylepingvinene og ringpingvinene som vandret omkring, og de var tydeligvis ikke klar over fem-meters regelen, for de kom gjerne nærmere hvis en satte seg ned. Helledussan, så skjønne skapninger! Mellom steinene hadde de laget en sti – en pingvin highway. Og her var det pingvinene som hadde forkjørsrett, vi besøkende måtte la de få passere i fred, før vi kunne benytte oss av autostradaen.

Ringpingviner på Half Moon Island

Penguin Highway – og pingvinene har forkjørsrett. turistene står pent og venter til pingvinene har passert

Vi vandret langs pingvinstien, som førte oss på toppen av en haug, – til pingvinbarnehagen, og det var her stanken kom fra. Pingvinungene var nokså tilgrisede, og hadde en odør som fikk oss til å holde minst fem meters avstand. Forskere ved Norsk Polarinstitutt som har vært på feltarbeid på Bouvetøya, hvor det er tett i tett med pingviner og sel må gå på hodepinetabletter de første dagene, til de har vent seg til lukta. Når de kommer tilbake etter å ha tilbrakt mange uker med disse søte små, så lukter de selv likedan.

Livet for pingvinungene er ikke farefritt, en stakkars ringpingvinunge hadde forvillet seg vekke fra barnehagen og de voksnes speiderne blikk. sørhavsjoen, en stor rovfugl benyttet seg av anledningen, og hev seg over ungen, den ramlet ned et stykke, og klarte ikke bevege seg etterpå. Andre pingviner bet etter den, og rovfuglen visste at en godbit var i vente. Hjerteskjærende å se på, men sånn er naturen ordnet. Vi fikk rikelig med tid på land, og fikk både fotografert og rekt å se både pingviner, og noen pelssel som hadde tatt seg i land. Disse kan være aggressive, og vi ble bedt om å holde minst 20 meters avstand. De biter gjerne hvis du våger deg innen rekkevidde, og de kan være lynraske når de vil. Noen sa de kunne springe på luffene som en sjøløve, og kunne få like god fart som oss når vi springer. Å hjelpes, 20 meters avstand, minst…

Ringpingvin

Landstigning på Half Moon Island

Half Moon Island

Half Moon Island. Den argentinske stasjonen Camare.