Exit Japan

Da nærmer det seg slutten for vår Japanreise. To uker gikk sannelig fort, men vi fikk sett og opplevd mye. Vi har alle våre favorittopplevelser. Isak syns besøket hos snøapene var det beste, tror han følte seg hjemme blant disse skapningene som turnet rundt både høyt og lavt. Kaisa likt shoppinga, for hun fant tegnesaker og rare klær hun med striper, snøring og ører på. Kattekafe skåret også høyt, og nærkontakt med rådyr, dyrekjær som hun er. Sjøl syns jeg templene var fantastiske. Ikke for at jeg er så religiøs, men bygningene var praktfulle med sine mange flotte utskjæringer og detaljer, og så er det alltid mye artige folk å se der. Folk vi møtte gjorde også turen spesiell, møtet med Jens og Kaori, den hyggelige dama på Nozaru hotell, ungjenta Rutsu, og besøket hos Takako og familien. Mange fine møter og mange gode samtaler.

Ellers var Japan et utrolig lett land å reise i, for den som spør seg for. Det var enkelt å finne frem med tog og t-bane, ved å følge skilter eller spørre seg for på billettkontorene. Fikk alltid hjelp, og anvisninger om hvilket tog og hvilken plattform vi skulle på. Hadde laget et reiseplan, med adresser på engelsk og japansk, med små kart (t-banekart) og bydelskart, samt med anvisninger om hvor vi skulle gå. Det var veldig greit. Der sto også reisetider for aktuelle dager vi skulle med tog, osv, og liste over aktuelle severdigheter med åpningstider, og hvilken bane vi skulle ta dit. Folk var også utrolig hjelpsomme hvis vi så litt Lost ut, og viste oss gjerne veien.

Til tross for alle folkene, så ble det aldri trengsel. De hadde systemer som gjorde at alt gikk så smidig, og de holdt alltid høflig avstand. Det var rent og pent overalt, så aldri noe søppel, og toalettene var en fryd, med oppvarmet sete (helt unødvendig i denne varmen), og med kontrollpanel, så man kunne spyles både foran og bak, og i tillegg sette på musikk eller lyd som «kamuflerte» andre sjenerende lyder. Veldig fiffig!

Hva mer? Trygt! Japan er vel et av verdens tryggeste land å reise i. Lite kriminalitet, og overfall og ran skjer nesten ikke i det hele tatt. Men ulykker kan skje, og Japan har vært rammet av flere naturkatastrofer som jordskjelv, vulkanutbrudd og tsunamier. En sikkerhet er alltid å laste ned en app fra Norsk Luftambulanse, og så melde fra hvor en reiser, og tidspunkt. Dermed får vi beskjed på SMS hvis noe skjer i nærheten av der vi er. Veldig greit, for på reise er det ikke alltid man følger med på nyhetene.

God mat. Vi spiste ute hver dag, og fikk prøvd oss på ramen (japanske nudler), sushi og andre risretter og småretter. Veldig mye godt, og sunn mat!!! Vi lagde frokost sjøl, og av og til kvelds, og supermarkedet hadde et vell av forskjellig mat. Mye ferskvarer og grønnsaker og frukt, men noe annet enn fint brød hadde de ikke.

Drikke: det ble mye vann, og det kan drikkes fra springen, ellers var ingefærøl en høydare. God juice fikk vi overalt, og iste, både grønn te og Oolongte lesket godt i varmen (men måtte ha en kjapp tilvenning). God kaffe var det vanskelig å finne i følge Kirsten, så hun lyste opp når hun så Starbucks. Vin ble det av og til på oss voksne, og så fikk vi smakt kald sake- risbrennevin, som var veldig god, hos vår venninne på hotellet i Yamanouchi.

Det å reise med Isak og Kaisa er alltid gøy. Denne gangen var også Kirsten og Olav med, og det funket over all forventing. Det var hyggelig å være to voksne, og slippe alt ansvaret alene, og ikke minst det å ha en å prate med. Ungdommene visste vi jo kom godt overens, og det ble mye ablegøyer med dem. I det hele tatt turen var veldig vellykket, og frister til gjentakelse!!! 🙂

Takk for reisefølget!

Yamanouchi var den fineste plassen vi besøkte. Anbefales!

Yamanouchi var den fineste plassen vi besøkte. Anbefales!

Isak digger apene i Yamanouchi

Isak digger apene i Yamanouchi

Fushimi Inari tempelet

Fushimi Inari tempelet

Nye klær gjorde lykke.

Nye klær gjorde lykke

Kveld i Hiroshima

Kveld i Hiroshima

kontrollpanel på do

kontrollpanel på do

Miyajima

Miyajima

Shibuya, Tokyo

Shibuya, Tokyo

Deilig mat

Deilig mat


Gjengen takker for seg!

Gjengen takker for seg!

Gøy på øy – Miyajima

Så skal vi til en fredelig øy, for å roe ned et par timer før vi reiser til Tokyo i ettermiddag. Miyajima er en av Japans tre største attraksjoner, og befinner seg et stenkast fra Hiroshima, -trodde vi. Vi så at tida kunne bli knapp, og tok drosje til ferga for å spare tid på å bruke toget. Trodde jo nettopp at det ikke var langt unna. I etterkant innser jeg at jeg alltid har optimistiske avstandsberegninger, optimistiske tidsberegninger, og når noen sier det koster 13000, så hører jeg 3000 for det passer inn i mitt bildet av at det er rett borti vegen her… Turen til ferga over til den idylliske øya ble flere ganger lengre (og dyrere) enn beregnet. Ergerlig!!! Men det hører med en eller to sånne bommerter på en reise. I hvertfall på de turene jeg arrangerer!

Nok om det. Vi kom oss dit vi skulle, litt mer fattig enn da vi dro, og med litt mindre tid på øya enn beregnet, men vi fikk med oss den fantastiske Torii-porten, –Itsukushima-jinja som står på pæler ute i vannet og rager 17 meter. Hele anlegget her står på UNESCO’s verdensarvliste, og var tidligere et sted vanlige folk ikke kunne komme til. Vi fikk vandret langs stranda, og fikk klappet tamme sika-hjort. De var i det hele tatt ganske pågående, og var tydelig på leit etter mat. Kirsten hadde på seg en hvit linbukse, og en av dyrene prøvde å ta et jafs av buksa, uten å lykkes. Men i et uoppmerksomt øyeblikk fikk en liten yndig hjort tak i kartet Kirsten sto med, og tok en bit av det. Til slutt fikk vi også en stille stund på Senjokaku paviljongen, før vi så Five Story Pagoda, og dro med farga over til fastlandet igjen.det ble hektisk, men i det fine været var det flott vi fikk dratt dit.

Så bar det avgårde med Shinkansen til Tokyo, fem timer på lyntoget som har en topphastighet med 320km i timen. Det gikk superfort. I Tokyo skulle vi til området Suginami-ku, som ligger litt perifert til, og vi måtte ta tre ulike baner for å komme dit. På Eifukucho stasjon ble vi møtt av Boto-san, en eldre hyggelig mann som vi skulle leie en flott leilighet hos, gjennom Airbnb. Det var godt å komme frem, og til den leiligheten. Stor, lys, stilig, og med delt hage med hovedhuset hvor Boto-san bor i. Frukt, snacks, og brus var satt frem. Herlig!

Sterkt møte med Hiroshima

Oi,oi, oi. Våknet til et voldsomt regnvær. Og vi som hadde håpet på fint vær for å dra ut til øya Miyajima. Ikke i dette været!!! Planene ble hurtig endret, og vi gikk for sightseeing med buss, med stopp ved Atombombekuppelen, og tur innom Fredsmuseet.

6. August 1945 smalt det i Hiroshima. Verdens første atombombe ble sluppet av USA over Hiroshima. 80.000 mennesker døde øyeblikkelig, og dødstallene skulle nesten dobles de neste månedene, som følge av forbrenning og radioaktiv stråling. Det samlede tapstallet ble på 237.000 døde, og 270.000 hibakusha, «bombe-påvirkede mennesker» menes å være i live i dagens Japan. Det er noe å ta inn over seg.

Atombombekuppelen står som et vitnesbyrd om det som skjedde. Dette var en industrihall som sto akkurat der bomben eksploderte. I dag står bare stålskjelettet igjen. Eksplosjonen blåste vekk alt i flere kilometers radius. Nå er det anlagt fredspark i området, og et fredsminnemuseum som forteller om det som skjedde for over 70 år siden.

Det bøtter ned ute, og vi har alle skaffet oss hver vår paraply. Det passer bra til den triste historien som hører dette stedet til. Englene gråter for de som døde og led etter at atombomben «Little Boy» eksploderte. Vi går bort til barnas fredsmonument, en statue av en liten pike med en trane over. Monumentet symboliserer jenta Sadako som var to år gammel da bomben eksploderte rett ved der hun bodde med familien sin. Mora sprang avgårde med lille Sadako, og de ble snart truffet av svart radioaktivt regn. Da Sadako var ti år gammel ble det konstatert at hun hadde kreft – leukemi. Hun bestemte seg for å brette 1000 traner av papir (origami). Traner er i Japan et symbol for lykke og et langt liv. For hver trane hun brettet ønsket hun helbredelse, men døde før hun rakk å fylle elleve år. Rundt monumentet er det barnetegninger og tusenvis av brettede traner, laget av barn fra hele verden. Inne på museet fikk vi høre historien om Sadako, så trist, så trist! Det hadde seg også sånn at den dagen atombomben ble sluppet var det fullt med barn i området. Det var skoleelever som hjalp til å rive bygninger som var blitt bombet i stykker som følge av krigen, og over 6300 barn mistet livet den dagen.

Inne på museet så vi ødelagte klær og gjenstander som trehjulssykkel og skoleransler som hadde tilhørt navngitte barn og skoleelever. Vi fikk høre om mange enkeltskjebner. Det var sterkt! Mange statsledere har opp gjennom årene besøkt Hiroshima, og museet, nå sist President Barack Obama. Han var her for litt over en måned siden, holdt tale og skrev en hilsen (se bilde lenger ned), men kom ikke med noen beklagelse.

I parken utenfor museet brenner en ild, som skal slukkes den dagen alle atomvåpen i verden er destruert. Vi håper inderlig den dagen snart vil komme!!!

Barnas fredsmonument

Barnas fredsmonument

It's raining cats and dogs

It’s raining cats and dogs

Ilden som brenner helt til alle atomvåpen er destruert, ført da skal ilden slukke.

Ilden som brenner helt til alle atomvåpen er destruert, ført da skal ilden slukke.

Isak trikser med paraply

Isak trikser med paraply

Installasjon som viser hvor atombomben eksploderte, og ruiner som sto igjen.

Installasjon som viser hvor atombomben eksploderte, og ruiner som sto igjen.

Mange ble momentant brent til døde

Mange ble momentant brent til døde

Barack Obama i Hiroshima 27.mai 2016

Barack Obama i Hiroshima 27.mai 2016

Hilsen fra President Barack Obama

Hilsen fra President Barack Obama

Mjau mjau

Japan er annerledes på mange måter. Nå når vi har vandret gatelangs i byene, så ser vi verken katter eller hunder ute i gatene. I Nara kom vi over en park med tamme rådyr, og det var utrolig kult, men altså ellers er det lite dyr å se. Det er kanskje vanskelig å ha katt eller hund her, de fleste bor sånn til at det ikke passer. For å kompensere for det så finnes det en eller flere kattekaféer i hver by. I det siste har det også dukket opp uglekaféer som er sett på som mer trendy. Vi tittet innom en uglekafé men uglene satt lenket til hver sin pinne, og det så trasig ut. Vi ville heller innom en kattekafé. Jeg var en smule skeptisk, men de andre var helt i hundre… Og koste seg max.

Lykken er en katt eller to

Lykke

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ninjaer og manga

I dag var det tidlig opp, og avgårde til Kyoto hvor filmstudio og Mangamuseum sto på programmet.

Vi fant frem helt uten problemer i Kyoto med lokaltog og undergrunn, og startet på Toei Filmstudio, hvor mange japanske filmer er spilt inn, og hvor det også er en opplevelsespark knyttet til studioet. Tema: Ninja. Disse svartkledde krigere med ninjasverd og ulike kastevåpen, som helt lydløst tar seg frem og hopper ned fra oven for å overmanne fienden. Isak, Kaisa og Olav hadde gledet seg til dette, og startet med å gå inn i en labyrint hvor de skulle finne veien ut. Kirsten og jeg fant oss en kafé rett ved som hadde is, for det trengte vi. Det var en dag med alt for godt vær, hele 37 grader og solen stekte fra skyfri himmel – SMELT!!!

Ungdommene klarte å finne veien ut av labyrinten, og dermed var det dags for å gå inn i et ninja-hus. Vi gikk inn i lukkede rom, hvor det var mange skjulte utganger. Vi fikk først opplæring i hvordan vi kunne finne skjulte utganger. Så var det å komme seg fra det ene rommet til det andre på egen hånd. Vi klarte det, og på god tid også. De foran oss måtte ha hjelp underveis. Vi var fornøyde med oss sjøl!

Vi så flere ninjashow. Det ene skulle vise hvordan en ninjafilm blir regissert, og settinga var et filmstudio med kulisser og skuespillere, samt en regissør og filmfolk. Det var for å si det mildt sagt overspilt, men tydeligvis morsomt for japanerne. Vi fikk også med et rent akrobatikkshow, med høy musikk, og mye action.

En liten bydel med gamle tradisjonelle japanske trehus var bygd opp, og har vært brukt som kulisser i utallige filmer som gjenspeiler Edo-perioden. Det var dessverre nesten for varmt til at vi klarte å vandre rundt og se. Besøket i filmparken ble avsluttet med et besøk i et bygg hvor man skulle ta seg frem, og forsere ulike hindringer, som å krabbe gjennom ventilasjonstunnel, unngå laserlys, gå over noe som plutselig forsvant under beina på deg. Det var skummelt, og Artig!!! Det ble brukt en del 3D teknologi her.

Det ble også tida for et lite besøk på Kyoto Internasjonale Mangamuseum. Manga- er japansk tegneserie, og er en enkel form for å fortelle noe. Det finnes Manga fra 1800-tallet, men det var først med mangaens far – Osamu Tezuka (1928-1989) at det ble et populært medie. På 80-tallet fant serien Dragonball veien til Europa, og ble populær i Frankrike og Italia, senere kom Pokemon, som tok hele den vestlige verden med storm. Mangaen har ofte gode historier, et dynamiske univers, og karakterer som utvikler seg, noe som sikkert er en av årsakene til at det er blitt så populært. Her i Japan leses mangaen av både barn og voksne, og det finnes manga om ethvert emne, fra filosofi til naturvitenskapelige temaer. Olav og Kaisa leser mye manga, og har vært hekta på bl.a Dragonball, Ranma1/2, Attack on Titan, og Inuyasha. Så Et besøk på Mangamuseet var et Must!!!

Dagen ble avsluttet med vandring gatelangs i Gion for å finne et sted å spise. Gion er Geishadistriktet i Kyoto, med mange tehus. Geisha er en slags gledespike (ikke usømmelig), som underholder menn. De er velutdannede, og har i sin lærlingtid lært dans, sang og musikk, de har kjennskap til kunst, de kan konversere, og er gode på small talk, og ikke minst til å flørte. Ofte kan man i Gion-distriktet se geishaer, pyntet i sin fineste kimono, malt hvite i ansiktet med knallrøde lepper, og med håret kunstferdig oppsatt klikk-klakke elegant avgårde i sine tresandaler. Dessverre så ikke vi noen på vår vei.

Ninja på taket

Ninja på taket

Isak med regissør og skuespillere

Isak med regissør og skuespillere

Isaks nuddelsuppe

Isaks nuddelsuppe

Ninja

Ninja

Actionheltenes univers

Actionheltenes univers

Dådyr på menyen

Dagen startet sent, ekstremt sent. Våknet ikke før tolv, og fikk ikke spist frokost før to… Vi er i Nara, en liten by ca en times tid fra Kyoto. Nara har tidligere vært hovedstaden i Japan, før Kyoto ble det, etterfulgt av Tokyo.

Nara er en hyggelig by med i underkant av 400000 innbyggere, og med en lang hovedgate med utallige små spennende butikker. Et shopping-eldorado for Isak, Kaisa og Olav. Her fant de ninjasverd, ninjasko, paraplyer, skrivesaker, vifter, kimonoer. Også vi voksne så mye fint, keramikk, vesker, sko, og suvenirer da vi vandret gatelangs. I enden av gata kom vi til parken som er kjent for flere flotte templer, og sine tamme dådyr. Det tok bare et øyeblikk før vi hadde lokalisert det første dådyret, og fikk lokket det til oss. Selv om det jo egentlig var de som lokket oss til parken i utgangspunktet. Det ble en fin rolig dag uten noe særlig mer enn dådyr på menyen, og det var i grunnen nok i varmen. Termometeret bikket over 30 grader, – nok til å slå knockout på en nordboer…

Kaisa i nærkontakt med Bambi

Kaisa i nærkontakt med Bambi

Olav og Kirsten foran Five story Pagoda,

Olav og Kirsten foran Five story Pagoda,

Hovedgata på kvelden

Hovedgata på kvelden

Sykkelen er mye brukt her

Sykkelen er mye brukt her

Love is in the air

Love is in the air

Første møte med dådyr

Første møte med dådyr

Uff det været

Opp i otta er aldri gøy, og i tillegg var værgudene helt mot oss i dag. Vi hadde gledet oss til den alpine rute, som er en tur langs fjellkjeden Tateyama, med Mount Tateyama som høyeste fjell på 3015 m.o.h. Turen starter i Ogizawa, og foregår med ulik transport fra punkt til punkt; buss, taubane, tog, til fots, og med fjellheis, samt at vi måtte gå over en stor demning.

Allerede i går skulle vi skjønt tegninga, da det bød på litt motstand da vi skulle ordne transport til startpunktet for den alpine rute. Jeg trodde at det var en svipptur unna, dvs en times tid med buss eller tog, med den gang ei. Hvis vi startet med tog klokka 6.14 om morran, byttet tog i Nagano, med en times stopp, så ville vi starte på den alpine rute kl 11. En time etter fristen for baggasjeinnlevering. For vi ville ikke dra med oss koffertene på fjellturen, når det var mulighet for å levere baggasje ved startpunkt, og få den utlevert ved sluttpunkt. SÅ for å rekke det, måtte vi ta tog til Nagano, og så drosje videre. Den søte hotelleieren på Nozaru, ringte rundt og dealet med drosjeselskapene i Nagano, til vi fikk en supergod pris, – bare 600 kr mer enn
togbillettene ville ha kostet. Fordelt på fem blir det en god pris for en og en halv times drosjetur.

Så med alt klart for denne dagen, og med vekkeklokka stilt på 5.30, våknet vi grytidlig og kunne konstatere at det regnet. Skjit altså, og så denne dagen da vi ønsket oss godt vær. Vi kom oss avgårde, og halvsov på togturen, ble møtt av drosjesjåføren i Nagano, og fikk levert koffertene inn, og var klar for den alpine rute før ti. Første etappe var med buss, og så taubane oppover og oppover. Da var vi kommet til den store demninga -Kurobe. Her skulle vi gå over demninga til neste buss. Vi så det var blitt et forrykende vær med regnvær som smalt i bakken, og rikosjetterte oppover, og det blåste voldsomt. Vi hadde alle regnjakker, og paraplyer, men sto litt under tak og ba om godt vær. Bønnene ble ikke hørt, så vi måtte bare kaste oss ut i det. Vi var
forberedt på iskald vind da vi kom ut, men nei, 15 grader og fønvind møtte oss i døra. Det var jo deilig! Litt våt kan man jo bli med sånne temperaturer. Vi kom oss over demninga, men resultatet ble to vrengte paraplyer, og en litt skuffet Isak som minutter tidligere hadde vært så kry av sin nye paraply.

Da vi kom så langt opp det var mulig å komme (ikke til toppen), på 2450meter, var ikke utsikten mye å skrive hjem om. Det regnet og var tett tåke, og med sikt på 15 meter var det ikke mye vi så. Det var nesten litt gøy. Vi fra Nord-Norge vet jo at været rår vi ikke med, så her måtte vi gjøre det beste ut av situasjonen. Isak fant ut at en soldansen måtte være tingen, så vi fikk se uroppføring av soldansen. Etter en sånn oppvisning er vi alle overbevist om at sola snart kommer tilbake!

Veien ned på andre sida tok sin tid, og utsikten som i klarvær er overveldende, var ikke mye å skryte av. Så på ettermiddagen dro vi vår kos med retning mot Kyoto og Nara. Den lille byen Nara skal være vår base de neste dagene, og vi er alle spente på hvordan husværet som vi leier gjennom Airbnb vil være.

Til fjells

Dagen i dag ble en reisedag. Først bane inn til sentrum, og så leiting etter busstasjonen, som hadde flyttet på seg, så vi slett ikke fant den. Vi så så LOST ut at en amerikansk dame forbarmet seg over oss, og tok ledelsen, og fulgte oss helt frem til busstasjonen. Folk her er så utrolig hjelpsomme, men som den amerikanske dama sa, hvis ikke vil ikke turistene finne frem, – for mesteparten av skiltinga er kun på japansk…

Så ble det fire timer på buss, bytte til tog, og så taxi til Yamanouchi, som ligger oppi de japanske alper, ikke langt fra Nagano. Vi ankom et noe slitent hotell – eller Ryokan (japansk gjestehus) som ligger i en fantastisk liten fjellandsby med trange gater. Da vi gikk ut av taxien, sendte den lave sola de siste solstrålene inn den idylliske gata med flotte gamle trehus, og jeg forelsket meg totalt. På hotellet fikk vi installert oss på rommene som var i tradisjonell japansk stil, med papirskyvevegger, lave bord, og stoler uten bein, samt futon madrasser som rulles ut når vi skal legge oss. Stilig!

Vi er nå i et geotermisk område, dvs et område med vulkansk aktivitet, hvor det finnes utallige varme kilder, og hvor du kan se varm damp komme opp av bakken. Hotellet vårt hadde en egen spa-avdeling, med dusj, og et fint lite basseng med varmt vann. Fra en varm kilde. Vi fikk badekåper og sandaler, og tok alle en seanse i den varme kilden.

Etterpå var det leiting etter restaurant, og for en opplevelse å gå gatelangs her i mørket. Overalt var det koselige lykter som lyste opp den trange gata vi fulgte. I møte kom folk i yukata – en slags kimono (som så ut som så ut som badekåpe), og med tradisjonelle tresandaler på beina klikket de seg avgårde. De hadde nok vært eller var på tur til en Onsen – et varm kilde. Fantastisk artig å se. Må nevne at Isak, Kaisa og Olav hadde lånt seg slike sandaler, og klikket avgårde på ustødige bein nedover gata. Jeg var en smule engstelig for at de skulle forstue en ankel eller enda verre, -brekke et bein..

Vi fikk oss deilig mat, og feiret samtidig Kaisas 17 års dag. Det ble litt skåling, og med store løfter om spesiell bursdagsgave senere. En fin avslutning på en dag som hadde vært lang og strabasiøs. I morgen skal vi avgårde å besøke snøapene. Gleder oss vilt!

Hell og lykke

Hellig røyk, røkelseskar og nydelige damer i kimono møtte oss i Asakusa Kannin-tempelet. Bygget var i et stort parkområde, og vi måtte gjennom en stor mektig port for å komme inn. Bygningene var i asiatisk stil med tak som vipper opp – rikt utsmykket selvfølgelig. Hit kommer buddhister, shintoister og selvfølgelig turister. Buddhisttempelet var en gang byens eldste, men de nåværende bygninger stammer fra 1950-tallet.

Sentralt plassert inni tempelet sto en ønskebrønn (fant vi ut at det måtte være) hvor besøkende kastet i penger, og sa en bønn. Det ringlet i mynter hele tida mens vi var inne, og det var nok mange bønner som ble fremsagt. Hadde vært artig å visst hva folk ønsket; en ny duppedings? Snille barn (siden mine er så snille skulle jeg ønsket mer ville barn). At mannen er mer hjemme? eller kanskje en reise til Norge for å se Nordlyset? Hvem vet?

Utenfor tempelet på en åpen plass sto et stort røkelseskar hvor folk tente på sammenrullet papir og satte i karet. En gammel dame viftet den hellige røyken på seg, og Olav og Isak gjorde det samme. Det bringer nok lykke eller god helse eller noe sånt. Dette var også en fin plass å se på folkelivet. Kameraet kom fram, og jeg fikk tatt bilder av mange slags folk som vandret rundt, også folk som tok selffies. Det må jo være her det kommer fra. Alle skulle ha bilder av seg sjøl foran tempelet. Noen var mer «proffe» enn andre og brukte selffiestang.

Ikke langt unna sto en slags paviljong overgrodd med grønne planter som beskyttende tak, det kom ut røyk overalt, og folk satt på benker under taket. Hva var dette? En røykebule? Vi måtte undersøke. Det var ikke røyk, men kald fuktig og behagelig damp som kom ut av dyser overalt. Temperaturen sank med mange grader inni paviljongen, og vi fikk et pusterom fra varmen ute. Har enda ikke helt vendt oss til varmen her. Rundt tempelområdet krydde det av små butikker, og ungdommene våre var helt ville. Det var som å dra de baklengs ut fuglekassa, når vi voksne syns det var nok og ville videre- ikke enkelt med andre ord. Turen tilbake tok en evighet siden de tre var i shoppingmodus så til de grader…

Yokoso Tokyo

– Velkommen til Tokyo

Ja, så var vi i Tokyo. Flyturen gikk fort og smertefritt – tok bare 15 timer fra Tromsø. Men drømmen om å reise hit har vi båret på lenge. Mer enn to år. Det ble minimalt med søvn på flyturen. Vi kom hit kl 9.15 lokal tid, til overskyet vær og deilige 24 grader. Etter en våkenatt på flyet var det klart for en lang dag i Tokyo – byen som aldri sover, og som huser 12 millioner innbyggere. I hele området rundt Tokyo bor det så mye som 35 millioner mennesker – en maurtue! Den fasjonable byen er en trendsetter på så mange områder, og her finner en alt fra skyskrapere til eldgamle shintotempler, travle fiskeauksjonen, mega shoppingsentre, og utallige Michelin restauranter. Her kan man oppleve mye rart, og noe av det håper vi å få med oss de dagene vi er her. Vi starter vår Japanreise med et par dagers opphold i Tokyo, og avslutter med fem dager her etter å ha reist litt rundt med tog i sentrale deler av Japan.

Etter å ha funnet frem til hotellet, noe som gikk utrolig enkelt, så ble det to timer rett ut på soffan, og så avgårde på vår første date. – Middag med Jens og kona Kaori. Jens og jeg studerte historie sammen for snart en mannsalder siden, og det er mer enn 20 år siden vi møttes sist. Men det var ikke behov for å avtale noen «kjennetegn», for å finne hverandre i mylderet utenfor T-bane stasjonen Iidabashi. Spottet Jens med en gang – han var den samme som før. Vi ruslet oss gjennom travle gater til en trivelig restaurant, hvor vi måtte av med skoene, og sette de på oppbevaring. Så ble vi vist inn i et lite avlukke med plass til oss alle. Det var klart for et velsmakende japansk måltid, bestående av mer enn ti forskjellige småretter. Det både så og smakte fantastisk, og gammel teknikk med spisepinner måtte trylles frem. Teknikken var noe rusten, men det gikk bedre etterhvert, og mat og prat gikk unna. Timene fløy i hyggelig selskap, først med spising, så vandring gatelangs, og til slutt besøk på en coffeshop. En fantastisk første dag i Tokyo! Nå frister senga…