Nord-Korea. Ni år på flukt fra helvete.

Bok av Eunsum Kim: Det handler om en nordkoreansk jente på elleve år som sammen med moren og søsteren må flykte fra hungersnøden og terrorregimet i Nord-Korea, til Kina, til Nord-Korea til Kina igjen, til Mongolia og til slutt til Sør-Korea hvor de endelig kan slå seg til ro og bo. En gripende historie som får oss alle til å tenke litt på andre samfunn og kulturer som vi kanskje ikke vet så mye om…

Boka inspirerte meg til å tegne jenta som var på flukt

Hilsen Kaisa

Les mer: Bokomtale

20140211-180108.jpg

Tårer for Kambodsja

image
Da er vi kommet til Kambodsja, og for turen vår videre kan det være greit med en tilbakeblikk på hva som skjedde her på 60- og 70-tallet.

Kambodsja var på 1960-tallet et tilsynelatende godt land å bo i, et land preget av økonomisk vekst, et land som hadde frigjort seg fra det franske koloniåket, et land som gikk i retning av et velferdssamfunn, hvor skolegang for alle dannet basisen for samfunnet. Landet var et kongedømme, og ble i realiteten styrt av prins Sihanouk. Det ble bygget skoler over hele landet, veier, jernbaner, og byer blomstret opp. Hovedstaden Phnom Penh var Asias Paris. Kambodsja var det rike landet i Asia, og fremsto som en fredelig plett i en del av verden med mye uroligheter.

Prins Sihanouks rike begynte så å vakle, den interne politiske situasjonen var preget av terror, vold og uro. All opposisjon ble slått hardt ned på. Prins Sihanouk prøvde utenrikspoltisk å føre en nøytral linje og ville ikke bli innblandet i Vietnamkrigen, samtidig var det vanskelig å holde en nøytral politikk slik Kambodsja var plassert på kartet, mellom det mektige Thailand i vest og i øst Sør-Vietnam i krig mot det kommunistiske Nord-Vietnam. I flere år balanserte Kambodsja mellom kapitalistiske og kommunistiske naboer, men presset på Prins Sihanouk økte, og han måtte ta et valg.

I 1965 brøt Sihanouk alle forbindelser med USA, og Kambodsja ble brukt som oppmasjeringsområde for Nord-Vietnam. Forsyninger, tropper og våpen ble smuglet over grensa fra Kambodsja til Sør- Vietnam og ble levert til Nord-vietnamesiske tropper for å kjempe mot Sør-Vietnameserne, mens Sihanouk så en annen vei. Både Nord-Vietnam og Sør-Vietnam hadde mektige land i ryggen. Kina og Sovjet støttet det kommunistiske Nord og USA, Og Frankrike støttet Sør. USA likte dårlig at soldater, våpen og forsyninger fikk passere gjennom Kambodsja, og satte i 1969 i gang en bombeoffensiv mot vietnamesiske baser på kambodsjansk territorium som skulle vare i fire år. Til sammen 2576 941 tonn bomber ble sluppet over det offisielt nøytrale Kambodsja, noe som tilsvarte sprengkraften til 184 Hiroshima-bomber. Over en million mennesker ble drept, deriblant mange kvinner og barn, ja hele landsbyer ble totalt utslettet. President Richard Nixon hevdet hardnakket at bombingen aldri hadde funnet sted. For hver bombe som smalt, og for hvert menneskeliv som gikk tapt, økte hatet mot USA, og også mot regjeringa i landet. Røde Khmer som hadde vært en liten fraksjon uten mye støtte i befolkninga, sto klar og tok i mot bøndene med åpne armer.

En dag i mars 1970 gjorde statsminister Lon Nol statskupp, støttet av USA, og det brøt ut kamper flere steder i Kambodsja. Prins Sihanouk flyktet til Kina, og oppfordret folket til å støtte Røde Khmer i kampen mot den USA-vennlige Lon Nol. Dette ble opptakten til borgerkrig som skulle vare i 5 år. Kampene foregikk i hovedsak på landsbygda, og folk flyket i hopetall til byene. På disse årene vokste Phnom Penh fra 600.000 til 2 millioner innbyggere. 17.april 1975 masjerte Røde Khmer inn i Phnom Penh. Alle innbyggerne ble brutalt jaget ut av byen. De måtte forlate det de holdt på med, og starte på en vandring som for enkelte skulle vare i flere måneder. De fikk ikke ta med seg annet enn det de hadde for hånden. De som var på jobb fikk ikke dra hjem for å samle familien. De som ikke gjorde som de ble bedt om ble avrettet på stedet. Mange familier ble splittet. Alle sykehus ble tømt. De som ikke klarte å gå ble levnet for å dø. Folk ble vilkårlig skutt hvis de gjorde noe Røde Khmer ikke likte. Langs veiene lå det oppsvulmede like overalt. En ny tidsregning var startet, år 0.

Røde Khmers maktovertakelse ble starten på et regime hvor individet ikke hadde noen betydning. Alt som ble oppfattet som vestlig ble forbudt. Folk med høy utdannelse forsvant og ble avrettet. Familier ble løst opp. Barna ble tatt fra foreldrene. Ektepar ble splittet og sendt til ulike arbeisleirer. De måtte jobbe inntil 18 timer i døgnet med minimalt med mat. Skolegang ble bannlyst. Det ideelle var et samfunn hvor alle var bønder og dyrket sin egen mat, fritt fra vestlig innflytelse. Terror og lite mat holdt folket nede i åresvis. Mange ble avrettet eller døde som følger av lite mat, mye arbeid, eller av sykdommer som vanlig medisin kunne kurert. Ingen vet hvor mange som døde i løpet av de fire årene Røde Khmer og organisasjonens leder Pol Pot hadde makta. Det har vært antydet et tall på fra 700.000 til 3 millioner. Et vanlig anslag er 1,7 millioner mennesker, -en fjerdedel av befolkningen, noe som gjør Røde Khmer til et av de værste regimene vi har sett.

Anbefaler på det sterkeste boka Overleve. En beretning fra kambodsjas mørke år av Sivun Pen.

I dag blomstrer igjen Phnom Penh. Vi kom hit med båt opp mekongfloden fra Chau Doc i Vietnam, en tur på 5 timer. Byen som dukket opp fremfor oss så sjarmerende ut, med høye moderne bygninger side om side med flotte orientalske praktbygg som arkitekturmessig kan minne litt om en de norske stavkirkene. Turen til hotellet med tuktuk bekreftet førsteinntrykket, her var store åpne plasser, brede avenyer, og flotte bygninger bortetter, en arv fra den franske kolonitida. Veldig forskjellig fra de andre byene vi har vært i så langt. Dette lover godt.

image

Død mann på boks

Kaisa og Isak foran Ho Chi Minh mausoleet

Kaisa og Isak foran Ho Chi Minh mausoleet

«Når jeg er død, skal det ikke holdes noen stor begravelse, for folk skal ikke kaste bort tid og penger»

Dette skrev Ho Chi Minh i sitt politiske testamente fra 1900-tallet. Og det er nettopp det vi gjør, kaster bort tid og penger for å se en motvillig Ho Chi Minh ligge på lit de Parade i Mausoleet som ble bygget etter hans død. Stikk i mot hans vilje, ble han altså balsamert og blir stilt til skue for alle som vil se.

Det var klart for en dag med sightseeing i Hanoi, og vi startet tidlig. Allerede før vi hadde gnidd søvnene ut av øyan var guiden på døra for å hente oss. Det bar avgårde til Ho Chi Minh mausoleet først. Selv tidlig søndags morgen var trafikken hardnet til, det så ut som alle de to millionene motorsykler og mopedene i Hanoi var på farta. Ved mausoleet var det allerede lange køer, vi stilte oss i rad og rekke og ble etterhvert strippet for kamerautstyr og telefoner, i tillegg til at vi måtte gjennom en sikkerhetskontroll, som ble nøye overvåket av strenge vakter. Da vi nærmet oss inngangen til mausoleet kom det til stadighet soldater i hvite uniformer masjerende. Vi måtte holde rekke, to og to på hver rad. Vel inne i mausoleet, skulle vi ikke prate, og vi måtte ikke stoppe opp. Da vi kom opp en trapp, og rundet et hjørne, kom vi inn i et rom med dempet belysning og en sarkofag. Inni lå Ho Chi Minh, tilsynelatende fredfullt, utrykket «død mann på boks» kom meg i hu. Vi passerte ærbødig, overvåket av syv soldater som så strengt på oss. Her var ikke tid og sted for Isaks ablegøyer…

Hvem var nå egentlig Ho Chi Minh, som byen Saigon ble omdøpt til etter hans død, og som ligger så ensom i det dystre mausoleet? Det sies at han var en fryktelig søt fyr, landsfaderen som også ble kalt onkel Ho. Han ble født i 1890, og reiste som ung ut i verden. Først til Frankrike, hvor han var med å stifte kommunistpartiet. Senere skulle han på 20-tallet reise rundt i Asia som kommunistisk agent. Han kom tilbake til hjemlandet i 1941, og fikk i stand Augustrevolusjonen i 1945, etter 5 års japansk okkupasjon. Han erklærte Vietnam som et selvstendig land, og ble landets første president. Frankrike ville ikke gi så lett slipp på sin tidligere koloni, noe som førte til en ni-årig krig. Fem år med fred og et delt Vietnam, men så brøt Vietnamkrigen ut for alvor. Stormaktene var på banen, Sør-vietnam støttet av USA og det kommunistiske Nord støttet av Russland. Et helvete som skulle vare fra 1960 til 1975, da Nord gikk av med seieren. Onkel Ho skulle ikke få oppleve et gjenforent Vietnam, han døde i 1969, da de amerikanske styrkene i vietnam var på det mest tallrike.

Etter mausoleet bar det videre til presidentpalasset, hvor onkel ho hadde hatt sitt virke som president. Et flott område med park, dam og stilige franske bygninger, bygd i kolonitida. Under Vietnamkrigen ble Hanoi til stadighet bombet av amerikanske B52 fly, i 1972 falt bombene så tett som et teppe. Men dette området ble spart. Tilfeldig eller flaks? Onkel Ho hadde sikret seg på to måter, ved å lage bunkers langt ned i bakken ved sitt enkle hus på stylter, hvor han foretrakk å bo, og ved å plassere amerikanske fanger, piloter i fengsel rett ved siden av. Av frykt for at amerikanerene skulle bombe sine egne ble området spart.

Så bar det videre til etnografisk museum. Med sine mer enn 50 minoriteter presentert, var dette et flott museum, med både innendørs utstillinger, og utendørs bygninger, samt et vanndukketeater. Vel verdt å se.

I mellomtida var vi blitt veldig sultne (til og med Isak). Så det var kjærkomment med lunsj, og hvilken lunsj. I en restaurant i nærheten var det reservert bord til oss, med fire retters lunsj. Stedet var tydeligvis en kjent plass, og på veggen så vi bilder av både Bill Clinton og Dronning Margrete av Danmark som hadde besøkt restauranten. Så her burde det være duket for et herlig måltid, noe det ble med både, suppe, vårruller, stekt and, ris, tofu, grønnsaker og tropisk frukt til dessert. Men vi hadde knapt fått svelget frukten før guiden vår stresset inn og mente vi måtte videre. Og så vi som bare bruker å gjøre en ting om dagen. Dette ble jo litt i overkant for oss slendrianer…

Litteraturtempelet var neste post på programmet, og dette er regnet som første universitetet i Vietnam. Akkurat i dag strømmet det på med uteksaminerte studenter som skulle foreviges med blomster, ballonger, mens de poserte foran templer, dammer, sammen med klassekamerater osv. De unge jentene var nydelige i sine elegante ao-dai antrekk, en tradisjonell lang tunika, med posete bukser til. De var lekkert sminket, og gikk på skyhøye hæler, som etter en stund ble for mye for en utrent fot, og da tok de av skoene, og gikk barbeint i stedet.

Ferdig med litteraturtempelet så bar det avgårde med cyclo – sykkeldrosje inn i de smale gatene i gamlebyen. Sjarmerende del av byen, men hadde likt bedre å gått rundt her. Mye fint å se og kjøpe, så vi kommer sikkert tilbake en av dagene.

Så var dagen snart omme, bare vanndukketeateret gjensto. Vi fikk en uforglemmelig forestilling med vakker musikk og sang, samt et dukketeater som foregikk uti vannet, med dukkemestere som sto med vann opp til livet, skjult bak et sceneteppe, hvor de styrte sine dukker. Det var mange effekter, som både røyk og fyrverkeri, til inspirasjon til vårt eget lokale dukketeater på jobb, som dann og vann blir oppført på årsfesten, når vi har noe på sjefene våre…

Bok: Nord-Korea. Ni år på flukt fra Helvete

image

«I nesten en uke var jeg alene i den lille iskalde leiligheten vår i Eundeok, landsbyen der jeg er født, som ligger i Nord-Korea. Foreldrene mine hadde solgt alle møblene våre for å skaffe penger til mat. Det eneste som sto igjen, var salongbordet  og et skap. Gulvbelegget var også borte, og jeg sov rett på betongen, på en seng av gamle klær som var lagt oppå hverandre. På de nakne veggene hang det bare to innrammede bilder ved siden av hverandre. Den ene var av vår «evige president», Kim Il-Sung, og det andre var av general Kim Jong-il, etterfølgeren hans. Begge to stirret på meg. Men å selge disse portrettene ville ha vært å begå en stor synd. Det var en synd som ble straffet med døden.

Slik starter boka til Eunsum Kim, som er en bok om hennes år på flukt fra Nord-Korea. Bare 11 år gammel skriver hun sitt testamente, sikker på at hun vil sulte i hjel, alene i en iskald leilighet. Hun hadde hun fått føle et diktatorisk regime på kroppen. Hungersnøden som herjet, faren som døde av sult. Mora som hadde solgt nesten alt de hadde, og som lot sin 11 år gamle datter være alene i mange dager i et desperat forsøk på å få tak i noe å spise – hva som helst som kunne døyve den gnagende sulten. En fortelling om et barn som fort nok må bli voksen, som opplever ting vi aldri ville ønske våre barn skulle oppleve. En fortelling om et av verdens mest lukkede regimer – Nord-Korea, som er verre enn jeg kunne forestille meg.

For tida går det på litteratur fra Asia, og boka til Eusum Kim skrek til meg fra bokhylla i bokhandelen da jeg var på tur til London tidligere i høst. På et par dager var den lest, klarte nesten ikke legge den fra meg, til tross for at London lokket utenfor hotellvinduet. Så boka anbefales på det sterkeste, og blir med på reisen vår. Lesestoff for Kaisa. 

Så intervju med Eunsum Kim i dag på Skavlan, og jeg ble så sterkt rørt av det hun fortalte. Kanskje det at jeg hadde lest boka gjorde det, ikke vet jeg. Men her er det snakk om å være en sterk ung kvinne som har gjennomgått mye og som enda står på beina. Jeg beundrer sånne mennesker! 

Bok: Overleve. En beretning fra Kambodsjas mørke år

image…»stridsvognene fortsatte å kjøre over døde og sårede mennesker som lå i gatene. Jeg så mange mennesker bli maltraktert på denne måten, kroppen ble kvernet i små biter, akkurat som kjøttdeig. Og når stridsvognene rullet over hodet, når hodeskallen ga etter og sprakk, hørtes det ut som en ballong som smalt. Jeg prøvde å lukke øynene for synet, men lyden klarte jeg ikke å stenge ute.»

Forfatteren Sivun Pen har ved hjelp av Marit O. Bromark skrevet boka som er en personlig beretning om Kambodsja etter at Røde Khmer tok makta. I begynnelsen av boka blir Sivun Pen tvunget til å forlate jobben sin i hovedstaden Phnom Penh, uten å kunne ta noe med seg, uten å vite hvor kone, barn og andre familiemedlemmer befinner seg. Han og to millioner andre blir kommandert ut på en lang vandring uten noe uttalt mål, og hvor han blir vitne til Røde Khmers forferdelige behandling av flyktningene. Vandringen ender opp i en arbeidsleir, hvor alt handler om å overleve, lite mat, og hardt arbeid. Hver natt blir folk hentet ut. De kommer aldri tilbake.

Sivun Pen overlever fire grusomme år under Pol Pots regime, som ble kalt Angkar. Vietnamkrigen i nabolandet hadde beredt grunnen for Røde Khmer. I 1965 brøt Statsoverhodet Sihanouk alle forbindelser med USA, og Kambodsja ble brukt som oppmasjeringsområde for Nord-Vietnam. Forsyninger og våpen ble smuglet inn til Nord-vietnamesiske tropper over grensa til Sør- Vietnam for å kjempe mot Sør-Vietnameserne, mens Sihanouk så en annen vei. Både Nord-Vietnam og Sør-Vietnam hadde mektige land i ryggen. Kina og Sovjet støttet det kommunistiske Nord og USA, Og Frankrike støttet Sør. USA likte dårlig at soldater, våpen og forsyninger fikk passere gjennom Kambodsja, og satte i 1969 i gang en bombeoffensiv mot vietnamesiske baser på kambodsjansk territorium som skulle vare i fire år. Til sammen 2576 941 tonn bomber ble sluppet over det offisielt nøytrale Kambodsja, noe som tilsvarte sprengkraften til 184 Hiroshima-bomber. Over en million mennesker ble drept, deriblant mange kvinner og barn, ja hele landsbyer ble totalt utslettet. President Richard Nixon hevdet hardnakket at bombingen aldri hadde funnet sted. For hver bombe som smalt, og for hvert menneskeliv som gikk tapt, økte hatet mot USA, og også mot regjeringa i landet. Røde Khmer som hadde vært en liten fraksjon uten mye støtte i befolkninga, sto klar og tok i mot bøndene med åpne armer.

Røde Khmers maktovertakelse var starten på et regime hvor individet ikke hadde noen betydning. Alt som ble oppfattet som vestlig ble forbudt. Folk med høy utdannelse forsvant og ble avrettet. Familier ble løst opp. Barna ble tatt fra foreldrene. Ektepar ble splittet og sendt til ulike arbeisleirer. De måtte jobbe inntil 18 timer i døgnet med minimalt med mat. Skolegang ble bannlyst. Det ideelle var et samfunn hvor alle var bønder og dyrket sin egen mat, fritt fra vestlig innflytelse. Midt oppi dette prøver Sivun Pen å overleve. Han måtte skjule sin høye utdannelse, men nettopp hans kunnskap og de bånd han har, de vennskap han har etablert skal vise seg å redde han gang på gang.

Dette er en sterk bok som grep meg så til de grader. Det får meg til å tenke på hvor heldig vi er som bor i Norge, hvor vi lever i fred, hvor vi har ytringsfrihet, hvor alt fungerer, skole, helsevesen, og andre viktige ting i samfunnet. Men er det kanskje sånn at vi ikke er klar over det selv, at vi har levd for beskyttet til at vi reflekterer over hva fred og frihet er? Er det sånn at man må ha følt krig, redsel og totalitære styrer på kroppen for å vite hva fred og frihet er? Jeg tror ikke det, jeg tror det å lese en bok som denne kjennes så inn i margen at det gjør at vi forstår et og annet. Jeg tror også at nettopp en slik reise som vi gjør nå, gjør at vi kan ta inn over oss noe av det som har skjedd, og vil få oss til å bli mer bevisst på hva fred og frihet er for noe.

Les mer om Sivun Pen som flyktet til Norge http://www.nrk.no/kultur/litteratur/verdt-bryet-a-lese-1.7366740

Jeg lurer på hvordan det blir å reise i Kambodsja, et land hvor en stor del av befolkning er traumatisert etter det som skjedde under Pol Pots styre. Det anslås at mellom 1 og 2 millioner mennesker døde som en følge av tortur, undertrykkelse, henrettelser og sult, et stort antall. En femtedel av befolkninga. Alle familier fikk gjennomgå, alle har mistet nære familiemedlemmer, venner og kjente. Mange som levde på 70-tallet har opplevd grusomme ting, mange har psykiske lidelser, i tillegg har mange blitt lemlestet som et resultat av alle landminene som ble lagt ut. Hvordan vil det oppleves? Det blir mye å fortelle Isak og Kaisa.

Bok: Djevelen utenfra

image

Anchee Min ble født i Shanghai i 1957, og vokste opp under kommunismen som fikk grep om Kina. Hun ble sendt i arbeidsleir i 1974, og ble noen år senere frontfigur i kommunistiske propagandafilmer. I 1984 flyktet hun til USA. I 1993 ga hun ut boka Rød Asalea. Djevelen utenfra er henne andre bok. Siden har Anchee Min gitt ut en biografisk roman om Maos kone Jiang Qing, samt en kjærlighetsroman fra Shanghai, og en historisk roman om den siste Keiserinne Tzu Hsi.

Omtale fra Den Norske Bokdatabasen

Katherine kommer fra USA til Kina for å undervise i engelsk. Mao har vært død i seks år, og landet har såvidt åpnet dørene for fremmede. Men hos Katherines studenter sitter fordommer og indoktrinering så dypt at møtet med denne typsik vestlige kvinnen skaper sjokk. Bekymringsløst pirrer hun de unges undertrykte lidenskaper og uprøvde lyster, først hemmelig og ufarlig, snart eksplosivt og med tragiske følger. Lederne må få denne «djevelen utenfra» uskadeliggjort og fjernet. Men jakten på Katherine får større dimensjoner og trekker med seg flere mennesker enn forfølgerne kunne forutse. © DnBB AS

Bok: Rød Asalea

Rød azalea

Anchee Min ble født i Shanghai i 1957, og vokste opp i en tid da kommunismen fikk grep om Kina. Hun ble sendt i arbeidsleir i 1974, og ble noen år senere frontfigur i kommunistiske propagandafilmer. I 1984 flyktet hun til USA. Rød Asalea er hennes debutroman, og gir et sterkt bilde på hvordan mennesker ble hjernevasket under kulturrevolusjonen.

Omtale fra Den Norske Bokdatabasen:

Shanghai, 1974. 17 år gammel blir Anchee utkommandert til en arbeidsleir. Det blir tre år med blodslit, ydmykelser og ensomhet. Så blir hun venninne med Yan, og de to forener kropp og sjel med hverandre. Deres veier skilles da Anchee blir plukket ut til å konkurrere om hovedrollen i filmen Rød Asalea, som skildrer livshistorien til Maos hustru, Jiang Ching. Romanen handler om kampen for å finne seg en plass som individ i kollekttivet, og er delvis basert på forfatterens eget liv.

Film: Balzac og den lille syersken (2002)

I min iver etter å se og få impulser fra de landene vi skal reise til, så var gleden stor da NRK i går viste film fra Kina. Når den i tillegg var lagt til et vakkert landskap med karstklipper, ispedd to kjekke unge menn, samt med fokus på en syerske, så satt jeg klistret til skjermen, selv om filmen gikk lovlig sent.

image

Vi skal tilbake til da Kulturrevolusjonen herjet i Kina. To kjekke tenåringsgutter fra velstående akademiske familier forvises til en øde fjellbygd for omskolering. De sliter i risåkrene og i gruvene hele dagen, tungt fysisk arbeid, men etter at arbeidsdagen er over drar guttene på ekskursjoner til den lokale kinoen.

Her ser de kommunistiske melodramaer som de siden gjenforteller til et lydhørt publikum i landsbyen. På en av disse utfluktene treffer de «Den lille kinesiske syersken», en vakker og egenrådig pike som sammen med de to guttene utgjør et sammensveiset trekløver.

Guttene er opptatt av verden utenfor Kina, og lykken er stor da de klarer å få lurt til seg en koffert fylt av europeisk litteratur. Guttene begynner med nattlige høytlesninger for den lille syersken, som lar seg fasinere og inspirere av det fremmede hun får høre om. En sjarmerende og vakker film fra Kina, som idylliserer det kommunistiske Kina og kulturrevolusjonen.

Rødt korn

image
Boka Rødt korn fikk jeg i gave på en bibliotekmesse i Lakselv i 95. Boka gjorde et stort inntrykk første gangen jeg leste den, og vekte min interesse for Kina og kinesisk litteratur. Siden er boka blitt lest flere ganger, og er en av mine favorittbøker. Skulle gjerne lest den igjen før vi reiser, men har så mange på lista, at det må bli til senere.

Boka handler om en kinesisk familie som opplever de dramatiske 30-årene i Kina, en tid preget av indre oppgjør mellom rivaliserende bander og kamp mot japanske inntrengere. Boka er delt i fem deler, og første og andre del er filmatisert, med tittelen Rød durra (1987). Filmen fikk mange internasjonale filmpriser og gav skuespillerinnen Gong Li, skuespilleren Jiang Wen og regissøren Zhang Yimou internasjonalt gjennombrudd. Filmen vant Gullbjørnen ved Filmfestivalen i Berlin i 1988.

En ung mann vender tilbake til sin hjemby på slutten av kulturrevolusjonen , og her minnes han sin families begivenhetsrike historie. Bestefaren som var en kriger, og bandeleder. Bestemoren som var en sterk og modig geriljakjemper, og sønnen som fulgte sin far som våpendrager fra han var 15 år og som forteller historien.

Boka er på mange måter brutal, med skildringer av brutalitet og vold, men likevel mange vakre skildringer av natur og mennesker ispedd myter og legender. Forfatteren Mo Yan fikk Nobels litterturpris i 2012 for sitt forfatterskap, mye takket være nettopp denne romanen.

Ville svaner av Jung Chang

Det finnes et hav av bøker om Kina, og jeg har lest flere opp gjennom åra. Både biografier om Mao, om hans livlege og om hans kone, og romaner av kvinnelige kinesiske forfattere, som Anchee Min og Amy Tan. Favoritten er boka Rødt Korn av Mo Yan som jeg har lest flere ganger. Men en bok har fått stå i fred i bokhylla: boka Ville svaner. Fikk den i bursdagsgave i 96, og har egentlig prøvd meg på den flere ganger, men ikke kommet ordentlig i gang, før nå.

Boka er en familiesaga, hvor Jung Chang forteller sin egen historie, sin mors historie, og sin bestemors historie. Tre generasjoner kvinners opplevelser av Kinas dramatiske omveltninger det siste århundre. Kina fra innsiden, opplevet og følt på kroppen av disse kvinnene. Krig, revolusjon, hungersnød, massemønstringer, lidelser, tortur,men også varme, kjærlighet og sterke familiebånd. En bok som river deg med, og som får deg til å undres over hvordan alt dette kan ha skjedd, og noen av spørsmålene får man svar på. En bok som anbefales alle som vil vite mer om omveltningene i Kina det siste århundret.
Ville Svaner