Sterkt møte med Hiroshima

Oi,oi, oi. Våknet til et voldsomt regnvær. Og vi som hadde håpet på fint vær for å dra ut til øya Miyajima. Ikke i dette været!!! Planene ble hurtig endret, og vi gikk for sightseeing med buss, med stopp ved Atombombekuppelen, og tur innom Fredsmuseet.

6. August 1945 smalt det i Hiroshima. Verdens første atombombe ble sluppet av USA over Hiroshima. 80.000 mennesker døde øyeblikkelig, og dødstallene skulle nesten dobles de neste månedene, som følge av forbrenning og radioaktiv stråling. Det samlede tapstallet ble på 237.000 døde, og 270.000 hibakusha, «bombe-påvirkede mennesker» menes å være i live i dagens Japan. Det er noe å ta inn over seg.

Atombombekuppelen står som et vitnesbyrd om det som skjedde. Dette var en industrihall som sto akkurat der bomben eksploderte. I dag står bare stålskjelettet igjen. Eksplosjonen blåste vekk alt i flere kilometers radius. Nå er det anlagt fredspark i området, og et fredsminnemuseum som forteller om det som skjedde for over 70 år siden.

Det bøtter ned ute, og vi har alle skaffet oss hver vår paraply. Det passer bra til den triste historien som hører dette stedet til. Englene gråter for de som døde og led etter at atombomben «Little Boy» eksploderte. Vi går bort til barnas fredsmonument, en statue av en liten pike med en trane over. Monumentet symboliserer jenta Sadako som var to år gammel da bomben eksploderte rett ved der hun bodde med familien sin. Mora sprang avgårde med lille Sadako, og de ble snart truffet av svart radioaktivt regn. Da Sadako var ti år gammel ble det konstatert at hun hadde kreft – leukemi. Hun bestemte seg for å brette 1000 traner av papir (origami). Traner er i Japan et symbol for lykke og et langt liv. For hver trane hun brettet ønsket hun helbredelse, men døde før hun rakk å fylle elleve år. Rundt monumentet er det barnetegninger og tusenvis av brettede traner, laget av barn fra hele verden. Inne på museet fikk vi høre historien om Sadako, så trist, så trist! Det hadde seg også sånn at den dagen atombomben ble sluppet var det fullt med barn i området. Det var skoleelever som hjalp til å rive bygninger som var blitt bombet i stykker som følge av krigen, og over 6300 barn mistet livet den dagen.

Inne på museet så vi ødelagte klær og gjenstander som trehjulssykkel og skoleransler som hadde tilhørt navngitte barn og skoleelever. Vi fikk høre om mange enkeltskjebner. Det var sterkt! Mange statsledere har opp gjennom årene besøkt Hiroshima, og museet, nå sist President Barack Obama. Han var her for litt over en måned siden, holdt tale og skrev en hilsen (se bilde lenger ned), men kom ikke med noen beklagelse.

I parken utenfor museet brenner en ild, som skal slukkes den dagen alle atomvåpen i verden er destruert. Vi håper inderlig den dagen snart vil komme!!!

Barnas fredsmonument

Barnas fredsmonument

It's raining cats and dogs

It’s raining cats and dogs

Ilden som brenner helt til alle atomvåpen er destruert, ført da skal ilden slukke.

Ilden som brenner helt til alle atomvåpen er destruert, ført da skal ilden slukke.

Isak trikser med paraply

Isak trikser med paraply

Installasjon som viser hvor atombomben eksploderte, og ruiner som sto igjen.

Installasjon som viser hvor atombomben eksploderte, og ruiner som sto igjen.

Mange ble momentant brent til døde

Mange ble momentant brent til døde

Barack Obama i Hiroshima 27.mai 2016

Barack Obama i Hiroshima 27.mai 2016

Hilsen fra President Barack Obama

Hilsen fra President Barack Obama

Tilbakeblikk

Ja, da har vi fått vært litt hjemme, og har fått summet oss. Det ble en stor overgang fra det enkle livet hvor vi levde i nuet, til å måtte forholde oss til arbeid, skole, timeplaner, regninger, treningstider, besøk, og ikke minst MIDDAGER hver dag. Nei, gi meg en meny, hvor jeg kan få velge dagens middag!

Bortskjemt på 10 uker, JA! Og det å skulle ha fokus på mange ting på en gang krever sin kvinne og mann her hjemme! Ikke rart vi koste oss underveis, vi hadde bare en ting vi skulle gjøre i løpet av dagen, så vanligvis var det ikke altfor hektisk da vi var på reisefot. Vi tok tida tilbake!

PLANLEGGING OG BOOKING
Er ellers glad for at vi hadde hele turen klar på forhånd. Alle overnattinger var booket, og flybilletter bestilt. Underveis ordnet vi bare bussturer, og korte båtturer. Ikke så fleksibelt, men så deilig å slippe å bruke en halv dag på tregt nett for å lete etter overnatting eller flybilletter. Møtte fortvilte reisende som hadde funnet ett ledig hotellrom på Koh Chang, som de måtte betale veldig dyrt for, fordi det var høysesong og fullt overalt. De hadde bare overnatting for de første tre dagene, og måtte så på leit igjen. Det slapp vi.

I dag er det også enkelt å se hva man går til på nettet, det være seg hotels.com, airbnb.com, eller andre. Her ligger det detaljerte beskrivelser, med kart, bilder og tilbakemeldinger fra gjester. Vi fikk ingen store overraskelser underveis. Det å bo på små gjestehus, pensjonater eller hjemme hos folk gir også en helt annen opplevelse, vi ble godt ivaretatt der vi bodde, og det var sosialt, og hyggelig å bli kjent med vertsskapet.

Vi dro også på flere turer med private guider og sjåfører og det var en ny opplevelse for oss. Alle guidene var hyggelige, og det gjorde at vi lærte så mye mer enn hva vi ellers ville gjort. Med egen sjåfør kunne vi stoppe der vi ønsket underveis, noe annet enn å sitte i en fullstappet buss, selv om det også hadde sin sjarm. Vi var i det hele tatt med på mange både organiserte og mer uorganiserte turer. Når vi først reiste så langt, så var det om å gjøre å få sett og gjort ting!

BY OG LAND
Vi var på farta i ni og en halv uke, det var lenge nok, kanskje kunne vi kuttet ned et par uker, men tror at det ble sånn fordi svigermor døde, og det ikke var helt det samme lenger å være på tur. Ellers var det greit å ha god tid de ulike stedene. Flere steder skulle vi gjerne vært lenger, som Yangshuo, og Sapa. Vi var lenge i storbyen Hanoi, og kunne kanskje kuttet ned, men det er lett å se i ettertid. Så lenger tid på små plasser og kortere tid i storbyer er kanskje noe vi gjør neste gang vi reiser. Det var godt med to badestopp, og kanskje kunne vi i løpet av den tida hatt flere time-out med rolige dager og badeliv. Samtidig er det ikke badelivet vi husker best, men de dagene vi var i farta og i aktivitet.

SKOLEARBEID
Vi gjorde skolearbeid underveis. Vi var godt forberedt, og hadde med oss pensum i hefter + skannede skolebøker på ipad. Vi jobbet litt i rykk og napp, og tabben var at vi bare hadde en ipad, vi skulle hatt to! Ellers passet vi på å snakke litt engelsk hver kveld om hva vi hadde sett og opplevd den dagen, og det funka bra! I det store og hele kom vi oss gjennom kjernefagene, mens enkelte fag ble nedprioritert som samfunnsfag, men som Isak og Kaisa likevel fikk med seg i rikt monn i de landene vi besøkte, bare om andre emner enn skolepensumet.

Apropos skole, så fikk vi et godt innblikk i skolesituasjonen i Kambodsja, som i dag 35 år etter Pol Pots styre fortsatt ikke er kommet seg på beina. Det er for få lærere, for få skoler og for få lærebøker. Dette tror jeg Isak og Kaisa ble opptatt av, og det berørte dem. De er etter at vi kom hjem mye mer fokusert på skolearbeid!!!

BAGASJE
Det ble mye pakking, ut og inn av ryggsekkene. Slitsomt. Neste gang vi skal avgårde, så blir det trillekoffert og ikke ryggsekk. Altfor uoversiktlig med ryggsekk, og i køer på alle grenseovergangene og på flyplassene, hadde det vært så mye enklere å hatt en koffert på hjul. Så med mindre en skal på trekking i fjellene, så er koffert å foretrekke. Vi kunne forresten spart oss for en del ting og tang vi dro på, hadde sikret oss på bauger og kanter med dingser og diverse, og sånt veier og tar plass!!!

INNKJØP OG FORSENDELSER
Vi kjøpte oss en del ting og tang og klær underveis. Ikke sånn at vi dro på shoppingsentre, men det var så mye fine håndlagde ting å kjøpe. Vi hadde også bestilt oss klær på nettet som ventet i Beijing da vi kom dit. Det ble etter hvert mye å dra på, og vi sendte tre pakker hjem i løpet av turen. Kostet ca 300 kr for å sende en pakke på 7-8 kg med sporing. Den første pakka kom til Tromsø to måneder etter at den ble sendt fra Kina. Nå venter vi bare i spenning på de to andre pakkene.

NYE MENNESKER?
Har turen forandret livet vårt? Har vi lært noe? Har vi blitt mer bevisste på forskjeller og urettferdighet i verden? Jeg tror at vi lærte mye om hva krig gjør, både direkte med mennesker, og samfunnsmessige konsekvenser. Fengslet Toul Sleng vitnet om det, og på vår tur i jungelen lærte vi om konsekvensene av kjemisk krig. Opptøyene i Bangkok viste at også i dagens Asia er det uroligheter, og at det kan ulme under overflaten. Norge blir en fredelig plett i sammenligning. Vi har også sett de store forskjellene på folk der og her, en aha-opplevelse for Isak og Kaisa. De var nok opptatt av hvor lite folk hadde, og alt vi har er overveldende i forhold til det.

Ellers hadde jeg vel håpet at vi skulle få fokus på et enklere liv, uten å skulle HA noe hele tida. Men det var så mye fint å kjøpe underveis, at vi ble konsumenter i enda større grad enn hjemme. Når det samtidig var måten å berge dagen for en eldre kvinne som ville selge et veggteppe hun hadde sydd på i mange uker, så føltes det riktig å kjøpe teppet. Og sånn opplevde vi det vel over hele fjøla. Ved å kjøpe lokalproduserte produkter så støttet vi folk der vi var. Et dilemma når vi tenker på at vi må få ned vårt forbruk…

BLOGG
Så sum summarum så er vi glade og takknemlige for at vi fikk dra på vår store reise. Den ble bra på så mange måter, mye takket være all tid vi la ned i planlegginga. En annen god ting var bloggen, en fin måte å skrible ned opplevelsene våre på, og samtidig få fortalt de hjemme om hvor vi var. Samtidig blir den i ettertid en dagbok og minnebok over opplevelsene våre. Turen innfridde forventningene, og vi er alle enige om at vi vil avgårde på tur igjen, en kortere tur, i en sommerferien, og ikke midt i skoleåret. Det er fortsatt Asia som er målet, Isak og Kaisas drøm er Japan, far vil til Thailand, og mor vil tilbake til Yangshuo. Vi får se hva det blir til 😄

20140212-201520.jpg

Tårer for Kambodsja

image
Da er vi kommet til Kambodsja, og for turen vår videre kan det være greit med en tilbakeblikk på hva som skjedde her på 60- og 70-tallet.

Kambodsja var på 1960-tallet et tilsynelatende godt land å bo i, et land preget av økonomisk vekst, et land som hadde frigjort seg fra det franske koloniåket, et land som gikk i retning av et velferdssamfunn, hvor skolegang for alle dannet basisen for samfunnet. Landet var et kongedømme, og ble i realiteten styrt av prins Sihanouk. Det ble bygget skoler over hele landet, veier, jernbaner, og byer blomstret opp. Hovedstaden Phnom Penh var Asias Paris. Kambodsja var det rike landet i Asia, og fremsto som en fredelig plett i en del av verden med mye uroligheter.

Prins Sihanouks rike begynte så å vakle, den interne politiske situasjonen var preget av terror, vold og uro. All opposisjon ble slått hardt ned på. Prins Sihanouk prøvde utenrikspoltisk å føre en nøytral linje og ville ikke bli innblandet i Vietnamkrigen, samtidig var det vanskelig å holde en nøytral politikk slik Kambodsja var plassert på kartet, mellom det mektige Thailand i vest og i øst Sør-Vietnam i krig mot det kommunistiske Nord-Vietnam. I flere år balanserte Kambodsja mellom kapitalistiske og kommunistiske naboer, men presset på Prins Sihanouk økte, og han måtte ta et valg.

I 1965 brøt Sihanouk alle forbindelser med USA, og Kambodsja ble brukt som oppmasjeringsområde for Nord-Vietnam. Forsyninger, tropper og våpen ble smuglet over grensa fra Kambodsja til Sør- Vietnam og ble levert til Nord-vietnamesiske tropper for å kjempe mot Sør-Vietnameserne, mens Sihanouk så en annen vei. Både Nord-Vietnam og Sør-Vietnam hadde mektige land i ryggen. Kina og Sovjet støttet det kommunistiske Nord og USA, Og Frankrike støttet Sør. USA likte dårlig at soldater, våpen og forsyninger fikk passere gjennom Kambodsja, og satte i 1969 i gang en bombeoffensiv mot vietnamesiske baser på kambodsjansk territorium som skulle vare i fire år. Til sammen 2576 941 tonn bomber ble sluppet over det offisielt nøytrale Kambodsja, noe som tilsvarte sprengkraften til 184 Hiroshima-bomber. Over en million mennesker ble drept, deriblant mange kvinner og barn, ja hele landsbyer ble totalt utslettet. President Richard Nixon hevdet hardnakket at bombingen aldri hadde funnet sted. For hver bombe som smalt, og for hvert menneskeliv som gikk tapt, økte hatet mot USA, og også mot regjeringa i landet. Røde Khmer som hadde vært en liten fraksjon uten mye støtte i befolkninga, sto klar og tok i mot bøndene med åpne armer.

En dag i mars 1970 gjorde statsminister Lon Nol statskupp, støttet av USA, og det brøt ut kamper flere steder i Kambodsja. Prins Sihanouk flyktet til Kina, og oppfordret folket til å støtte Røde Khmer i kampen mot den USA-vennlige Lon Nol. Dette ble opptakten til borgerkrig som skulle vare i 5 år. Kampene foregikk i hovedsak på landsbygda, og folk flyket i hopetall til byene. På disse årene vokste Phnom Penh fra 600.000 til 2 millioner innbyggere. 17.april 1975 masjerte Røde Khmer inn i Phnom Penh. Alle innbyggerne ble brutalt jaget ut av byen. De måtte forlate det de holdt på med, og starte på en vandring som for enkelte skulle vare i flere måneder. De fikk ikke ta med seg annet enn det de hadde for hånden. De som var på jobb fikk ikke dra hjem for å samle familien. De som ikke gjorde som de ble bedt om ble avrettet på stedet. Mange familier ble splittet. Alle sykehus ble tømt. De som ikke klarte å gå ble levnet for å dø. Folk ble vilkårlig skutt hvis de gjorde noe Røde Khmer ikke likte. Langs veiene lå det oppsvulmede like overalt. En ny tidsregning var startet, år 0.

Røde Khmers maktovertakelse ble starten på et regime hvor individet ikke hadde noen betydning. Alt som ble oppfattet som vestlig ble forbudt. Folk med høy utdannelse forsvant og ble avrettet. Familier ble løst opp. Barna ble tatt fra foreldrene. Ektepar ble splittet og sendt til ulike arbeisleirer. De måtte jobbe inntil 18 timer i døgnet med minimalt med mat. Skolegang ble bannlyst. Det ideelle var et samfunn hvor alle var bønder og dyrket sin egen mat, fritt fra vestlig innflytelse. Terror og lite mat holdt folket nede i åresvis. Mange ble avrettet eller døde som følger av lite mat, mye arbeid, eller av sykdommer som vanlig medisin kunne kurert. Ingen vet hvor mange som døde i løpet av de fire årene Røde Khmer og organisasjonens leder Pol Pot hadde makta. Det har vært antydet et tall på fra 700.000 til 3 millioner. Et vanlig anslag er 1,7 millioner mennesker, -en fjerdedel av befolkningen, noe som gjør Røde Khmer til et av de værste regimene vi har sett.

Anbefaler på det sterkeste boka Overleve. En beretning fra kambodsjas mørke år av Sivun Pen.

I dag blomstrer igjen Phnom Penh. Vi kom hit med båt opp mekongfloden fra Chau Doc i Vietnam, en tur på 5 timer. Byen som dukket opp fremfor oss så sjarmerende ut, med høye moderne bygninger side om side med flotte orientalske praktbygg som arkitekturmessig kan minne litt om en de norske stavkirkene. Turen til hotellet med tuktuk bekreftet førsteinntrykket, her var store åpne plasser, brede avenyer, og flotte bygninger bortetter, en arv fra den franske kolonitida. Veldig forskjellig fra de andre byene vi har vært i så langt. Dette lover godt.

image

Bevare regnskogen

image

Vi dro på hiking i regnskogen i Cat Tien Nasjonalpark. Det var en opplevelse. Har sett naturprogram fra regnskogen i Brasil, og har tenkt at det hadde vært kult å få oppleve. Vel, det ble ikke Brasil, men Vietnam.

På Polarinstituttet har engasjerte ansatte to ganger arrangert klimaloppemarked, hvor overskuddet har gått til Regnskogfondet.
Nå fikk jeg se hva vi har samlet inn penger til. Jeg hadde gruet litt for akkurat denne delen av turen. Er ikke glad i småkryp!!! Men turen ble flott. Så adskillig mindre småkryp enn fryktet. Vi hadde fått på oss gamasjer som skulle hindre at igler skulle komme på innsiden av klærne, og vi holdt utkikk etter sånne kryp, forstilte oss at de lå å veltet seg på skogbunnen i tusenvis av eksemplarer, men så knapt noen få… Skogbunnene var tørr og fin å gå på. Vi fulgte en sti, som det var lett å ta seg frem på, småkratt var ryddet unna. Men måtte hele tiden følge med på hvor vi trødde, skogbunnen var dekket av lumske røtter som det var fort gjort å snuble i. Samtidig ville vi se opp i trekronene på utkikk etter aper, noe som ikke helt lot seg kombinere. Noe snubling ble det ja.

Vi hørte mange slags lyder, sikader med sine høyfrekvente lyder. Blader som stadig ramlet ned, og hørtes ut som et dyr på tur nedover mot oss. Fugler som kvitret og sang, og stadig rasling i trekronene, kunne det være aper? Etterhvert var det helt tydelig aper som kauket, fra flere kanter samtidig, en kaukafoni!

Vi hadde en eldre mann som kalte seg Jean som guide, han var tidligere offiser i hæren, og hadde vært på disse kanter under vietnamkrigen. I tre år hadde han kjempet i krigen. Han ville ikke fortelle så mye fra det, men nevnte at han hadde deltatt i evakuering av landsbyer. Hvem vet hva han kan ha opplevd i disse krigsårene. Han beveget seg smidig gjennom skogen, stoppet opp ved hver minste lyd. Vi hadde fått instrukser om å være stille, slik at vi kanskje skulle få se noe av skogens fauna. Det skjedde stadig noe oppi høyden, et apeslagsmål en gang, mye skrik og skrål, og vi så greinene i en tretopp svinge frem og tilbake, men vi så ikke hvem som forårsaket det. Jean sa det var black-shanked douc langurs, en ape, som yppet til bråk. Ofte fikk vi beskjed om å stoppe av Jean, han viste bare et tegn som betydde stopp. Vi sto dørgende stille, mens han speidet med kikkert i håp om å finne noen av jungelens dyr til oss. Vi så et ekorn en gang, og flere ganger languren, men langt unna, og nesten helt kamuflert i løvverket var det vanskelig å få øye på apen.

Under vietnamkrigen tok amerikanerne i bruk kjemiske våpen. Operasjon Agent Orange ble iverksatt i det sørlige Vietnam, og var kjemikalier som ble sluppet over jordbruksområder og jungel for å ødelegge veksten av mat, og for å få fjernet bladverk, og skog som kunne gi skjul til nord-vietnamesiske soldater. I ni år pågikk dette, fra 1962-1971, og dette påvirket jungelen i området her. Både selve skogen ble ødelagt, og mange dyrearter ble borte, som de nå jobber med å få tilbake i skogen.

Det var nesten meditativt å vandre i jungelen. Mye å se, mange typer trær, mange lyder, og også mange lukter. Følte at jeg tok inn alt med hele meg, og alle sanser var i høyspenn. En stor opplevelse.

Død mann på boks

Kaisa og Isak foran Ho Chi Minh mausoleet

Kaisa og Isak foran Ho Chi Minh mausoleet

«Når jeg er død, skal det ikke holdes noen stor begravelse, for folk skal ikke kaste bort tid og penger»

Dette skrev Ho Chi Minh i sitt politiske testamente fra 1900-tallet. Og det er nettopp det vi gjør, kaster bort tid og penger for å se en motvillig Ho Chi Minh ligge på lit de Parade i Mausoleet som ble bygget etter hans død. Stikk i mot hans vilje, ble han altså balsamert og blir stilt til skue for alle som vil se.

Det var klart for en dag med sightseeing i Hanoi, og vi startet tidlig. Allerede før vi hadde gnidd søvnene ut av øyan var guiden på døra for å hente oss. Det bar avgårde til Ho Chi Minh mausoleet først. Selv tidlig søndags morgen var trafikken hardnet til, det så ut som alle de to millionene motorsykler og mopedene i Hanoi var på farta. Ved mausoleet var det allerede lange køer, vi stilte oss i rad og rekke og ble etterhvert strippet for kamerautstyr og telefoner, i tillegg til at vi måtte gjennom en sikkerhetskontroll, som ble nøye overvåket av strenge vakter. Da vi nærmet oss inngangen til mausoleet kom det til stadighet soldater i hvite uniformer masjerende. Vi måtte holde rekke, to og to på hver rad. Vel inne i mausoleet, skulle vi ikke prate, og vi måtte ikke stoppe opp. Da vi kom opp en trapp, og rundet et hjørne, kom vi inn i et rom med dempet belysning og en sarkofag. Inni lå Ho Chi Minh, tilsynelatende fredfullt, utrykket «død mann på boks» kom meg i hu. Vi passerte ærbødig, overvåket av syv soldater som så strengt på oss. Her var ikke tid og sted for Isaks ablegøyer…

Hvem var nå egentlig Ho Chi Minh, som byen Saigon ble omdøpt til etter hans død, og som ligger så ensom i det dystre mausoleet? Det sies at han var en fryktelig søt fyr, landsfaderen som også ble kalt onkel Ho. Han ble født i 1890, og reiste som ung ut i verden. Først til Frankrike, hvor han var med å stifte kommunistpartiet. Senere skulle han på 20-tallet reise rundt i Asia som kommunistisk agent. Han kom tilbake til hjemlandet i 1941, og fikk i stand Augustrevolusjonen i 1945, etter 5 års japansk okkupasjon. Han erklærte Vietnam som et selvstendig land, og ble landets første president. Frankrike ville ikke gi så lett slipp på sin tidligere koloni, noe som førte til en ni-årig krig. Fem år med fred og et delt Vietnam, men så brøt Vietnamkrigen ut for alvor. Stormaktene var på banen, Sør-vietnam støttet av USA og det kommunistiske Nord støttet av Russland. Et helvete som skulle vare fra 1960 til 1975, da Nord gikk av med seieren. Onkel Ho skulle ikke få oppleve et gjenforent Vietnam, han døde i 1969, da de amerikanske styrkene i vietnam var på det mest tallrike.

Etter mausoleet bar det videre til presidentpalasset, hvor onkel ho hadde hatt sitt virke som president. Et flott område med park, dam og stilige franske bygninger, bygd i kolonitida. Under Vietnamkrigen ble Hanoi til stadighet bombet av amerikanske B52 fly, i 1972 falt bombene så tett som et teppe. Men dette området ble spart. Tilfeldig eller flaks? Onkel Ho hadde sikret seg på to måter, ved å lage bunkers langt ned i bakken ved sitt enkle hus på stylter, hvor han foretrakk å bo, og ved å plassere amerikanske fanger, piloter i fengsel rett ved siden av. Av frykt for at amerikanerene skulle bombe sine egne ble området spart.

Så bar det videre til etnografisk museum. Med sine mer enn 50 minoriteter presentert, var dette et flott museum, med både innendørs utstillinger, og utendørs bygninger, samt et vanndukketeater. Vel verdt å se.

I mellomtida var vi blitt veldig sultne (til og med Isak). Så det var kjærkomment med lunsj, og hvilken lunsj. I en restaurant i nærheten var det reservert bord til oss, med fire retters lunsj. Stedet var tydeligvis en kjent plass, og på veggen så vi bilder av både Bill Clinton og Dronning Margrete av Danmark som hadde besøkt restauranten. Så her burde det være duket for et herlig måltid, noe det ble med både, suppe, vårruller, stekt and, ris, tofu, grønnsaker og tropisk frukt til dessert. Men vi hadde knapt fått svelget frukten før guiden vår stresset inn og mente vi måtte videre. Og så vi som bare bruker å gjøre en ting om dagen. Dette ble jo litt i overkant for oss slendrianer…

Litteraturtempelet var neste post på programmet, og dette er regnet som første universitetet i Vietnam. Akkurat i dag strømmet det på med uteksaminerte studenter som skulle foreviges med blomster, ballonger, mens de poserte foran templer, dammer, sammen med klassekamerater osv. De unge jentene var nydelige i sine elegante ao-dai antrekk, en tradisjonell lang tunika, med posete bukser til. De var lekkert sminket, og gikk på skyhøye hæler, som etter en stund ble for mye for en utrent fot, og da tok de av skoene, og gikk barbeint i stedet.

Ferdig med litteraturtempelet så bar det avgårde med cyclo – sykkeldrosje inn i de smale gatene i gamlebyen. Sjarmerende del av byen, men hadde likt bedre å gått rundt her. Mye fint å se og kjøpe, så vi kommer sikkert tilbake en av dagene.

Så var dagen snart omme, bare vanndukketeateret gjensto. Vi fikk en uforglemmelig forestilling med vakker musikk og sang, samt et dukketeater som foregikk uti vannet, med dukkemestere som sto med vann opp til livet, skjult bak et sceneteppe, hvor de styrte sine dukker. Det var mange effekter, som både røyk og fyrverkeri, til inspirasjon til vårt eget lokale dukketeater på jobb, som dann og vann blir oppført på årsfesten, når vi har noe på sjefene våre…

Bok: Overleve. En beretning fra Kambodsjas mørke år

image…»stridsvognene fortsatte å kjøre over døde og sårede mennesker som lå i gatene. Jeg så mange mennesker bli maltraktert på denne måten, kroppen ble kvernet i små biter, akkurat som kjøttdeig. Og når stridsvognene rullet over hodet, når hodeskallen ga etter og sprakk, hørtes det ut som en ballong som smalt. Jeg prøvde å lukke øynene for synet, men lyden klarte jeg ikke å stenge ute.»

Forfatteren Sivun Pen har ved hjelp av Marit O. Bromark skrevet boka som er en personlig beretning om Kambodsja etter at Røde Khmer tok makta. I begynnelsen av boka blir Sivun Pen tvunget til å forlate jobben sin i hovedstaden Phnom Penh, uten å kunne ta noe med seg, uten å vite hvor kone, barn og andre familiemedlemmer befinner seg. Han og to millioner andre blir kommandert ut på en lang vandring uten noe uttalt mål, og hvor han blir vitne til Røde Khmers forferdelige behandling av flyktningene. Vandringen ender opp i en arbeidsleir, hvor alt handler om å overleve, lite mat, og hardt arbeid. Hver natt blir folk hentet ut. De kommer aldri tilbake.

Sivun Pen overlever fire grusomme år under Pol Pots regime, som ble kalt Angkar. Vietnamkrigen i nabolandet hadde beredt grunnen for Røde Khmer. I 1965 brøt Statsoverhodet Sihanouk alle forbindelser med USA, og Kambodsja ble brukt som oppmasjeringsområde for Nord-Vietnam. Forsyninger og våpen ble smuglet inn til Nord-vietnamesiske tropper over grensa til Sør- Vietnam for å kjempe mot Sør-Vietnameserne, mens Sihanouk så en annen vei. Både Nord-Vietnam og Sør-Vietnam hadde mektige land i ryggen. Kina og Sovjet støttet det kommunistiske Nord og USA, Og Frankrike støttet Sør. USA likte dårlig at soldater, våpen og forsyninger fikk passere gjennom Kambodsja, og satte i 1969 i gang en bombeoffensiv mot vietnamesiske baser på kambodsjansk territorium som skulle vare i fire år. Til sammen 2576 941 tonn bomber ble sluppet over det offisielt nøytrale Kambodsja, noe som tilsvarte sprengkraften til 184 Hiroshima-bomber. Over en million mennesker ble drept, deriblant mange kvinner og barn, ja hele landsbyer ble totalt utslettet. President Richard Nixon hevdet hardnakket at bombingen aldri hadde funnet sted. For hver bombe som smalt, og for hvert menneskeliv som gikk tapt, økte hatet mot USA, og også mot regjeringa i landet. Røde Khmer som hadde vært en liten fraksjon uten mye støtte i befolkninga, sto klar og tok i mot bøndene med åpne armer.

Røde Khmers maktovertakelse var starten på et regime hvor individet ikke hadde noen betydning. Alt som ble oppfattet som vestlig ble forbudt. Folk med høy utdannelse forsvant og ble avrettet. Familier ble løst opp. Barna ble tatt fra foreldrene. Ektepar ble splittet og sendt til ulike arbeisleirer. De måtte jobbe inntil 18 timer i døgnet med minimalt med mat. Skolegang ble bannlyst. Det ideelle var et samfunn hvor alle var bønder og dyrket sin egen mat, fritt fra vestlig innflytelse. Midt oppi dette prøver Sivun Pen å overleve. Han måtte skjule sin høye utdannelse, men nettopp hans kunnskap og de bånd han har, de vennskap han har etablert skal vise seg å redde han gang på gang.

Dette er en sterk bok som grep meg så til de grader. Det får meg til å tenke på hvor heldig vi er som bor i Norge, hvor vi lever i fred, hvor vi har ytringsfrihet, hvor alt fungerer, skole, helsevesen, og andre viktige ting i samfunnet. Men er det kanskje sånn at vi ikke er klar over det selv, at vi har levd for beskyttet til at vi reflekterer over hva fred og frihet er? Er det sånn at man må ha følt krig, redsel og totalitære styrer på kroppen for å vite hva fred og frihet er? Jeg tror ikke det, jeg tror det å lese en bok som denne kjennes så inn i margen at det gjør at vi forstår et og annet. Jeg tror også at nettopp en slik reise som vi gjør nå, gjør at vi kan ta inn over oss noe av det som har skjedd, og vil få oss til å bli mer bevisst på hva fred og frihet er for noe.

Les mer om Sivun Pen som flyktet til Norge http://www.nrk.no/kultur/litteratur/verdt-bryet-a-lese-1.7366740

Jeg lurer på hvordan det blir å reise i Kambodsja, et land hvor en stor del av befolkning er traumatisert etter det som skjedde under Pol Pots styre. Det anslås at mellom 1 og 2 millioner mennesker døde som en følge av tortur, undertrykkelse, henrettelser og sult, et stort antall. En femtedel av befolkninga. Alle familier fikk gjennomgå, alle har mistet nære familiemedlemmer, venner og kjente. Mange som levde på 70-tallet har opplevd grusomme ting, mange har psykiske lidelser, i tillegg har mange blitt lemlestet som et resultat av alle landminene som ble lagt ut. Hvordan vil det oppleves? Det blir mye å fortelle Isak og Kaisa.

Bok: Kjøkkengudens kone

Kjøkkengudens kone

Jeg må ikke langt for å finne bøker fra Kina. Bokhylla er ikke akkurat fylt til randen av kinesiske romaner, men mange står der. Dette er en av de bøkene, og den har jeg anbefalt mange. Forfatteren Amy Tan ble født i Oakland, California i 1952, av kinesiske foreldre som emigrete til USA to år tidligere. Hennes debutroman Lykke og Glede vakte voldsom oppmerksomhet da den kom ut i 1989, og er senere filmatisert. Kjøkkengudens kone kom ut i 1991, og på norsk i 1992. En bok som fikk god omtale i amerikansk presse.

Omtale fra Den Norske Bokdatabasen:

Kjøkkengudens kone er en dramatisk roman om livet i Kina i første halvdel av 1900-tallet. Winnie, eller Weiwei, er datter av en rik kjøpmann, men blir sendt til slektninger på landet da moren rømmer, sannsynligvis med en revolusjonær elsker. Weiweis historie er fra en tid da kvinner kunne selges som varer og all makt og ære tilfalt menn. Hun får kjenne sorg og savn i et ekteskap med en tyrann, men bygger gradvis opp den kraften som må må til for å slåss seg fri.

Rødt korn

image
Boka Rødt korn fikk jeg i gave på en bibliotekmesse i Lakselv i 95. Boka gjorde et stort inntrykk første gangen jeg leste den, og vekte min interesse for Kina og kinesisk litteratur. Siden er boka blitt lest flere ganger, og er en av mine favorittbøker. Skulle gjerne lest den igjen før vi reiser, men har så mange på lista, at det må bli til senere.

Boka handler om en kinesisk familie som opplever de dramatiske 30-årene i Kina, en tid preget av indre oppgjør mellom rivaliserende bander og kamp mot japanske inntrengere. Boka er delt i fem deler, og første og andre del er filmatisert, med tittelen Rød durra (1987). Filmen fikk mange internasjonale filmpriser og gav skuespillerinnen Gong Li, skuespilleren Jiang Wen og regissøren Zhang Yimou internasjonalt gjennombrudd. Filmen vant Gullbjørnen ved Filmfestivalen i Berlin i 1988.

En ung mann vender tilbake til sin hjemby på slutten av kulturrevolusjonen , og her minnes han sin families begivenhetsrike historie. Bestefaren som var en kriger, og bandeleder. Bestemoren som var en sterk og modig geriljakjemper, og sønnen som fulgte sin far som våpendrager fra han var 15 år og som forteller historien.

Boka er på mange måter brutal, med skildringer av brutalitet og vold, men likevel mange vakre skildringer av natur og mennesker ispedd myter og legender. Forfatteren Mo Yan fikk Nobels litterturpris i 2012 for sitt forfatterskap, mye takket være nettopp denne romanen.

Ville svaner av Jung Chang

Det finnes et hav av bøker om Kina, og jeg har lest flere opp gjennom åra. Både biografier om Mao, om hans livlege og om hans kone, og romaner av kvinnelige kinesiske forfattere, som Anchee Min og Amy Tan. Favoritten er boka Rødt Korn av Mo Yan som jeg har lest flere ganger. Men en bok har fått stå i fred i bokhylla: boka Ville svaner. Fikk den i bursdagsgave i 96, og har egentlig prøvd meg på den flere ganger, men ikke kommet ordentlig i gang, før nå.

Boka er en familiesaga, hvor Jung Chang forteller sin egen historie, sin mors historie, og sin bestemors historie. Tre generasjoner kvinners opplevelser av Kinas dramatiske omveltninger det siste århundre. Kina fra innsiden, opplevet og følt på kroppen av disse kvinnene. Krig, revolusjon, hungersnød, massemønstringer, lidelser, tortur,men også varme, kjærlighet og sterke familiebånd. En bok som river deg med, og som får deg til å undres over hvordan alt dette kan ha skjedd, og noen av spørsmålene får man svar på. En bok som anbefales alle som vil vite mer om omveltningene i Kina det siste århundret.
Ville Svaner

Film: The flowers of war

Bilde

Varmer opp med kinesiske bøker og filmer for tida. For andre gang har jeg sett filmen The flowers of war, som er en gripende film fra den japanske invasjonen i Kina i 1937. En rå historie som er brutalt filmet, men også med vakre scener. Anbefales sterkt!

Kort sammendrag: In 1937 China, during the second Sino-Japanese war, a mortician, John (Christian Bale) arrives at a Catholic church in Nanjing to prepare a priest for burial. Upon arrival he finds himself the lone adult among a group of convent girl students and prostitutes from a nearby brothel. When he finds himself in the unwanted position of protector of both groups from the horrors of the invading Japanese army, he discovers the meaning of sacrifice and honor.