Tilbakeblikk

Ja, da har vi fått vært litt hjemme, og har fått summet oss. Det ble en stor overgang fra det enkle livet hvor vi levde i nuet, til å måtte forholde oss til arbeid, skole, timeplaner, regninger, treningstider, besøk, og ikke minst MIDDAGER hver dag. Nei, gi meg en meny, hvor jeg kan få velge dagens middag!

Bortskjemt på 10 uker, JA! Og det å skulle ha fokus på mange ting på en gang krever sin kvinne og mann her hjemme! Ikke rart vi koste oss underveis, vi hadde bare en ting vi skulle gjøre i løpet av dagen, så vanligvis var det ikke altfor hektisk da vi var på reisefot. Vi tok tida tilbake!

PLANLEGGING OG BOOKING
Er ellers glad for at vi hadde hele turen klar på forhånd. Alle overnattinger var booket, og flybilletter bestilt. Underveis ordnet vi bare bussturer, og korte båtturer. Ikke så fleksibelt, men så deilig å slippe å bruke en halv dag på tregt nett for å lete etter overnatting eller flybilletter. Møtte fortvilte reisende som hadde funnet ett ledig hotellrom på Koh Chang, som de måtte betale veldig dyrt for, fordi det var høysesong og fullt overalt. De hadde bare overnatting for de første tre dagene, og måtte så på leit igjen. Det slapp vi.

I dag er det også enkelt å se hva man går til på nettet, det være seg hotels.com, airbnb.com, eller andre. Her ligger det detaljerte beskrivelser, med kart, bilder og tilbakemeldinger fra gjester. Vi fikk ingen store overraskelser underveis. Det å bo på små gjestehus, pensjonater eller hjemme hos folk gir også en helt annen opplevelse, vi ble godt ivaretatt der vi bodde, og det var sosialt, og hyggelig å bli kjent med vertsskapet.

Vi dro også på flere turer med private guider og sjåfører og det var en ny opplevelse for oss. Alle guidene var hyggelige, og det gjorde at vi lærte så mye mer enn hva vi ellers ville gjort. Med egen sjåfør kunne vi stoppe der vi ønsket underveis, noe annet enn å sitte i en fullstappet buss, selv om det også hadde sin sjarm. Vi var i det hele tatt med på mange både organiserte og mer uorganiserte turer. Når vi først reiste så langt, så var det om å gjøre å få sett og gjort ting!

BY OG LAND
Vi var på farta i ni og en halv uke, det var lenge nok, kanskje kunne vi kuttet ned et par uker, men tror at det ble sånn fordi svigermor døde, og det ikke var helt det samme lenger å være på tur. Ellers var det greit å ha god tid de ulike stedene. Flere steder skulle vi gjerne vært lenger, som Yangshuo, og Sapa. Vi var lenge i storbyen Hanoi, og kunne kanskje kuttet ned, men det er lett å se i ettertid. Så lenger tid på små plasser og kortere tid i storbyer er kanskje noe vi gjør neste gang vi reiser. Det var godt med to badestopp, og kanskje kunne vi i løpet av den tida hatt flere time-out med rolige dager og badeliv. Samtidig er det ikke badelivet vi husker best, men de dagene vi var i farta og i aktivitet.

SKOLEARBEID
Vi gjorde skolearbeid underveis. Vi var godt forberedt, og hadde med oss pensum i hefter + skannede skolebøker på ipad. Vi jobbet litt i rykk og napp, og tabben var at vi bare hadde en ipad, vi skulle hatt to! Ellers passet vi på å snakke litt engelsk hver kveld om hva vi hadde sett og opplevd den dagen, og det funka bra! I det store og hele kom vi oss gjennom kjernefagene, mens enkelte fag ble nedprioritert som samfunnsfag, men som Isak og Kaisa likevel fikk med seg i rikt monn i de landene vi besøkte, bare om andre emner enn skolepensumet.

Apropos skole, så fikk vi et godt innblikk i skolesituasjonen i Kambodsja, som i dag 35 år etter Pol Pots styre fortsatt ikke er kommet seg på beina. Det er for få lærere, for få skoler og for få lærebøker. Dette tror jeg Isak og Kaisa ble opptatt av, og det berørte dem. De er etter at vi kom hjem mye mer fokusert på skolearbeid!!!

BAGASJE
Det ble mye pakking, ut og inn av ryggsekkene. Slitsomt. Neste gang vi skal avgårde, så blir det trillekoffert og ikke ryggsekk. Altfor uoversiktlig med ryggsekk, og i køer på alle grenseovergangene og på flyplassene, hadde det vært så mye enklere å hatt en koffert på hjul. Så med mindre en skal på trekking i fjellene, så er koffert å foretrekke. Vi kunne forresten spart oss for en del ting og tang vi dro på, hadde sikret oss på bauger og kanter med dingser og diverse, og sånt veier og tar plass!!!

INNKJØP OG FORSENDELSER
Vi kjøpte oss en del ting og tang og klær underveis. Ikke sånn at vi dro på shoppingsentre, men det var så mye fine håndlagde ting å kjøpe. Vi hadde også bestilt oss klær på nettet som ventet i Beijing da vi kom dit. Det ble etter hvert mye å dra på, og vi sendte tre pakker hjem i løpet av turen. Kostet ca 300 kr for å sende en pakke på 7-8 kg med sporing. Den første pakka kom til Tromsø to måneder etter at den ble sendt fra Kina. Nå venter vi bare i spenning på de to andre pakkene.

NYE MENNESKER?
Har turen forandret livet vårt? Har vi lært noe? Har vi blitt mer bevisste på forskjeller og urettferdighet i verden? Jeg tror at vi lærte mye om hva krig gjør, både direkte med mennesker, og samfunnsmessige konsekvenser. Fengslet Toul Sleng vitnet om det, og på vår tur i jungelen lærte vi om konsekvensene av kjemisk krig. Opptøyene i Bangkok viste at også i dagens Asia er det uroligheter, og at det kan ulme under overflaten. Norge blir en fredelig plett i sammenligning. Vi har også sett de store forskjellene på folk der og her, en aha-opplevelse for Isak og Kaisa. De var nok opptatt av hvor lite folk hadde, og alt vi har er overveldende i forhold til det.

Ellers hadde jeg vel håpet at vi skulle få fokus på et enklere liv, uten å skulle HA noe hele tida. Men det var så mye fint å kjøpe underveis, at vi ble konsumenter i enda større grad enn hjemme. Når det samtidig var måten å berge dagen for en eldre kvinne som ville selge et veggteppe hun hadde sydd på i mange uker, så føltes det riktig å kjøpe teppet. Og sånn opplevde vi det vel over hele fjøla. Ved å kjøpe lokalproduserte produkter så støttet vi folk der vi var. Et dilemma når vi tenker på at vi må få ned vårt forbruk…

BLOGG
Så sum summarum så er vi glade og takknemlige for at vi fikk dra på vår store reise. Den ble bra på så mange måter, mye takket være all tid vi la ned i planlegginga. En annen god ting var bloggen, en fin måte å skrible ned opplevelsene våre på, og samtidig få fortalt de hjemme om hvor vi var. Samtidig blir den i ettertid en dagbok og minnebok over opplevelsene våre. Turen innfridde forventningene, og vi er alle enige om at vi vil avgårde på tur igjen, en kortere tur, i en sommerferien, og ikke midt i skoleåret. Det er fortsatt Asia som er målet, Isak og Kaisas drøm er Japan, far vil til Thailand, og mor vil tilbake til Yangshuo. Vi får se hva det blir til 😄

20140212-201520.jpg

Hvor ender vi?

«En god reisende har ingen faste planer og vet ikke hvor han ender,» skrev den kinesiske vismannen Laozi, som levde for mer enn to tusen år siden

Vi er nok ikke noen gode reisende, ifølge Laozi. Vi har planlagt hele reisen med fly, tog, buss og overnattinger. Klarer ikke å være så planløs når jeg reiser med barna. Må vite at vi har en plass å sove hver natt, og vil vite hva vi kommer til. Vi har også en del ferdige turer vi skal på med guide og hele pakka, all inclusive nær sagt. MEN vi har mange plasser vi kommer til uten å ha lagt noen faste planer. Steder hvor vi blir en stund, og som vi har lest om. Så kan vi ta det litt etter vær og vind og hva vi føler for, så litt fleksibilitet likevel. Er spent om dette vil fungere bra for oss. Vi har med andre ord faste planer, med litt innlagt fleksibilitet, men vet hvor vi ender til slutt.

Bo hjemme hos folk

Hva med å bo hjemme hos folk når du er ute på reise? Hva med å få nyttige tips og råd til opplevelser, restauranter og severdigheter på stedet du skal til?
AIRBNB

For meg er ikke fancye hoteller den ultimate boplass ute på reise. Nei, tvert i mot. Flere steder jeg har vært, så har enkel standard hjemme hos folk gitt meg de største opplevelser og minner for livet.

Ofte er opplevelsen ved å bo på et sted omvendt proporsjonalt med prisen for å overnatte der.

Jeg reiste i India for mange år siden, og fant veien over fjellene fra Leh, til Nubra Valley. Det inkluderte en busstur over et av verdens høyeste motoriserte fjellpass. En tur på bare noen få mil, men som tok hele dagen. Belønninga var en vakker frodig dal mellom de karrige fjellene i Himalaya, hvor vi i fem dager skulle gå og haike fra landsby til landsby. Dalen var åpnet for turistbesøk bare to år tidligere.

Tynn luft i fjellpass.

Tynn luft i fjellpass.

Vi var tre i følge, Lot og Jonas – to andre reisende jeg hadde truffet underveis i india, og jeg. Vi fant et lite gjestehus vi banket på. En eldre mann viste oss et rom vi kunne dele med to andre turister. På veggen over dobbeltsenga hang et stort maleri av Saddam Hussein! Det ble litt voldsomt for oss tre; Saddam, og å dele rom med to fremmede menn (som vi senere måtte bo med på et stengt hotell, men det er en annen historie). Vi takket nei, og ruslet rundt i landsbyen for å finne annen overnatting, men det fantes ikke noen flere overnattingssteder. Gode råd var dyre, skulle vi bite i det sure eplet og gå tilbake til Saddam?

Vår søte husvertinne ble meget alvorlig foran kameraet.

Vår søte husvertinne ble meget alvorlig foran kameraet.


Nei, vi startet med å banke på dørene i de små husene. Og vi fikk napp hos en eldre søt dame. Hun skjønte ikke hva vi sa, men vi fikk med tegn og kroppsspråk vist at vi var ute etter en plass å sove og noe å spise. Den søte dama viste oss inn i en bakgård, og videre inn i et rom med mange senger/benker langs veggene. Vi hadde med oss soveposer, så det passet oss bra. Vi fikk en helt uforglemmelig kveld med gamlemor, hennes datter, svigersønn og barnebarn. Hun og datra kledde seg til og med i finstasen og ville vi skulle ta bilder av dem, noe vi selvfølgelig gjorde. Bildene skulle vi sende dem da vi hadde fått de fremkalt. Vi dro en opplevelse rikere videre fra familien som hadde åpnet hjemmet sitt for oss.

I dag behøver vi ikke å gå rundt og banke på dører for å få bo hjemme hos folk. Alt er blitt så mye enklere med internett. Med nettstedet http://www.airbnb.com er det superenkelt å finne privat overnatting, og en kan velge mellom et rom hjemme hos folk, en privat leilighet eller et hus helt for seg sjøl. Ofte mye billigere enn hva du må betale for hotell. Jeg testet det ut da vi reiste til Berlin i februar. Da leide vi en privat leilighet på 60 kvadratmeter med plass for 4 stk, for en billig penge. Husverten møtte oss utenfor leiligheten da vi kom, viste oss rundt, ga oss nøklene, og møtte oss igjen da vi skulle dra. Leiligheten hadde alt, til og med en flaske rødvin og et fruktfat sto klart på bordet første kvelden! Enkelt og greit opplegg med andre ord.

På Airbnb får man opp info om bosted, bilder av leilighet, vilkår, husregler, kart med plassering, streetview, kalender over ledige datoer, og ikke minst tilbakemeldinger fra folk som har bodd der før. Når man har bestilt, tar husverten kontakt, og vi får utvekslet informasjon. Vi har bestilt både rom hos familier, og leiligheter hvor vi holder hus alene. I Beijing skal vi bo hos et ektepar på min alder. De har sendt over survival-kit, med hva vi må passe oss for (mange måter å lure turister på). Videre anbefaler de kafeer og restauranter i nabolaget, har organisert tur for oss til den kinesiske mur og har bestilt billetter til Martial Art Show på The Read Theatre, for en brøkdel av prisen vi ellers måtte betalt. Gull verdt med andre ord, og en mulighet til å få et innblikk i hvordan lokale folk bor og lever.

Prøvepakking

Da har vi gjort en aldri så liten prøvepakking, og hjelp det er mye som skal med.

Ikke mye klær, men mye annet rart, som flere par sko; sandaler, fjellsko og joggesko. Hodelykter for tur i jungelen, gaffateip, hyssing, reisehåndbøker, kortstokk, reisemonopol, kameraer, ipad, iphone bare for å nevne noe, og et hav av førstehjelpssaker og diverse tabletter. Sekken blir full, og vel så det, så her blir det ikke mye plass til å kjøpe med noe på veien. I så fall må noe bli igjen, eller vi må sende det hjem. Kaisa og jeg har forresten fått bestilt oss noe Desigual-klær på http://www.taobao.com, som venter på oss når vi kommer til Cindy i Beijing hvor vi skal være de første 6 dagene. Så en løsning må vi finne på plassproblemet…

Janne, en kollega var på reise i Asia for noen år siden, og traff på to gutter som reiste med hver sin lille dagstursekk. De hadde alt de trengte i den, to t-skjorter og to par shorts, et pocketkamera, og tannbørste. Ellers kjøpte de det de trengte underveis. Er litt fristet til det når jeg ser hvor nye greier vi skal dra med. Men vi får bare ta med det vi trenger. Vi starter i Kina hvor det kan være kuldegrader, og reiser mot varmere strøk. Så blir det for mye, så får vi heller kvitte oss med klær underveis når det blir varmere. Ullklær, dunjakker og fjellsko trenger vi ikke mer når vi kommer sør i Vietnam. Forresten ikke så dumt med en prøvepakking, fikk oversikt over hva vi manglet av småting, og får fundert på om vi skal ha med det eller det.

Begynner i det store og hele å bli ganske reiseklar, nesten alt pensum til Isak og Kaisa er skannet inn, mangler bare en bok. Alle vaksiner er tatt, mangler bare å ta blodprøver. Har litt å gjøre klart på jobb før jeg drar, men vi er i rute til å dra i neste uke.

Ipad og reiselitteratur

image

Vi tar med Ipad på reisen. Enkelt og greit. Da har vi med oss det vi trenger av apper til reisen, og reiselitteratur. Har lagret aktuelle nettsider som vi vil trenge underveis. Har lagret det jeg trenger av billetter, og kvitteringer for fly, tog og overnatting slik at de ligger nedlastet til Ipaden, og i tillegg er tilgjengelig ute på nettet.

Med Ipad kan vi skrive på bloggen underveis. Vi kan skype, og vi kan laste over film og bilder fra kameraene. Vi kan følge med barnas arbeidsplaner som skolen legger ut, og jeg har lagret pdf’er som blir nødvendig i skolearbeidet.

Vi tar med to fysiske reisehåndbøker, fra Kina og Vietnam, og ellers har jeg lastet ned e-bøker og pdf-guider fra Ibooks. Mange reiseguider! Trenger ikke tenke på at det fyller opp sekken, og veier mye! På Lonely Planets nettsted, kan man selvfølgelig kjøpe reiseguider, som man laster ned som pdf og inn i «bokhylla». Det geniale er at man kan laste ned enkelt-kapitler, og ikke behøver å kjøpe hele boka. Så når vi skal til Kambodsja, og kun stopper to plasser, så har jeg kun lastet ned de to aktuelle kapitlene. Veldig greit, og ikke minst billig!

Smertefri vaksinering

Foto: Ann Kristin Balto

Foto: Ann Kristin Balto

Da var det klar for en ny runde med vaksiner, bare to uker etter siste runde. Denne gangen var det Japansk Encefalitt som sto for tur. Japansk encefalitt er en slags hjernehinnebetennelse, som kan være dødelig hvis man blir rammet. Forekommer stort sett på landsbygda, og smitter via mygg. To doser må tas med 4 ukers mellomrom. Har vurdert litt frem og tilbake om vi trenger denne, men tar ingen sjanser da følgene ved å få hjernehinnebetennelsen kan bli veldig alvorlig, og man kan få varige men eller i værste fall dø av det. Områdene vi reiser i er i risikosonen, og vi ble anbefalt vaksinen på vaksinasjonskontoret.

Vi er tydeligvis blitt rutinerte. Isak ville først bli stukket, og brettet opp og satte seg på stolen klar for sprøyta. Den ble satt uten at han sa et knyst, holdt bare ho mor i hånda. Etterpå vanket det sjokolade. Alt gikk på skinner, og vi ble fort ferdige. Satt de obligatoriske 20 minuttene og ventet for å utelukke allergiske reaksjoner. Så ferdige! Bare en runde til nå om fire uker så er vi ferdige. Ser en ende i tunnelen!

Om å reise ut i verden

image

Jeg har gjort noen tanker om hvorfor jeg vil ut å reise, og om hvorfor jeg vil at Isak og Kaisa skal være med.

Jeg reiste alene i India i -97 en reise hvor ingenting var klart lagt opp på forhånd. Jeg visste at jeg ville til Kashmir, og det var det. Jeg ville reise alene. Jeg hadde lyst å gjøre ting på egen hånd, lyst å klare meg sjøl, lyst å være i eget selskap en stund. Det var den store testen. Jeg ville bevise for meg selv at jeg kunne klare meg alene ute i verden. Dette var andre turen min til India på kort tid.

Da jeg kom til Delhi, skulle jeg bli hentet på flyplassen av noen kjenninger. De dukket aldri opp. Så fant ut at jeg måtte komme meg til Delhi på egen hånd. Jeg ville ikke ta drosje, for da ville jeg sannsynligvis bli lurt, så satset på bussen. Da jeg 10 timer tidligere byttet fly i København på tur til India, så jeg ei lang ung jente med mørk blondt hår. Tenkte at hun blir jeg kjent med. Jeg så henne flere ganger ombord på flyet. Da jeg nå sto i Delhi, og funderte på hvilken buss jeg skulle ta, så kom jenta bort til meg, og lurte på om jeg var kjent i Delhi. Hun het Lot, og var fra Belgia, mange år yngre enn meg. Vi tok bussen sammen til byen. Hun var i samme situasjon som meg, ferdig med et forhold og ville legge det bak seg. Vi fant tonen. Lot overnattet med meg hos mine kjenninger, og vi fartet litt rundt i Delhi før våre veier skiltes. Vi avtalte å møtes igjen i Kashmir, og hun reiste til Himachal Pradesh, mens jeg dro til Kashmir.

Bodde på husbåt der, hadde fine dager, ble kjent med stadig nye folk som tok inn på husbåten. Dro på trekking opp i fjellene, sammen med et ektepar fra Australia, og to jenter fra New Zealand og England. Var på småturer i og rundt Srinagar. Møtte folk som hadde kjent Hans Christian Osterø to år tidligere, og som ble tatt til gissel av geriljaen, som krevde å få frigitt fanger. Kravet ble ikke innfridd og Hans Christian måtte bøte med livet. Forferdelig å tenke på. Innså at jeg sto midt oppi en heftig konflikt mellom India og Pakistan, i et muslimsk område oversvømt av indiske soldater, med stadige trefninger. Det var ikke lenger portforbud om kveldene, men situasjonen var likevel spent. Det var stadig vekk stengte butikker på grunn av streik. Streik på grunn av at noen kashmirere var ført vekk eller drept av indiske soldater. Byen var til dels bombet. Midt oppi dette ble jeg ikke redd, hvorfor? Dumdristig? Blåøyd og naiv? Vel kanskje alt det, men prøvde å passe på meg sjøl, var nøye på å komme meg tilbake til husbåten før det ble mørkt. Overnattet borte da jeg ikke rakk det. Det var vel ikke helt ungdommelig overmot, for helt ung var jeg ikke. Men det var en spenning med å være der. Jeg ble opptatt av den politiske situasjonen, ville vite mer, spurte de lokale jeg hadde god kontakt med. Kanskje er jeg ikke typen som bekymrer meg så alt for mye, men har en filosofi om at skjebnen styrer. Og det som er ment å skje, det skjer. Jeg bruker å tenke at det er en grunn til at jeg er akkurat her, og opplever akkurat dette. Det er noe jeg skal lære av det.

Vi var mange reisende fra hele verden som møttes på husbåten, et godt fellesskap. En dag kom Lot til Srinagar. Hadde tenkt på henne flere ganger, og lurt på om hun ville komme. Det var ikke vanlig med mobiltelefon den gang, liten dekning i India, så vi hadde ingen måte å kommunisere på, men Lot kom og fant meg. Hun bodde på en annen husbåt, sammen med en dansk gutt, Jonas. De to var blitt kjent underveis. Og vi tre dro avgårde. Vi ville krysse Himalaya-fjellkjeden, for å nå det buddistiske området Ladakh oppi fjellene. Dette var tidlig i Juni. Fjellpasset Zoji La hadde ikke åpnet for busstrafikk enda etter vinteren. Den første kolonnen med militærkjøretøy gjorde seg klar for å dra, og vi ville være med. Vi fikk haik med en av militærbilene. En gammel oransje overdådig dekorert lastebil med et lite alter foran i vinduet. Sjåføren var en mindre hyggelig kar, med et skummelt gjennomtrengende blikk.

Turen tok noe sånt som 40 timer, og er den heftigste kjøreturen jeg har vært med på. Opp det første fjellpasset var veiene gjørmete, og vi ble trekt opp av en slags militær slepebil. Vi brukte nærmere en time på en 2-3 km strekning. Vi passerte 4-5 meter høye snøskavler. Vi måtte stoppe for et leireras som sperret veien, og sjåføren i lastebilen antastet Lot da vi skulle ta en blund om natta. Jonas måtte fyre seg skikkelig opp og true sjåføren for å få han på andre tanker. Resten av turen ble svært lite hyggelig, og i tillegg overvettes skummel da vi skulle ned «the death wheel» en fjellside med 22 hårnålssvinger. Nedi dalen så vi flere vrak av biler som ikke hadde klart svingene. Vi kom oss vel fram til Leh ut på kvelden. Og hadde flere uker med eventyr foran oss.

Det jeg prøver å fortelle er at det å reise er en utfordring, det er noe som er uforutsigbart. Det skjer ting hele tida som du ikke har kontroll over. Det dukker stadig opp uventa ting. Du må forholde deg til nye folk, du får nye venner. Du blir glad, du blir redd, du blir skremt til tider, og du må takle sitasjonen du står oppi. Du beveger deg i ukjent terreng, men på den måten lærer du deg sjøl bedre å kjenne, du utvikler deg, du lærer nye ting. Noen av de mest minneverdige opplevelsene har jeg fra reiser. Avbrekk fra hverdagen, hvor jeg kjenner på at jeg lever.

I dyrenes verden forlater ungene redet, og må klare seg på egen hånd. I menneskeverden kutter vi ikke navlestrengen så lett. Kanskje går vi for langt i å hjelpe frem podene våre, og har vanskelig for å slippe taket. Jeg fikk en frihetsfølelse da jeg reiste alene i India, og en enorm selvstendighetsfølelse. Denne gangen reiser jeg ikke alene, men med de to som betyr mest for meg her i verden. Sammen skal vi oppleve mye. Vi skal på en tur som både de og jeg vil ha glede av lenge.

Vi har snakket om hva vi skal gjøre. Det blir litt å gi og ta, men i det store og det hele så vil vi mye det samme. Vi vil lære mye om fire nye land, og om en fremmed del av verden. Ukjent terreng for oss alle. Vi har forberedt oss, og lest bøker fra områdene på forhånd, men det å lese om andres erfaringer blir ikke det samme, det vil alltid være deres opplevelser. Nå reiser vi ut og gjør våre egne oppdagelser, og skaper vår egen sannhet.

Det å reise er å gjøre et hopp i livserfaringer. Kanskje vil vi stille spørsmål til hvordan vi lever hjemme i Norge. Vi har det jo bra på alle måter, trygt, godt, vi har alt vi trenger, men tror at andre som har mindre enn oss også har mye å lære oss. En reise er også en kilde til å vekke interesse for nye ting, og jeg håper at Isak og Kaisa vil få lyst å dra på nye reiser, med erfaringer i bagasjen som gjør dem rustet til å klare seg på egen hånd.

Flere bilder fra reisene i India på Facebook

Sofasyndromet

image

Vi har fått mange tilbakemeldinger på våre reiseplaner. Jeg er jo ikke den som planlegger en slik reise i all hemmelighet. Nei, nei, ikke meg. Allerede før jeg nesten visste det sjøl var mine nærmeste klar over at noe var i emning. Og utover i planlegginga, involverte jeg familie, venner, kolleger og naboer, og til og med katta- når ingen andre var i nærheten. Men ikke dumt,  har fått mange gode tips. Mange venner og kolleger har vært i de landene vi skal til, og har kommet med tips, og lånt meg reiselitteratur. Nabogutten Markus er den som har fortalt mye fra Beijing, og hadde mange tips på hvordan vi skal unngå å bli lurt.

Tilbakemeldinger og reaksjoner har bare vært positive, med et par unntak i aller nærmeste familie. Men med mine overtalelsesevner kommer de to til Thailand og møter oss i Januar. Mange syns jeg er dristig som gjør det, og tenker selvfølgelig på alt som kan gå galt. Og det gjør jeg og. Av og til har jeg mange worst-case scenarier i hodet mitt, og det er skremmende, så skremmende at jeg tenker WTF, hvorfor gjør du dette??? Hvorfor ikke bare bli hjemme og ha det trygt og godt i sofaen? Men det er nettopp det. Den sofaen har fått gjennomgå alt for lenge. Jeg er 44 år, og kjenner på at det er en hel verden jeg har lyst å oppdage. Ikke det at jeg drømmer om å være noe oppdagelsesreisende, først på en eller annen pol, eller ferdes en plass ingen andre har satt sine bein. Nei,ikke denne dama! Er mer behagelig (ikke bedagelig) anlagt, og ferdes gjerne der noe andre har vært før, slik at det i hvertfall er en overnattingsplass å oppdrive, og gjerne en kafe.

Tilbake til sofaen som jeg jo er veldig glad i. Det er vel sånn med meg at hverdagene går litt i ett, og får anonymt passere. Det kan gå noen dager mellom hver gang jeg gjør noen sprell, noe som bryter hverdagen, og som jeg vil huske senere. På tide å gjøre et stort sprell som jeg og ungene vil huske resten av livet. Sofaen får klare seg uten meg en stund. 

 

Alt i boks

Der, da er hele reisen i boks, fly, tog og overnatting er bestilt og bekreftet. Så utrolig deilig å slippe å fundere mer på hvor, og når vi skal hit og dit… Da er neste etappe å få organisert visum til Kina, Vietnam og Thailand. Til Kambodsja får vi visum på grensa så vidt jeg vet.