Om å reise ut i verden

image

Jeg har gjort noen tanker om hvorfor jeg vil ut å reise, og om hvorfor jeg vil at Isak og Kaisa skal være med.

Jeg reiste alene i India i -97 en reise hvor ingenting var klart lagt opp på forhånd. Jeg visste at jeg ville til Kashmir, og det var det. Jeg ville reise alene. Jeg hadde lyst å gjøre ting på egen hånd, lyst å klare meg sjøl, lyst å være i eget selskap en stund. Det var den store testen. Jeg ville bevise for meg selv at jeg kunne klare meg alene ute i verden. Dette var andre turen min til India på kort tid.

Da jeg kom til Delhi, skulle jeg bli hentet på flyplassen av noen kjenninger. De dukket aldri opp. Så fant ut at jeg måtte komme meg til Delhi på egen hånd. Jeg ville ikke ta drosje, for da ville jeg sannsynligvis bli lurt, så satset på bussen. Da jeg 10 timer tidligere byttet fly i København på tur til India, så jeg ei lang ung jente med mørk blondt hår. Tenkte at hun blir jeg kjent med. Jeg så henne flere ganger ombord på flyet. Da jeg nå sto i Delhi, og funderte på hvilken buss jeg skulle ta, så kom jenta bort til meg, og lurte på om jeg var kjent i Delhi. Hun het Lot, og var fra Belgia, mange år yngre enn meg. Vi tok bussen sammen til byen. Hun var i samme situasjon som meg, ferdig med et forhold og ville legge det bak seg. Vi fant tonen. Lot overnattet med meg hos mine kjenninger, og vi fartet litt rundt i Delhi før våre veier skiltes. Vi avtalte å møtes igjen i Kashmir, og hun reiste til Himachal Pradesh, mens jeg dro til Kashmir.

Bodde på husbåt der, hadde fine dager, ble kjent med stadig nye folk som tok inn på husbåten. Dro på trekking opp i fjellene, sammen med et ektepar fra Australia, og to jenter fra New Zealand og England. Var på småturer i og rundt Srinagar. Møtte folk som hadde kjent Hans Christian Osterø to år tidligere, og som ble tatt til gissel av geriljaen, som krevde å få frigitt fanger. Kravet ble ikke innfridd og Hans Christian måtte bøte med livet. Forferdelig å tenke på. Innså at jeg sto midt oppi en heftig konflikt mellom India og Pakistan, i et muslimsk område oversvømt av indiske soldater, med stadige trefninger. Det var ikke lenger portforbud om kveldene, men situasjonen var likevel spent. Det var stadig vekk stengte butikker på grunn av streik. Streik på grunn av at noen kashmirere var ført vekk eller drept av indiske soldater. Byen var til dels bombet. Midt oppi dette ble jeg ikke redd, hvorfor? Dumdristig? Blåøyd og naiv? Vel kanskje alt det, men prøvde å passe på meg sjøl, var nøye på å komme meg tilbake til husbåten før det ble mørkt. Overnattet borte da jeg ikke rakk det. Det var vel ikke helt ungdommelig overmot, for helt ung var jeg ikke. Men det var en spenning med å være der. Jeg ble opptatt av den politiske situasjonen, ville vite mer, spurte de lokale jeg hadde god kontakt med. Kanskje er jeg ikke typen som bekymrer meg så alt for mye, men har en filosofi om at skjebnen styrer. Og det som er ment å skje, det skjer. Jeg bruker å tenke at det er en grunn til at jeg er akkurat her, og opplever akkurat dette. Det er noe jeg skal lære av det.

Vi var mange reisende fra hele verden som møttes på husbåten, et godt fellesskap. En dag kom Lot til Srinagar. Hadde tenkt på henne flere ganger, og lurt på om hun ville komme. Det var ikke vanlig med mobiltelefon den gang, liten dekning i India, så vi hadde ingen måte å kommunisere på, men Lot kom og fant meg. Hun bodde på en annen husbåt, sammen med en dansk gutt, Jonas. De to var blitt kjent underveis. Og vi tre dro avgårde. Vi ville krysse Himalaya-fjellkjeden, for å nå det buddistiske området Ladakh oppi fjellene. Dette var tidlig i Juni. Fjellpasset Zoji La hadde ikke åpnet for busstrafikk enda etter vinteren. Den første kolonnen med militærkjøretøy gjorde seg klar for å dra, og vi ville være med. Vi fikk haik med en av militærbilene. En gammel oransje overdådig dekorert lastebil med et lite alter foran i vinduet. Sjåføren var en mindre hyggelig kar, med et skummelt gjennomtrengende blikk.

Turen tok noe sånt som 40 timer, og er den heftigste kjøreturen jeg har vært med på. Opp det første fjellpasset var veiene gjørmete, og vi ble trekt opp av en slags militær slepebil. Vi brukte nærmere en time på en 2-3 km strekning. Vi passerte 4-5 meter høye snøskavler. Vi måtte stoppe for et leireras som sperret veien, og sjåføren i lastebilen antastet Lot da vi skulle ta en blund om natta. Jonas måtte fyre seg skikkelig opp og true sjåføren for å få han på andre tanker. Resten av turen ble svært lite hyggelig, og i tillegg overvettes skummel da vi skulle ned «the death wheel» en fjellside med 22 hårnålssvinger. Nedi dalen så vi flere vrak av biler som ikke hadde klart svingene. Vi kom oss vel fram til Leh ut på kvelden. Og hadde flere uker med eventyr foran oss.

Det jeg prøver å fortelle er at det å reise er en utfordring, det er noe som er uforutsigbart. Det skjer ting hele tida som du ikke har kontroll over. Det dukker stadig opp uventa ting. Du må forholde deg til nye folk, du får nye venner. Du blir glad, du blir redd, du blir skremt til tider, og du må takle sitasjonen du står oppi. Du beveger deg i ukjent terreng, men på den måten lærer du deg sjøl bedre å kjenne, du utvikler deg, du lærer nye ting. Noen av de mest minneverdige opplevelsene har jeg fra reiser. Avbrekk fra hverdagen, hvor jeg kjenner på at jeg lever.

I dyrenes verden forlater ungene redet, og må klare seg på egen hånd. I menneskeverden kutter vi ikke navlestrengen så lett. Kanskje går vi for langt i å hjelpe frem podene våre, og har vanskelig for å slippe taket. Jeg fikk en frihetsfølelse da jeg reiste alene i India, og en enorm selvstendighetsfølelse. Denne gangen reiser jeg ikke alene, men med de to som betyr mest for meg her i verden. Sammen skal vi oppleve mye. Vi skal på en tur som både de og jeg vil ha glede av lenge.

Vi har snakket om hva vi skal gjøre. Det blir litt å gi og ta, men i det store og det hele så vil vi mye det samme. Vi vil lære mye om fire nye land, og om en fremmed del av verden. Ukjent terreng for oss alle. Vi har forberedt oss, og lest bøker fra områdene på forhånd, men det å lese om andres erfaringer blir ikke det samme, det vil alltid være deres opplevelser. Nå reiser vi ut og gjør våre egne oppdagelser, og skaper vår egen sannhet.

Det å reise er å gjøre et hopp i livserfaringer. Kanskje vil vi stille spørsmål til hvordan vi lever hjemme i Norge. Vi har det jo bra på alle måter, trygt, godt, vi har alt vi trenger, men tror at andre som har mindre enn oss også har mye å lære oss. En reise er også en kilde til å vekke interesse for nye ting, og jeg håper at Isak og Kaisa vil få lyst å dra på nye reiser, med erfaringer i bagasjen som gjør dem rustet til å klare seg på egen hånd.

Flere bilder fra reisene i India på Facebook

Do it now

One day you will wake up and there won’t be any more time to do the things you’ve always wanted. Do it now!

Paulo Coelho

By baltosreise Posted in sitat

Isaks blogg

Jeg gleder meg skikkeli til turen. Det blir sikkert super gøy.
Jeg gleder meg mest til Tiger tempel😊. Tiger tempel er et sted hvor mange munker går med store tigere i bånd. Jeg,Kaisa,mamma og pappa skal få mate små tigerunger med tåteflaske😝. Vi skal også få bade med tigerungene. Vi skal også til en familie park som heter Tree Top Park. Man må være minst 1 meter 40 cm. Men jeg er 1 meter 39 cm så jeg må spise masse stygge grønnsaker!

Jeg er litt bekymret for sykdommene så derfor må jeg ta mange vaksiner😟. Det gjør veldig vondt å ta vaksinene men det går greit. Jeg er og redd for insekter og giftige slanger.

Jeg tror jeg kommer til å svne Pusi og Pappa. Men det blir sikkert gøy å være så lenge borte😉.Bilde

By baltosreise Posted in Isak

Sofasyndromet

image

Vi har fått mange tilbakemeldinger på våre reiseplaner. Jeg er jo ikke den som planlegger en slik reise i all hemmelighet. Nei, nei, ikke meg. Allerede før jeg nesten visste det sjøl var mine nærmeste klar over at noe var i emning. Og utover i planlegginga, involverte jeg familie, venner, kolleger og naboer, og til og med katta- når ingen andre var i nærheten. Men ikke dumt,  har fått mange gode tips. Mange venner og kolleger har vært i de landene vi skal til, og har kommet med tips, og lånt meg reiselitteratur. Nabogutten Markus er den som har fortalt mye fra Beijing, og hadde mange tips på hvordan vi skal unngå å bli lurt.

Tilbakemeldinger og reaksjoner har bare vært positive, med et par unntak i aller nærmeste familie. Men med mine overtalelsesevner kommer de to til Thailand og møter oss i Januar. Mange syns jeg er dristig som gjør det, og tenker selvfølgelig på alt som kan gå galt. Og det gjør jeg og. Av og til har jeg mange worst-case scenarier i hodet mitt, og det er skremmende, så skremmende at jeg tenker WTF, hvorfor gjør du dette??? Hvorfor ikke bare bli hjemme og ha det trygt og godt i sofaen? Men det er nettopp det. Den sofaen har fått gjennomgå alt for lenge. Jeg er 44 år, og kjenner på at det er en hel verden jeg har lyst å oppdage. Ikke det at jeg drømmer om å være noe oppdagelsesreisende, først på en eller annen pol, eller ferdes en plass ingen andre har satt sine bein. Nei,ikke denne dama! Er mer behagelig (ikke bedagelig) anlagt, og ferdes gjerne der noe andre har vært før, slik at det i hvertfall er en overnattingsplass å oppdrive, og gjerne en kafe.

Tilbake til sofaen som jeg jo er veldig glad i. Det er vel sånn med meg at hverdagene går litt i ett, og får anonymt passere. Det kan gå noen dager mellom hver gang jeg gjør noen sprell, noe som bryter hverdagen, og som jeg vil huske senere. På tide å gjøre et stort sprell som jeg og ungene vil huske resten av livet. Sofaen får klare seg uten meg en stund. 

 

Bok: Nord-Korea. Ni år på flukt fra Helvete

image

«I nesten en uke var jeg alene i den lille iskalde leiligheten vår i Eundeok, landsbyen der jeg er født, som ligger i Nord-Korea. Foreldrene mine hadde solgt alle møblene våre for å skaffe penger til mat. Det eneste som sto igjen, var salongbordet  og et skap. Gulvbelegget var også borte, og jeg sov rett på betongen, på en seng av gamle klær som var lagt oppå hverandre. På de nakne veggene hang det bare to innrammede bilder ved siden av hverandre. Den ene var av vår «evige president», Kim Il-Sung, og det andre var av general Kim Jong-il, etterfølgeren hans. Begge to stirret på meg. Men å selge disse portrettene ville ha vært å begå en stor synd. Det var en synd som ble straffet med døden.

Slik starter boka til Eunsum Kim, som er en bok om hennes år på flukt fra Nord-Korea. Bare 11 år gammel skriver hun sitt testamente, sikker på at hun vil sulte i hjel, alene i en iskald leilighet. Hun hadde hun fått føle et diktatorisk regime på kroppen. Hungersnøden som herjet, faren som døde av sult. Mora som hadde solgt nesten alt de hadde, og som lot sin 11 år gamle datter være alene i mange dager i et desperat forsøk på å få tak i noe å spise – hva som helst som kunne døyve den gnagende sulten. En fortelling om et barn som fort nok må bli voksen, som opplever ting vi aldri ville ønske våre barn skulle oppleve. En fortelling om et av verdens mest lukkede regimer – Nord-Korea, som er verre enn jeg kunne forestille meg.

For tida går det på litteratur fra Asia, og boka til Eusum Kim skrek til meg fra bokhylla i bokhandelen da jeg var på tur til London tidligere i høst. På et par dager var den lest, klarte nesten ikke legge den fra meg, til tross for at London lokket utenfor hotellvinduet. Så boka anbefales på det sterkeste, og blir med på reisen vår. Lesestoff for Kaisa. 

Så intervju med Eunsum Kim i dag på Skavlan, og jeg ble så sterkt rørt av det hun fortalte. Kanskje det at jeg hadde lest boka gjorde det, ikke vet jeg. Men her er det snakk om å være en sterk ung kvinne som har gjennomgått mye og som enda står på beina. Jeg beundrer sånne mennesker! 

Tredje runde med vaksiner

Sommeren er vel over for denne gang, og høsten sig innpå. Dagene går unna, og plutselig slår det inn at vi om under to måneder er på reise. Vi har ikke mer enn tida av veien for å få tatt de siste vaksinene.  Time ble bestilt på Vaksinasjonskontoret i en fei, og i dag troppet vi opp hele gjengen på direkten fra skole og jobb. Kaisas venninne var med som moralsk støtte og trøst. 

Dette hadde vi nok gruet oss til, og aller mest Isak, som syns det var rimelig vondt sist, der han satt og spente hver muskel i kroppen. Det ble vondt å ta sprøyta, og det ble vondt etterpå. Denne gangen hadde vi snakket mye om de ulike sykdommene, kanskje til og med litt for mye, for Isak utbrøt for noen dager sia at han gledet seg til turen, men han var redd for farlige sykdommer. Og som gutt har han hatt noen fall og små ulykker på sykkel som har innbefattet tur på sykehus og til lege, så med god grunn er han litt engstelig for det. Kanskje også derfor han var motivert for sprøyter denne gangen. Ho mor hadde også kjøpt med en liten sjokolade som trøst (og bestikkelse), og ikke vet jeg hva som slo inn, men han var så kokrolig, at han imponerte alle seks som var trengt sammen på det lille trange kontoret! 

Det ble nå ellers en lang seanse. Vi hadde tatt hepatitt A og B to ganger før sommeren. Nå skulle vi ha den tredje, og dermed vil vi være lenge vaksinert mot hepatittene. I tillegg har reiseplanen blitt klar, og de to sykepleiere ville i detalj vite hvor lenge vi ble de enkelte stedene, en uke i storby, en uke på landet, tre dager i fjellene, osv. Utfra det vil de vurdere hvilke andre vaksiner og medisiner vi trenger. Det ble enda en sprøyte på oss alle mot Tyfoidfeber, den trenger vi bare en av, og billig var den og – joho. Ho mor fikk en tredje sprøyte med oppfriskning av diverse vaksiner fra barndommen. Så ble det satt opp ny time om to uker for Japansk encefalitt. Rabies vurderte de som unødvendig. 

Det ble litt verk i armene utover kvelden, men det tar vi med på kjøpet…

Sprøyten settes

Sprøyten settes

Sjokolade hjelper på

Sjokolade hjelper på

Bok: Overleve. En beretning fra Kambodsjas mørke år

image…»stridsvognene fortsatte å kjøre over døde og sårede mennesker som lå i gatene. Jeg så mange mennesker bli maltraktert på denne måten, kroppen ble kvernet i små biter, akkurat som kjøttdeig. Og når stridsvognene rullet over hodet, når hodeskallen ga etter og sprakk, hørtes det ut som en ballong som smalt. Jeg prøvde å lukke øynene for synet, men lyden klarte jeg ikke å stenge ute.»

Forfatteren Sivun Pen har ved hjelp av Marit O. Bromark skrevet boka som er en personlig beretning om Kambodsja etter at Røde Khmer tok makta. I begynnelsen av boka blir Sivun Pen tvunget til å forlate jobben sin i hovedstaden Phnom Penh, uten å kunne ta noe med seg, uten å vite hvor kone, barn og andre familiemedlemmer befinner seg. Han og to millioner andre blir kommandert ut på en lang vandring uten noe uttalt mål, og hvor han blir vitne til Røde Khmers forferdelige behandling av flyktningene. Vandringen ender opp i en arbeidsleir, hvor alt handler om å overleve, lite mat, og hardt arbeid. Hver natt blir folk hentet ut. De kommer aldri tilbake.

Sivun Pen overlever fire grusomme år under Pol Pots regime, som ble kalt Angkar. Vietnamkrigen i nabolandet hadde beredt grunnen for Røde Khmer. I 1965 brøt Statsoverhodet Sihanouk alle forbindelser med USA, og Kambodsja ble brukt som oppmasjeringsområde for Nord-Vietnam. Forsyninger og våpen ble smuglet inn til Nord-vietnamesiske tropper over grensa til Sør- Vietnam for å kjempe mot Sør-Vietnameserne, mens Sihanouk så en annen vei. Både Nord-Vietnam og Sør-Vietnam hadde mektige land i ryggen. Kina og Sovjet støttet det kommunistiske Nord og USA, Og Frankrike støttet Sør. USA likte dårlig at soldater, våpen og forsyninger fikk passere gjennom Kambodsja, og satte i 1969 i gang en bombeoffensiv mot vietnamesiske baser på kambodsjansk territorium som skulle vare i fire år. Til sammen 2576 941 tonn bomber ble sluppet over det offisielt nøytrale Kambodsja, noe som tilsvarte sprengkraften til 184 Hiroshima-bomber. Over en million mennesker ble drept, deriblant mange kvinner og barn, ja hele landsbyer ble totalt utslettet. President Richard Nixon hevdet hardnakket at bombingen aldri hadde funnet sted. For hver bombe som smalt, og for hvert menneskeliv som gikk tapt, økte hatet mot USA, og også mot regjeringa i landet. Røde Khmer som hadde vært en liten fraksjon uten mye støtte i befolkninga, sto klar og tok i mot bøndene med åpne armer.

Røde Khmers maktovertakelse var starten på et regime hvor individet ikke hadde noen betydning. Alt som ble oppfattet som vestlig ble forbudt. Folk med høy utdannelse forsvant og ble avrettet. Familier ble løst opp. Barna ble tatt fra foreldrene. Ektepar ble splittet og sendt til ulike arbeisleirer. De måtte jobbe inntil 18 timer i døgnet med minimalt med mat. Skolegang ble bannlyst. Det ideelle var et samfunn hvor alle var bønder og dyrket sin egen mat, fritt fra vestlig innflytelse. Midt oppi dette prøver Sivun Pen å overleve. Han måtte skjule sin høye utdannelse, men nettopp hans kunnskap og de bånd han har, de vennskap han har etablert skal vise seg å redde han gang på gang.

Dette er en sterk bok som grep meg så til de grader. Det får meg til å tenke på hvor heldig vi er som bor i Norge, hvor vi lever i fred, hvor vi har ytringsfrihet, hvor alt fungerer, skole, helsevesen, og andre viktige ting i samfunnet. Men er det kanskje sånn at vi ikke er klar over det selv, at vi har levd for beskyttet til at vi reflekterer over hva fred og frihet er? Er det sånn at man må ha følt krig, redsel og totalitære styrer på kroppen for å vite hva fred og frihet er? Jeg tror ikke det, jeg tror det å lese en bok som denne kjennes så inn i margen at det gjør at vi forstår et og annet. Jeg tror også at nettopp en slik reise som vi gjør nå, gjør at vi kan ta inn over oss noe av det som har skjedd, og vil få oss til å bli mer bevisst på hva fred og frihet er for noe.

Les mer om Sivun Pen som flyktet til Norge http://www.nrk.no/kultur/litteratur/verdt-bryet-a-lese-1.7366740

Jeg lurer på hvordan det blir å reise i Kambodsja, et land hvor en stor del av befolkning er traumatisert etter det som skjedde under Pol Pots styre. Det anslås at mellom 1 og 2 millioner mennesker døde som en følge av tortur, undertrykkelse, henrettelser og sult, et stort antall. En femtedel av befolkninga. Alle familier fikk gjennomgå, alle har mistet nære familiemedlemmer, venner og kjente. Mange som levde på 70-tallet har opplevd grusomme ting, mange har psykiske lidelser, i tillegg har mange blitt lemlestet som et resultat av alle landminene som ble lagt ut. Hvordan vil det oppleves? Det blir mye å fortelle Isak og Kaisa.

Bok: Djevelen utenfra

image

Anchee Min ble født i Shanghai i 1957, og vokste opp under kommunismen som fikk grep om Kina. Hun ble sendt i arbeidsleir i 1974, og ble noen år senere frontfigur i kommunistiske propagandafilmer. I 1984 flyktet hun til USA. I 1993 ga hun ut boka Rød Asalea. Djevelen utenfra er henne andre bok. Siden har Anchee Min gitt ut en biografisk roman om Maos kone Jiang Qing, samt en kjærlighetsroman fra Shanghai, og en historisk roman om den siste Keiserinne Tzu Hsi.

Omtale fra Den Norske Bokdatabasen

Katherine kommer fra USA til Kina for å undervise i engelsk. Mao har vært død i seks år, og landet har såvidt åpnet dørene for fremmede. Men hos Katherines studenter sitter fordommer og indoktrinering så dypt at møtet med denne typsik vestlige kvinnen skaper sjokk. Bekymringsløst pirrer hun de unges undertrykte lidenskaper og uprøvde lyster, først hemmelig og ufarlig, snart eksplosivt og med tragiske følger. Lederne må få denne «djevelen utenfra» uskadeliggjort og fjernet. Men jakten på Katherine får større dimensjoner og trekker med seg flere mennesker enn forfølgerne kunne forutse. © DnBB AS

Alt i boks

Der, da er hele reisen i boks, fly, tog og overnatting er bestilt og bekreftet. Så utrolig deilig å slippe å fundere mer på hvor, og når vi skal hit og dit… Da er neste etappe å få organisert visum til Kina, Vietnam og Thailand. Til Kambodsja får vi visum på grensa så vidt jeg vet.

Bok: Rød Asalea

Rød azalea

Anchee Min ble født i Shanghai i 1957, og vokste opp i en tid da kommunismen fikk grep om Kina. Hun ble sendt i arbeidsleir i 1974, og ble noen år senere frontfigur i kommunistiske propagandafilmer. I 1984 flyktet hun til USA. Rød Asalea er hennes debutroman, og gir et sterkt bilde på hvordan mennesker ble hjernevasket under kulturrevolusjonen.

Omtale fra Den Norske Bokdatabasen:

Shanghai, 1974. 17 år gammel blir Anchee utkommandert til en arbeidsleir. Det blir tre år med blodslit, ydmykelser og ensomhet. Så blir hun venninne med Yan, og de to forener kropp og sjel med hverandre. Deres veier skilles da Anchee blir plukket ut til å konkurrere om hovedrollen i filmen Rød Asalea, som skildrer livshistorien til Maos hustru, Jiang Ching. Romanen handler om kampen for å finne seg en plass som individ i kollekttivet, og er delvis basert på forfatterens eget liv.