Verdens beste turkamerater

20140131-194707.jpg

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Isak og Kaisa er det beste reisefølget jeg kunne få. Hvem andre ville vært blide og positive bestandig? De så aldri mørkt på noe. Det var flere ganger vi fikk oss en overraskelse underveis, men de var fleksible, og snudde det hele til noe positivt i stedet. Vi var på mange severdigheter, som kanskje ikke alle barn og unge ville hoppet i været over, men de møtte alt med nysgjerrighet, de utforsket og de undret seg. For meg fordret det å være godt forberedt før vi dro til den kinesiske mur, den forbudte by, Sølvpagoden Fengselet Toul Sleng osv. Det var artig å oppleve ting sammen med de to, for de la merke til helt andre ting enn det jeg gjorde!

Vi måtte ofte grytidlig opp, for å rekke et tog, eller for å dra avgårde på tur. Noen ganger så tidlig som klokka halv fem om morran. De fleste vil være ørlite grann morragretten på den tida på døgnet, men ikke Isak og Kaisa, de spratt opp, klar for noe nytt og spennende.

På de lange transportetappene hadde vi alltid ting å gjøre, først og fremst skolearbeid, og når Isak og Kaisa var lei det, så hadde vi bøker å lese i, vi snakket litt engelsk sammen nå og da, og begge hadde med iPod/iphone med musikk, i tillegg til diverse dataspill og kortstokken som også kom fram når det høvde seg. Det var ingen klager, selv da vi måtte «overnatte» 7 timer på en kafe da vi tok bussen fra Guilin til Hanoi, tok Isak og Kaisa det hele med fatning (selv om ho mor nok var litt urolig for hvordan dette skulle gå). Vi hadde et par grenseoverganger hvor det ble lenge å vente for minstemann. På den aller siste grenseovergangen på tur inn til Thailand, brast det til slutt etter først en times venting på grensen i Kambodsja og så i ny kø på den Thailandska grensa. Etter 2 timer uten særlig fremdrift i glohet lokale, og med uendelig kø foran oss og folk som presset på fra alle kanter, så var det en som satte seg ned. Det hjalp på med et sukkertøy fra en kambodsjansk dame, og vi fikk Isak og Kaisa ut av køen med baggasjen mens jeg jeg fortsatte til jeg nådde skranken, og kunne rope på de to som satt og ventet.

Ellers har humøret vært på topp, selv på julaften langt fra kjente og kjære, og uten julegaver. De to trives sammen, og vi tre trives sammen! Lite misnøye, lite krangling, og mye fliring og gapskratting. Kaisa og jeg må gi oss over når Isak lager sine grimaser! Med et skikkelig gummitryne så får han til mange rare fjes. Ikke alle var forbeholdt oss. Guiden vår Vi i Mekongdeltaet elsket grimasene til Isak og lo hjertlig når han satte i gang. Andre ganger var det folk på moped som kjørte ved siden av oss som skvatt til når Isak satte opp et fjes…

Det å tilbringe så mye tid sammen var et av målene med turen. Det å ha god tid sammen. Vi rakk ikke å kjede oss på turen, til det var det for mye som skjedde. Men det er klart vi fikk snakket mye sammen. Isak og Kaisa kom på ting de hadde opplevd før! og jeg fikk servert mange små anekdoter fra de var yngre. Kaisa sa til og med til meg: «Dette er første gangen du virkelig hører etter hva jeg forteller». Det var en liten tankevekker. Hjemme kan jeg nok være litt fraværende, tenker på andre ting mens jeg samtidig skal lytte til hva Isak og Kaisa sier. På turen var jeg fullt tilstede, og håper jeg vil være mer tilstede her og nå også etter at jeg kommer hjem…

20140131-200013.jpg

Mennesker vi møtte

20140129-222203.jpg

To dager etter at vi kom hjem dumpet et postkort i postkassa, stemplet Yangshuo, Kina.

Vi har møtt så mange hyggelige mennesker på vår vei, folk vi har blitt kjent med, og tilbrakt mye tid med, og folk vi bare har møtt en kort stund, eller i forbifarta. Noen har vi bare fått et glimt av, men vi husker de likevel.

Kaisa og Isak har nok vært litt sjenerte, men det har ikke stoppet en del av de vi har møtt, som dama på kafeen i jungelen hvor vi spiste en frokost, to lunsjer og en middag. Hun var betatt av Isak og ville være hans mamma i Vietnam, og kom og stjal en klem eller to under hvert måltid…

Isak og Kaisa fikk en del oppmerksomhet, og mange ville bli fotografert sammen med de to. De svarte også villig vekk på spørsmål om hva de het og hvor gammel de var. Mange vi møtte i forbifarta kunne ikke engelsk, og vi kunne dessverre ikke deres språk, men man kan komme langt med smil og kroppsspråk, og ved å være åpen i møtet med folk.

På bussturer og båtturer kom vi alltid i prat med våre medpassasjerer, og på en fire timers busstur fra Hanoi til Halongbukta, satt jeg ved en hyggelig eldre mann, som var riktig så pratsom. Jeg er heller ikke tapt bak en vogn i så måte, så det ble prat i samfulle fire timer, bare avbrutt av en tissepause. Kona Sue som vi ble kjent med på båtturen senere, satt lenger fram i bussen og syntes inderlig synd på meg som måtte sitte ved siden av hennes pratsomme mann, hun var glad hun slapp…

I Yangshuo bodde vi i gjestehuset til Sam, en kinesisk mann på 28 år som sammen med sine foreldre drev gjestehuset. De hadde en ung herlig jente som jobbet som frivillig, Stephanie, som vi tilbrakte mye tid med, tur på Li-elva, tur til teplantasje, og kafetur til West street. Om kveldene satt vi i stua på gjestehuset, hun, Sam, jeg og ungene og pratet om alt mulig. Uforglemmelig! Det var Stephanie som hadde sendt postkortet som hadde funnet den lange veien hjem til oss i Strandveien. Gjett at vi ble glade! Mange steder fikk vi god kontakt med husvertinnene/husvertene der vi bodde, og mange har sendt oss e-post i ettertid for å høre hvordan det er gått med oss videre på turen. Veldig hyggelig!

Vi var på flere to- eller tre dagers lange turer med guider og sjåfører. Sjåførene kunne ikke mange ord engelsk, mens guidene snakket ustanselig. Xuan som guidet oss i Sapa var såå trivelig, og kunne så mye om området, og skjønte når krukken var full, og vi ikke kunne ta inn mer informasjon. Da holdt han kjeft, og lot oss fordøye det han hadde fortalt.

Ellers var det de mange damene i Vietnam vi møtte i forbifarta, noen bare en gang, mens andre møtte vi gjentatte ganger: damene på frisørsalongen i Hanoi, damene fra H’mongfolket i fjellene i Sapa som fotfulgte oss og ville selge vakre håndlagde tekstiler. Damene på stranda i Phu Quoc, som masserte, som solgte frukt, som solgte båtturer, og som gjerne kom og slo av en prat når det var en død-periode…og så var det nydelige Puu i Thailand som inviterte oss på bursdagsfeiring.

Jeg har alltid vært fasinert av mennesker, og ser ofte når jeg kommer hjem at der andre har tatt flotte landskapsbilder, så har jeg tatt bilder av folk. De tar jeg med meg videre i hjertet mitt, og vil minnes disse menneskene mange ganger senere. Kanskje noen av de vil følge meg resten av livet.

Quote

Du innser ikke hvor fantastisk det er å reise,
før du kommer hjem og hviler hodet på din gode, gamle pute.

Vi kom hjem i går etter en LAANG reise, nesten samtidig med at sola kommer tilbake i Tromsø. Da flyet landet i Tromsø sa jeg til Isak og Kaisa :»Nå er eventyret over. Hva sier dere, skal vi starte å planlegge ett nytt i morgen?». Jeg forventet selvfølgelig et samstemt «NEI» til svar men fikk et
samstemt «JAA, vi vil til Tokyo» til svar. Så de har tydeligvis ikke fått skrekken, men når sant skal sies, så var det godt å komme til Tromsø. På flyplassen ble vi tatt i mot av Trond, vår familievenn, og han hadde også møtt opp på mandag da vi egentlig skulle komme. I går var han på flyplassen for å ta imot en tysk regissør, og OSS. Og så bar det til Strandveien, til mamma, Sissel, lille Sofie og Pusi som alle var klar for å ta i mot oss hjemme i huset.

Nå blir det et par rolige dager før vi skal i begravelsen til farmor Gerd i Stokmarknes. Vi skal få pakket ut, få kommet oss på skole og jobb, og vi har litt småartikler vi skal få skrevet ferdig til bloggen, som vi ikke har rekt underveis. Det er mest for vår egen del så vi ikke glemmer små opplevelser vi har hatt, men hyggelig om også andre vil lese det. Vi har hatt mange som har fulgt med oss på bloggen, og flere har lagt igjen kommentarer og oppmuntringer både på bloggen og facebook. Tusen takk for det, vi har hatt høytlesning av kommentarene på kveldene, og har satt pris på denne «linken» hjem til kjente og kjære.

Så for å si det sånn så har vi nå landet (med et brak, ser det ut til), og er vel hjemme! Jeg for min del tror det blir en stund til neste lange reise, men vil gjerne gjøre en ny lang reise en gang.

Borte bra men godt å komme hjem

Ingen flying start hjemover

Ja, nær sagt bare en kjapp start og så var det stopp, og tilbake til start, og så en strafferunde!

Ja, i dag sto vi tidlig opp, nærmere bestemt klokka halv seks. Og alle som kjenner oss skjønner at det er TIDLIG. Det eneste som får en av oss opp så tidlig er fisken som kaller, da kan han stå opp uten de vanlige morratraumene, mens vi andre sover uforstyrret videre. Nå var det ikke fisketur som lokket, men hjemlandet der langt i det fjerne. Vi sto opp uten problemer, fikk i oss en kjapp frokost, og så bar det ut til flyplassen.

Etter å ha balet oss gjennom innsjekking, sikkerhetssjekk, passkontroll, og så kommet oss til rett utgang, så var det nesten for godt til å være sant at Norwegian flyet med Sonja Henie som prydet haleroret sto klart og ventet. Dette lovet godt.

Da det nærmet seg ombordstigning ble det forsinkelse, først tyve minutter, og så kom kapteinen inn i avgangshallen og snakket i speakeren, det var problemer med bremsene, så vi ville bli en time forsinket. Etter en time gikk vi ombord i flyet, og ble sittende lenge i kø for å komme ut på rullebanen. Da flyet takset avgårde i retning rullebanen rant det plutselig en bekk av drivstoff fra høyre vingespiss. Vi gjorde flyvertinnen oppmerksom på det, som så ringte til kapteinen. Flyet stanset øyeblikkelig, og høyre motor ble slått av, det begynte å lukte fuel i kabinen, og vi ble stadig sittende å vente. Det ble en heller laber stemning, men en eldre mann på nabosetet var glad Norwegian tok sikkerheten på alvor. Han kunne fortelle at han på 60-tallet skulle med et fly fra Canada, men ble sittende fast i trafikkork, og rakk ikke flyet. Flyet styrtet etter en mellomlanding på Keflavik på Island, og der var det en dame som gikk av for hun hadde en dårlig magefølelse. De to overlevde. Alle ombord i flyet døde. Ikke før vi hadde fordøyd denne historien kom det en ny, samme mannen skulle være med Scandinavian Star, med på grunn av overbooking, ble han og familien flyttet over til en annen båt, og slapp unna Scandinavian Star ulykken. Snakk om å være heldig! Så kanskje var det veldig bra at flyet snudde, og vi var sammen med denne heldige mannen. Flyet takset tilbake. Vi gikk ut av flyet, nesten fire timer etter at vi skulle vært på vingene.

Så ble det ny kø foran passkontrollen, fylle ut skjemaer, vente på baggasje, vente i kø for buss, buss inn til Bangkok by, kø på hotellet for å få rom, og så klokka halv fire var vi innstallert på rommet vårt, og her sitter vi og tvinner tommeltotter og gjør skolearbeid. Det må sies at det ble mye venting, men tross alt var det mange folk som skulle sørges for, og mange busser som skulle ordnes og mange hotellrom som skulle bookes. Så tross alt gikk det veldig greit. Nå er det å vente til vi skal avgårde med buss i kveld, i gjennom en strafferunde, og så etter planen avgårde med fly klokka fire i natt. Får håpe det går bra!!!

Les mer her: http://www.nettavisen.no/m/?articleId=3742586

20140119-222508.jpg

Nye eksplosjoner i Bangkok

Melding fra Norsk Luftambulanse: Thailand: (ap) – Authorities say at least four people have been wounded in a blast at an anti-government protest site in Thailand’s capital. It was not immediately clear what caused the explosion Sunday afternoon.

Det ser ut til at dette drar ut i tid (både opptøyene i Bangkok, og vår hjemreise) og vi er nå fraktet inn til selve byen for å ta et fly i natt etter at flyet vårt i morres ble kansellert.

20140119-173226.jpg

Ankommet Bangkok

Da er vi ankommet Bangkok etter en lang dag først i båt og så på landeveien, dvs vi er ikke i selve Bangkok, men ved flyplassen, og SÅÅ klare for å fly hjem i morgen..

Vi hadde litt av en tur med båt over fra øya Koh Mak til fastlandet. Det var store bølger, sikkert halvannen meter høye, og det ble stamping slag, og sjøsprut underveis. Vi fant det best å ta på redningsvestene også. Nå skjønte vi hvor Jumping Boats kommer fra. Vi tok en runde med sånne i fornøyelsesparken Dreamland i Phnom Penh.

Siste melding fra Norsk Luftambulanse tikket inn tidligere i dag: Thailand: (telegraph) – Update; Anti-government protesters pledged to stage a fresh march through the Thai capital Saturday, a day after a bomb attack on their rally that killed one and left dozens injured.

Enda mer urolig i Bangkok, og vi skal fly derfra på søndag

Melding fra Norsk Luftambulanse: Thailand:(Channel News Asia) – A bomb blast hit an opposition protest march in the Thai capital shortly after 1 pm local time on Friday. Ten people were hurt in the explosion.

Etter at svigermor Gerd døde har vi vært litt i tvil om hva vi skulle gjøre. Nå er det avgjort. Vi avbryter reisen og drar hjem den 19. , i stedet for 23. Januar som var den opprinnelige planen. Det er veldig urolig i Bangkok akkurat nå, og vi har fått en rekke meldinger fra Norsk Luftambulanse om skyteepisoder og bombeeksplosjoner. Vi har snakket med folk her, og folk i Bangkok, og vi reiser i morgen til Bangkok, men holder oss unna selve byen, og tar inn på hotell ved flyplassen i stedet. Vi skal avgårde med flyet tidlig søndags morgen. Så nå krysser vi fingrene for at vi kommer oss avgårde. Det går rykter om at myndighetene vil ha slutt på demonsteasjonene og vil ta i bruk hardere skyts i løpet av helga. Mulig veiene til flyplassen blir stengt, eller at de tar signalene til flyplassen, men vi ser an situasjonen og håper det ikke skjer…

Fra glede til stor sorg

20140115-213927.jpg

Det er ikke langt mellom glede og sorg. Vi har hatt en fantastisk ferie, og har sluppet å bekymre oss noe særlig, annet enn når vi skal innta neste måltid. Ikke det at det var noen stor bekymring. Vi har opplevd mye, vi har kost oss, vi har flirt mye, og har kjent på at livet har vært herlig akkurat her og nå. Men livet er også skjørt. I går morres fikk vi beskjed om at Geir Tores mamma døde forleden kveld. Alt ble snudd opp ned. Det ble en dag med sorg, det å miste sin mor, farmor og svigermor slår inn, og treffer hardt. Hvordan er det å miste sin mor? Jeg vet ikke, og vil ikke vite, men det er vondt, forferdelig vondt. Som å miste en av grunnpilarene i livet ditt. Isak og Kaisa har mistet sin kjære farmor, som har vært så mye sammen med oss opp gjennom årene, hjemme hos oss i Tromsø og hjemme hos Gerd i Stokmarknes, og på turer til Stavanger, Lofoten og til Munkedal i Sverige.

Gerd var en fantastisk dame, vital, i godt humør, pratsom, og fornøyd med livet slik som jeg kjente henne. Hun var nærmere åtti år da vi ble kjent, og en sprek dame, som gikk mye, syklet på sommeren og sparket på vinteren opp og ned bakkene til sentrum i Stokmarknes. Alltid veldig gjestfri, og ei dame som fikk mye besøk og likte å dra på besøk. Hun har betydd mye for mange, og vært en viktig del av Isak og Kaisas barndom. Savnet blir stort!

Nå føler vi på at vi er langt borte hjemmefra, på øya Koh Mak i Thailand, og at vi ønsker å dra hjem så fort som mulig. Spørs bare om det lar seg gjøre i en håndvending….

Mamma og Áhkku fyller 75 år

20140113-122655.jpg

I dag skjer det. Min mor Anna Kirsten, og Isak og Kaisas Áhkku (bestemor) fyller 75 år! GRATULERER SÅ MYE! Vi skulle alle ønske at vi var sammen med henne i dag, eller at hun var sammen med oss! Planen var at mamma skulle komme til Thailand sammen med Geir Tore i begynnelsen av Januar, men sånn ble det ikke. Hun ble bestemor i desember til en skjønn liten Sofie som gjorde at hun valgte å bli i Tromsø sammen med nybakt mor og nybakt datter… De koser seg sammen, og vi har fått FaceTime med dem flere ganger. De holder fortet hjemme, og passer på Pus mens vi er borte.

Litt om min mor! Hun er en fantastisk mor, som alltid har stilt opp for sine barn, og ikke minst for sine barnebarn. Barnebarna Isak og Kaisa har fått ha en sprek bestemor som riktignok bor langt unna, men som ofte er på besøk i lange perioder, og som vi også har vært på besøk hos i jula, i påska og på sommeren når det har passet seg sånn.

Anna Kirsten er som nevnt sprek for sine 75 år. Hun holder seg godt, og springer fortsatt like ivrig etter viddas gull på høsten, hvor hun plukker bær til seg sjøl, og til mange andre som også får glede av Kirstens multer! I Karasjok er hun en av de få som ofte er å se gående langs veien. Hun er også på ski når snøen kommer, og mørketida har sluppet taket, da på tur innover til Mádijavrri, eller videre oppover til Rødekorshytta. Vi har hatt mange fine skiturer sammen!

Hun er en fenomenal baker, og får alltid bestillinger på sin berømte suksessterte til ulike arrangementer. Og hun baker fantastiske brød, (beste brødene i verden, som vi savner veldig akkurat nå). Og maten er alltid deilig, spesielt den tradisjonelle samiske maten, kokt reinkjøtt med gumpus og margebein! nam, nam! Får vann i munnen når vi tenker på det her blant palmer og palmesus.

Det er så mye mer som kunne vært sagt, men vi får ta det når vi ses senere denne måneden. Som sagt skulle vi gjerne vært i lag i dag og fått feiret, men sånn ble det ikke. Så da får vi ta igjen når vi kommer hjem. Gratulerer nok en gang, mamma og Áhkku. Du betyr mye for mange, og ekstra mye for oss fire. Håper du får en fin dag i Tromsø sammen med Sissel og Sofie!!!!

Masse klemmer fra Isak, Kaisa, Ann Kristin og Geir Tore

Bangkok er ikke stedet å være i dag…

Melding fra Norsk Luftambulanse:
Thailand: (SMH) – Update: Seven major intersections in Bangkok are blocked today; The Government Complex on Chaeng Wattana Road, Lat Phrao intersection, The Victory Monument, Pathumwan intersection, Lumpini Park, Asoke intersection,Ratchaprasong. Residents urged to stockpile two weeks of cash, food and water. Water and electricity supplies will be disrupted in Bangkok.