Skolesituasjonen i Kambodsja

Kaisa skrev om skolesituasjonen i Kambodsja i forbindelse med en engelsk innlevering på skolen. Tror både hun og og Isak ble sterkt berørt av det de lærte om barn og skolegang i Kambodsja. Det at vi også bodde på et gjestehus hvor overskuddet gikk til å drive skole gjorde at dette ble veldig nært for oss.

School situation in Cambodia

The school situation in Cambodia is not good.
There is a whole generation in Cambodia that didn’t go to school, and a lot of people are analphabets, they can not read or write. But what is the reason to this? Why haven’t people gone to school?

In the 1960s Cambodia was the country with some of the best education level in Asia, and all the children went to school, both primary and secondary school. And many also went to high school after secondary school. But in 1975 Red Khmer came to the power. They wanted Cambodia to be the biggest rice producer in the world. They forced the people in Phnom Penh and other cities to leave their homes and walk out to the countryside to work as farmers. They left the cities in ruins, and killed all the people with high education, teachers, engineers, state employees, etc. They emptied the schools or used them as prison and they destroyed all the schoolbooks. And they killed everyone they suspected for being against their rule. Pol Pot was the leader of the Red Khmer organization. Red Khmer ruled Cambodia until Vietnam invaded Phnom Penh in 1979. When Red Khmer’s rule was over, there was only 300 teachers left in Cambodia, and almost 1.7 million people had died because of the brutal rule of Red Khmer.

And today almost 40 years later, there is still not enough schools or teachers in Cambodia. It takes a long time to build up an education system with school buildings, educated teachers and school books. In Cambodia they had to start from scratch in 1979.

Soknai, a tuktuk driver in Siem Reap told us that he was born in 1975 and couldn’t go to school as a child. When he grew up he had hard work and he went to evening class in the evening. He had been working as a guide a while, but started working as a tuktuk driver, because then he got better paid. His highest wish is that his six year old son will get an education and get them out of poverty.

Lots of children sell postcards, cakes, fruit and souvenirs to tourists, and can’t go to school. Most Cambodians have low income jobs, as tuktuk drivers or working in a cafe or sell food, souvenirs, and other things for tourists. Some people are even beggars.

You Kinh House in Phnom Penh, where we stayed for three days, is a guesthouse that runs a school for children for both poor and rich families. It is a private school and income from the guesthouse is used to support poor families. There is also a kindergarten. Seametrey children’s village offers a full education and day care to children aged 1-6 years. Since September 2007, Seametrey children’s village has expanded to include a Khmer-English primary section. The school wants to give Khmer children a good education. Today, Seametrey has 91 children from 8 months to 23 years old, and more than half come from poor families. The students come from different backgrounds and parents pay what they can afford. All over Cambodia there is private schools run by private people and organizations that wish to help.

Kaisa

Det er mange hjelpeorganisasjoner som driver skoler i Kambodsja, mange også på privat initiativ. Mens vi var i Phnom Penh fikk vi invitasjon via en kjenning i Canada til å være med på utdeling av ordbøker til en skole på landsbygda, hvor det var samlet inn penger til bøkene i Canada. Dessverre skulle vi videre dagen etter, og fikk det ikke til å klaffe slik at vi kunne være med på utdelingen. Er lei for det! Og må si at vi skulle ønske vi kunne gjøre noe for å hjelpe til for at flere barn skal få gå på skole. På Seametrey Children’s village er det mulig å støtte skolen økonomisk, og de er også i gang med innsamling av midler til å bygge en ny skole på landsbygda. Se mer på http://www.seametreycambodia.org

Tårer for Kambodsja

image
Da er vi kommet til Kambodsja, og for turen vår videre kan det være greit med en tilbakeblikk på hva som skjedde her på 60- og 70-tallet.

Kambodsja var på 1960-tallet et tilsynelatende godt land å bo i, et land preget av økonomisk vekst, et land som hadde frigjort seg fra det franske koloniåket, et land som gikk i retning av et velferdssamfunn, hvor skolegang for alle dannet basisen for samfunnet. Landet var et kongedømme, og ble i realiteten styrt av prins Sihanouk. Det ble bygget skoler over hele landet, veier, jernbaner, og byer blomstret opp. Hovedstaden Phnom Penh var Asias Paris. Kambodsja var det rike landet i Asia, og fremsto som en fredelig plett i en del av verden med mye uroligheter.

Prins Sihanouks rike begynte så å vakle, den interne politiske situasjonen var preget av terror, vold og uro. All opposisjon ble slått hardt ned på. Prins Sihanouk prøvde utenrikspoltisk å føre en nøytral linje og ville ikke bli innblandet i Vietnamkrigen, samtidig var det vanskelig å holde en nøytral politikk slik Kambodsja var plassert på kartet, mellom det mektige Thailand i vest og i øst Sør-Vietnam i krig mot det kommunistiske Nord-Vietnam. I flere år balanserte Kambodsja mellom kapitalistiske og kommunistiske naboer, men presset på Prins Sihanouk økte, og han måtte ta et valg.

I 1965 brøt Sihanouk alle forbindelser med USA, og Kambodsja ble brukt som oppmasjeringsområde for Nord-Vietnam. Forsyninger, tropper og våpen ble smuglet over grensa fra Kambodsja til Sør- Vietnam og ble levert til Nord-vietnamesiske tropper for å kjempe mot Sør-Vietnameserne, mens Sihanouk så en annen vei. Både Nord-Vietnam og Sør-Vietnam hadde mektige land i ryggen. Kina og Sovjet støttet det kommunistiske Nord og USA, Og Frankrike støttet Sør. USA likte dårlig at soldater, våpen og forsyninger fikk passere gjennom Kambodsja, og satte i 1969 i gang en bombeoffensiv mot vietnamesiske baser på kambodsjansk territorium som skulle vare i fire år. Til sammen 2576 941 tonn bomber ble sluppet over det offisielt nøytrale Kambodsja, noe som tilsvarte sprengkraften til 184 Hiroshima-bomber. Over en million mennesker ble drept, deriblant mange kvinner og barn, ja hele landsbyer ble totalt utslettet. President Richard Nixon hevdet hardnakket at bombingen aldri hadde funnet sted. For hver bombe som smalt, og for hvert menneskeliv som gikk tapt, økte hatet mot USA, og også mot regjeringa i landet. Røde Khmer som hadde vært en liten fraksjon uten mye støtte i befolkninga, sto klar og tok i mot bøndene med åpne armer.

En dag i mars 1970 gjorde statsminister Lon Nol statskupp, støttet av USA, og det brøt ut kamper flere steder i Kambodsja. Prins Sihanouk flyktet til Kina, og oppfordret folket til å støtte Røde Khmer i kampen mot den USA-vennlige Lon Nol. Dette ble opptakten til borgerkrig som skulle vare i 5 år. Kampene foregikk i hovedsak på landsbygda, og folk flyket i hopetall til byene. På disse årene vokste Phnom Penh fra 600.000 til 2 millioner innbyggere. 17.april 1975 masjerte Røde Khmer inn i Phnom Penh. Alle innbyggerne ble brutalt jaget ut av byen. De måtte forlate det de holdt på med, og starte på en vandring som for enkelte skulle vare i flere måneder. De fikk ikke ta med seg annet enn det de hadde for hånden. De som var på jobb fikk ikke dra hjem for å samle familien. De som ikke gjorde som de ble bedt om ble avrettet på stedet. Mange familier ble splittet. Alle sykehus ble tømt. De som ikke klarte å gå ble levnet for å dø. Folk ble vilkårlig skutt hvis de gjorde noe Røde Khmer ikke likte. Langs veiene lå det oppsvulmede like overalt. En ny tidsregning var startet, år 0.

Røde Khmers maktovertakelse ble starten på et regime hvor individet ikke hadde noen betydning. Alt som ble oppfattet som vestlig ble forbudt. Folk med høy utdannelse forsvant og ble avrettet. Familier ble løst opp. Barna ble tatt fra foreldrene. Ektepar ble splittet og sendt til ulike arbeisleirer. De måtte jobbe inntil 18 timer i døgnet med minimalt med mat. Skolegang ble bannlyst. Det ideelle var et samfunn hvor alle var bønder og dyrket sin egen mat, fritt fra vestlig innflytelse. Terror og lite mat holdt folket nede i åresvis. Mange ble avrettet eller døde som følger av lite mat, mye arbeid, eller av sykdommer som vanlig medisin kunne kurert. Ingen vet hvor mange som døde i løpet av de fire årene Røde Khmer og organisasjonens leder Pol Pot hadde makta. Det har vært antydet et tall på fra 700.000 til 3 millioner. Et vanlig anslag er 1,7 millioner mennesker, -en fjerdedel av befolkningen, noe som gjør Røde Khmer til et av de værste regimene vi har sett.

Anbefaler på det sterkeste boka Overleve. En beretning fra kambodsjas mørke år av Sivun Pen.

I dag blomstrer igjen Phnom Penh. Vi kom hit med båt opp mekongfloden fra Chau Doc i Vietnam, en tur på 5 timer. Byen som dukket opp fremfor oss så sjarmerende ut, med høye moderne bygninger side om side med flotte orientalske praktbygg som arkitekturmessig kan minne litt om en de norske stavkirkene. Turen til hotellet med tuktuk bekreftet førsteinntrykket, her var store åpne plasser, brede avenyer, og flotte bygninger bortetter, en arv fra den franske kolonitida. Veldig forskjellig fra de andre byene vi har vært i så langt. Dette lover godt.

image

Store perler og små perler

Det ble en tur innom en perlefarm. Her dyrkes det perler i østers flere steder langs kysten. Så det å kjøpe perler er et must når man er her.

Vi hadde ikke tenkt å kjøpe noen perler, og var nesten litt motvillige da vi for noen dager siden skulle på båttur, og minibussen stoppet på vei ut til fergeleiet ved en perlefarm. Men vi måtte jo inn å se. Vi fikk demonstrert hvordan de åpnet en musling for å se om det var en perle inni, bare ca. 60% av muslingene inneholder perle. Og det er alltid en overraskelse hvordan perlen ser ut, perfekt rund, eller mer ujevn, og så ikke minst hvilken farge perlene har. For de kommer i mange slags farger, hvite, grå, lilla, svarte, og noen av de mest verdifulle som er brune.

Isak fikk være med på å åpne en musling, og inni var det en liten hvit perle. Perlene får farge etter hvilken farge det er på perlemoren inni skallet på muslingen. Det er ingenting på yttersiden som sier noe om hvilken farge perlen inni vil ha. Isak fikk den lille hvite perlen, og østersen som perlen lå inni. Stor stas!

Inni butikken var det perler i alle varianter, og selvfølgelig, smykker, ringer, øredobber og alt mulig du kan tenke deg. Så her var det vaskelig å finne veien ut igjen, i hvertfall uten å ha kjøpt med noen fine gaver…

20131225-125612.jpg

20131225-125706.jpg

20131225-125748.jpg

20131225-125819.jpg

20131225-125855.jpg

20131225-125945.jpg

Palmejul og julepalme

Da ble det en annerledes julefeiring i år. Ikke hjemme hos familien, men langt borte fra kjente og kjære, og hvor julestemninga har vært fraværende til tross for blinkende julelys på hver eneste restaurant, og det blinkende juletreet i resepsjonen her vi bor.

Dagen startet slik den har gjort de siste ti dagene, med frokost i frokostsalen. Vi har vært litt på hils med et svenskt ungt par, Emily og Henrik, og Isak og Kaisa ble så glade da de så de hyggelige svenskene, og sprang sporestreks bort og ønsket God jul! Ja, hva skal man si, det var godt å ha noen andre enn bare hverandre å ønske God Jul til!

Så bar det ned til stranda, for å ligge langflat. Skulle tro vi var lei, men nei, enda ikke helt. Det var sol, varmt, og den hvite hudfargen er ikke fullt så blendende hvit lenger, så nå tåler vi en full dag på stranda.

Vi fikk overekt en rød invitasjon til kveldens gallamiddag. Kl 18.40 skulle det hele begynne, og vi var da klare. Ho mor i sin nye Chula-kjole, Kaisa i lånt kjole, og Isak i nyvasket shorts og t-skjorte. Vi var med andre ord pyntet til trengsel! Det ble velkomstdrikk, og det var en stor buffet med alskens godsaker, virkelig godsaker, så synd å si, men ribba var ikke savnet. Vi forsynte oss flere ganger med ulike salater, sjømat, baconstekte grønnsaker, suppe, og all mulig grillet sjømat og ulike typer kjøtt. Noe for enhver med andre ord, for ikke å snakke om Kaisa som hadde lesset på fatet, så det ble en topp oppå. Har ikke sett henne noen gang forsyne seg så godt. Han andre karen var det værre med, men han fant seg grillet kylling og stekt ris med grønnsaker som gikk ned. Til dessert var det et helt kakebord men mange sorter. Vi spiste så øynene begynte å rulle, akkurat sånn det skal være på julaften…

Så ble det underholdning, gaver ble utloddet, et stort bål på stranda ble tent, og jammen kom ikke julenissen også. Han minnet i fasongen mye om kokken vår, og snakket akkurat like dårlig engelsk, men du verden så artig med julenisse på besøk. Lenge siden sist. Isak og Kaisa fikk en nisselue i presang. Og så kom kveldens høydepunkt, levende musikk. Et band var hyret inn for å få oss i skikkelig julestemning med den ene amerikanske juleslageren etter den andre; «Jingle bell», «Mary’s boy child», og andre klassiske julesanger fikk gjennomgå. For ikke å snakke om gjestene som også fikk gjennomgå. Jeg sier ikke mer. Det skulle mer til for å ødelegge en hyggelig kveld….

God Jul!

20131225-005318.jpg

20131225-005412.jpg

20131225-005540.jpg

20131225-005626.jpg

20131225-005650.jpg

20131225-005713.jpg

20131225-005749.jpg

20131225-005806.jpg

God jul!

Da er det julaften. Vi har hatt voldsomme forberedelser til jul; skrevet julekort, tatt vedlagte julebilde, og har vasket penshortsen til Isak.

Nå vet vi ikke helt hva som hender i dag, men det er duket for gallamiddag på stranda, personalet her på Thanh Kieu har vært lettere stressa i to dager nå, i går morres så vi kokken bære et trommesett i retning stranda. I går kveld var det hektisk aktivitet på kjøkkenet, minst ti personer var i sving….så dette lover godt, men ribbe blir det nok ikke.

Vi øsker alle en riktig God Jul, og syns det er morsomt at så mange har fulgt oss på bloggen denne tida!

20131224-082716.jpg

Båttur ut i bølgan blå

Vi har nær sagt hatt landligge siden vi kom til øya Phu Quoc. Var nok noe sliten etter å ha vært lenge på farta, så det var deilig å bare ligge på stranda. Og hvilken strand, lys fin sand, palmer og liggestoler, og ikke mer en akkurat passe med folk. Og en strand som var vestvendt, slik at vi så sola gå ned i havet om ettermiddagen. Og havet, med temperaturer som må være temmelig høye, ikke så mye som kokepunktet selvfølgelig, men varmere enn noe annet vann jeg har opplevd til sjøs! LYKKE! (Foruten de tidligere nevnte mosquitoene)

Men hvor lenge kan ho mor ligge i ro på en strand? Ganske lenge skulle det vise seg, 9 dager på magen, på ryggen og i stabilt sideleie er lenge spør du meg, så det begynte å rykke i om ikke akkurat dansefoten, så i hvertfall i foten. På tide å komme seg på beina igjen. Så vi dro avgårde på båttur, solgt til oss av en vakker ung vietnamesisk kvinne på stranda, som shanghaiet turister til disse båtturene. Må bare nevne at det er mange kvinner som tråler strendene her; for å selge frukt, for å massere, og som nevnt for å shanghaie folk til ulike turer. Disse kvinnene er godt kledd i varmen, ja de er dekket fra topp til tå, langbukse, flere lag med gensere, strømper, hansker, hatt, og noen har tilogmed munnbind. Og grunnen? Jo, de vil ikke bli brune, for i Vietnam (som i mange andre tilsvarende land) er det status å være hvit. Det er ikke enkelt, vi som er hvite vil bli brun, og de som er brune vil bli hvit.

Vel, videre til båtturen. Vi ble skysset av gårde med minibuss om morran, og første stopp var selvfølgelig en perlefarm (mer om det senere). Turen var selvfølgelig veldig rimelig, 240 kr for oss tre, 8 timers tur, og inkludert lunsj, så da måtte vi regne med noen stopp underveis hvor de ville selge til turistene. Helt greit.

Turen gikk videre til sørøya, hvor vi gikk ombord i en badebåt, som underveis utover til småøyene enda lenger sør, stoppet ved et hus på flåte, hvor de kjøpte inn alskens sjømat til lunsjen. Så var det fiskestopp, og så kom vi fram til stedet hvor vi skulle ut å snorkle. Alle som kjenner meg vet at jeg er mer komfortabel på fjellet enn nær vann, og det å hive seg ut på dypt vann fra en badebåt er den store skrekken for meg. Isak og Kaisa er som fisken i vannet, begge snorkler, dykker, og svømmer, og de er nær sagt mer under enn over vann. Jeg er mer som en havhest, svømmer sakte, sakte, med hodet høyt hevet. Hater å få vann i øynene, og har enda svømminga på skolen i friskt minne, som jeg alltid gruet meg til. Så altså ikke det beste utgangspunktet for snorkling. Nå savnet jeg virkelig Geir Tore, han som alltid er ute å svømmer og leker med ungene, mens jeg får ligge under en parasoll og lese bok. Som alenemamma på tur går ikke det. Jeg hadde i grunnen tenkt at Isak og Kaisa skulle få gjøre dette uten meg, men nei! Det var flere båter som la seg til her, relativt store båter, og så var det frislipp av svømmende turister som skulle inn mot land for å snorklet og se fisk. Det var et stykke å svømme, og det syns jeg ikke de kunne gjøre alene. Heldigvis fikk vi tilbud om redningsvester, noe de fleste slo til på, og også vi. Reddet av gonggongen spør du meg, bedre rustet til en lang svømmetur. Så uti bar det, og vi svømte oss forbi tre båter, og nærmet oss land med koraller og fisk. Isak og Kaisa var helt i hundre, syns det her var alle tiders, og jeg syns heller ikke det var så værst, faktisk ganske gøy etterhvert, selv om jeg ikke snorklet, – et sted går grensen! Men i et svakt øyeblikk har jeg nå lovt Isak at jeg skal prøve å snorkle i løpet av denne turen. Tenker jeg utsetter det til vi kommer til Thailand…

Vi var lenge uti, og så huiet guiden på oss fra båten, og da var det bare å slå retrett. Vi kom oss ombord, og det var klart for lunsj. Lunsj med kråkeboller, fisk, reker, blekksprut og annet godt (og også sånt som ikke var så godt) fra havet. Vi spiste oss gode og mette, og vips var vi framme ved en ny øy med turkist vann. Kaisa ville ikke uti, men Isak var klar for en ny runde med snorkling. Ho mor kunne godt tenke seg å sitte i en fluktstol på dekk og lese, men pliktene kallet. Vi to kom oss uti, og svømte innover mot land. Vannet var myyye kaldere, og Isak plagdes med en av svømmeføttene som stadig løsnet. Vi ble ikke lenge før vi ville tilbake til båten, men nå var det blitt høye bølger som kom mot oss. Isak var kjapp, og med sine svømmeføtter fikk han skikkelige fraspark, men det gikk heller tregt med meg. Syns jeg svømte og svømte, og ikke kom meg særlig nærmere. Ble sliten, men måtte bare ta tida til hjelp. Så kom jeg meg endelig bort til båten og fikk kreket meg opp stigen, og lempet en trøtt kropp ombord.

På turen tilbake til fastlandet var det to som ble trøtte, Isak og Kaisa sovnet begge av på akterdekket, og fikk seg en halvtime på øyet før vi kom i land. Jeg holdt på å duppe av, men en spennende krim holdt meg sånn noenlunde våken. På bilturen tilbake dro vi innom Coconut-fengsel og så dro vi til Bai Sao Beach med sin finkornete hvite sand, kåret til å være en av de fineste strendene på Phu Quoc. Sum, summarum en innholdsrik dag som slo oss helt ut!

20131223-234755.jpg

20131223-234959.jpg

20131223-235030.jpg

20131223-235111.jpg

20131223-235221.jpg

Mygghelvete

Ja, så er vi på paradisøya Phu Quoc, med palmer og bungalow rett ved den flotte stranda! Men hei, vent, det er noe som ikke stemmer. I Paradis skal det vel ikke finnes blodsugende mygg?

Tenk at en finnmarking skal klage på myggen. Skulle tru vi var godt vant, og herdet mot sånne kryp. I Finnmark, nærmere bestemt i indre Finnmark er det horder av slike flygende blodsugende insekter. Hver gang jeg stikker hodet ut døra hjemme hos mamma i Karasjok, så ligger de på lur, og de kommer ikke alene, nei, de kommer som en svart sky mot deg, og går til angrep på alle hudpartier som vises, hvor de stikker inn den tynne snabelen og suger i seg blodet ditt. Men myggen i Karasjok er bare plagsom, man overlever noen myggstikk. Og dessuten er det hjemme hos ho mor, hvor det alltid er fantastisk å være. Så dette er en spesiell hilsen til min flotte mor Anne Kirsten Balto!

Før vi reiste vaksinerte vi oss mot japansk encefalitt, som er hjernehinnebetennelse som blir overført via mygg. Konsekvensen ved smitte kan være alvorlige og kan i værste fall bety døden hvis man ikke er vaksinert. Ellers er Denguefeber og malaria alvorlige sykdommer som overføres ved myggbitt, men som man ikke kan vaksineres mot. Malaria kan man ta malariatabletter mot, mens det eneste som nytter mot Denguefeber, er å beskytte seg for myggstikk.

Vi startet med malariatabletter da vi dro på jungeltur, men fikk snart beskjed om at malariamyggen var utryddet i området der. Men Denguefeberen skulle vi passe oss for. Så vi brukte myggmidler, sov i myggnett om natta, og hadde på oss langermet genser og bukse om kvelden. Likevel fikk vi oss et par stikk, og Kaisa reagerte kraftig. Hun fikk store røde hovne merker, noen ble på størrelse med en femkroning. Så hun måtte i gang med allergitabletter for å få ned hevelsene, og for å slutte å klø. Zyrtec fungerte utmerket! Allerede dagen etter var det merkbart bedre.

På øya Phu Quoc er det samme ståa, ingen malaria, og liten fare for Denguefeber. Vi slappet litt av i forhold til myggen da vi kom hit, og det skulle vi ikke gjort. Vi bor i en bungalow med et slags utendørsbad. Veldig fint med fliser på gulvet, og langs veggen som er åpen ut er det plantet masse grønne planter. Ulempen er at det er mye mygg på badet når det blir mørkt, for myggen her kommer stille flygende i mørket. Ikke nok med at badet er fullt med mygg, men det er en stor åpning over døra til badet, som gjør at myggen har fri adgang inn i bungalowen til våre blodfylte hvite kropper. Et herremåltid for myggen, tenker jeg. Men sengene er heldigvis utstyrt med myggnetting, og vi har skjønt at det er lurt å bruke den uansett om det er natt eller dag! For myggen her er en luring. Det virker ikke som den er utstyrt med «motor» som hjemme. Vi hører ikke at den kommer, eller går til angrep! Så det ble mye myggstikk de første dagene på Phu Quoc, og i varmen om kvelden gikk vi ut i kortermet, shorts, eller kort kjole, og da fikk ankler og legger gjennomgå. Også jeg hovnet etterhvert opp. Tror at jeg bikket et punkt, for da jeg hadde noen få stikk ble det bare noen små røde prikker, men da jeg fikk flere reagerte jeg på samme måte som Kaisa. Isak er den eneste som ikke enser stikkene. Så nå hiv vi oss under myggnettingen når vi kommer inn. Vi kler oss med langbukse og langermet genser om kveldene, og smører oss godt med myggmidler.

Før vi starter avgårde opp Mekongfloden og inn i Kambodsja i neste uke, skal vi starte med Malariatabletter, best å ikke ta flere sjanser. En kjenning i Karasjok ble alvorlig syk av malaria for to uker siden etter å ha vært å reist i områder med malaria. Han måtte til Universitetssykehuset i Tromsø for å få behandling. Det var veldig alvorlig mens det sto på. Malaria er en smittsom infeksjonssykdom, forårsaket av parasitter som tar seg inn i kroppen via mygg, og som føres via blodårene til leveren hvor den formerer seg. Etter 7-14 dager går den tilbake til blodårene og inn i de røde blodlegemene hvor den fortsetter å formere seg. Dette gjør det mulig for malariaparasitten å bli plukket opp av en parasitt-fri mygg, og dermed fortsette malariasyklusen.

I Norge har vi tidligere hatt utbrudd av malariaepidemier. Den siste epidemien av malaria i Norge var på Kirkøy på Hvaler, på midten av 1800-tallet. På verdensbasis er malaria et alvorlig helseproblem. Etter nedgang på 1960-tallet, pga. bekjempelse av myggen med insektmidler og parasitten med medisiner, er sykdommen blitt vanligere igjen fordi både myggen og selve parasitten har utviklet økt motstandsdyktighet mot kjemikaliene.

Tidligere brukte man kinin, utvunnet av kinabark, til behandling av malaria. Briter som tjenestegjorde i malariautsatte strøk, ble oppfordret til å drikke tonic for å unngå smitte. Tonic er tilsatt kinin, og drinken gin og tonic ble populær i britiske kolonier.

Symptomene på malaria starter ofte med en vedvarende feber, som kan følges med oppkast, slapphet, hodepine og tretthet. Dette kan ligne på mange andre sykdommer, f.eks influensa. Etter noen dager inntrer typisk perioder med feberanfall. Det starter med en hurtig temperaturstigning og frostrier, der huden føles kjølig. Man holder ofte temperaturen i noen timer, med tørr og varm hud, hodepine, kvalme og tørste. Anfallet avsluttes med et raskt temperaturfall, og man kaldsvetter mye. Anfallet kan ta fra 6 timer opp til flere døgn, etter hvor alvorlig infeksjonen er, og anfallene kan stadig komme tilbake. (Kilde: Wikipedia)

Så myggen er ingen spøk med andre ord, og vi skal være forsiktige heretter… Jeg tok vel hardt i da jeg kalte det for mygghelvete, men sånn er det jo bestandig, straks noe er helt perfekt, så varer det ikke lenge før noe kommer og ødelegger. Sånn bare for at man skal skjønne at man fortsatt har begge bein plantet i jorda, og ikke er kommet ovenpå til Paradis…greit nok!

20131221-170338.jpg

Photo Credit: James Gathany, source: Wikipedia

20131221-170816.jpg

20131221-170844.jpg

Regnværsdag

image

I dag våknet vi opp til et pøsregn og litt torden, og masse myggstikk😭. Vi gikk å spiste frokost så fort vi kunne men vi var ikke ferdig før et kvarter etter at de hadde stengt. På grunn av været ble vi inne og slappet av og gjorde masse lekser.

Klokka to ringte vi taxi og dro til byen for å ta ut penger. De fire første bankautomatene vi kjørte til hadde ikke strøm, så drosjesjåføren måtte kjøre oss halv kilometer til nærmeste minibank. Etterpå gikk vi til en liten pannekake sjappe som Isak hadde sett på vei til minibanken. Det var fryktelig lite og trangt, og vi måtte dele bord med noen andre folk (de røyka😖) og det var fylt av fluer som summa rundt opp på maten til folk og var veldig innpåsliten. Vi bestilte pannekake med sjokoladesaus på.

Etterpå skulle vi gå hjemover. Vi stoppet innom et apotek for å få noe for myggstikkene og en sjampo. Mamma kjøpte en sarong (et slags pledd eller skjerf) og vi dro på en liten gatebutikk og kjøpte snorkelmaske til meg og Isak og en bademadrass og et slags baconsnacks. Jeg kjøpte meg også en ny, kjempefin, blå bikini. Vi fortsatte å gå hjem. Turen hjem fra da vi begynte å gå fra pannekake sjappa tok en time.

Da vi kom hjem måtte jeg og Isak springe på do. Etterpå skiftet vi til badetøy og fikset snorkelmaskene og tok med oss det vi kom til å trenge på stranda. Det var ikke en eneste manet å se. Vi dykket og holdt på i en halvtime og sola hadde gått ned tjue minutter før. Vi dro på rommet igjen og hvilte. I åttetida gikk vi ned til strandresturangen til resorten vår. Jeg spiste noen himmelske nudler med biff og samme med mamma, mens Isak tok en hamburger. Klokka ni var vi ferdige med maten og gikk opp på rommet igjen. Vi gjorde litt mer lekse og facetimet litt med pappa. Nå skal vi legge oss.

Skumle maneter 😟🐙

image

Nå er vi kommet til en øy som heter Phu Quoc. Det første vi gjorde når vi kom til bungalowen var å gå ned til stranden. Vi skal bli på Phu Quoc i tolv dager, kansje seksten dager. Neste dag når vi dro ned på stranden så vi mange ekle maneter 😨. Fordi det er så STYGGE maneter soler vi oss bare. Den tredje dagen var det også mange STYGGE og en av dem var ganske stor. Jeg så en rar manet som så ut som den hadde noen hjerner istede for tråder, EKELT. Når det begynte å bli mørkt dro vi for å spise middag. Når vi skulle tilbake til bungalowen begynte det å pøs regne, så vi ble sjikkelig våt.

Hilsen Isak

Street view photography

image

Tittelen har jeg lånt fra tidligere kollega Andrea Taurisano, som er en habil amatørfotograf, og som har spesialisert seg på å fotografere gatelangs i byene. Råe usminkede bilder. Jeg er altså ingen ekspert, men her er mine øyeblikksbilder langs veiene i Vietnam.

Jeg elsker å sitte i bil å se ut av vinduet, spesielt når vi kjører gjennom travle gater med hus, folk og fe. På turen vår til Cat Tien nasjonalpark hadde vi egen bil med sjåfør, og jeg satt ved vinduet og så ut på alt som skjedde langs veiene. Vi brukte lang tid på å komme ut av Ho Chi Minh byen, og så kjørte vi gjennom mange landsbyer. Farten var ikke høy, maks 50 på humpete dårlige veier. Stort sett var farten lavere, og over en dårlig bru var det et skilt hvor det sto at fartsgrensen var 13 km/t!!!

For å si det sånn så var farta akkurat så lav at jeg kunne knipse bilder mens vi kjørte. Med mitt lille Sony pocketkamera innstilt på sportsfunksjonen, dvs hurtig lukkertid, og hvor alt i bildet er i fokus, så fikk jeg tatt bilder av gatelivet langs veien. Syns bildene ble ganske bra. Bare se her:

This slideshow requires JavaScript.