Tidlig i morges stevnet vi inn mot Deception Island, en hesteskoformet øy som også er en aktiv vulkan. Vi hadde ingen vansker med å finne den trange innseilinga. På radar er det enkelt å se renna, som har flere navn; Hell’s gate, Dragons mouth og det som blir brukes i dag: Neptune’s Bellows (Neptuns blåsebelg). Dette er den tryggeste havna i Antarktis, og her finner vi restene etter den største hvalfangststasjonen i Antarktis.

Været var ikke tipp, topp, lavt skydekke, og mye vind. Men vi lar oss ikke stoppe av det. Først ble det fottur i Telefon Bay. Det å gå i land her var som å lande på månen, helt goldt, med svart vulkansk grus. Vi gikk opp en stigning. Og foran oss åpnet det seg et krater, som vi rundet for å kunne gå opp en fjellside. Vinden økte på, og det blafret i de blå hurtigrutejakkene vi alle har fått for landstigninger. Ekspedisjonsteamet i sine røde jakker sto på post langs ruta som var staket opp, godt synlige. Det ble en lang god tur nesten opp til toppen, hvor vi snudde pga sterk vind. En fantastisk utsikt og en pust i bakken ble belønning før vi tok fatt på tilbakeveien. Da vi kom ned til stranda hadde en enslig pelssel funnet veien dit, og løftet på hodet og mumlet noe hver gang en av skyssbåtene med turister passerte utkikkspunktet hans ytterst på odden.

Sola tittet frem, og vinden løyet da vi gikk ombord i Fram for å seile til neste stopp på Deception Island – Whalers Bay, et av høydepunktene på turen, og et av de mest besøkte stedene i Antarktis. Her var det hvalfangstpioner Adolphus Amandus Andresen i 1906 ankret opp med sitt fabrikkskip, noe som ble starten på det norske hvalfangsteventyret på Deception Island. Mens vi står ved rekken på Fram og ser mot land, ser vi en noe sliten bebyggelse ved en lang svart strand. Bygningene holder på å sige sammen, og er tæret av vær og vind. Langs stranda stiger varm damp opp av bakken, og minner oss om at vi er midt inne i en vulkan. Vi blir skysset i land, og det mest iøyenfallende på land er store rustne oljetanker, tagget med ord og hilsener fra folk som har vært i land her før oss. Geir Tore og jeg deler oss, han blir med på en tøffere fottur østover over fjellet og ned til en stor pingvinkoloni på Baily Head. På forhånd ble vi advart om at de som blir med måtte være i god form. For de geologi-interesserte var det mulighet for å bli med på en geologi-tur med båt inni den hesteskoformede øya. Jeg for min del ville ha tida til å ta kulturminnene i Whalers Bay i nærmere øyensyn.

Restene etter det norske Hectorselskapets landbaserte hvalfangst er fremtredende, selv om det også har foregått annen aktivitet her senere. I enden av stranda mot nordvest står en stor flyhangar, og den første flygning i Antarktis med Sir Hubert Wilkins i 1928 startet på rullebanen som var ryddet nettopp her i Whalers Bay. Jeg går rundt i restene etter tidligere tiders aktivitet, mellom de store oljetankene hvor spekk fra hval ble presskokt for å utvinne den verdifulle oljen som ble til margarin og såpe. Bort til to enslige kors som er satt opp på nytt etter flere vulkanutbrudd på slutten av sekstitallet. Kirkegården som opprinnelig sto her forsvant da, og det var dramatisk. Hvalfangsten var forlengst over, men det var en britisk og chilensk stasjon som ble evakuert, og personellet ble flydd ut i helikopter. Ingen skip våget seg inn i krateret mens det sto på. Senere kom en vulkansk flom som ødela nesten alt av bygninger. Siden har bygninger, oljetanker og annet utstyr få stå sånn, åpen for vær og vind, en kulturminnepolitikk som blir kalt «Død i skjønnhet», og som ikke koster noe, for da tar en hverken vare på det som har vært, eller rydder opp i det som for mange kan oppfattes som skrot. Sjøl syns jeg det er spennende å gå mellom dette skrotet og undre over den aktiviteten som en gang har vært her. Det er historisk sus over stedet her. En oppryddet strand hadde vært så mye mindre spennende.

Eventyret vårt er også på hell. Dette var vår siste landstigning, og jeg ble glad da noen pingviner dukket oppnå stranda. Vi har sett så mye pingviner på turen, men det ble aldri for mye. Tenk å ta med seg en sånn hjem? Denne tanken er ikke ny. Det skjedde i flere runder på 1930-tallet, og utspant seg fra en tankegang om å introdusere arter i områder de ikke naturlig hørte til, i håp om at det kunne bli økonomisk lønnsomt. Som tenkt, så gjort. Flere typer pingviner ble ført fra Antarktis til Røst i Lofoten, og Gjesvær i Finnmark. Kongepingviner, gulltoppingviner og kappingviner. Pingvinene ble satt ut på øyer hvor de hadde enkel tilgang til havet, og hvor det ikke fantes rovdyr. I årene etter ble det meldt om pingvinobservasjoner langs finnmarkskysten og kysten av Nordland. Dette fortsatte helt til siste observasjon i 1949. Det er ukjent om pingvinene klarte å formere seg, funn kan tyde på det, men forskere tviler. Ikke alle skjønte hva slags skapninger dette var, og en av gjesværpingvinene som hadde forvillet seg inn på en gård i Gamvik ble slått i hjel av en kone som mente det var et «utyske» som hadde kommet til gården. Nye arter kan utgjøre en trussel mot den naturlige flora og fauna, og blir i dag strengt regulert. Jeg tok i mitt stille sinn farvel med pingvinene og ønsker et gjensyn senere.

Etter mitt farvel med pingvinene, kom turgruppa gående ned fjellsida, de hadde hatt en flott tur, og fikk sett den største ringpingvinkolonien i Antarktis. Besøket på Deception Island ble avsluttet med et isbad, for selv om det på stranda ble litt lunk når vi stakk hendene ned i den svarte lavasanda, så var det ikke varmt i havet. En delegasjon norske kvinner lot seg ikke skremme, og hev seg uti det iskalde vannet, mens mennene deres sto på land med håndkleet klart. Småhutrende fikk vi på oss klærne, og ble straks etter skysset ombord i Fram, hvor varm badstu og boblebad ventet. HERLIG!