Hell og lykke

Hellig røyk, røkelseskar og nydelige damer i kimono møtte oss i Asakusa Kannin-tempelet. Bygget var i et stort parkområde, og vi måtte gjennom en stor mektig port for å komme inn. Bygningene var i asiatisk stil med tak som vipper opp – rikt utsmykket selvfølgelig. Hit kommer buddhister, shintoister og selvfølgelig turister. Buddhisttempelet var en gang byens eldste, men de nåværende bygninger stammer fra 1950-tallet.

Sentralt plassert inni tempelet sto en ønskebrønn (fant vi ut at det måtte være) hvor besøkende kastet i penger, og sa en bønn. Det ringlet i mynter hele tida mens vi var inne, og det var nok mange bønner som ble fremsagt. Hadde vært artig å visst hva folk ønsket; en ny duppedings? Snille barn (siden mine er så snille skulle jeg ønsket mer ville barn). At mannen er mer hjemme? eller kanskje en reise til Norge for å se Nordlyset? Hvem vet?

Utenfor tempelet på en åpen plass sto et stort røkelseskar hvor folk tente på sammenrullet papir og satte i karet. En gammel dame viftet den hellige røyken på seg, og Olav og Isak gjorde det samme. Det bringer nok lykke eller god helse eller noe sånt. Dette var også en fin plass å se på folkelivet. Kameraet kom fram, og jeg fikk tatt bilder av mange slags folk som vandret rundt, også folk som tok selffies. Det må jo være her det kommer fra. Alle skulle ha bilder av seg sjøl foran tempelet. Noen var mer «proffe» enn andre og brukte selffiestang.

Ikke langt unna sto en slags paviljong overgrodd med grønne planter som beskyttende tak, det kom ut røyk overalt, og folk satt på benker under taket. Hva var dette? En røykebule? Vi måtte undersøke. Det var ikke røyk, men kald fuktig og behagelig damp som kom ut av dyser overalt. Temperaturen sank med mange grader inni paviljongen, og vi fikk et pusterom fra varmen ute. Har enda ikke helt vendt oss til varmen her. Rundt tempelområdet krydde det av små butikker, og ungdommene våre var helt ville. Det var som å dra de baklengs ut fuglekassa, når vi voksne syns det var nok og ville videre- ikke enkelt med andre ord. Turen tilbake tok en evighet siden de tre var i shoppingmodus så til de grader…

Tilbake i Ushuaia

Det var godt å sette foten på land etter å ha vært så lenge ombord på Hurtigruten, selv om vi hadde mange landstigninger i Antarktis. To uker ombord gikk fort, og det var vemodig å ta farvel med de som jobbet ombord; med Ekspedisjonsteamet, som har tatt oss med på landstigninger, med filippinske Anna som serverte oss frokost, lunsj og middag med et stort smil, og en morsom replikk på lur, og med hotellsjef Aksel som med sin lune væremåte alltid hadde en god tone med både Passasjerer og sine ansatte. Siste kvelden ombord ble det et flott show som de ansatte ombord sto for. Det var dansing, og karaoke, som endte med at også passasjerene hev seg med i underholdninga. Stor ståhei vmed andre ord.

Vi ankom Ushuaia, som er porten til Antarktis, og forlot skipet i havna her. I Ushuaia ser vi pingvinutsmykninger overalt, og det selges suvenirbutikkene bugner over av pingvinsuvenirer. I tillegg til å være en havneby for transport til og fra Antarktis, er det verdens sydligste by. Byen har vokst kolossalt siden 1970-tallet, siden byen ble en avgiftsfri sone, og tiltrakk industri fra hele verden. Før det var Ushuaia en liten plass med et stort fengsel. Hit ble fanger forvist.

Byen er hyggelig å rusle rundt i. Den er ikke stor, med en hovedgate, og en slags strandpromenade. Husene ser litt slitne ut, men mange av de eldre husene er som små smykker med sine sterke farger og fine utskjærte detaljer. På alle gateskilt står lengde- eller breddegrader angitt, så du ikke skal være i tvil om din posisjon. I hovedgata finner vi mange små restauranter, og puber, og vi ramlet inn på en fotballpub, og bestilte oss en pizza etter all overdådig god mat ombord på hurtigruten. Det var Perfekt.

Vi fikk oss også en busstur i området nordøst for Ushuaia, nærmere bestemt til Escondido Lake. Området besto av høye snøkledde fjelltopper, og daler med eviggrønne trær. Vi passerte flere skianlegg, og dette er om vinteren et vintersportssted for folk med penger fra Sør-Amerika. Et fint område for friluftsaktiviteter både om sommeren og vinteren.

Uvær over Drake Passage

Så skjedde det igjen. Vi fikk dårlig vær på tur over Drakestredet (Drake Passage). Det tar to dager til sjøs før vi når Argentina. Vi hadde litt dårlig vær og bølger da vi var på tur ned til Antarktis, og nå ble det mer vær. Uttrykket «Drake Shake» betyr mye sjøgang, og vi fikk beskjed over høytaleren om å sikre alle løse gjenstander. Dårlig nytt! Vi gjorde som vi fikk beskjed om, men fant likevel veien opp til panoramadekket etter middag. Vi har møtt fantastisk morsomme folk på turen, først og fremst fra Nord-Norge, men også fra Sverige, Finland, og England. Det ble liksom litt forbrødring mellom oss, og vi har tilbrakt mange timer sammen, med gode historier, og en og annen skål. Jeg kommer til å savne disse folka når vi nå snart tar farvel, et par vil vi møte igjen i Tromsø, og også noen på Stokmarknes når vi drar dit.

To uker ombord på et skip bringer folk sammen, på tvers av alder og landegrenser. Det har vært sosialt, og alle bøkene jeg skulle lese har blitt liggende i kofferten. Så for meg mye tid på dekk alene, eller i en stol hvor jeg satt og leste, men sånn ble det ikke. Det har vært hektisk, med mange opplevelser, og et møte med mange spennende folk. En minnerik tur. Det skjedde dessverre også ting underveis, som gjorde at livet og døden ble to ytterpunkter, noe jeg ikke vil komme nærmere innpå. Nå er vi straks i Ushuaia, og tilbringer siste kvelden ombord, før vi i morgen drar på en tur i området her, og på ettermiddagen flyr til Buenos Aires, hvor en tangoaften venter.

Død i skjønnhet

Tidlig i morges stevnet vi inn mot Deception Island, en hesteskoformet øy som også er en aktiv vulkan. Vi hadde ingen vansker med å finne den trange innseilinga. På radar er det enkelt å se renna, som har flere navn; Hell’s gate, Dragons mouth og det som blir brukes i dag: Neptune’s Bellows (Neptuns blåsebelg). Dette er den tryggeste havna i Antarktis, og her finner vi restene etter den største hvalfangststasjonen i Antarktis.

Været var ikke tipp, topp, lavt skydekke, og mye vind. Men vi lar oss ikke stoppe av det. Først ble det fottur i Telefon Bay. Det å gå i land her var som å lande på månen, helt goldt, med svart vulkansk grus. Vi gikk opp en stigning. Og foran oss åpnet det seg et krater, som vi rundet for å kunne gå opp en fjellside. Vinden økte på, og det blafret i de blå hurtigrutejakkene vi alle har fått for landstigninger. Ekspedisjonsteamet i sine røde jakker sto på post langs ruta som var staket opp, godt synlige. Det ble en lang god tur nesten opp til toppen, hvor vi snudde pga sterk vind. En fantastisk utsikt og en pust i bakken ble belønning før vi tok fatt på tilbakeveien. Da vi kom ned til stranda hadde en enslig pelssel funnet veien dit, og løftet på hodet og mumlet noe hver gang en av skyssbåtene med turister passerte utkikkspunktet hans ytterst på odden.

Sola tittet frem, og vinden løyet da vi gikk ombord i Fram for å seile til neste stopp på Deception Island – Whalers Bay, et av høydepunktene på turen, og et av de mest besøkte stedene i Antarktis. Her var det hvalfangstpioner Adolphus Amandus Andresen i 1906 ankret opp med sitt fabrikkskip, noe som ble starten på det norske hvalfangsteventyret på Deception Island. Mens vi står ved rekken på Fram og ser mot land, ser vi en noe sliten bebyggelse ved en lang svart strand. Bygningene holder på å sige sammen, og er tæret av vær og vind. Langs stranda stiger varm damp opp av bakken, og minner oss om at vi er midt inne i en vulkan. Vi blir skysset i land, og det mest iøyenfallende på land er store rustne oljetanker, tagget med ord og hilsener fra folk som har vært i land her før oss. Geir Tore og jeg deler oss, han blir med på en tøffere fottur østover over fjellet og ned til en stor pingvinkoloni på Baily Head. På forhånd ble vi advart om at de som blir med måtte være i god form. For de geologi-interesserte var det mulighet for å bli med på en geologi-tur med båt inni den hesteskoformede øya. Jeg for min del ville ha tida til å ta kulturminnene i Whalers Bay i nærmere øyensyn.

Restene etter det norske Hectorselskapets landbaserte hvalfangst er fremtredende, selv om det også har foregått annen aktivitet her senere. I enden av stranda mot nordvest står en stor flyhangar, og den første flygning i Antarktis med Sir Hubert Wilkins i 1928 startet på rullebanen som var ryddet nettopp her i Whalers Bay. Jeg går rundt i restene etter tidligere tiders aktivitet, mellom de store oljetankene hvor spekk fra hval ble presskokt for å utvinne den verdifulle oljen som ble til margarin og såpe. Bort til to enslige kors som er satt opp på nytt etter flere vulkanutbrudd på slutten av sekstitallet. Kirkegården som opprinnelig sto her forsvant da, og det var dramatisk. Hvalfangsten var forlengst over, men det var en britisk og chilensk stasjon som ble evakuert, og personellet ble flydd ut i helikopter. Ingen skip våget seg inn i krateret mens det sto på. Senere kom en vulkansk flom som ødela nesten alt av bygninger. Siden har bygninger, oljetanker og annet utstyr få stå sånn, åpen for vær og vind, en kulturminnepolitikk som blir kalt «Død i skjønnhet», og som ikke koster noe, for da tar en hverken vare på det som har vært, eller rydder opp i det som for mange kan oppfattes som skrot. Sjøl syns jeg det er spennende å gå mellom dette skrotet og undre over den aktiviteten som en gang har vært her. Det er historisk sus over stedet her. En oppryddet strand hadde vært så mye mindre spennende.

Eventyret vårt er også på hell. Dette var vår siste landstigning, og jeg ble glad da noen pingviner dukket oppnå stranda. Vi har sett så mye pingviner på turen, men det ble aldri for mye. Tenk å ta med seg en sånn hjem? Denne tanken er ikke ny. Det skjedde i flere runder på 1930-tallet, og utspant seg fra en tankegang om å introdusere arter i områder de ikke naturlig hørte til, i håp om at det kunne bli økonomisk lønnsomt. Som tenkt, så gjort. Flere typer pingviner ble ført fra Antarktis til Røst i Lofoten, og Gjesvær i Finnmark. Kongepingviner, gulltoppingviner og kappingviner. Pingvinene ble satt ut på øyer hvor de hadde enkel tilgang til havet, og hvor det ikke fantes rovdyr. I årene etter ble det meldt om pingvinobservasjoner langs finnmarkskysten og kysten av Nordland. Dette fortsatte helt til siste observasjon i 1949. Det er ukjent om pingvinene klarte å formere seg, funn kan tyde på det, men forskere tviler. Ikke alle skjønte hva slags skapninger dette var, og en av gjesværpingvinene som hadde forvillet seg inn på en gård i Gamvik ble slått i hjel av en kone som mente det var et «utyske» som hadde kommet til gården. Nye arter kan utgjøre en trussel mot den naturlige flora og fauna, og blir i dag strengt regulert. Jeg tok i mitt stille sinn farvel med pingvinene og ønsker et gjensyn senere.

Etter mitt farvel med pingvinene, kom turgruppa gående ned fjellsida, de hadde hatt en flott tur, og fikk sett den største ringpingvinkolonien i Antarktis. Besøket på Deception Island ble avsluttet med et isbad, for selv om det på stranda ble litt lunk når vi stakk hendene ned i den svarte lavasanda, så var det ikke varmt i havet. En delegasjon norske kvinner lot seg ikke skremme, og hev seg uti det iskalde vannet, mens mennene deres sto på land med håndkleet klart. Småhutrende fikk vi på oss klærne, og ble straks etter skysset ombord i Fram, hvor varm badstu og boblebad ventet. HERLIG!

Lengst syd

Vi la oss ved Horseshoe Island i går kveld. Planen var at gruppe 2 av de heldige utvalgte skulle få overnatte på Horseshoe Island. Jeg var blant de heldige utvalgte, men i går var vi uheldige. Vanskelige isforhold var skyld i at overnattinga ble kansellert i siste time, etter at vi hadde stått ferdigpakkede og spente på dekk 4 i over en time. Men ingen grunn til å henge med surleppa, i stedet fant vi veien til panoramabaren på nest øverste dekk, og en gjeng festlige nordmenn holdt liv og røre. Mang en røverhistorie ble fortalt, og vi lo så tårene trillet.

Da vi sto opp i morges var det fint vær, lettskyet, rolige vindforhold og +6 grader. Vi var klar for ny landstigning, denne gangen på et sted med historisk sus. På et gedigent kontinent som består av 98% is skal det godt gjøres å etterlate seg spor, men som vi allerede har sett finnes det stasjoner spredt omkring, og det finnes så mange som 90 kulturminner i den offisielle listen over historiske steder og monumenter i Antarktis. På Horseshoe Island står en forlatt britisk stasjon, BASE Y, som består av flere bygninger: hovedbygget, et ballonghus, hundehus og nødhytte. Vi gikk i land etter å ha kjørt litt i sikk sakk mellom isflak. Hovedbygget var åpent for besøk, og 10 personer fikk komme inn av gangen. Det var som å trå inn i en tidsmaskin, og vi ble ført femti år tilbake i tid. Alt var slik det var da stasjonen stengte 21.august 1960. På kjøkkenet sto det kopper og kar, og tørrmat og hermetikkbokser var plassert sirlig i hyller over kjøkkenbenken. Inne på dagligstuen sto en platespiller, med lp-plater, og hyller fulle av bøker. Interiøret var fra den gangen, og på et av rommene sto et stort innrammet bilde av dronning Elisabeth. Stasjonen var en del av «Operation Tabarin», hvor England under andre verdenskrig bygde mange små meteorologiske stasjoner på den antarktiske halvøy. Disse var i drift til ut på 60-tallet.

Rett ved stasjonen sto fire adeliepingviner og koste seg i det fine været. Ornitolog Manuel Marin kunne fortelle at de er i starten av myteperioden og ville bli her til de var ferdige med fjærfellinga. Rett bortfor lå en hvithodet sørjo på reiret. På sjøisen bak stasjonen lå det flere weddelsel. Isen tetnet seg til på landingsplassen da vi skulle avgårde, og det ble en del manøvrering med polarsirkelbåtene før vi kunne gå ombord og bli fraktet tilbake til Hurtigruten.

Vi satte kurs sørover mot Stonington Island, som skulle bli det sørligste landingsstedet på turen. Her skulle vi få gå i land, og ta oss et isbad. Ekspedisjonsteamet skulle stå klar med håndklær og et diplom til de som ville driste seg. Da vi nærmet oss øya blåste det opp, og hele landstigninga ble kansellert. Vi gikk ut på fordekket for et gruppebilde, og da kom det noen vindkast som var oppi 43 sekundmeter, altså orkan styrke. Synd vi ikke kom i land og fikk badet, men synet av vinden som pisket opp bølgene var avskrekkende for en landkrabbe som meg, så det var helt greit at det ble avlyst. Vi nådde så langt som 68 grader syd.

Skipet snudde så, og la kursen nordover. Nå blir vi til havs i et døgn før vi igjen skal på ny landstigning i morgen ettermiddag. Helt hvor det blir avgjør vær og vind, og ikke minst kapteinen ombord.

De første turistene i Antarktis

Vi er langt fra de første turistene i Antarktis. Turisme utgjør i dag den største menneskelige aktivitet på kontinentet.

Mye har skjedd siden de første turistene gikk i land for 50 år siden. Det skjedde i 1966, og den 86 år gamle Mrs Essey Sweeney fra Washington var med på den første organiserte turistturen til Antarktis. Dette ble behørig omtalt i aviser verden over. Det var et slag mot den siste mannsbastionen! Tenk en kvinne i en alder av 86 år hadde satt sine bein i Antarktis. Antarktis ville aldri mer bli det samme som før.

Det var den svenskfødte reisebyråmannen Lars Eric Lindblad som arrangerte turen for 45 velstående turister. Et ombygd argentinsk troppetransportskip ble stilt til rådighet av den argentinske flåten for turen. Turistene ble kledd med spesielle polardrakter, og avisa Lågelandsposten kan melde om at «så vel herrene som damene gikk rundt i meget tykt, og lite elegant ullundertøy»akkurat som vi gjør i dag.

Høydepunktet var landstigning på isen, og å bli fotografert med pingviner, eller aller helst med en langskjegget polarforsker fra en av stasjonene i området. Som en oppmuntring hadde troppeskipet brakt med kjelke til bruk på de bratte partiene av snøkledde fjell og bakker. Mrs Sweeney kunne etterpå fortelle at hun hadde nytt hvert minutt av ferden.

Det samme kan vi si så langt. Det er overveldende å cruise avgårde i disse spektakulære omgivelsene, men høye alpine fjell, og isbreer som strekker seg helt ned i sjøen. Vi har fått vært i land flere plasser allerede, og i dag tidlig var det Neko Harbour som sto for tur. Det blåste friskt, med 21 meter pr. sekund, og dagens kajakktur ble avlyst over høytaleranlegget på båten. Da vi skulle ombord i lettbåten var det røft, og flere snudde i døra, da de så forholdene. Bølgene slo mot skipssida, og lettbåten hoppet opp og ned på bølgene. Her måtte man komme seg ombord i rette øyeblikket. Det gikk heldigvis bra, og så var vi på tur innover mot stranda hvor vi skulle gå i land.

Antarktistraktaten regulerer turismen i Antarktis. Det må søkes i forkant for landstigninger, og for hver lokalitet gjelder ulike regler som arrangørene må overholde. Det er bare lov å ha 100 personer i land samtidig, samt at det skal være en guide pr. 20 turister. I tillegg er det bare ett skip som kan operere på en lokalitet på en gitt tid. Dette for å begrense slitasje på vegetasjon og kulturminner, og for å begrense forstyrrelser og stress på dyrelivet. Når vi går i land har ekspedisjonsteamet fra Hurtigruten allerede gått i land og laget en rute markert med flagg som vi skal følge, samtidig står guidene bortetter ruta, og passer på at ikke turistene uforvarende går utfor løypa, og forstyrrer pingvinene unødig. De svarer også velvillig på spørsmål vi har.

Neko Harbour ligger på østsida av Andvord Bay, og har en liten strand befolket av bøylepingviner. Herfra kan vi følge fjellsida oppetter til et utsiktspunkt, 150 meter over havet. Det var et stykke å gå, og med mye stigning. Vi ble husjet avgårde for ikke å bli stående for lavt nede. I bukta tvers over, var det en stor isbre som ofte kalver, og som kan forårsake store bølger mot stranda. For noen år siden forsvant en argentinsk nødstasjon som sto ca 10 meter over havnivået, et godt stykke opp på land. Den ble antakelig skylt på havet av en stor bølge. Navnet har området fått etter en norsk hvalkokeri som brukte å ankre opp i bukta her.

Utsikten oppi fjellsida var formidabel, og det var også vindkastene som kom innimellom, og gjorde det vanskelig å holde seg på beina. Turen ned var enkel for oss som har hatt snø under føttene før, men noen turister syntes det var svært så skummelt. Enkelte satte seg på rumpa og akte nedover. De hadde ingen kjelke som Mrs Sweeney og hennes medreisende, men litt fart ble det likevel. 

image

Turister i nærkontakt med pingviner

Turister skal holde en avstand på fem meter til pingvinene, men det vet ikke pingvinene som gjerne kommer bort for å hilse på.

Neko HarbourDanco Island

Neko Harbour

isbre tvers over bukta til stranda i Neko Harbour

imageimage

Ankomst i Pingvinland

første isfjellene

vi nærmer oss den Antarktiske halvøy

De første isfjellene åpenbarte seg i ettermiddag, og deretter varte det ikke lenge før de første øyene dukket opp i horisonten. Vi hadde nådd frem til Antarktis, som betyr isfjell, leopardsel, hval og ikke minst pingviner. Det kriblet i meg, og alt kamerautstyr ble gjort klart. Vi skulle på vår første landstigning på Half Moon Island, en liten øy som tilhører Sydshetlandsøyene.

Det er strenge reguleringer for landstigninger. Områdene i Antarktis er sårbare, og både vegetasjon, kulturminner og dyrelivet skal tas hensyn til. Turister skal holde en avstand på fem meter til pingvinene. Alt du tar med deg i land skal være rengjort. Vi måtte f.eks støvsuge ryggsekker og jakkelommer, samt ta et fotbad før vi gikk i land.

Allerede i lettbåten på tur inn til land, kom det et snev av dyrelivet, en lukt, som ikke var noe for sarte neser. På stranda ble vi møtt av mange pingviner. Det var bare å sette seg ned å observere disse vesle bøylepingvinene og ringpingvinene som vandret omkring, og de var tydeligvis ikke klar over fem-meters regelen, for de kom gjerne nærmere hvis en satte seg ned. Helledussan, så skjønne skapninger! Mellom steinene hadde de laget en sti – en pingvin highway. Og her var det pingvinene som hadde forkjørsrett, vi besøkende måtte la de få passere i fred, før vi kunne benytte oss av autostradaen.

Ringpingviner på Half Moon Island

Penguin Highway – og pingvinene har forkjørsrett. turistene står pent og venter til pingvinene har passert

Vi vandret langs pingvinstien, som førte oss på toppen av en haug, – til pingvinbarnehagen, og det var her stanken kom fra. Pingvinungene var nokså tilgrisede, og hadde en odør som fikk oss til å holde minst fem meters avstand. Forskere ved Norsk Polarinstitutt som har vært på feltarbeid på Bouvetøya, hvor det er tett i tett med pingviner og sel må gå på hodepinetabletter de første dagene, til de har vent seg til lukta. Når de kommer tilbake etter å ha tilbrakt mange uker med disse søte små, så lukter de selv likedan.

Livet for pingvinungene er ikke farefritt, en stakkars ringpingvinunge hadde forvillet seg vekke fra barnehagen og de voksnes speiderne blikk. sørhavsjoen, en stor rovfugl benyttet seg av anledningen, og hev seg over ungen, den ramlet ned et stykke, og klarte ikke bevege seg etterpå. Andre pingviner bet etter den, og rovfuglen visste at en godbit var i vente. Hjerteskjærende å se på, men sånn er naturen ordnet. Vi fikk rikelig med tid på land, og fikk både fotografert og rekt å se både pingviner, og noen pelssel som hadde tatt seg i land. Disse kan være aggressive, og vi ble bedt om å holde minst 20 meters avstand. De biter gjerne hvis du våger deg innen rekkevidde, og de kan være lynraske når de vil. Noen sa de kunne springe på luffene som en sjøløve, og kunne få like god fart som oss når vi springer. Å hjelpes, 20 meters avstand, minst…

Ringpingvin

Landstigning på Half Moon Island

Half Moon Island

Half Moon Island. Den argentinske stasjonen Camare.

The Beach

20140113-121907.jpg

Jakten på den ultimate stranda er over. Vi gjorde som Leonardo di Caprio i filmen «The Beach» og leitet etter den beste stranda. Og vi har funnet den beste stranda ever, etter hard konkurranse med følgende strender:

1. Den vesle lille perlen «Taen» i Vesterålen, den hvite stranda på Hadseløya, med bratte grønn åser på ene sida, og med utsikt over til Lofoten. Her er det så vakkert at det tar pusten fra deg, men vannet er så kaldt at det også tar pusten fra deg, så derfor når ikke denne stranda opp i konkurransen om den beste stranda vi har vært på.

2. «Maggie-beach» på øversida av Karasjok. En stor strand med ren elvesand, og med plass til halve Karasjoks befolkning en varm sommerdag. Her kan vannet være forholdsvis varmt etter langvarig høytrykk over Kola. Vi snakker hele 18 varmegrader. Minus for myggsvermer på ettermiddagen; lenge før noen har lyst å dra derfra kommer myggen snikende, og jager oss hjem.

Og stranda over alle strender ligger på den bittelille øya Koh Kham. Her snakker vi om sand så hvit at du blir blendet, og til og med Kaisa så brun ut mot den kritthvite sanda. Sanda er fin som sukker, og ble ikke glohet selv om sola stekte. Vannet er krystallklart, med 30 meters sikt og flott å snorkle i, og holder 28 grader!!! Det er langgrunt på to sider, og har en dypere renne. Lenger ut finnes korallrev. Palmer helt ned på stranda, og ingen restaurant, bare en liten kiosk som selger snacks. Lite folk, for her bor det ingen, vi må ta båt fra Koh Mak for å komme hit. FANTASTISK FINT med andre ord. Til og med ho mor ville bade her!!! Isak, Kaisa og Geir Tore var helt vill, det ble litt soling og mest bading på dem, for ikke å snakke om snorkling. De oppdaget noen svarte kråkeboller med lange pigger, som nok er skummel å trø på, som ble filmet med Kaisas undervannskamera. Vi ble her i 5 timer før vi tok båten tilbake til Koh Mak.

20140113-122022.jpg

20140113-122037.jpg

20140113-122050.jpg

Halongbukta hadde mer å by på

image
Vet at en tur med hurtigruta langs norskekysten er ubeskrivelig vakker hvis været er sånn noenlunde. Men å cruise rundt i Halongbukta er heller ikke å forakte. Det ble mange wow-faktorer, og til stadighet måtte kameraet opp av veska. Nå angret jeg bittert på at speilrefleksen ble igjen hjemme. Men mitt lille Sony kompaktkamera gjorde en god jobb, og med manuelle innstillinger ble til og med solnedgangen foreviget med et OK resultat.

Første dagen i Halongbukta hadde vi dis og sol, og dag nr to startet disig, og veldig tidlig for min del. Klokka 06.30 var det samling på soldekket for de som ville starte dagen med en økt Tai Chi, en asiatisk form for trening med rolige bevegelser og mye uttøyninger. Vi var ikke akkurat så mange som møtte opp til denne morgeneksersisen, men noen trøtte tryner hadde funnet veien. Bartenderen fra kvelden før hadde nå transformert seg til Tai Chi instruktør i hvit treningsdrakt. Han sto foran oss, og vi skulle gjøre etter han det han gjorde. Rart at han beholdt maska, for gjengen på dekk var ikke mye stilfulle der vi prøvde å holde balansen på en fot og samtidig veksle med å strekke ut armene mot høyre og venstre. Men det gjorde godt for både kropp og sjel å få trent og tøyd ut med panoramautsikt til sukkertoppklippene, og frokosten rett etter smakte fortreffelig.

Så var det klart for en utflukt. Vi ble loset over i en mindre båt. På med redningsvestene, og så avgårde mot en flytende liten landsby. Landsbyen besto av store flåter bundet sammen, med kafe, båtutleie, kajakkutleie, oppdrettsanlegg for fisk og skjell og bolighus for de som drev det hele. Vi fikk valget mellom kajakk eller å bli rodd inn gjennom en hule og inn i et uthulet klippeøy. Feig som vi var valgte vi siste alternativet. Det skal sies at denne dama er sjøsterk, noe jeg har bevist gjennom flere turer ombord på forskningsskipet Lance i storm og uvær uten å bli sjøsyk, men særlig svømmedyktig er jeg ikke, og jeg liker meg ikke på små båter, og en kajakk er jo da en ekstremt liten og farlig båt spør du meg!!! Hadde det vært opp til ungene så hadde det nok blitt kajakk, og jeg lovte de høytidelig at vi i Thailand skal ut å padle kajakk når sjøen er blikkstille…

Ja, så bar det da innover mot klippeøya mot en bred, men lav hule, i robåt. Da vi var inni hulen var det så lavt at vi kunne ta i det knudrete taket over oss. Det ble litt mørkere, og så så vi lyset på andre sida, og rodde ut i en innsjø fullstendig omringet av fjell. Veldig flott. Vi var selvfølgelig ikke alene, men hvorfor ikke dele på godene?Hadde jeg villet være alene på en øy, så hadde jeg ikke reist til Asia, men en avsidesliggende øy på Finnmarkskysten. Jeg syns det er hyggelig med folk, og er fortsatt skuffet over at vi ikke har sett folk helt sammenstimlet på denne Asiaturen vår.

Klippene rundt var steile, noen var helt uten vegetasjon og gikk rett opp. Her så vi apekatter som klatret i klippene, og etterhvert så vi aper i trærne rundt også . Artig å se. Det var voksne apekatter, og små unger. De svingte seg mellom trærne som vokste i de bratte klippene, og de klatret i de bare klippene. De kranglet i tretoppene, så hele trærne ristet, og de kom ned til oss ved båten for å tigge om bananer. Vi fikk sett de på nært hold. Og jeg kan love at apekatter er bra underholdning for både store og små, kunne gjerne vært her hele dagen og sett på disse underlige skapningene.

Da vi kom ut fra øya, og til den flytende landsbyen, tittet sola frem, og resten av dagen var vi velsignet med sol som skinte gjennom disen. Vi har i det hele tatt hatt mye bra vær så langt, to dager med regn i Yangshuo, og et par dager overskyet, og resten har vært solskinnsdager. Da skal man ikke klage! Resten av turen tilbrakte vi på dekk på båten vår, Kaisa tegnet, mens Isak spratt litt rundt slik han pleier. Vi gjorde lekser, og spilte kort, og hadde enda et fantastisk måltid med utallige småretter, før det var dags å gå planken for å komme seg i land igjen. Turen vår i Halongbukta var over.

Død mann på boks

Kaisa og Isak foran Ho Chi Minh mausoleet

Kaisa og Isak foran Ho Chi Minh mausoleet

«Når jeg er død, skal det ikke holdes noen stor begravelse, for folk skal ikke kaste bort tid og penger»

Dette skrev Ho Chi Minh i sitt politiske testamente fra 1900-tallet. Og det er nettopp det vi gjør, kaster bort tid og penger for å se en motvillig Ho Chi Minh ligge på lit de Parade i Mausoleet som ble bygget etter hans død. Stikk i mot hans vilje, ble han altså balsamert og blir stilt til skue for alle som vil se.

Det var klart for en dag med sightseeing i Hanoi, og vi startet tidlig. Allerede før vi hadde gnidd søvnene ut av øyan var guiden på døra for å hente oss. Det bar avgårde til Ho Chi Minh mausoleet først. Selv tidlig søndags morgen var trafikken hardnet til, det så ut som alle de to millionene motorsykler og mopedene i Hanoi var på farta. Ved mausoleet var det allerede lange køer, vi stilte oss i rad og rekke og ble etterhvert strippet for kamerautstyr og telefoner, i tillegg til at vi måtte gjennom en sikkerhetskontroll, som ble nøye overvåket av strenge vakter. Da vi nærmet oss inngangen til mausoleet kom det til stadighet soldater i hvite uniformer masjerende. Vi måtte holde rekke, to og to på hver rad. Vel inne i mausoleet, skulle vi ikke prate, og vi måtte ikke stoppe opp. Da vi kom opp en trapp, og rundet et hjørne, kom vi inn i et rom med dempet belysning og en sarkofag. Inni lå Ho Chi Minh, tilsynelatende fredfullt, utrykket «død mann på boks» kom meg i hu. Vi passerte ærbødig, overvåket av syv soldater som så strengt på oss. Her var ikke tid og sted for Isaks ablegøyer…

Hvem var nå egentlig Ho Chi Minh, som byen Saigon ble omdøpt til etter hans død, og som ligger så ensom i det dystre mausoleet? Det sies at han var en fryktelig søt fyr, landsfaderen som også ble kalt onkel Ho. Han ble født i 1890, og reiste som ung ut i verden. Først til Frankrike, hvor han var med å stifte kommunistpartiet. Senere skulle han på 20-tallet reise rundt i Asia som kommunistisk agent. Han kom tilbake til hjemlandet i 1941, og fikk i stand Augustrevolusjonen i 1945, etter 5 års japansk okkupasjon. Han erklærte Vietnam som et selvstendig land, og ble landets første president. Frankrike ville ikke gi så lett slipp på sin tidligere koloni, noe som førte til en ni-årig krig. Fem år med fred og et delt Vietnam, men så brøt Vietnamkrigen ut for alvor. Stormaktene var på banen, Sør-vietnam støttet av USA og det kommunistiske Nord støttet av Russland. Et helvete som skulle vare fra 1960 til 1975, da Nord gikk av med seieren. Onkel Ho skulle ikke få oppleve et gjenforent Vietnam, han døde i 1969, da de amerikanske styrkene i vietnam var på det mest tallrike.

Etter mausoleet bar det videre til presidentpalasset, hvor onkel ho hadde hatt sitt virke som president. Et flott område med park, dam og stilige franske bygninger, bygd i kolonitida. Under Vietnamkrigen ble Hanoi til stadighet bombet av amerikanske B52 fly, i 1972 falt bombene så tett som et teppe. Men dette området ble spart. Tilfeldig eller flaks? Onkel Ho hadde sikret seg på to måter, ved å lage bunkers langt ned i bakken ved sitt enkle hus på stylter, hvor han foretrakk å bo, og ved å plassere amerikanske fanger, piloter i fengsel rett ved siden av. Av frykt for at amerikanerene skulle bombe sine egne ble området spart.

Så bar det videre til etnografisk museum. Med sine mer enn 50 minoriteter presentert, var dette et flott museum, med både innendørs utstillinger, og utendørs bygninger, samt et vanndukketeater. Vel verdt å se.

I mellomtida var vi blitt veldig sultne (til og med Isak). Så det var kjærkomment med lunsj, og hvilken lunsj. I en restaurant i nærheten var det reservert bord til oss, med fire retters lunsj. Stedet var tydeligvis en kjent plass, og på veggen så vi bilder av både Bill Clinton og Dronning Margrete av Danmark som hadde besøkt restauranten. Så her burde det være duket for et herlig måltid, noe det ble med både, suppe, vårruller, stekt and, ris, tofu, grønnsaker og tropisk frukt til dessert. Men vi hadde knapt fått svelget frukten før guiden vår stresset inn og mente vi måtte videre. Og så vi som bare bruker å gjøre en ting om dagen. Dette ble jo litt i overkant for oss slendrianer…

Litteraturtempelet var neste post på programmet, og dette er regnet som første universitetet i Vietnam. Akkurat i dag strømmet det på med uteksaminerte studenter som skulle foreviges med blomster, ballonger, mens de poserte foran templer, dammer, sammen med klassekamerater osv. De unge jentene var nydelige i sine elegante ao-dai antrekk, en tradisjonell lang tunika, med posete bukser til. De var lekkert sminket, og gikk på skyhøye hæler, som etter en stund ble for mye for en utrent fot, og da tok de av skoene, og gikk barbeint i stedet.

Ferdig med litteraturtempelet så bar det avgårde med cyclo – sykkeldrosje inn i de smale gatene i gamlebyen. Sjarmerende del av byen, men hadde likt bedre å gått rundt her. Mye fint å se og kjøpe, så vi kommer sikkert tilbake en av dagene.

Så var dagen snart omme, bare vanndukketeateret gjensto. Vi fikk en uforglemmelig forestilling med vakker musikk og sang, samt et dukketeater som foregikk uti vannet, med dukkemestere som sto med vann opp til livet, skjult bak et sceneteppe, hvor de styrte sine dukker. Det var mange effekter, som både røyk og fyrverkeri, til inspirasjon til vårt eget lokale dukketeater på jobb, som dann og vann blir oppført på årsfesten, når vi har noe på sjefene våre…