Kvinner i Antarktis

Visste du at den første kvinne i Antarktis var norsk? Caroline Mikkelsen var den første kvinne som satte sin fot på Antarktiske kontinent. Hun var med hvaloljetankeren M/S «Thorshavn» til Antarktis i 1935, og var gift med kaptein Klarius Mikkelsen. Den 20.februar tok sju av mannskapet, samt Caroline Mikkelsen seg i land i en livbåt. De fant en smal vik hvor det var mulig å gå i land, nær en fjellkjede som de ga navnet Vestfoldfjellene. I bildearkivet på Polarinstituttet finnes et bilde av Caroline Mikkelsen som heiser flagget etter at de har gått i land. Det må ha vært et stort øyeblikk for henne. De bygde en varde på stedet som lå på 68 grader, 23 minutter sør, og 78 grader 36 minutter øst.

Caroline Mikkelsen heiser det norske flagget ved varden på Ingrid Christensen Land. Hennes mann Klarius Mikkelsen holder tale. Foto: Norsk Polarinstitutt

Caroline Mikkelsen heiser det norske flagget ved varden på Ingrid Christensen Land. Hennes mann Klarius Mikkelsen holder tale. Foto: Norsk Polarinstitutt

Senere skulle flere norske kvinner finne veien til Antarktis, Liv Arnesen, Monica Kristensen, og mange kvinnelige forskere ut på 80, og 90-tallet. På vår tur med Fram til Antarktis, har vi hatt et ekspedisjonsteam ombord, som har fått oss i land, og guidet oss, de har ordnet med kajakkturer, og med overnatting på land. Alt har gått så effektivt og greit, men må være en utfordring når nesten 200 passasjerer skal fraktes til og fra land, inntil to ganger om dagen. Det som jeg syns har vært spesielt bra, er den høye kvinneandelen. Av de 13 i ekspedisjonsteamet, er 7 kvinner, og lederen for hele temaet er Line Overgaard, som har jobbet i Hurtigruten siden 2001, og som har vært naturguide siden 2010. Da vi var på besøk på den britiske stasjonen Rothera, kommenterte hun at hun gjerne skulle jobbet der en sesong, og fått overvintret her i sør.

Rachel Duncan Morgan er en annen kvinne som har lang erfaring fra Antarktis. Hun ble bitt av polarbasillen da hun som ung pike leste boka «Reindeer Are wild too» , en bok om samer i Norge. Dette var hennes første møte med polarlitteratur, og ga mersmak. Hun leste senere alt hun kom over av litteratur om Antarktis, og bestemte seg for at hun ville dit. Hun søkte jobb hos British Antarctic Survey (BAS), men fikk beskjed om at kvinner ikke kunne overvintre på noen av de britiske stasjonene i Antarktis. I mellomtida fikk hun jobb i Royal Geographical Society, hvor hun jobbet med glassplatene (bildene) til Frank Hurley, fotografen som var med på Shackletons Endurance ekspedisjon. Da det ble åpnet for kvinner på stasjonen Rothera, søkte hun, og dro dit i 1997 og jobbet i flere år som feltassistent for forskere. Siden ble hun leder for Antarctic Heritage Trust som ivaretar kulturminner i Antarktis. Ombord på Fram holdt Rachel flere spennende foredrag, om sitt liv i Antarktis, og om geopolitikk i Antarktis, og hun var en av guidene som var med på overnattinga på land. En fascinerende kvinne som har mye å fortelle fra Antarktis.

Rachel Duncan Morgan med 20 års erfaring fra Antarktis

Rachel Duncan Morgan med 20 års erfaring fra Antarktis


På den britiske stasjonen Rothera, hvor vi var innom noen dager tidligere, ble vi guidet rundt av to kvinner, den ene var marinbiolog, og den andre var dykkeleder, begge i tøffe jobber, som krever sitt av de ansatte. En bedriftseier som var med på turen fortalte at han heller ansatte kvinner enn menn i litt «farlige» jobber, fordi han mente kvinner tar færre sjansen, og de risikerer ikke liv og dyrt utstyr. Så etter at han gikk for kvinner i typiske mannsdominerte yrker, så gikk antall skader og ødelagt utstyr ned til null, noe som var mer lønnsomt for bedriften. Interessante tanker, og overført til polarområdene hvor sikkerhet er en veldig viktig faktor, vil jeg tro at kvinnelige ansatte har vært et positivt bidrag på flere måter!

Marinbiolog Terry på Rothera Station.

Marinbiolog Terry på Rothera Station.

På kajakkturene som var en del av tilbudet vi kunne melde oss på, var det et team av tre personer som guidet deltakerne, Stian Aadland og de to kvinnene Liselotte Kahrs og Therese Horntrich. Alle tre ekstremt dyktige, og som fikk en som meg til å føle meg fullstendig trygg første gangen jeg satte meg i en kajakk. Sammen med de tre fikk vi en fantastisk padletur mellom isflak, isfjell, sel og pingviner. I LOVE IT!

Liselotte Kahrs instruerer kajakkpadlere på Port Lockroy

Liselotte Kahrs instruerer kajakkpadlere på Port Lockroy

På turen nordover plukket vi opp en kajakkekspedisjon som hadde vært tre uker på padling i samme farvann som Belgica-ekspedisjonen (1897-1899). Belgica-ekspedisjonen foretok den første overvintring i Antarktis på isen (ikke på land), og var en vitenskapelige ekspedisjon med deltakere fra flere land. En av mennene ombord var den unge Roald Amundsen som var med som frivillig for å få sitt skipper-sertifikat. Kajakkekspedisjonen som ble plukket ombord het Belgica the cradle of scientists and explorers – from A-Z. Med på ekspedisjonen var to kvinner, og en av de fem deltakerne var norske Karin Strand. De holdt foredrag ombord på Fram, og kunne fortelle om en spennende og vellykket kajakkekspedisjon, og avsluttet foredraget med at de hadde fått mye hjelp av Polarinstituttet i prosessen med å få tillatelse til å padle i disse farvannene. Jeg ble bedt om å hilse til flere kolleger som hadde vært til stor hjelp. Så nok en kvinne med Antarktis-erfaring.

Et par bøker som kan nevnes for de som vil lese mer om kvinner i Antarktis er boka: Just Tell Them I Survived!: Women in Antarctica av Robin Burns, hvor 130 ulike kvinner forteller om sine erfaringer fra Antarktis. Disse kvinnenes erfaringer spenner seg i tid fra 1959 til i dag. En annen bok er romanen Kanten av isødet, skrevet av Jesse Blackadder, og som handler om tre sandefjordkvinner som på 1930-tallet befinner seg ombord i hvalfangstskipet Thorshavn på vei til Antarktis. I boka er det lagt en spenning opp mot hvem av disse tre kvinnene som blir den først kvinnene som går i land i Antarktis. Navnene på kvinnene peker på virkelige personer som dro til Antarktis, som Ingrid Christensen, Mathilde Wegger, samt Lillemor Rachlew. Ombord er også reder Lars Christensen og den kjente polfarer Hjalmer Riiser Larsen, som alle de tre kvinnene er begeistret for. Boka er en roman, men for meg som har sett bilder av samtlige personer som blir nevnt i boka, og kjenner til ekspedisjonene som det vises til, så er det spennende spennende lesning, og boka vekker til live mange personer som har vært døde lenge.

En natt med pingviner

Med ett husker jeg hva som er Antarktis – stillheten

Disse ord oppsummerer Monica Kristensens opplevelse av Antarktis. Vel, jeg kan ikke si det samme etter å ha tilbrakt en natt på land. Midt i en pingvinkoloni er det ikke mye stille, selv ikke om natta. Trodde de sov da, men nei, det var skvaldring, kjekling og skriking. Ikke hele tida, men akkurat så ofte at jeg våknet til med et rykk i det jeg var i ferd med å duppe av. Vi hørte også en rumling til stadighet, og det var store isbreer i nærheten som kalvet. Da jeg omsider sovnet drømte jeg om pingviner. Hvilken herlig opplevelse! Tror vi kan si at jeg fikk max uttelling for natta på land.

Vi gikk i land på Petermann Island, en øy som ble oppdaget av en tysk sommerekspedisjon i 1872-73. Øya fikk navnet etter August Petermann som i sin tid startet det anerkjente geografiske tidsskriftet Petermann Mitteilungen. Petermann er en av de mange som har fått oppkalt et sted i Antarktis etter seg, uten å ha vært der sjøl. På østsida av øya står en argentinsk nødstasjon, ellers er det flust med pingviner her, adeliepingviner og bøylepingviner, også kalt eselpingviner fordi de høres ut som et esel som skriker.

Jeg var blant de få heldige som ble trekt ut til å tilbringe en natt på land – heldiggrisen! Og hadde gledet meg veldig. Vi fikk ha med oss en liten ryggsekk med varme klær og kamerautstyr. På grunn av de strenge restriksjonene, så var det strenge rasjoner for den tida vi skulle være på land, en flaske vann og en energibar. I samme vending må nevnes av vi ikke skal levne noe «fotavtrykk», som søppel, sigarettsneiper (røyking forbudt på land), og ikke nummer en eller to. Harde bud! Så viktig med dobesøk før vi gikk i land. Og for nødstilfelle hadde vi en Porta Potti et stykke unna leiren som lå i le bak en stor levegg av snø som var bygd opp for anledninga.

Vi ble skysset ut på kvelden etter middag, og med hver vår sovepose gikk vi i land. Vi fikk hver vår slede med telt og liggeunderlag som skulle trekkes opp til leirplassen. En engelskmann kommenterte at nå får vi prøve oss på å være trekkhund. I mitt stille sinn tenkte jeg at nå får vi prøvd oss på å være Scott. Godt jeg ikke sa det høyt, det kunne kanskje skapt dårlig stemning. Vi satte opp våre egne telt, og jeg fikk hjelp siden min romvenninne ikke var kommet enda. Da hun kom, viste det seg at hun ville sove med en annen tysk kvinne hun kjente, dermed skulle jeg dele telt med en kinesisk dame, men heller ikke hun ville dele telt med meg, men ville heller skvise seg inn med to andre kinesere, så dermed fikk jeg et helt telt for meg sjøl, hvilken luksus.

Det var litt yr i lufta, og skylaget lå lavt. Det mørknet, men vi tok oss en gåtur bortetter mellom pingvinene. De var yre og i slaget, de sprang i mellom, full fart, to eller tre i følge, og noen la seg på magen og padlet av gårde. Fantastisk artig å se, høre og lukte disse morsomme skapningene.

Alt er ikke idyll, rovfuglene er aldri langt unna. De står parate, speider, og venter. Med en gang en unge ser forlatt ut er de der. Nå er pingvinungene blitt så store, at det helst er de svake ungene de klarer å ta. Sørjoens skarpe blikk har over tid merket seg hvem av ungene som har fått mye mat, og hvem som ikke har det. Disse siste blir byttet. Da vi var ute og gikk på kvelden så vi mange døde pingviner, noen blir spist med det sammen, mens mange får ligge, fryser til, og er mat til hardere tider.

Natten forløp uten for mye søvn, og da jeg våknet halv fem om morran var det tett tåke, og dårlig sikt. Jeg la meg igjen, og klokka seks tørnet jeg ut av teltet. Jeg ruslet litt unna leiren, og fikk meg en stund alene med en enslig Adeliepingvin som sto på en stor svart klippe. Den sto bare og speidet, kanskje var den ikke helt våken enda. Vi fikk en liten stund sammen i tosomhet, før to litt rocka adeliepingviner kom springende i full fart forbi, begge med tøff sveis, i ferd med å miste dunet på hodet, og begge hadde derfor litt pussige oppsyn. De sprang om kapp, og da den ene så den andre dro fra, la han seg på magen og padlet avgårde etter. Det gikk fort, og snart var ham forbi konkurrenten. For oss besøkende var det så tid for å pakke ned leiren, og dra ned sledene ned til landingsplassen hvor polarsirkelbåtene ventet. Vi takket for oss, og vinket farvel til de fastboende. Vår amundsennatt med pingviner var over, en uforglemmelig natt!

Tilbakeblikk

Ja, da har vi fått vært litt hjemme, og har fått summet oss. Det ble en stor overgang fra det enkle livet hvor vi levde i nuet, til å måtte forholde oss til arbeid, skole, timeplaner, regninger, treningstider, besøk, og ikke minst MIDDAGER hver dag. Nei, gi meg en meny, hvor jeg kan få velge dagens middag!

Bortskjemt på 10 uker, JA! Og det å skulle ha fokus på mange ting på en gang krever sin kvinne og mann her hjemme! Ikke rart vi koste oss underveis, vi hadde bare en ting vi skulle gjøre i løpet av dagen, så vanligvis var det ikke altfor hektisk da vi var på reisefot. Vi tok tida tilbake!

PLANLEGGING OG BOOKING
Er ellers glad for at vi hadde hele turen klar på forhånd. Alle overnattinger var booket, og flybilletter bestilt. Underveis ordnet vi bare bussturer, og korte båtturer. Ikke så fleksibelt, men så deilig å slippe å bruke en halv dag på tregt nett for å lete etter overnatting eller flybilletter. Møtte fortvilte reisende som hadde funnet ett ledig hotellrom på Koh Chang, som de måtte betale veldig dyrt for, fordi det var høysesong og fullt overalt. De hadde bare overnatting for de første tre dagene, og måtte så på leit igjen. Det slapp vi.

I dag er det også enkelt å se hva man går til på nettet, det være seg hotels.com, airbnb.com, eller andre. Her ligger det detaljerte beskrivelser, med kart, bilder og tilbakemeldinger fra gjester. Vi fikk ingen store overraskelser underveis. Det å bo på små gjestehus, pensjonater eller hjemme hos folk gir også en helt annen opplevelse, vi ble godt ivaretatt der vi bodde, og det var sosialt, og hyggelig å bli kjent med vertsskapet.

Vi dro også på flere turer med private guider og sjåfører og det var en ny opplevelse for oss. Alle guidene var hyggelige, og det gjorde at vi lærte så mye mer enn hva vi ellers ville gjort. Med egen sjåfør kunne vi stoppe der vi ønsket underveis, noe annet enn å sitte i en fullstappet buss, selv om det også hadde sin sjarm. Vi var i det hele tatt med på mange både organiserte og mer uorganiserte turer. Når vi først reiste så langt, så var det om å gjøre å få sett og gjort ting!

BY OG LAND
Vi var på farta i ni og en halv uke, det var lenge nok, kanskje kunne vi kuttet ned et par uker, men tror at det ble sånn fordi svigermor døde, og det ikke var helt det samme lenger å være på tur. Ellers var det greit å ha god tid de ulike stedene. Flere steder skulle vi gjerne vært lenger, som Yangshuo, og Sapa. Vi var lenge i storbyen Hanoi, og kunne kanskje kuttet ned, men det er lett å se i ettertid. Så lenger tid på små plasser og kortere tid i storbyer er kanskje noe vi gjør neste gang vi reiser. Det var godt med to badestopp, og kanskje kunne vi i løpet av den tida hatt flere time-out med rolige dager og badeliv. Samtidig er det ikke badelivet vi husker best, men de dagene vi var i farta og i aktivitet.

SKOLEARBEID
Vi gjorde skolearbeid underveis. Vi var godt forberedt, og hadde med oss pensum i hefter + skannede skolebøker på ipad. Vi jobbet litt i rykk og napp, og tabben var at vi bare hadde en ipad, vi skulle hatt to! Ellers passet vi på å snakke litt engelsk hver kveld om hva vi hadde sett og opplevd den dagen, og det funka bra! I det store og hele kom vi oss gjennom kjernefagene, mens enkelte fag ble nedprioritert som samfunnsfag, men som Isak og Kaisa likevel fikk med seg i rikt monn i de landene vi besøkte, bare om andre emner enn skolepensumet.

Apropos skole, så fikk vi et godt innblikk i skolesituasjonen i Kambodsja, som i dag 35 år etter Pol Pots styre fortsatt ikke er kommet seg på beina. Det er for få lærere, for få skoler og for få lærebøker. Dette tror jeg Isak og Kaisa ble opptatt av, og det berørte dem. De er etter at vi kom hjem mye mer fokusert på skolearbeid!!!

BAGASJE
Det ble mye pakking, ut og inn av ryggsekkene. Slitsomt. Neste gang vi skal avgårde, så blir det trillekoffert og ikke ryggsekk. Altfor uoversiktlig med ryggsekk, og i køer på alle grenseovergangene og på flyplassene, hadde det vært så mye enklere å hatt en koffert på hjul. Så med mindre en skal på trekking i fjellene, så er koffert å foretrekke. Vi kunne forresten spart oss for en del ting og tang vi dro på, hadde sikret oss på bauger og kanter med dingser og diverse, og sånt veier og tar plass!!!

INNKJØP OG FORSENDELSER
Vi kjøpte oss en del ting og tang og klær underveis. Ikke sånn at vi dro på shoppingsentre, men det var så mye fine håndlagde ting å kjøpe. Vi hadde også bestilt oss klær på nettet som ventet i Beijing da vi kom dit. Det ble etter hvert mye å dra på, og vi sendte tre pakker hjem i løpet av turen. Kostet ca 300 kr for å sende en pakke på 7-8 kg med sporing. Den første pakka kom til Tromsø to måneder etter at den ble sendt fra Kina. Nå venter vi bare i spenning på de to andre pakkene.

NYE MENNESKER?
Har turen forandret livet vårt? Har vi lært noe? Har vi blitt mer bevisste på forskjeller og urettferdighet i verden? Jeg tror at vi lærte mye om hva krig gjør, både direkte med mennesker, og samfunnsmessige konsekvenser. Fengslet Toul Sleng vitnet om det, og på vår tur i jungelen lærte vi om konsekvensene av kjemisk krig. Opptøyene i Bangkok viste at også i dagens Asia er det uroligheter, og at det kan ulme under overflaten. Norge blir en fredelig plett i sammenligning. Vi har også sett de store forskjellene på folk der og her, en aha-opplevelse for Isak og Kaisa. De var nok opptatt av hvor lite folk hadde, og alt vi har er overveldende i forhold til det.

Ellers hadde jeg vel håpet at vi skulle få fokus på et enklere liv, uten å skulle HA noe hele tida. Men det var så mye fint å kjøpe underveis, at vi ble konsumenter i enda større grad enn hjemme. Når det samtidig var måten å berge dagen for en eldre kvinne som ville selge et veggteppe hun hadde sydd på i mange uker, så føltes det riktig å kjøpe teppet. Og sånn opplevde vi det vel over hele fjøla. Ved å kjøpe lokalproduserte produkter så støttet vi folk der vi var. Et dilemma når vi tenker på at vi må få ned vårt forbruk…

BLOGG
Så sum summarum så er vi glade og takknemlige for at vi fikk dra på vår store reise. Den ble bra på så mange måter, mye takket være all tid vi la ned i planlegginga. En annen god ting var bloggen, en fin måte å skrible ned opplevelsene våre på, og samtidig få fortalt de hjemme om hvor vi var. Samtidig blir den i ettertid en dagbok og minnebok over opplevelsene våre. Turen innfridde forventningene, og vi er alle enige om at vi vil avgårde på tur igjen, en kortere tur, i en sommerferien, og ikke midt i skoleåret. Det er fortsatt Asia som er målet, Isak og Kaisas drøm er Japan, far vil til Thailand, og mor vil tilbake til Yangshuo. Vi får se hva det blir til 😄

20140212-201520.jpg

Sum summarum

En reise på nesten 10 uker koster litt mer enn en vanlig ferie, og det baller på seg en del ekstra utgifter når en reiser til fjerne himmelstrøk.

Her er våre utlegg:

Flybilletter Tromsø-Beijing og Bangkok-Tromsø: 19100 kr
Vaksiner: 12000 kr
Visum: 5350 kr (Thailand, Vietnam, Kambodsja og inkl. to visum til Kina, pga tabbe)
Tog Beijing-Guilin: 2100 kr
Buss Guilin-Hanoi : 1200 kr
Ekstra reiseforsikring: 1400 (i tillegg til helårs forsikring)
Vietnam: fly, overnatting med frokost, 4 organiserte turer: 29000 kr
Overnattinger Kina: 4100 kr
Overnattinger Kambodsja: 2800 kr
Overnattinger Thailand: 10700 kr
Overnatting Gardermoen: 1100 kr

Tilsammen 83500 kr + lommepenger til mat og annet.

Mennesker vi møtte

20140129-222203.jpg

To dager etter at vi kom hjem dumpet et postkort i postkassa, stemplet Yangshuo, Kina.

Vi har møtt så mange hyggelige mennesker på vår vei, folk vi har blitt kjent med, og tilbrakt mye tid med, og folk vi bare har møtt en kort stund, eller i forbifarta. Noen har vi bare fått et glimt av, men vi husker de likevel.

Kaisa og Isak har nok vært litt sjenerte, men det har ikke stoppet en del av de vi har møtt, som dama på kafeen i jungelen hvor vi spiste en frokost, to lunsjer og en middag. Hun var betatt av Isak og ville være hans mamma i Vietnam, og kom og stjal en klem eller to under hvert måltid…

Isak og Kaisa fikk en del oppmerksomhet, og mange ville bli fotografert sammen med de to. De svarte også villig vekk på spørsmål om hva de het og hvor gammel de var. Mange vi møtte i forbifarta kunne ikke engelsk, og vi kunne dessverre ikke deres språk, men man kan komme langt med smil og kroppsspråk, og ved å være åpen i møtet med folk.

På bussturer og båtturer kom vi alltid i prat med våre medpassasjerer, og på en fire timers busstur fra Hanoi til Halongbukta, satt jeg ved en hyggelig eldre mann, som var riktig så pratsom. Jeg er heller ikke tapt bak en vogn i så måte, så det ble prat i samfulle fire timer, bare avbrutt av en tissepause. Kona Sue som vi ble kjent med på båtturen senere, satt lenger fram i bussen og syntes inderlig synd på meg som måtte sitte ved siden av hennes pratsomme mann, hun var glad hun slapp…

I Yangshuo bodde vi i gjestehuset til Sam, en kinesisk mann på 28 år som sammen med sine foreldre drev gjestehuset. De hadde en ung herlig jente som jobbet som frivillig, Stephanie, som vi tilbrakte mye tid med, tur på Li-elva, tur til teplantasje, og kafetur til West street. Om kveldene satt vi i stua på gjestehuset, hun, Sam, jeg og ungene og pratet om alt mulig. Uforglemmelig! Det var Stephanie som hadde sendt postkortet som hadde funnet den lange veien hjem til oss i Strandveien. Gjett at vi ble glade! Mange steder fikk vi god kontakt med husvertinnene/husvertene der vi bodde, og mange har sendt oss e-post i ettertid for å høre hvordan det er gått med oss videre på turen. Veldig hyggelig!

Vi var på flere to- eller tre dagers lange turer med guider og sjåfører. Sjåførene kunne ikke mange ord engelsk, mens guidene snakket ustanselig. Xuan som guidet oss i Sapa var såå trivelig, og kunne så mye om området, og skjønte når krukken var full, og vi ikke kunne ta inn mer informasjon. Da holdt han kjeft, og lot oss fordøye det han hadde fortalt.

Ellers var det de mange damene i Vietnam vi møtte i forbifarta, noen bare en gang, mens andre møtte vi gjentatte ganger: damene på frisørsalongen i Hanoi, damene fra H’mongfolket i fjellene i Sapa som fotfulgte oss og ville selge vakre håndlagde tekstiler. Damene på stranda i Phu Quoc, som masserte, som solgte frukt, som solgte båtturer, og som gjerne kom og slo av en prat når det var en død-periode…og så var det nydelige Puu i Thailand som inviterte oss på bursdagsfeiring.

Jeg har alltid vært fasinert av mennesker, og ser ofte når jeg kommer hjem at der andre har tatt flotte landskapsbilder, så har jeg tatt bilder av folk. De tar jeg med meg videre i hjertet mitt, og vil minnes disse menneskene mange ganger senere. Kanskje noen av de vil følge meg resten av livet.

En oase i Phnom Penh

image

Vi har kommet til det mest fantastiske gjestehus!!! Et gjestehus hvor overskuddet går til å drive skole og barnehage for vanskeligstilte familier. Gjestehuset ligger litt tilbaketrukket i en rolig gate, men sentralt, og er lokalisert sammen med skolen og barnehagen. I første etasje er det også kunstgalleri med flotte malerier malt av You Kihn, og ulike musikkinstrumenter er også stilt ut. Her er basseng, liten koselig kafe, og et fellesrom i andre etasje med bibliotek, tv, og billjard. En oase for ungene og meg. Her kan vi trekke oss tilbake når bylivet og alle dens inntrykk trengs å fordøyes.

You Kinh House drives av Muoy You, som tok oss vel i mot da vi kom. Hennes mann var kunstneren You Kihn og det er hans malerier som er utstilt rundt om i gjestehuset. Det koster litt ekstra å bo her, men alt overskudd går til å drive skolen og barnehagen og da føles det godt å betale ekstra. Les mer om skoleprosjektet Seametrey : http://www.seametreycambodia.org. For tida drives det også innsamling for å få penger til å starte en skole ute på landsbygda.

Bo hjemme hos folk

Hva med å bo hjemme hos folk når du er ute på reise? Hva med å få nyttige tips og råd til opplevelser, restauranter og severdigheter på stedet du skal til?
AIRBNB

For meg er ikke fancye hoteller den ultimate boplass ute på reise. Nei, tvert i mot. Flere steder jeg har vært, så har enkel standard hjemme hos folk gitt meg de største opplevelser og minner for livet.

Ofte er opplevelsen ved å bo på et sted omvendt proporsjonalt med prisen for å overnatte der.

Jeg reiste i India for mange år siden, og fant veien over fjellene fra Leh, til Nubra Valley. Det inkluderte en busstur over et av verdens høyeste motoriserte fjellpass. En tur på bare noen få mil, men som tok hele dagen. Belønninga var en vakker frodig dal mellom de karrige fjellene i Himalaya, hvor vi i fem dager skulle gå og haike fra landsby til landsby. Dalen var åpnet for turistbesøk bare to år tidligere.

Tynn luft i fjellpass.

Tynn luft i fjellpass.

Vi var tre i følge, Lot og Jonas – to andre reisende jeg hadde truffet underveis i india, og jeg. Vi fant et lite gjestehus vi banket på. En eldre mann viste oss et rom vi kunne dele med to andre turister. På veggen over dobbeltsenga hang et stort maleri av Saddam Hussein! Det ble litt voldsomt for oss tre; Saddam, og å dele rom med to fremmede menn (som vi senere måtte bo med på et stengt hotell, men det er en annen historie). Vi takket nei, og ruslet rundt i landsbyen for å finne annen overnatting, men det fantes ikke noen flere overnattingssteder. Gode råd var dyre, skulle vi bite i det sure eplet og gå tilbake til Saddam?

Vår søte husvertinne ble meget alvorlig foran kameraet.

Vår søte husvertinne ble meget alvorlig foran kameraet.


Nei, vi startet med å banke på dørene i de små husene. Og vi fikk napp hos en eldre søt dame. Hun skjønte ikke hva vi sa, men vi fikk med tegn og kroppsspråk vist at vi var ute etter en plass å sove og noe å spise. Den søte dama viste oss inn i en bakgård, og videre inn i et rom med mange senger/benker langs veggene. Vi hadde med oss soveposer, så det passet oss bra. Vi fikk en helt uforglemmelig kveld med gamlemor, hennes datter, svigersønn og barnebarn. Hun og datra kledde seg til og med i finstasen og ville vi skulle ta bilder av dem, noe vi selvfølgelig gjorde. Bildene skulle vi sende dem da vi hadde fått de fremkalt. Vi dro en opplevelse rikere videre fra familien som hadde åpnet hjemmet sitt for oss.

I dag behøver vi ikke å gå rundt og banke på dører for å få bo hjemme hos folk. Alt er blitt så mye enklere med internett. Med nettstedet http://www.airbnb.com er det superenkelt å finne privat overnatting, og en kan velge mellom et rom hjemme hos folk, en privat leilighet eller et hus helt for seg sjøl. Ofte mye billigere enn hva du må betale for hotell. Jeg testet det ut da vi reiste til Berlin i februar. Da leide vi en privat leilighet på 60 kvadratmeter med plass for 4 stk, for en billig penge. Husverten møtte oss utenfor leiligheten da vi kom, viste oss rundt, ga oss nøklene, og møtte oss igjen da vi skulle dra. Leiligheten hadde alt, til og med en flaske rødvin og et fruktfat sto klart på bordet første kvelden! Enkelt og greit opplegg med andre ord.

På Airbnb får man opp info om bosted, bilder av leilighet, vilkår, husregler, kart med plassering, streetview, kalender over ledige datoer, og ikke minst tilbakemeldinger fra folk som har bodd der før. Når man har bestilt, tar husverten kontakt, og vi får utvekslet informasjon. Vi har bestilt både rom hos familier, og leiligheter hvor vi holder hus alene. I Beijing skal vi bo hos et ektepar på min alder. De har sendt over survival-kit, med hva vi må passe oss for (mange måter å lure turister på). Videre anbefaler de kafeer og restauranter i nabolaget, har organisert tur for oss til den kinesiske mur og har bestilt billetter til Martial Art Show på The Read Theatre, for en brøkdel av prisen vi ellers måtte betalt. Gull verdt med andre ord, og en mulighet til å få et innblikk i hvordan lokale folk bor og lever.