Jul 9 2016

Gøy på øy – Miyajima

Så skal vi til en fredelig øy, for å roe ned et par timer før vi reiser til Tokyo i ettermiddag. Miyajima er en av Japans tre største attraksjoner, og befinner seg et stenkast fra Hiroshima, -trodde vi. Vi så at tida kunne bli knapp, og tok drosje til ferga for å spare tid på å bruke toget. Trodde jo nettopp at det ikke var langt unna. I etterkant innser jeg at jeg alltid har optimistiske avstandsberegninger, optimistiske tidsberegninger, og når noen sier det koster 13000, så hører jeg 3000 for det passer inn i mitt bildet av at det er rett borti vegen her… Turen til ferga over til den idylliske øya ble flere ganger lengre (og dyrere) enn beregnet. Ergerlig!!! Men det hører med en eller to sånne bommerter på en reise. I hvertfall på de turene jeg arrangerer!

Nok om det. Vi kom oss dit vi skulle, litt mer fattig enn da vi dro, og med litt mindre tid på øya enn beregnet, men vi fikk med oss den fantastiske Torii-porten, –Itsukushima-jinja som står på pæler ute i vannet og rager 17 meter. Hele anlegget her står på UNESCO’s verdensarvliste, og var tidligere et sted vanlige folk ikke kunne komme til. Vi fikk vandret langs stranda, og fikk klappet tamme sika-hjort. De var i det hele tatt ganske pågående, og var tydelig på leit etter mat. Kirsten hadde på seg en hvit linbukse, og en av dyrene prøvde å ta et jafs av buksa, uten å lykkes. Men i et uoppmerksomt øyeblikk fikk en liten yndig hjort tak i kartet Kirsten sto med, og tok en bit av det. Til slutt fikk vi også en stille stund på Senjokaku paviljongen, før vi så Five Story Pagoda, og dro med farga over til fastlandet igjen.det ble hektisk, men i det fine været var det flott vi fikk dratt dit.

Så bar det avgårde med Shinkansen til Tokyo, fem timer på lyntoget som har en topphastighet med 320km i timen. Det gikk superfort. I Tokyo skulle vi til området Suginami-ku, som ligger litt perifert til, og vi måtte ta tre ulike baner for å komme dit. På Eifukucho stasjon ble vi møtt av Boto-san, en eldre hyggelig mann som vi skulle leie en flott leilighet hos, gjennom Airbnb. Det var godt å komme frem, og til den leiligheten. Stor, lys, stilig, og med delt hage med hovedhuset hvor Boto-san bor i. Frukt, snacks, og brus var satt frem. Herlig!

Artig med de tamme sika-hjortene

Sika-hjort

Gjengen takker for seg!

Stille stund i paviljongen

Her selges iskrem med dådyr-bæsj

Deilig med is i varmen

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jan 3 2014

Dansende kvinner

Dansen vår er nasjonens sjel. Uten den stanser Kambodsja.
PRINSESSE BOPHA DEVI

Når vi nå vandrer rundt i tempelruinene i Angkor Wat, ser vi mange dansende kvinner hogd ut i steinrelieffer som dekorerer templene. Apsaraene var halvt guddommelige og halvt menneskelige nymfevesener og de ar avbildet mange steder i tempelbyen dansende på rekke og rad.

Dansende kvinner har i mer enn tusen år vært et fast innslag i khmerrikets kongehus. I nyerer tid har Prinsesse Bopha Devi vært en foregangskvinne for å fremme dansen i Kambodsja. Hun er selv ballettdanser, og har kjempet for dansens kår. Selv i eksil under Pol Pots regime, dro hun til flykningeleirer med kambodsjanske flyktninger utenfor Kambodsja, og startet opp danse- og ballettgrupper for barn.

Hennes iherdige innsats har fått resultater, blant annet har Kambodsja i dag en kongelige ballett, som for noen år siden besøkte Norge!!! Videre har Kambodsjas spesielle dans som oppsto for mer enn tusen år tilbake, blitt utropt til å være en del av verdens kulturarv av UNESCO – FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur. Den dagen vi kom til You Khin House i Phnom Penh, var det en gruppe jenter i 10-12 årsalderen som danset i galleriet. De hadde en streng instruktør som tydeligvis var deres trener. Vi sto litt og så på, men jentene enset ikke oss. De gikk helt opp i dansen, som var nettopp denne særegne kambodsjanske dansen.

I dag dro vi på Apsara Theatre nettopp for å oppleve mer kambodsjansk dans. Det var en forestilling som presenterte apsarisk ballett, og mer tradisjonelle danser som forteller historier fra landsbygda eller om kampen mellom guder og demoner. Danserne bruker hendene i ulike posisjoner til å symbolisere ulike koder, som blomster, frukt og annet. Musikere spilte på tradisjonelle instrumenter som Samphor og sralai, mens de sang. Hele 40 dansere, sangere og musikere var i aksjon, og det var en fantastisk forestilling.

Dansende apsaraer i Angkor Wat

Dansende apsara i Et tempel

Dansende apsara i Tempel

Jan 3 2014

Ran og plyndring

Tempelanlegget Angkor er under press fra flere kanter. Jungelen trenger seg på overalt. Mange steder har den nærmest tatt over hellige templer, og har vokst seg gjennom bygninger som er blitt forvandlet til ruiner. Røtter har vokst seg til store trær som sprenger seg gjennom tak og vegger. Trær, slyngplanter, tett grønn vegetasjon prøver å skjule sporene etter et stor sivilasjon, som for nesten 1000 år siden bygde en stor by i jungelen, en by og et tempelanlegg som på det meste huset en million mennesker. Jungelen ble fortrengt til fordel for mektige bygninger, og da byen ble forlatt var hevnens time kommet, jungelen tok tilbake sine enemerker.

Naturen er nådeløs og brutal, men hva med menneskene? Overalt når jeg vandrer rundt i anlegget ser jeg spor etter ødeleggelse og plyndring. Statuer mangler hoder, og det står mange tomme sokler. Hit har det gått plyndringstokt i mange hundre år. Det startet etter at byen ble erobret av Thai-herskere på 1400-tallet, og har pågått frem til i dag. Etter at det ble mulig å komme frem med bil til Angkor tok tyveriene seg opp. Noen tok bare med seg noen «minner» til å ha stående hjemme på peishylla, men adskillig værre var de organiserte plyndringstoktene. Franskmennene forsynte seg, men også etter at Kambodsja ble et selvstyrt kongerike forsatte plyndringen av Angkors skatter og kunstverk, bare avbrutt av en pause under Pol Pots styre. Da Vietnam okkuperte landet og fikk fjernet Pol Pot, så sørget de også for å fjerne tonnevis med kunstskatter fra Angkor. I dag er mange av mest verdifulle skattene fraktet til noen store lagerhaller: Conservation d’Angkor, i nærheten av Angkor Wat. Anlegget er bevoktet med bevepnede vakter, men selv ikke det hindrer tyverier. Bander med maskingeværer har vært på raid også her for å rane med seg uvurderlige kunstskatter. Det er en farlig jobb å forsvare Angkors skatter mot skruppelløse bander.

«I disse hallene må du først og fremst være kunstelsker, dernest bør du kunne håndtere et AK-47-gevær,»

UONG VON

Kilde: Torbjørn Færøvik: Buddhas barn

This slideshow requires JavaScript.

Jan 2 2014

Ansikt til ansikt med kjemper

Bayontempelet gjorde inntrykk på oss. Det ble bygget sent på 1200-tallet av kongen Jayarvarman VII, og er et buddhistisk tempel som i dag inneholder 37 tårn. De fleste av tårnene har ett eller flere kjempeansikter som pryder tårnene. Vi følte oss små der vi sto ansikt til ansikt med disse kjempene. Vi kom hit i tolv tida, altså mens sola stekte på det mest intense. Det var bare utholdelig i skyggen. Så selv om tempelet var utrolig spennende å vandre rundt i, med nye ansikter og overraskelser rundt hvert hjørne, så måtte vi kaste inn håndlet etter en stund. Jeg skulle gjerne gått lenger her, men må innrømme at svømmebassenget på hotellet fristet også meg i denne varmen, og vi dit!

Dec 9 2013

Halongbukta hadde mer å by på

Vet at en tur med hurtigruta langs norskekysten er ubeskrivelig vakker hvis været er sånn noenlunde. Men å cruise rundt i Halongbukta er heller ikke å forakte. Det ble mange wow-faktorer, og til stadighet måtte kameraet opp av veska. Nå angret jeg bittert på at speilrefleksen ble igjen hjemme. Men mitt lille Sony kompaktkamera gjorde en god jobb, og med manuelle innstillinger ble til og med solnedgangen foreviget med et OK resultat.

Første dagen i Halongbukta hadde vi dis og sol, og dag nr to startet disig, og veldig tidlig for min del. Klokka 06.30 var det samling på soldekket for de som ville starte dagen med en økt Tai Chi, en asiatisk form for trening med rolige bevegelser og mye uttøyninger. Vi var ikke akkurat så mange som møtte opp til denne morgeneksersisen, men noen trøtte tryner hadde funnet veien. Bartenderen fra kvelden før hadde nå transformert seg til Tai Chi instruktør i hvit treningsdrakt. Han sto foran oss, og vi skulle gjøre etter han det han gjorde. Rart at han beholdt maska, for gjengen på dekk var ikke mye stilfulle der vi prøvde å holde balansen på en fot og samtidig veksle med å strekke ut armene mot høyre og venstre. Men det gjorde godt for både kropp og sjel å få trent og tøyd ut med panoramautsikt til sukkertoppklippene, og frokosten rett etter smakte fortreffelig.

Så var det klart for en utflukt. Vi ble loset over i en mindre båt. På med redningsvestene, og så avgårde mot en flytende liten landsby. Landsbyen besto av store flåter bundet sammen, med kafe, båtutleie, kajakkutleie, oppdrettsanlegg for fisk og skjell og bolighus for de som drev det hele. Vi fikk valget mellom kajakk eller å bli rodd inn gjennom en hule og inn i et uthulet klippeøy. Feig som vi var valgte vi siste alternativet. Det skal sies at denne dama er sjøsterk, noe jeg har bevist gjennom flere turer ombord på forskningsskipet Lance i storm og uvær uten å bli sjøsyk, men særlig svømmedyktig er jeg ikke, og jeg liker meg ikke på små båter, og en kajakk er jo da en ekstremt liten og farlig båt spør du meg!!! Hadde det vært opp til ungene så hadde det nok blitt kajakk, og jeg lovte de høytidelig at vi i Thailand skal ut å padle kajakk når sjøen er blikkstille…

Ja, så bar det da innover mot klippeøya mot en bred, men lav hule, i robåt. Da vi var inni hulen var det så lavt at vi kunne ta i det knudrete taket over oss. Det ble litt mørkere, og så så vi lyset på andre sida, og rodde ut i en innsjø fullstendig omringet av fjell. Veldig flott. Vi var selvfølgelig ikke alene, men hvorfor ikke dele på godene?Hadde jeg villet være alene på en øy, så hadde jeg ikke reist til Asia, men en avsidesliggende øy på Finnmarkskysten. Jeg syns det er hyggelig med folk, og er fortsatt skuffet over at vi ikke har sett folk helt sammenstimlet på denne Asiaturen vår.

Klippene rundt var steile, noen var helt uten vegetasjon og gikk rett opp. Her så vi apekatter som klatret i klippene, og etterhvert så vi aper i trærne rundt også . Artig å se. Det var voksne apekatter, og små unger. De svingte seg mellom trærne som vokste i de bratte klippene, og de klatret i de bare klippene. De kranglet i tretoppene, så hele trærne ristet, og de kom ned til oss ved båten for å tigge om bananer. Vi fikk sett de på nært hold. Og jeg kan love at apekatter er bra underholdning for både store og små, kunne gjerne vært her hele dagen og sett på disse underlige skapningene.

Da vi kom ut fra øya, og til den flytende landsbyen, tittet sola frem, og resten av dagen var vi velsignet med sol som skinte gjennom disen. Vi har i det hele tatt hatt mye bra vær så langt, to dager med regn i Yangshuo, og et par dager overskyet, og resten har vært solskinnsdager. Da skal man ikke klage! Resten av turen tilbrakte vi på dekk på båten vår, Kaisa tegnet, mens Isak spratt litt rundt slik han pleier. Vi gjorde lekser, og spilte kort, og hadde enda et fantastisk måltid med utallige småretter, før det var dags å gå planken for å komme seg i land igjen. Turen vår i Halongbukta var over.

Dec 8 2013

På cruise i Halongbukta

Hvilken natur! Tusenvis av kalksteinsklipper stikker opp i den vakre Halongbukta. De hvite klippene er delvis dekt av grønne trær. Klippene som stikker opp av sjøen har ulike former og med fantasien til hjelp kan se både skilpadder, kamel, et hode i profil, og annet rart.

Det er ikke uten grunn at dette området som nå er nasjonalpark er havnet på UNESCOS verdensarvliste. Området bør bevares for fremtidige generasjoner!!! Hit kommer titusenvis av turister hvert år, de fleste asiatiske turister, men også vestlige farende folk har funnet veien hit det siste tiåret, og det i stadig økende antall.

Isak, Kaisa og jeg var ikke før kommet fra fjellområdet Sapa før vi vendte nesa mot øst, mot Halongbukta, eller Vinh Ha Long som det heter på vietnamesisk. Min venninne Katri hadde oppfordret oss sterkt til å dra hit, et must når man er i Vietnam, selv om det er turistifisert. Ja, for her er ikke mindre enn 500 båter som frakter turister ut i skjærgården. Dagsturer, såvel som overnattingsturer. Vi hadde meldt oss på et to-dagers cruise med V’Spirit Classic Cruise.

Vi ble plukket opp utenfor vanndukketeateret i Hanoi tidlig om morgenen, og tilbrakte 4 timer på en humpete buss. Jeg fikk en eldre canadier som selskap, og vi skravlet samfulle 4 timer, bare avbrutt av en tissepause, og en halvtimes stopp på en suvenirsjappe (som er obligatorisk på sånne turer). Jeg vil ikke påstå at turen gikk fort, men tida gikk da.

Vel framme ved Halongbukta, ble vi loset til et slags fergeleie, hvor båten vår skulle gå fra. Der traff vi kjentfolk, vår husvertinne Thuy fra Hanoi, og hennes to døtre hadde vært på et to dagers cruise, og satt utenfor fergeleiet og ventet på skyss tilbake til Hanoi. Kjempekoselig å treffe på de. Vi hadde tatt farvel tidligere, og trodde ikke vi skulle få se hverandre mer.

Båten vår viste seg å være et flott lite skip, en kopi av en hjuldamper fra kolonitida, med flere dekk, og med 12 lugarer, restaurant og øverst oppe et soldekk. Vi var vel en ca 25 passasjerer. Så det var overkommelig å få hilst på de fleste av medpassasjerene. Vi ble kjent med canadieren og kona, en familie fra Singapore, med to voksne sønner, et lesbisk par fra Australia, tre kinesisk/amerikanske unggutter, og kunstnermor med datter fra Australia. Resten var vi bare på nikk med.

Da vi var kommet vel ombord var det klart for lunsj, både jeg og ungene var halvt ihjelsulta. Så sulten var Isak og Kaisa at da første rett (av 10) kom på bordet, som var en liten skål med en slags gjennomsiktig litt slimete sjømatsuppe, så gikk det ned (om ikke akkurat på høykant). Så kom det flere retter, og Isak og Kaisa som er viden kjent for å være særdeles kresen på maten, smakte på både blekksprut og krabbe, men østersen fikk være i fred. Til slutt dukket det opp biff- og kyllingretter, men da hadde de allerede spist seg mett på alt det andre rare de hadde fått servert. Herlig!!!

Etter lunsjen bar det rett ut på dekk for å nyte utsikten, og hvilken utsikt. Helt ubeskrivelig, ingen vits å prøve å beskrive en gang, se bildene nedenfor, og tenk dere at bildene på ingen måte yter rettferdighet til det skuet vi hadde. Vi var på tur utover i Halongbukta, og målet var Sung Sot Cave – en fantastisk hule som gikk flere hundre meter innover i fjellet. Hulen var opplyst med farget lys, som ser forferdelig ut på bildene, men som i virkeligheten var adskillig dusere. Hulen var fantastisk å gå inn i. Hverken ungene eller jeg har vært inni noe tilsvarende tidliger, det nærmesre jeg kommer er isgrottevandring i Longyearbreen på Svalbard, som er helt magisk, men i mye mindre dimensjoner enn disse hulene var. Etterpå bar det avgårde til en badestrand i nærheten. Isak og Kaisa gjorde seg klar for sitt første bad i sjøen på denne turen, men ble veldig skuffet. Vannet var varmt nok for unger fra Nord-norge (det er vinter i nord-Vietnam, og til tross for over 20 grader, går vietnamesere i boblejakker og snufser og er forkjølet, og klager over den kalde vinteren), men vannet var usigelig skittent og forsøpla, så det ble med litt vassing, fristet ikke til et ordentlig bad… Mens vi var på stranda ble sola farget rød, og forsvant i horisonten. Vår første dag i Halongbukta var på hell.

Nov 20 2013

Den forbudte by

Det er ikke mye forbudt ved den forbudte by lenger. En by som var stengt for vanlige folk inntil 1925. I dag Kinas mest besøkte attraksjon.

I over 500 år var den forbudte by keiserens residens, og sentrum for den kinesiske sivilisasjon. Gugong (Det gamle palasset) som det egentlige navnet er, står på UNESCOs verdensarvliste, og vi kom inn hit via den himmelske freds port, under et enormt portrett av Mao.

Her var det bare å sette av god tid. Byen er ikke gjort i et sveip. Vi snakker om verdens største palasskompleks da det sto klart i 1420. I 14 år hadde en million arbeidere stått på for å få ferdig palasset, som består av mange mindre palass med etter sigende 9999 rom. Det er altså snakk om store bygg, og mange bygninger, omkranset av store åpne plasser og store hageanlegg. Langt å gå hvis man vil se mye, så dette er dagen for gode spasersko og ekstra bensin i sekken. Vi manglet bensin i sekken, og det var tabbe, for alt er selvfølgelig overpriset på de små kioskene i den forbudte by…

Her finnes palass på palass, overdådige palass med overdådige navn, hør bare:
Palasset for høyeste harmoni, hovedbygget
Palasset for miderste harmoni, keiserens påkledningsrom Palasset for bevaring av harmoni, bankett- og rettsal
Palasset for himmelsk renhet, keiserens sovekammer
Palasset for forening og fred, keiserinnens tronsal
Palasset for jordisk stillhet, bryllupskammeret!!!
Paviljongen for utbedrende rettferdighet
Palasset for forfedrenes tilbedelse, offersted til forfedrene Og sist men ikke minst,
Palasset for evig harmoni, hvor kvinnene holdt til. Her levde mange kvinner, keiserinner, og konkubiner hele sitt liv innenfor murene. For mange var det nok et fengsel, men for et fengsel. Snakk om å bli holdt i et forgylt bur.

Det er mye historie i veggene her, mye dramatikk har skjedd, intriger, branner, slag, og henrettelser har skjedd innenfor disse murene. Så filmen Slaget om den forbudte by, som handler om intriger i palasset, og som er filmet nettopp her. Verdt å se for de som tar turen hit. I Palasset for himmelsk renhet, hvor keiser Jiaqing hadde sitt sovekammer, utspant det seg i 1542 et drama på liv og død. Keiser Jiaqing var en sadistisk jævel, og en av hans konkubiner som var blitt utsatt for særdeles bestialsk mishandling ledet an i en konspirasjon for å drepe keiseren mens han sov. Sammen med andre konkubiner forsøkte hun å kvele ham med et silketau. Knuten gikk opp, og keiseren våknet. Alle de 16 kvinnene som var med på konspirasjonen ble brutalt henrettet og partert offentlig.

Vi vandret rundt i mange timer, og hver gang vi gikk opp en marmortrapp sa Isak: «marmor minner meg om farmor.» Så herved sendes en hilsen til farmor i Stokmarknes! Vi tok for oss flere innendørs utstillinger, en utstilling om klokker/urverk blant annet. Her skulle jeg ikke få ungene ut igjen, mange hundre klokker i alle størrelser fanget tydeligvis interessen, og de gikk og tok bilder av alle klokkene, eller i hvertfall NESTEN alle klokkene. Vi så også en utstilling med smykker, og vi så den fantastiske Nine dragon Wall, pluss flere hager. Er imponert over Kaisa og Isak som holdt det gående i fire og en halv time, nesten lenger enn jeg hadde tålmodighet til. Det var selvfølgelig mye mer å se, men det får da være grenser. Må si at det var overdådig, og MYE større enn jeg hadde forestilt meg. Og alltid spennende å gå rundt på steder med historisk sus. Gjør meg ydmyk både å se hva som er lagt ned av arbeid i å bygge hele komplekset, og å vite litt om alt som har skjedd her.

Dette var forøvrig vår siste kveld i Beijing, og vi benyttet sjansen til å se et akrobatikk-show. Det var fantastisk å se, og alle tre koste seg på forestillinga. Synd å dra, nå når vi er så blitt så vant med å suse rundt med t-banen. Vi har hatt noen fine dager, og hver eneste dag har vi hatt strålende solskinn, smogen som vi fryktet ble borte med vinden. Temperaturen har variert mellom 12 og minus 2 grader, og det har vært noen dager med iskald vind. I morgen setter vi oss på toget sørover mot varmere strøk: området Guilin/Yangshuo.

Baltos reise

Tag Archives: UNESCO