Nyttårsfeiring og riskaker

En gammel kambodsjansk nyttårstradisjon er å lage kaker av ris og gi i gave til dem som har gjort noe for deg det siste året, som et tegn på takknemlighet.

En fin tradisjon som vi gjerne skulle gjort for alle de som har gjort reisen vår mulig, og som har hjulpet oss eller inspirert oss på vår vei. Samboer og pappa Geir Tore som har sluppet oss avgårde, min mor som har sponset turen. Min gode venninne Sarah, som da hun var syk med kreft ba meg følge mine drømmer. Lærere ved skolen til Isak og Kaisa som har hjulpet med undervisningsopplegg. Venner som har oppmuntert og gitt tips om landene vi skulle til, Katri, Markus, Mary, Sebastian, Dierk, Tim, Sjur, Einar og Nalan. Jobben som lar meg reise og bruke av oppsamlet ferie, og som også ga første bidrag til reisekassa da jeg fikk medarbeiderprisen i fjor. Onkel Knut som har hjulpet oss med visum, og Janne som har hjulpet med bloggen både før vi reiste og underveis. En riskake til dere alle i takknemlighet for hjelp og tips.

Godt nyttår!

Og Godt nyttår til alle dere som har fulgt oss på reisen. Vi har fått mange tilbakemeldinger på facebook og på bloggen, som har vært koselig og inspirerende underveis! Vi har ikke klart å svare på meldingene, da nettet til tider har vært veldig tregt, og vi har måttet bruke alternative måter å få publisert på, noe som til tider har vært en utfordring og har tatt MYYE tid. Men er glad for alle kommentarer, de blir lest høyt i plenum, og vi syns det er så koselig at vi på en måte har en link hjem! Takk for det!

Klem fra Isak, Kaisa og Ann kristin

image

Royal Palace og Sølvpagoden

image

I dag dro vi til Royal Palace. Det kostet 6,5 $ per persjon. Først så vi på tronsalen. Inni tronsalen satt en mann som hadde BLÅ ØYNE. ( Det er ganske sjeldent når man har mørk hud. ) Etter på skulle vi til Sølvpagoden. Den heter det på grun av at hele gulvet er rent SØLV. Utfor Sølvpagoden så vi små apekatter🐒🙈🙉🙊. De var ganske søt og morsomme. I Sølvpagoden er det en Buddha i FULL størelse av ekte GULL 😱. Det er også en ikke i full størelse men stor nok av SMARAGD. Etter det gjikk vi ut av Royal Palace.

Godt nyttår til alle sammen!

Hilsen Isak

image

Prostitusjon i Phnom Penh

I Kambodsja er det mange tragiske skjebner. Selv i dag, lenge etter krigen, og snart 35 år etter det grufulle regimet til Pol Pot er det mange som bærer sine arr. I gatene i Phnom Penh er det bare de fysiske skadene som er synlige, og det er mange av de som mangler en arm eller et ben, eller sitter i rullestol. Det er mer synlig og påtrengende her enn i de andre landene vi har vært i. I tillegg er det de psykiske arrene mange bærer med seg, som ikke synes utenpå. Noen sier at i enhver familie finnes det familiemedlemmer som ikke klarer å fungere ute i samfunnet, som lider av posttraumatisk stressyndrom. En annen side er også kjøp og salg av kvinner og barn, og hvor det spesielt jobbes med å få barna ut av klørne på de pedodile. Plakater rundt omkring oppfordrer til å ringe et varslingsnummer hvis man ser noe mistenkelig knyttet til utnyttelse av barn. Det er mange prostituerte i Phnom Penh, og flere har en fortid fra Røde Khmer. Her er et dikt skrevet av en prostituert kvinne, og som gjorde sterkt inntrykk.

I am a post Khmer
Rouge child
But was a slave
I was forced to work
against my choice
My body is tortured
I am full of pain
I am not a citizen
I am not a person
You see me as a virus
I am invisible
Your eyes do not see me
You hate me
You blame me
Some of you pity me
I do not want your pity
I do not want your charity
I want my rights
Not your lies and abuse
Kilde: Ingebjørgs reiseblogg

Phnom Penh by night

Phnom Penh by night

En oase i Phnom Penh

image

Vi har kommet til det mest fantastiske gjestehus!!! Et gjestehus hvor overskuddet går til å drive skole og barnehage for vanskeligstilte familier. Gjestehuset ligger litt tilbaketrukket i en rolig gate, men sentralt, og er lokalisert sammen med skolen og barnehagen. I første etasje er det også kunstgalleri med flotte malerier malt av You Kihn, og ulike musikkinstrumenter er også stilt ut. Her er basseng, liten koselig kafe, og et fellesrom i andre etasje med bibliotek, tv, og billjard. En oase for ungene og meg. Her kan vi trekke oss tilbake når bylivet og alle dens inntrykk trengs å fordøyes.

You Kinh House drives av Muoy You, som tok oss vel i mot da vi kom. Hennes mann var kunstneren You Kihn og det er hans malerier som er utstilt rundt om i gjestehuset. Det koster litt ekstra å bo her, men alt overskudd går til å drive skolen og barnehagen og da føles det godt å betale ekstra. Les mer om skoleprosjektet Seametrey : http://www.seametreycambodia.org. For tida drives det også innsamling for å få penger til å starte en skole ute på landsbygda.

Overlevde tortur og maler overgrepene

Maleri fra S-21

Maleri fra S-21

Kun syv mennesker kom levende fra S-21, fengselet hvor Røde Khmer i årene 1975-79 førte «farlige» fanger. Fangene ble torturert til de tilsto hva det måtte være, og ble så fraktet til dødsmarkene hvor de ble brutalt drept.

Vann Nath var en av syv fanger som kom levende ut fra fengselet. Hans talent som kunstner var det som berget han i siste time. Det kom den beryktede fengselssjefen Duch for øre at fangen Vann Nath var kunstner. Vann Nath ble spurt om å male bilder av Røde Khmers øverste ledere, noe han så gjorde for å overleve. Etter at regimet falt har han malt mange malerier som viser hva som skjedde i fengselet. Malerier med grusomme fortellinger, henger i dag rundt i Toul Sleng, og gjør et uutslettelig inntrykk.

Vann Nath døde i 2011.

Les Røde Khmers torturkammer

Les bokomtale

Les Tårer for Kambodsja

Røde Khmers torturkammer

image

En gang strømmet glade barnestemmer gjennom disse rommene. En skole hvor ungdommer lærte gangetabellen ble gjort om til Kambodsjas mest fryktede fengsel under Røde Khmers styre i årene 1975-79.

I dag er de glade stemmene forlengst forstummet, en dyster stillhet har overtatt. Toul Sleng eller S-21 som museet også blir kalt, står i dag som et minnesmerke over de fryktelige ugjerningene som ble gjort mot Kambodsjas folk under Pol Pots styre. For alle som besøker Phnom Penh er et besøk her et must! Vi har kjørt tuktuk hit, og stiger ut foran noen store hvite slitne blokker. Vi er forberedt på dette, vi har lest om hva som skjedde i årene 1975-79, men er vi rustet til å ta innover oss det forferdelige som skjedde her?

Hit ble alle som ble oppfattet som en trussel mot det nye styret ført. Systematisk ble de torturert, dag etter dag, for å tilstå forbrytelse de ikke hadde gjort, for å angi medsammensvorne, for å avsløre nettverk som kunne tenkes å styrte det nye regimet. Fiender, kvinner, barn og menn, flest menn ble ført hit, mer enn 15000 mennesker. Bare syv overlevde. Da «avhørene» var ferdige, og fangene hadde «tilstått» ble de ført ut til dødsmarkene, hvor de ble hakket eller slått i hjel med en spade. Alt dette er omhyggelig dokumentert, gjennom tusenvis av dokumenter, foto og til og med filmer.

Vi går inn i blokk A, hvor fangene ble ført for å bli avhørt. Det er rom på rekke og rad. I de fleste rommene står en enkel jernseng, og oppå senga ligger det noen gjenstander.

I blokk B kommer vi inn i rom hvor ansiktene til ofrene stirrer mot oss. Rekke og rader med sort-hvitt portretter av menn, kvinner og barn. Over døra står et forbudsskilt, et skilt som forteller at her skal man ikke le, men ingenting er fjernere her vi går fra det ene rommet til det andre og ser bilder av alle ofrene, unge og gamle, kvinner og menn. Noen smiler litt mot kamera, mens andre er alvorlige, noen igjen ser på deg med frykt i blikket. Herregud, dette er tøft, dette er skjebner! Etterhvert ser vi bilder av mennesker som er blitt torturert, og mange døde under torturen. Dette blir i heftigste laget for Isak og Kaisa som vil ut i sola igjen. Vi setter oss på en benk utenfor, og snakker om det de har sett. Mange spørsmål, og mye jeg ikke kan svare på.

Neste blokk går jeg alene i, store klasserom som er murt igjen til mange små celler hvor fangene sov. I blokk D henger det malerier som viser hvordan fangene ble torturert. Isak og Kaisa er kommet til hektene, og er med her. Siste rommet vi kommer i viser hodeskaller som er gravd opp i massegraver ute i Dødsmarkene, som var endestasjonen for fangene som kom hit til Toul Sleng. Vi går ut igjen i solskinnet, og trenger en stund på å komme oss. Det ble mange inntrykk. Mange tar turen videre til Dødsmarkene etter Tuol Sleng, men for oss var det nok nå!

Hvem kunne gjøre slike grusomme handlinger mot andre mennesker? Dag etter dag, år etter år? Hvilke folk var fangevoktere, og torturister? Det var unge folk, helt ned i 12-års alderen. Barn og unge som var tatt fra sine familier, som var lette å forme og lette å styre. Resultatet ble en hær av fattige ungdommer som var nådeløse, som drepte for fote, og som ikke tok noen hensyn. Unge drapsmenn, men styrt av voksne uten skrupler, bakmenn som i dobbel forstand bærer ansvaret for drapsmennenes ødelagte ungdomsliv, og for alle ofrene for disse drapsmennene.

Ute på plassen foran blokk A står 14 graver. Det er de siste ofrene som ble drept den dagen Vietnamesiske styrker inntok byen, og Røde Khmer mistet sitt kvelende grep om Phnom Penh. Fengselsdirektør Duch sprang rundt den dagen og ødela bevis med en kanne bensin. Han dynket dokumenter med bensin og tente på, men mengden av beviser var enorm, og tida var knapp. Han hørte noe ynking fra cellene, fanger som enda levde. Han tok med seg bensinkanna, og gjorde som med dokumentene, 14 fanger døde under forferdelige lidelser. Duch rømte så ut på landsbygda, og under et annet navn etablerte han seg som lærer. Det skulle ta mange år før noen oppdaget hvem han egentlig var, men da var friheten over, og han har sittet i fengsel siden. Dessverre har ikke alle bakmennene måttet stå til ansvar for sine ugjerninger. De fleste har kunnet fortsette sine behagelige liv i dyre villaer etter at Pol Pots regime ble styrtet, noe som en befolkning med store sår i sin sjel er bitter over.

Les om kunstneren Vann Nath som overlevde og malte det forferdelige som skjedde i Toul Sleng

Les bokomtale

Les Tårer for Kambodsja

Tårer for Kambodsja

image
Da er vi kommet til Kambodsja, og for turen vår videre kan det være greit med en tilbakeblikk på hva som skjedde her på 60- og 70-tallet.

Kambodsja var på 1960-tallet et tilsynelatende godt land å bo i, et land preget av økonomisk vekst, et land som hadde frigjort seg fra det franske koloniåket, et land som gikk i retning av et velferdssamfunn, hvor skolegang for alle dannet basisen for samfunnet. Landet var et kongedømme, og ble i realiteten styrt av prins Sihanouk. Det ble bygget skoler over hele landet, veier, jernbaner, og byer blomstret opp. Hovedstaden Phnom Penh var Asias Paris. Kambodsja var det rike landet i Asia, og fremsto som en fredelig plett i en del av verden med mye uroligheter.

Prins Sihanouks rike begynte så å vakle, den interne politiske situasjonen var preget av terror, vold og uro. All opposisjon ble slått hardt ned på. Prins Sihanouk prøvde utenrikspoltisk å føre en nøytral linje og ville ikke bli innblandet i Vietnamkrigen, samtidig var det vanskelig å holde en nøytral politikk slik Kambodsja var plassert på kartet, mellom det mektige Thailand i vest og i øst Sør-Vietnam i krig mot det kommunistiske Nord-Vietnam. I flere år balanserte Kambodsja mellom kapitalistiske og kommunistiske naboer, men presset på Prins Sihanouk økte, og han måtte ta et valg.

I 1965 brøt Sihanouk alle forbindelser med USA, og Kambodsja ble brukt som oppmasjeringsområde for Nord-Vietnam. Forsyninger, tropper og våpen ble smuglet over grensa fra Kambodsja til Sør- Vietnam og ble levert til Nord-vietnamesiske tropper for å kjempe mot Sør-Vietnameserne, mens Sihanouk så en annen vei. Både Nord-Vietnam og Sør-Vietnam hadde mektige land i ryggen. Kina og Sovjet støttet det kommunistiske Nord og USA, Og Frankrike støttet Sør. USA likte dårlig at soldater, våpen og forsyninger fikk passere gjennom Kambodsja, og satte i 1969 i gang en bombeoffensiv mot vietnamesiske baser på kambodsjansk territorium som skulle vare i fire år. Til sammen 2576 941 tonn bomber ble sluppet over det offisielt nøytrale Kambodsja, noe som tilsvarte sprengkraften til 184 Hiroshima-bomber. Over en million mennesker ble drept, deriblant mange kvinner og barn, ja hele landsbyer ble totalt utslettet. President Richard Nixon hevdet hardnakket at bombingen aldri hadde funnet sted. For hver bombe som smalt, og for hvert menneskeliv som gikk tapt, økte hatet mot USA, og også mot regjeringa i landet. Røde Khmer som hadde vært en liten fraksjon uten mye støtte i befolkninga, sto klar og tok i mot bøndene med åpne armer.

En dag i mars 1970 gjorde statsminister Lon Nol statskupp, støttet av USA, og det brøt ut kamper flere steder i Kambodsja. Prins Sihanouk flyktet til Kina, og oppfordret folket til å støtte Røde Khmer i kampen mot den USA-vennlige Lon Nol. Dette ble opptakten til borgerkrig som skulle vare i 5 år. Kampene foregikk i hovedsak på landsbygda, og folk flyket i hopetall til byene. På disse årene vokste Phnom Penh fra 600.000 til 2 millioner innbyggere. 17.april 1975 masjerte Røde Khmer inn i Phnom Penh. Alle innbyggerne ble brutalt jaget ut av byen. De måtte forlate det de holdt på med, og starte på en vandring som for enkelte skulle vare i flere måneder. De fikk ikke ta med seg annet enn det de hadde for hånden. De som var på jobb fikk ikke dra hjem for å samle familien. De som ikke gjorde som de ble bedt om ble avrettet på stedet. Mange familier ble splittet. Alle sykehus ble tømt. De som ikke klarte å gå ble levnet for å dø. Folk ble vilkårlig skutt hvis de gjorde noe Røde Khmer ikke likte. Langs veiene lå det oppsvulmede like overalt. En ny tidsregning var startet, år 0.

Røde Khmers maktovertakelse ble starten på et regime hvor individet ikke hadde noen betydning. Alt som ble oppfattet som vestlig ble forbudt. Folk med høy utdannelse forsvant og ble avrettet. Familier ble løst opp. Barna ble tatt fra foreldrene. Ektepar ble splittet og sendt til ulike arbeisleirer. De måtte jobbe inntil 18 timer i døgnet med minimalt med mat. Skolegang ble bannlyst. Det ideelle var et samfunn hvor alle var bønder og dyrket sin egen mat, fritt fra vestlig innflytelse. Terror og lite mat holdt folket nede i åresvis. Mange ble avrettet eller døde som følger av lite mat, mye arbeid, eller av sykdommer som vanlig medisin kunne kurert. Ingen vet hvor mange som døde i løpet av de fire årene Røde Khmer og organisasjonens leder Pol Pot hadde makta. Det har vært antydet et tall på fra 700.000 til 3 millioner. Et vanlig anslag er 1,7 millioner mennesker, -en fjerdedel av befolkningen, noe som gjør Røde Khmer til et av de værste regimene vi har sett.

Anbefaler på det sterkeste boka Overleve. En beretning fra kambodsjas mørke år av Sivun Pen.

I dag blomstrer igjen Phnom Penh. Vi kom hit med båt opp mekongfloden fra Chau Doc i Vietnam, en tur på 5 timer. Byen som dukket opp fremfor oss så sjarmerende ut, med høye moderne bygninger side om side med flotte orientalske praktbygg som arkitekturmessig kan minne litt om en de norske stavkirkene. Turen til hotellet med tuktuk bekreftet førsteinntrykket, her var store åpne plasser, brede avenyer, og flotte bygninger bortetter, en arv fra den franske kolonitida. Veldig forskjellig fra de andre byene vi har vært i så langt. Dette lover godt.

image

Mye rart vokser i trærne

image

Ananas, mango, kumquat, appelsiner, durian, klemmentiner, kokosnøtter, melon, papaya, bananer, carambol, rambutan, pitahaya

På vår vei fikk vi se, plukke og smake mange slags frukter og grønnsaker som vi kjente til pluss en del vi ikke har sett eller hørt om før. Sør i Kina plukket vi solmodnede appelsiner, klemmentiner og en liten sitrusfrukt som skulle spises med skallet på, og som het noe sånt som kumquat. Den søte smaken sitter i skallet, og frukten dyrkes i dag i subtropiske strøk over hele verden, men stammer opprinnelig fra nettopp området vi var i. Navnet kumquat kommer fra et kantonesisk ord som betyr «gyllen appelsin» og vokser på små trær som kan bli 2-4 meter høye.

På landsbygda utenfor Hanoi så vi våre første banantrær! De skulle bli de første i en lang rekke av banantrær, som tydeligvis vokser overalt både nord og sør i Vietnam, og videre i Kambodsja. Bananene er små, og full av smak, noe annet enn den forvokste smakløse bananen vi får i fruktdisken på Rema 1000.

Sør i Vietnam på stranda på Phu Quoc, var det god tilgang på frukt. Her vandret det små, slanke, sterke og iherdige kvinner som solgte mange typer frukt. Vi ble faste kunder hos ei flott dame, som solgte oss bananer, meloner, ananas, og verdens beste frukt i tropene, nemlig mango! Mango er det beste jeg vet i varmen, søt og saftig, og slukker tørsten. Så det ble utallige mango i løpet av turen, spesielt da vi var på stranda. Isak og Kaisa var nokså skeptisk å smake på nye typer frukt, så det måtte mye overtalelse som ikke bestandig ga resultater.

Mekongdeltaet er helt utrolig frodig. Elva sørger for å føre næringsrikt slam utover åkrer i elvedeltaet, og dette er et av de to områdene i Vietnam hvor det dyrkes enorme mengder med ris. Med regntid som sørger for å fukte jorda og tilføre elver mer vann, og med et elvenettverk med mange elver og kanaler som sørger for tilførsel av vann i den tørre årstida, så dyrkes det her alt godt du kan tenke deg i tillegg til risen. I følge guiden vår kan man plante hva som helst i denne jorda, og få det til å vokse og bære frukt. På vår oppover Mekongfloden hadde vi en dag hvor vi skulle få smake frukt som dyrkes i området. Noe var veldig godt, og noe var nesten for søtt. Vi vandret langs små kanaler, og så forskjellig rare frukter som vokste på trærne, bare se:

Krokodille på kroken

image

Dagens overraskelse var et stopp langs landeveien. Vi stoppet ved en rasteplass, og glem alt du vet om norske små rasteplasser langs veiene. Dette er noe helt annet. En rasteplass med flott hageanlegg, butikk, restaurant, og FINE toaletter. Slike har vi vært innom flere av. Og denne skulle vise seg å inneholde noe mer – en krokodillepark!

Vi var litt skuffet over at vi ikke fikk se noen krokodille på nært hold i Cat Tien nasjonalpark, men det var sikkert til vårt eget beste. Her derimot skulle vi få se krokodiller på MEGET nært hold. Krokodilleparken var stor, og det måtte være mange hundre krokodiller her. Det var mange innhengninger med krokodiller i ulike størrelser, alle med en dam hvor de kunne avkjøle seg. Krokodillene lå helt i ro, på kryss og tvers, og oppå hverandre. Noen med den gule kjeften åpen. De så ikke levende ut, før plutselig kjevene av en eller annen grunn klappet sammen. Au, her kan man fort miste en finger eller to. Best å holde litt avstand. De minste krokodillene var cirka en halv meter, og bare et par måneder gamle, og de største var flere meter lange. Ved en innhengning fikk Isak og Kaisa hver sin fiskestang med et kjøttstykke på. Det var tid for å mate krokodillene. Både Isak og Kaisa var skeptiske, men syns det var spennende, og det gikk ikke lenge før den ene dorske krokodillen i en lynkjapp bevegelse plutselig hadde tatt åtet til Isak, og ville ikke gi slipp. Isak fikk prøve krefter med krokodillen, og hvem som vant sier jeg ikke.

Så var det tid for lunsj, og hva sto på menyen tror du? Krokodillekjøtt, og mye annet rart. Her kunne man bestille frosk, slange og ål også. For oss var det en ferdigbestilt lunsj, så vi fikk mange småretter, en også med grillet krokodillekjøtt som smakte godt, minnet om kylling. I butikken kunne man kjøpe ulike vesker, sko og belter laget av krokodilleskinn til sikkert veldig gode priser. Hva vet jeg?

Syns nok jeg foretrakk at krokodillene hadde det slik som i nasjonalparken. Dette var oppdrett for å slakte, selge kjøtt og skinn. Og mens krokodillene ventet på å nå slaktevekta var de underholdning for forbireisende. Og nå hadde vi akkurat vært med på å støtte dette… gir en noe vond smak i munnen…

Vietnam – fakta

20140116-161947.jpg

Areal: 329300 km2
Innbyggere: 92 millioner
Flagg: rødt flagg med gul stjerne, rødt symboliserer folkets blod, gult deres hudfarge, og stjerna med fem tagger symboliserer de fem næringene : militæret, presteskapet, handelsmenn, bønder og tjenere.
Klima: tropisk monsunklima, 4 årstider i nord og to i sør
Språk: vietnamesisk
Minoriteter: 54
Valuta: VND vietnamesiske dong
Hovedstad: Hanoi
største byen: Ho Chi Minh Byen
Økonomisk vekst: 8% pr. År
Religion: forfedredyrkelse, mange buddhister, 10% katolikker
Statsform: sosialistisk republikk, kommunistpartiet er eneste tillatte parti
Naboland: Laos, Kambodsja, Kina

Om landet: variert med fjellområder, jungel, slette, store elvedelta er i nord (Røde elva) og mekongdeltaet i sør.

Historie: kinesisk lydrike til 900 etter kristus. Vietnam oppsto som et eget rike etter det i det nordlige Vietnam. Eget keiserrike fa 1842 til 1945, men fra 1860-årene ble de en fransk koloni, som senere ble en del av Fransk indokina. Under andre verdenskrig, under japansk kontroll. Frigjøringskrig fra franskmennene fra 1946 1954, ledet av kommunistpartiets leder Ho Chi Minh. Landet ble delt i to, nord- og Sør-Vietnam. Ho Chi Minh på offensiven, ville gjenforene Vietnam, krig bryter ut, nord støttet av kina og Sovjet, sør støttet av USA. En krig som varte fra til 1976, hvor nord og sør ble gjenforent under i et kommmunistisk styre.

Steder vi besøkte: Hanoi, Lao Cai, Sapa, Dong Ho, Halongbukta, Ho Chi Minh byen, Cat Tien nasjonalpark, Phu Quoc, Mekongdeltaet: Ben Tre,

Hva gjorde vi: fire store turer: tre dagers tur til fjellområdet Sapa, to-dagers tur til Halongbukta, tre dagers tur til Cat Tien Nasjonalpark, og fire dagers tur oppover Mekongdeltaet til Kambodsja.

Likte best: bade og sole seg på Phu Quoc (Isak og Kaisa), tur i jungelen, og Crocodille lake og besøk på Chula motebutikk i Hanoi (mamma)

Likte dårligst: Myggen som vi ble plaget av i jungelen, på Phu Quoc og i Mekongdeltaet

Mest imponerende: den gylne gullfisken på Krokodillefarmen (Isak), Halongbukta (Kaisa og mamma)

Beste mat: den lokale nuddelsjappa i nabolaget vårt i Hanoi (også den billigste, 15 kr for en solid porsjon)

Gjorde mest inntrykk: krokodillefisking (Isak og Kaisa)

Skumlest: kakkerlakken på badet på Duc Vong hotell i Ho Chi Minhbyen,

Søteste: den lille katta på Lizard kafe i Sapa

Om barn: ikke så ensomme som i Kina, har søsken. På papiret har barn sterke rettigheter. Vietnam skrev tidlig under på FNs barnekonvensjon, og det satses på at barn skal få gå på skole i Vietnam.

Om skole: alle barn går likevel ikke på skole. Mange små barn gikk rundt og solgte forskjellige ting: postkort, souvenirer og annet i området Sapa, mens barn i mekongdeltaet som bodde på båter hadde vanskelig for å komme seg på skole.

Reise: et land det er lett å reise i, folk er hyggelige og behjelpelige. Mange kan enten fransk eller engelsk.