Bok: Nord-Korea. Ni år på flukt fra Helvete

image

«I nesten en uke var jeg alene i den lille iskalde leiligheten vår i Eundeok, landsbyen der jeg er født, som ligger i Nord-Korea. Foreldrene mine hadde solgt alle møblene våre for å skaffe penger til mat. Det eneste som sto igjen, var salongbordet  og et skap. Gulvbelegget var også borte, og jeg sov rett på betongen, på en seng av gamle klær som var lagt oppå hverandre. På de nakne veggene hang det bare to innrammede bilder ved siden av hverandre. Den ene var av vår «evige president», Kim Il-Sung, og det andre var av general Kim Jong-il, etterfølgeren hans. Begge to stirret på meg. Men å selge disse portrettene ville ha vært å begå en stor synd. Det var en synd som ble straffet med døden.

Slik starter boka til Eunsum Kim, som er en bok om hennes år på flukt fra Nord-Korea. Bare 11 år gammel skriver hun sitt testamente, sikker på at hun vil sulte i hjel, alene i en iskald leilighet. Hun hadde hun fått føle et diktatorisk regime på kroppen. Hungersnøden som herjet, faren som døde av sult. Mora som hadde solgt nesten alt de hadde, og som lot sin 11 år gamle datter være alene i mange dager i et desperat forsøk på å få tak i noe å spise – hva som helst som kunne døyve den gnagende sulten. En fortelling om et barn som fort nok må bli voksen, som opplever ting vi aldri ville ønske våre barn skulle oppleve. En fortelling om et av verdens mest lukkede regimer – Nord-Korea, som er verre enn jeg kunne forestille meg.

For tida går det på litteratur fra Asia, og boka til Eusum Kim skrek til meg fra bokhylla i bokhandelen da jeg var på tur til London tidligere i høst. På et par dager var den lest, klarte nesten ikke legge den fra meg, til tross for at London lokket utenfor hotellvinduet. Så boka anbefales på det sterkeste, og blir med på reisen vår. Lesestoff for Kaisa. 

Så intervju med Eunsum Kim i dag på Skavlan, og jeg ble så sterkt rørt av det hun fortalte. Kanskje det at jeg hadde lest boka gjorde det, ikke vet jeg. Men her er det snakk om å være en sterk ung kvinne som har gjennomgått mye og som enda står på beina. Jeg beundrer sånne mennesker! 

Bok: Overleve. En beretning fra Kambodsjas mørke år

image…»stridsvognene fortsatte å kjøre over døde og sårede mennesker som lå i gatene. Jeg så mange mennesker bli maltraktert på denne måten, kroppen ble kvernet i små biter, akkurat som kjøttdeig. Og når stridsvognene rullet over hodet, når hodeskallen ga etter og sprakk, hørtes det ut som en ballong som smalt. Jeg prøvde å lukke øynene for synet, men lyden klarte jeg ikke å stenge ute.»

Forfatteren Sivun Pen har ved hjelp av Marit O. Bromark skrevet boka som er en personlig beretning om Kambodsja etter at Røde Khmer tok makta. I begynnelsen av boka blir Sivun Pen tvunget til å forlate jobben sin i hovedstaden Phnom Penh, uten å kunne ta noe med seg, uten å vite hvor kone, barn og andre familiemedlemmer befinner seg. Han og to millioner andre blir kommandert ut på en lang vandring uten noe uttalt mål, og hvor han blir vitne til Røde Khmers forferdelige behandling av flyktningene. Vandringen ender opp i en arbeidsleir, hvor alt handler om å overleve, lite mat, og hardt arbeid. Hver natt blir folk hentet ut. De kommer aldri tilbake.

Sivun Pen overlever fire grusomme år under Pol Pots regime, som ble kalt Angkar. Vietnamkrigen i nabolandet hadde beredt grunnen for Røde Khmer. I 1965 brøt Statsoverhodet Sihanouk alle forbindelser med USA, og Kambodsja ble brukt som oppmasjeringsområde for Nord-Vietnam. Forsyninger og våpen ble smuglet inn til Nord-vietnamesiske tropper over grensa til Sør- Vietnam for å kjempe mot Sør-Vietnameserne, mens Sihanouk så en annen vei. Både Nord-Vietnam og Sør-Vietnam hadde mektige land i ryggen. Kina og Sovjet støttet det kommunistiske Nord og USA, Og Frankrike støttet Sør. USA likte dårlig at soldater, våpen og forsyninger fikk passere gjennom Kambodsja, og satte i 1969 i gang en bombeoffensiv mot vietnamesiske baser på kambodsjansk territorium som skulle vare i fire år. Til sammen 2576 941 tonn bomber ble sluppet over det offisielt nøytrale Kambodsja, noe som tilsvarte sprengkraften til 184 Hiroshima-bomber. Over en million mennesker ble drept, deriblant mange kvinner og barn, ja hele landsbyer ble totalt utslettet. President Richard Nixon hevdet hardnakket at bombingen aldri hadde funnet sted. For hver bombe som smalt, og for hvert menneskeliv som gikk tapt, økte hatet mot USA, og også mot regjeringa i landet. Røde Khmer som hadde vært en liten fraksjon uten mye støtte i befolkninga, sto klar og tok i mot bøndene med åpne armer.

Røde Khmers maktovertakelse var starten på et regime hvor individet ikke hadde noen betydning. Alt som ble oppfattet som vestlig ble forbudt. Folk med høy utdannelse forsvant og ble avrettet. Familier ble løst opp. Barna ble tatt fra foreldrene. Ektepar ble splittet og sendt til ulike arbeisleirer. De måtte jobbe inntil 18 timer i døgnet med minimalt med mat. Skolegang ble bannlyst. Det ideelle var et samfunn hvor alle var bønder og dyrket sin egen mat, fritt fra vestlig innflytelse. Midt oppi dette prøver Sivun Pen å overleve. Han måtte skjule sin høye utdannelse, men nettopp hans kunnskap og de bånd han har, de vennskap han har etablert skal vise seg å redde han gang på gang.

Dette er en sterk bok som grep meg så til de grader. Det får meg til å tenke på hvor heldig vi er som bor i Norge, hvor vi lever i fred, hvor vi har ytringsfrihet, hvor alt fungerer, skole, helsevesen, og andre viktige ting i samfunnet. Men er det kanskje sånn at vi ikke er klar over det selv, at vi har levd for beskyttet til at vi reflekterer over hva fred og frihet er? Er det sånn at man må ha følt krig, redsel og totalitære styrer på kroppen for å vite hva fred og frihet er? Jeg tror ikke det, jeg tror det å lese en bok som denne kjennes så inn i margen at det gjør at vi forstår et og annet. Jeg tror også at nettopp en slik reise som vi gjør nå, gjør at vi kan ta inn over oss noe av det som har skjedd, og vil få oss til å bli mer bevisst på hva fred og frihet er for noe.

Les mer om Sivun Pen som flyktet til Norge http://www.nrk.no/kultur/litteratur/verdt-bryet-a-lese-1.7366740

Jeg lurer på hvordan det blir å reise i Kambodsja, et land hvor en stor del av befolkning er traumatisert etter det som skjedde under Pol Pots styre. Det anslås at mellom 1 og 2 millioner mennesker døde som en følge av tortur, undertrykkelse, henrettelser og sult, et stort antall. En femtedel av befolkninga. Alle familier fikk gjennomgå, alle har mistet nære familiemedlemmer, venner og kjente. Mange som levde på 70-tallet har opplevd grusomme ting, mange har psykiske lidelser, i tillegg har mange blitt lemlestet som et resultat av alle landminene som ble lagt ut. Hvordan vil det oppleves? Det blir mye å fortelle Isak og Kaisa.

Bok: Djevelen utenfra

image

Anchee Min ble født i Shanghai i 1957, og vokste opp under kommunismen som fikk grep om Kina. Hun ble sendt i arbeidsleir i 1974, og ble noen år senere frontfigur i kommunistiske propagandafilmer. I 1984 flyktet hun til USA. I 1993 ga hun ut boka Rød Asalea. Djevelen utenfra er henne andre bok. Siden har Anchee Min gitt ut en biografisk roman om Maos kone Jiang Qing, samt en kjærlighetsroman fra Shanghai, og en historisk roman om den siste Keiserinne Tzu Hsi.

Omtale fra Den Norske Bokdatabasen

Katherine kommer fra USA til Kina for å undervise i engelsk. Mao har vært død i seks år, og landet har såvidt åpnet dørene for fremmede. Men hos Katherines studenter sitter fordommer og indoktrinering så dypt at møtet med denne typsik vestlige kvinnen skaper sjokk. Bekymringsløst pirrer hun de unges undertrykte lidenskaper og uprøvde lyster, først hemmelig og ufarlig, snart eksplosivt og med tragiske følger. Lederne må få denne «djevelen utenfra» uskadeliggjort og fjernet. Men jakten på Katherine får større dimensjoner og trekker med seg flere mennesker enn forfølgerne kunne forutse. © DnBB AS

Bok: Rød Asalea

Rød azalea

Anchee Min ble født i Shanghai i 1957, og vokste opp i en tid da kommunismen fikk grep om Kina. Hun ble sendt i arbeidsleir i 1974, og ble noen år senere frontfigur i kommunistiske propagandafilmer. I 1984 flyktet hun til USA. Rød Asalea er hennes debutroman, og gir et sterkt bilde på hvordan mennesker ble hjernevasket under kulturrevolusjonen.

Omtale fra Den Norske Bokdatabasen:

Shanghai, 1974. 17 år gammel blir Anchee utkommandert til en arbeidsleir. Det blir tre år med blodslit, ydmykelser og ensomhet. Så blir hun venninne med Yan, og de to forener kropp og sjel med hverandre. Deres veier skilles da Anchee blir plukket ut til å konkurrere om hovedrollen i filmen Rød Asalea, som skildrer livshistorien til Maos hustru, Jiang Ching. Romanen handler om kampen for å finne seg en plass som individ i kollekttivet, og er delvis basert på forfatterens eget liv.

Bok: Kjøkkengudens kone

Kjøkkengudens kone

Jeg må ikke langt for å finne bøker fra Kina. Bokhylla er ikke akkurat fylt til randen av kinesiske romaner, men mange står der. Dette er en av de bøkene, og den har jeg anbefalt mange. Forfatteren Amy Tan ble født i Oakland, California i 1952, av kinesiske foreldre som emigrete til USA to år tidligere. Hennes debutroman Lykke og Glede vakte voldsom oppmerksomhet da den kom ut i 1989, og er senere filmatisert. Kjøkkengudens kone kom ut i 1991, og på norsk i 1992. En bok som fikk god omtale i amerikansk presse.

Omtale fra Den Norske Bokdatabasen:

Kjøkkengudens kone er en dramatisk roman om livet i Kina i første halvdel av 1900-tallet. Winnie, eller Weiwei, er datter av en rik kjøpmann, men blir sendt til slektninger på landet da moren rømmer, sannsynligvis med en revolusjonær elsker. Weiweis historie er fra en tid da kvinner kunne selges som varer og all makt og ære tilfalt menn. Hun får kjenne sorg og savn i et ekteskap med en tyrann, men bygger gradvis opp den kraften som må må til for å slåss seg fri.

Film: Balzac og den lille syersken (2002)

I min iver etter å se og få impulser fra de landene vi skal reise til, så var gleden stor da NRK i går viste film fra Kina. Når den i tillegg var lagt til et vakkert landskap med karstklipper, ispedd to kjekke unge menn, samt med fokus på en syerske, så satt jeg klistret til skjermen, selv om filmen gikk lovlig sent.

image

Vi skal tilbake til da Kulturrevolusjonen herjet i Kina. To kjekke tenåringsgutter fra velstående akademiske familier forvises til en øde fjellbygd for omskolering. De sliter i risåkrene og i gruvene hele dagen, tungt fysisk arbeid, men etter at arbeidsdagen er over drar guttene på ekskursjoner til den lokale kinoen.

Her ser de kommunistiske melodramaer som de siden gjenforteller til et lydhørt publikum i landsbyen. På en av disse utfluktene treffer de «Den lille kinesiske syersken», en vakker og egenrådig pike som sammen med de to guttene utgjør et sammensveiset trekløver.

Guttene er opptatt av verden utenfor Kina, og lykken er stor da de klarer å få lurt til seg en koffert fylt av europeisk litteratur. Guttene begynner med nattlige høytlesninger for den lille syersken, som lar seg fasinere og inspirere av det fremmede hun får høre om. En sjarmerende og vakker film fra Kina, som idylliserer det kommunistiske Kina og kulturrevolusjonen.

Rødt korn

image
Boka Rødt korn fikk jeg i gave på en bibliotekmesse i Lakselv i 95. Boka gjorde et stort inntrykk første gangen jeg leste den, og vekte min interesse for Kina og kinesisk litteratur. Siden er boka blitt lest flere ganger, og er en av mine favorittbøker. Skulle gjerne lest den igjen før vi reiser, men har så mange på lista, at det må bli til senere.

Boka handler om en kinesisk familie som opplever de dramatiske 30-årene i Kina, en tid preget av indre oppgjør mellom rivaliserende bander og kamp mot japanske inntrengere. Boka er delt i fem deler, og første og andre del er filmatisert, med tittelen Rød durra (1987). Filmen fikk mange internasjonale filmpriser og gav skuespillerinnen Gong Li, skuespilleren Jiang Wen og regissøren Zhang Yimou internasjonalt gjennombrudd. Filmen vant Gullbjørnen ved Filmfestivalen i Berlin i 1988.

En ung mann vender tilbake til sin hjemby på slutten av kulturrevolusjonen , og her minnes han sin families begivenhetsrike historie. Bestefaren som var en kriger, og bandeleder. Bestemoren som var en sterk og modig geriljakjemper, og sønnen som fulgte sin far som våpendrager fra han var 15 år og som forteller historien.

Boka er på mange måter brutal, med skildringer av brutalitet og vold, men likevel mange vakre skildringer av natur og mennesker ispedd myter og legender. Forfatteren Mo Yan fikk Nobels litterturpris i 2012 for sitt forfatterskap, mye takket være nettopp denne romanen.

Ville svaner av Jung Chang

Det finnes et hav av bøker om Kina, og jeg har lest flere opp gjennom åra. Både biografier om Mao, om hans livlege og om hans kone, og romaner av kvinnelige kinesiske forfattere, som Anchee Min og Amy Tan. Favoritten er boka Rødt Korn av Mo Yan som jeg har lest flere ganger. Men en bok har fått stå i fred i bokhylla: boka Ville svaner. Fikk den i bursdagsgave i 96, og har egentlig prøvd meg på den flere ganger, men ikke kommet ordentlig i gang, før nå.

Boka er en familiesaga, hvor Jung Chang forteller sin egen historie, sin mors historie, og sin bestemors historie. Tre generasjoner kvinners opplevelser av Kinas dramatiske omveltninger det siste århundre. Kina fra innsiden, opplevet og følt på kroppen av disse kvinnene. Krig, revolusjon, hungersnød, massemønstringer, lidelser, tortur,men også varme, kjærlighet og sterke familiebånd. En bok som river deg med, og som får deg til å undres over hvordan alt dette kan ha skjedd, og noen av spørsmålene får man svar på. En bok som anbefales alle som vil vite mer om omveltningene i Kina det siste århundret.
Ville Svaner