Tag Archives: turistattraksjon

Feb 28 2016

På gravjakt i de dødes by

Buenos Aires er kjent for kirkegården Recoleta. En kirkegård hvor mange kjente argentinske personer er stedt til hvile. Vi skulle dit på jakt etter en spesielle grav.

Vi fant frem til kirkegården, som lå ved en park 20 minutter unna hotellet. Ved inngangen til kirkegården sto et skilt som viste hvor de ulike familiegravene lå. Vi studerte kartet, men kunne ikke finne navnet Christophersen. En elektronisk søketavle var tilgjengelig, og der fant vi navnet Christopersen, men ikke Don Pedro. Vi tok en sjans, og gikk på leit. Det var snarere tenkt enn gjort. Kirkegården består av små trange «gater» med mausoleer på rekke og rad. Alle flotte, overdådige og utsmykkede. En gravplass for overklassen, eller de med makt og mye penger. De trodde nok på et liv etter døden. Vi vandret rundt i gate etter gate på vei mot området vi hadde sett oss ut. Det ble mange stopp underveis, mange mausoleer og marmorstatuer måtte beundres. Kirkegården var som en labyrint, og vi måtte kaste inn håndkleet. Her måtte vi få profesjonell hjelp. Så vi gikk tilbake til inngangen, og fikk hjelp av en eldre dame. Hun nikket gjenkjennende da hun hørte oss spørre etter Don Pedro Christophersen, og vinket oss med seg. Etter å ha snirklet seg avgårde først hit, så dit var vi framme ved Don Pedros grav, et flott stort mausoleum, hvor flere fra hans familie var gravlagt, og hvor det sto en sort minneplate om Don Pedro Christophersen som dessverre var umulig å lese.

Men vi hadde gjort vår hjemmelekse. Peter Christophersen var bare 16 år gammel da han forlot hjembyen sin Tønsberg. Han skulle reise langt, først til Cadiz i Spania, hvor han lærte seg spansk, shipping og diplomati, før han dro videre over Atlanterhavet til Buenos Aires. Han kom hit i 1871, og slo seg opp. Han giftet seg inn i to mektige argentinske familier, riktignok med et mellomrom hvor han var enkemann, men disse to ekteskapene brakte han inn i sosieteten, og han fikk hånd om enorme verdier. Han gjorde karriere innen shipping, kjøtt og korn, og grunnen til at vi leitet etter hans grav her på kirkegården Recoleta, var at Don Pedro trådte til hver gang Roald Amundsen hadde pengeproblemer, og det hadde han ofte. Hadde det ikke vært for Don Pedro, hadde nok ikke Roald Amundsen kommet seg hjem etter Sydpolferden i 1911. For mens Amundsen og hans menn ventet på frakt ut fra Antarktis, lå Fram pengelens ved kai i Buenos Aires, og kunne verken betale lønn eller havneavgift. Don Pedro ordnet opp, og skulle siden finansiere Maud-ferden, og kjøpe ut Uranienborg (hjemmet til Roald Amundsen) fra konkursboet, slik at polfareren kunne bli boende der.

For de som ikke er interessert i Don Pedro, så er kirkegården en av de store turistattraksjonene i Buenos Aires. De flotte mausoleer er en attraksjon i seg sjøl, og her ligger mange tidligere steinrike argentinere. Det er bare å følge strømmen av turister, så finner du Evita eller Eva Perons grav, den tidligere argentinske presidentfruen, kjent for sin vakre stemme og sitt engasjement for de fattige.

Som en kuriositet må nevnes at på det antarktiske kontinent, nærmere bestemt i Dronning Maud Land, mellom Axel Heibergbreen og Coopers Glaciers finnes et fjell oppkalt etter nettopp Don Pedro Christophersen, navngitt av Roald Amundsen i 1911, som en gest til den rause sponsoren. Også Fram har blitt navngitt, ikke i Antarktis, men i Paraguay. Don Pedro kjøpte et stort landområde der som han kalte Fram, da han var 82 år gammel.

Kirkegården Recoleta var det siste vi fikk med oss i Buenos Aires. Senere på dagen skulle vi starte den lange reisen hjem. Så det passet bra med et siste farvel. Vi har vært på en eventyrlig reise, hvor det meste har vært sør og polart, men med noen dager i Argentina fikk vi varmen i oss. Vi kommer hjem med mange dyrebare bilder, og minner, og etter nesten tre uker på farta gleder vi oss til å tråkke over dørterskelen hjemme i Tromsø, og få klemt våre egne pingvinunger. Takk for følget!

Utsmykning på mausoleet
Mausoleet hvor Don Pedro ler stedt til hvile
Don Pedros minneplate – dessverre neste uleselig
Nekropolis – de dødes by
Stein P. Aasheim foran fjellet oppkalt etter Don Pedro Christophersen. Jubileumsekspedisjon til Sørpolen 2011. Foto: Norsk Polarinstitutt
Jan 2 2014

Mystisk tempelby i jungelen

image
Det finnes ikke maken til monument i hele verden. Det lar seg ikke beskrive. Den besøkende nøyer seg med å betrakte det, taus og undrende.

ROBERT J. CASEY

Endelig framme vet et av de store målene ved reisen. Hit har jeg villet dra lenge. Oppleve en hel tempelby som nesten er forsvunnet i jungelen. Og for å gjøre det litt spennende for Isak og Kaisa, så startet vi avgårde hit midt på natta, med tuktuk mens det enda var mørkt, og så gikk vi innover mot tempelet med lommelykt. Det var ikke langt å gå, men vi måtte se hvor vi satte foten, for vi gikk på en hellelagt sti, som var heller ujevn. Vi plasserte oss ved et vannbasseng, slik at vi skulle få se Angkor Wat med sine mange tårn speile seg i vannet ved soloppgang. Det var nå ikke bare vi som hadde tenkt den tanken. Stort og smått peste oss i nakken, det var i det hele tatt en hel folkevandring hit, og da sola sto opp så vi hvor mange det var. Mange hundre mennesker sto og peivet med kameraer og stativer, og ville nær sagt gått over lik (i hvertfall tær) for å få gode motiver. Selv om jeg er sånn sjøl, avskyr jeg det når andre er sånn!!! Det ble lenge å stå rett opp og ned, og stå mot presset bak oss, for vi sto helt foran, flere ganger var vi på nippet til å bli dyttet ut i gjørma foran oss. Isak syns det ble lenge å vente, og humøret var nedadstigende mens sola var oppadstigende. Vi sto til sola så vidt skimtes, så ruslet vi på en improvisert kafe, og spiste frokost. Pannekaker hjalp på humøret til kameraten!

Det største religiøse monument i verden, med nesten tusen templer, spredt utover et område på 323 kvadratkilometer. Mektig, imponerende, vakkert, mystisk, fantastisk, enormt, overgrodd, storslått, ødelagt, og strålende. Robert J. Casey ble målløs da han besøkte tempelbyen Angkor i 1929, mens hos meg renner det over av ord som beskriver det jeg ser her. Jeg har lest om tempelbyen Angkor, og jeg har sett dokumentar om byen på History Channel, med det trodde jeg at jeg var forbredt på det som ventet oss, men nei! Dette overgår alt jeg har sett før. Det er snakk om enorme proporsjoner, tenk hovedtempelet Angkor Wat er hele 65 meter høyt, 25 meter høyere enn Tromsøbrua, hva gir du meg??? Hvordan var det mulig å bygge noe så mektig, og så forseggjort, for snart tusen år siden? Og hvorfor klarer ikke vi i dag med all vår kunnskap og vår teknologi å bygge noe så vakkert og storslått?

Angkor Wat er det største tempelkomplekset i tempelbyen Angkor, og er blitt et symbol på Kambodsja. Du finner det overalt, til og med avbildet på det kambodsjanske flagget. Det står på UNESCOS verdensarvliste, og UNESCO har satt i gang ulike tiltak for å ivareta anlegget. Angkor Wat ble bygget av khmerfolket på 1200- tallet, og er et hinduistisk tempel, viet guden Vishnu. Selve Angkor Wat ble bygget i løpet av 38 år, ikke lange tida for noe så storslått, mens resten av alle templer ble bygget over mange hundre år. Det er ikke bare bygningene i seg sjøl med sin utforming og dimensjoner som gjør inntrykk, det er også alle de vannvittig flotte utskjærte relieffene som snor seg bortetter vegger, og oppetter søyler.

image

Vi prøvde å være strategiske da vi la opp ruta, og ville følge den «lille» ruta på 18 km, til 5 ulike tempelområder : Angkor Wat – Banteay Kdei – Ta Prohm – Ta Keo – Bayon. Vi dro motsatt vei av det de fleste gjør, for å slippe unna hordene med folk, men vi var ikke akkurat alene på vår vei. Etter Angkor Wat dro vi videre med vår tuktuk (vi hadde leid tuktuk med sjåfør for dagen), til Banteay Kdei som er et mindre tempelanlegg. Her var vi nesten helt alene, og en buddhistisk nonne som holdt til i tempelet og lærte oss å be på buddhistisk vis med røkelsespinner som skal gi oss lykke! Så videre til Ta Prohm, som i stor grad er slukt av jungelen. Her ble deler av filmen Tomb Raider spilt inn. Og tempelet var spennende og surrealistisk med alle trærne som vokste oppå steingjerder, og ut av bygninger, men det vrimlet av folk overalt. På tur til tuktuken begynte Isak og kaisa å bli sliten, vi hadde vært på farta i 5 timer, og Kaisa sa: «Dagen går sakte når man ikke har det så greit». Så der fikk jeg den, men ho mor hadde ingen planer om å legge inn årene helt enda, men tempoet ble skrudd ned noen hakk. Vi stoppet ved et lite tempel som Isak og Kaisa ikke ville inn på. De ble igjen med Soknai, vår hyggelige sjåfør, og da jeg kom tilbake hadde begget sovnet på hvert sitt sete i tuktuken. Den tidlige morgenen hadde gjort seg gjeldende. Stakkars små. Vi spiste en rolig lunsj. Enda skulle vi være se flere templer, det beste gjensto: Bayon med kjempeansiktene, så tre timer til før barna fikk trukket sitt siste langtrukne sukk i Angkor.

Siste stopp var byen Angkor Thom, som i motsetning til tempelet Angkor Wat, var en levende by hvor det bodde folk. Byen innholdt likevel flere tempelanlegg, blant annet det flotte Bayontempelet. På et område så stort som 8 x 12 kilometer, omkranset av en vollgrav med krokodiller, bodde så mange som en million mennesker.

Hele området vitner om at her har det bodd en stor sivilisasjon. Utskjæringene på veggene forteller om ulike ritualer, viser de kongeliges gjøren og laden, krigsscener, krig mellom guder og demoner, dagliglivet, og noen scener avslører også hvordan store steinblokker ble fraktet 50 km fra steinbrudd og gjennom jungel hit til området. Hele området rundt besto av et sinnrikt system med kanaler og demninger, som sikret vann året rundt til rismarkene, og som gjorde at khmerfolket kunne få tre avlinger i året og matforsyninger til nesten en million mennesker.

Alt har en ende, på 1400-tallet begynte folket å murre, og motstanden mot kongen vokste, det brøt ut opprør. Det avanserte vanningssystemet ble ikke holdt i hevd, og forfalt, noe som resulterte i både flommer og senere tørke, med påfølgende hungerkatastrofe. I år 1431 kom selve dødsstøtet, en stor Thaihær kom og plyndret og brente Angkor, og tok med seg tusenvis av slaver tilbake til Thailand. En æra var over. Siden den gang har jungelen tatt over, i regntida blir nærmest alt levende her, røtter sprenger seg inn i steinbygningene, setter rot, vokser seg til store trær som tar innersvingen på bygningene. Fasinerende å se!

Enjoy pictures….

To trøtte sjeler på tuktuk, klokka 04.45. Kaldt var det også…
Isak fikk ikke gå opp i hovedtårnet, aldersgrensa var 12 år, veldig kjipt!
Relieff med dansende apsaraer
Kjærligheten blomstrer i Angkor Wat, et nygift par blir fotografert.
Buddhistisk nonne
Sliten kar som kan sovne overalt, også på en tuktuk.
Kjempeansikt i Bayon
Dec 30 2013

Overlevde tortur og maler overgrepene

Maleri fra S-21

Maleri fra S-21

Kun syv mennesker kom levende fra S-21, fengselet hvor Røde Khmer i årene 1975-79 førte «farlige» fanger. Fangene ble torturert til de tilsto hva det måtte være, og ble så fraktet til dødsmarkene hvor de ble brutalt drept.

Vann Nath var en av syv fanger som kom levende ut fra fengselet. Hans talent som kunstner var det som berget han i siste time. Det kom den beryktede fengselssjefen Duch for øre at fangen Vann Nath var kunstner. Vann Nath ble spurt om å male bilder av Røde Khmers øverste ledere, noe han så gjorde for å overleve. Etter at regimet falt har han malt mange malerier som viser hva som skjedde i fengselet. Malerier med grusomme fortellinger, henger i dag rundt i Toul Sleng, og gjør et uutslettelig inntrykk.

Vann Nath døde i 2011.

Småbarn ble tatt til dødsmarkene hvor livet endte da de ble slått mot et tre
De syv som overlevde Toul Sleng, Van Nath var en av dem.

Les Røde Khmers torturkammer

Les bokomtale

Les Tårer for Kambodsja

Dec 30 2013

Røde Khmers torturkammer

image

En gang strømmet glade barnestemmer gjennom disse rommene. En skole hvor ungdommer lærte gangetabellen ble gjort om til Kambodsjas mest fryktede fengsel under Røde Khmers styre i årene 1975-79.

I dag er de glade stemmene forlengst forstummet, en dyster stillhet har overtatt. Toul Sleng eller S-21 som museet også blir kalt, står i dag som et minnesmerke over de fryktelige ugjerningene som ble gjort mot Kambodsjas folk under Pol Pots styre. For alle som besøker Phnom Penh er et besøk her et must! Vi har kjørt tuktuk hit, og stiger ut foran noen store hvite slitne blokker. Vi er forberedt på dette, vi har lest om hva som skjedde i årene 1975-79, men er vi rustet til å ta innover oss det forferdelige som skjedde her?

Hit ble alle som ble oppfattet som en trussel mot det nye styret ført. Systematisk ble de torturert, dag etter dag, for å tilstå forbrytelse de ikke hadde gjort, for å angi medsammensvorne, for å avsløre nettverk som kunne tenkes å styrte det nye regimet. Fiender, kvinner, barn og menn, flest menn ble ført hit, mer enn 15000 mennesker. Bare syv overlevde. Da «avhørene» var ferdige, og fangene hadde «tilstått» ble de ført ut til dødsmarkene, hvor de ble hakket eller slått i hjel med en spade. Alt dette er omhyggelig dokumentert, gjennom tusenvis av dokumenter, foto og til og med filmer.

Vi går inn i blokk A, hvor fangene ble ført for å bli avhørt. Det er rom på rekke og rad. I de fleste rommene står en enkel jernseng, og oppå senga ligger det noen gjenstander.

I blokk B kommer vi inn i rom hvor ansiktene til ofrene stirrer mot oss. Rekke og rader med sort-hvitt portretter av menn, kvinner og barn. Over døra står et forbudsskilt, et skilt som forteller at her skal man ikke le, men ingenting er fjernere her vi går fra det ene rommet til det andre og ser bilder av alle ofrene, unge og gamle, kvinner og menn. Noen smiler litt mot kamera, mens andre er alvorlige, noen igjen ser på deg med frykt i blikket. Herregud, dette er tøft, dette er skjebner! Etterhvert ser vi bilder av mennesker som er blitt torturert, og mange døde under torturen. Dette blir i heftigste laget for Isak og Kaisa som vil ut i sola igjen. Vi setter oss på en benk utenfor, og snakker om det de har sett. Mange spørsmål, og mye jeg ikke kan svare på.

Neste blokk går jeg alene i, store klasserom som er murt igjen til mange små celler hvor fangene sov. I blokk D henger det malerier som viser hvordan fangene ble torturert. Isak og Kaisa er kommet til hektene, og er med her. Siste rommet vi kommer i viser hodeskaller som er gravd opp i massegraver ute i Dødsmarkene, som var endestasjonen for fangene som kom hit til Toul Sleng. Vi går ut igjen i solskinnet, og trenger en stund på å komme oss. Det ble mange inntrykk. Mange tar turen videre til Dødsmarkene etter Tuol Sleng, men for oss var det nok nå!

Hvem kunne gjøre slike grusomme handlinger mot andre mennesker? Dag etter dag, år etter år? Hvilke folk var fangevoktere, og torturister? Det var unge folk, helt ned i 12-års alderen. Barn og unge som var tatt fra sine familier, som var lette å forme og lette å styre. Resultatet ble en hær av fattige ungdommer som var nådeløse, som drepte for fote, og som ikke tok noen hensyn. Unge drapsmenn, men styrt av voksne uten skrupler, bakmenn som i dobbel forstand bærer ansvaret for drapsmennenes ødelagte ungdomsliv, og for alle ofrene for disse drapsmennene.

Ute på plassen foran blokk A står 14 graver. Det er de siste ofrene som ble drept den dagen Vietnamesiske styrker inntok byen, og Røde Khmer mistet sitt kvelende grep om Phnom Penh. Fengselsdirektør Duch sprang rundt den dagen og ødela bevis med en kanne bensin. Han dynket dokumenter med bensin og tente på, men mengden av beviser var enorm, og tida var knapp. Han hørte noe ynking fra cellene, fanger som enda levde. Han tok med seg bensinkanna, og gjorde som med dokumentene, 14 fanger døde under forferdelige lidelser. Duch rømte så ut på landsbygda, og under et annet navn etablerte han seg som lærer. Det skulle ta mange år før noen oppdaget hvem han egentlig var, men da var friheten over, og han har sittet i fengsel siden. Dessverre har ikke alle bakmennene måttet stå til ansvar for sine ugjerninger. De fleste har kunnet fortsette sine behagelige liv i dyre villaer etter at Pol Pots regime ble styrtet, noe som en befolkning med store sår i sin sjel er bitter over.

Les om kunstneren Vann Nath som overlevde og malte det forferdelige som skjedde i Toul Sleng

Les bokomtale

Les Tårer for Kambodsja

De 14 gravene med de siste ofrene.
Forhørsrom med en jernseng.
De mange ofrene
Mange kvinner ble fengslet
Og til og med barn fikk gjennomgå
Ikke tillatt å le.
Torturinstrumenter
Den forhatte fengselsdirektøren Duch
Ungdommer og barn ble tatt fra familiene sine og lært opp til å bli fangevoktere.
Dec 9 2013

Halongbukta hadde mer å by på

image
Vet at en tur med hurtigruta langs norskekysten er ubeskrivelig vakker hvis været er sånn noenlunde. Men å cruise rundt i Halongbukta er heller ikke å forakte. Det ble mange wow-faktorer, og til stadighet måtte kameraet opp av veska. Nå angret jeg bittert på at speilrefleksen ble igjen hjemme. Men mitt lille Sony kompaktkamera gjorde en god jobb, og med manuelle innstillinger ble til og med solnedgangen foreviget med et OK resultat.

Første dagen i Halongbukta hadde vi dis og sol, og dag nr to startet disig, og veldig tidlig for min del. Klokka 06.30 var det samling på soldekket for de som ville starte dagen med en økt Tai Chi, en asiatisk form for trening med rolige bevegelser og mye uttøyninger. Vi var ikke akkurat så mange som møtte opp til denne morgeneksersisen, men noen trøtte tryner hadde funnet veien. Bartenderen fra kvelden før hadde nå transformert seg til Tai Chi instruktør i hvit treningsdrakt. Han sto foran oss, og vi skulle gjøre etter han det han gjorde. Rart at han beholdt maska, for gjengen på dekk var ikke mye stilfulle der vi prøvde å holde balansen på en fot og samtidig veksle med å strekke ut armene mot høyre og venstre. Men det gjorde godt for både kropp og sjel å få trent og tøyd ut med panoramautsikt til sukkertoppklippene, og frokosten rett etter smakte fortreffelig.

Så var det klart for en utflukt. Vi ble loset over i en mindre båt. På med redningsvestene, og så avgårde mot en flytende liten landsby. Landsbyen besto av store flåter bundet sammen, med kafe, båtutleie, kajakkutleie, oppdrettsanlegg for fisk og skjell og bolighus for de som drev det hele. Vi fikk valget mellom kajakk eller å bli rodd inn gjennom en hule og inn i et uthulet klippeøy. Feig som vi var valgte vi siste alternativet. Det skal sies at denne dama er sjøsterk, noe jeg har bevist gjennom flere turer ombord på forskningsskipet Lance i storm og uvær uten å bli sjøsyk, men særlig svømmedyktig er jeg ikke, og jeg liker meg ikke på små båter, og en kajakk er jo da en ekstremt liten og farlig båt spør du meg!!! Hadde det vært opp til ungene så hadde det nok blitt kajakk, og jeg lovte de høytidelig at vi i Thailand skal ut å padle kajakk når sjøen er blikkstille…

Ja, så bar det da innover mot klippeøya mot en bred, men lav hule, i robåt. Da vi var inni hulen var det så lavt at vi kunne ta i det knudrete taket over oss. Det ble litt mørkere, og så så vi lyset på andre sida, og rodde ut i en innsjø fullstendig omringet av fjell. Veldig flott. Vi var selvfølgelig ikke alene, men hvorfor ikke dele på godene?Hadde jeg villet være alene på en øy, så hadde jeg ikke reist til Asia, men en avsidesliggende øy på Finnmarkskysten. Jeg syns det er hyggelig med folk, og er fortsatt skuffet over at vi ikke har sett folk helt sammenstimlet på denne Asiaturen vår.

Klippene rundt var steile, noen var helt uten vegetasjon og gikk rett opp. Her så vi apekatter som klatret i klippene, og etterhvert så vi aper i trærne rundt også . Artig å se. Det var voksne apekatter, og små unger. De svingte seg mellom trærne som vokste i de bratte klippene, og de klatret i de bare klippene. De kranglet i tretoppene, så hele trærne ristet, og de kom ned til oss ved båten for å tigge om bananer. Vi fikk sett de på nært hold. Og jeg kan love at apekatter er bra underholdning for både store og små, kunne gjerne vært her hele dagen og sett på disse underlige skapningene.

Da vi kom ut fra øya, og til den flytende landsbyen, tittet sola frem, og resten av dagen var vi velsignet med sol som skinte gjennom disen. Vi har i det hele tatt hatt mye bra vær så langt, to dager med regn i Yangshuo, og et par dager overskyet, og resten har vært solskinnsdager. Da skal man ikke klage! Resten av turen tilbrakte vi på dekk på båten vår, Kaisa tegnet, mens Isak spratt litt rundt slik han pleier. Vi gjorde lekser, og spilte kort, og hadde enda et fantastisk måltid med utallige småretter, før det var dags å gå planken for å komme seg i land igjen. Turen vår i Halongbukta var over.

Nov 20 2013

Den forbudte by

Det er ikke mye forbudt ved den forbudte by lenger. En by som var stengt for vanlige folk inntil 1925. I dag Kinas mest besøkte attraksjon.

I over 500 år var den forbudte by keiserens residens, og sentrum for den kinesiske sivilisasjon. Gugong (Det gamle palasset) som det egentlige navnet er, står på UNESCOs verdensarvliste, og vi kom inn hit via den himmelske freds port, under et enormt portrett av Mao.

Her var det bare å sette av god tid. Byen er ikke gjort i et sveip. Vi snakker om verdens største palasskompleks da det sto klart i 1420. I 14 år hadde en million arbeidere stått på for å få ferdig palasset, som består av mange mindre palass med etter sigende 9999 rom. Det er altså snakk om store bygg, og mange bygninger, omkranset av store åpne plasser og store hageanlegg. Langt å gå hvis man vil se mye, så dette er dagen for gode spasersko og ekstra bensin i sekken. Vi manglet bensin i sekken, og det var tabbe, for alt er selvfølgelig overpriset på de små kioskene i den forbudte by…

Her finnes palass på palass, overdådige palass med overdådige navn, hør bare:
Palasset for høyeste harmoni, hovedbygget
Palasset for miderste harmoni, keiserens påkledningsrom Palasset for bevaring av harmoni, bankett- og rettsal
Palasset for himmelsk renhet, keiserens sovekammer
Palasset for forening og fred, keiserinnens tronsal
Palasset for jordisk stillhet, bryllupskammeret!!!
Paviljongen for utbedrende rettferdighet
Palasset for forfedrenes tilbedelse, offersted til forfedrene Og sist men ikke minst,
Palasset for evig harmoni, hvor kvinnene holdt til. Her levde mange kvinner, keiserinner, og konkubiner hele sitt liv innenfor murene. For mange var det nok et fengsel, men for et fengsel. Snakk om å bli holdt i et forgylt bur.

Det er mye historie i veggene her, mye dramatikk har skjedd, intriger, branner, slag, og henrettelser har skjedd innenfor disse murene. Så filmen Slaget om den forbudte by, som handler om intriger i palasset, og som er filmet nettopp her. Verdt å se for de som tar turen hit. I Palasset for himmelsk renhet, hvor keiser Jiaqing hadde sitt sovekammer, utspant det seg i 1542 et drama på liv og død. Keiser Jiaqing var en sadistisk jævel, og en av hans konkubiner som var blitt utsatt for særdeles bestialsk mishandling ledet an i en konspirasjon for å drepe keiseren mens han sov. Sammen med andre konkubiner forsøkte hun å kvele ham med et silketau. Knuten gikk opp, og keiseren våknet. Alle de 16 kvinnene som var med på konspirasjonen ble brutalt henrettet og partert offentlig.

Vi vandret rundt i mange timer, og hver gang vi gikk opp en marmortrapp sa Isak: «marmor minner meg om farmor.» Så herved sendes en hilsen til farmor i Stokmarknes! Vi tok for oss flere innendørs utstillinger, en utstilling om klokker/urverk blant annet. Her skulle jeg ikke få ungene ut igjen, mange hundre klokker i alle størrelser fanget tydeligvis interessen, og de gikk og tok bilder av alle klokkene, eller i hvertfall NESTEN alle klokkene. Vi så også en utstilling med smykker, og vi så den fantastiske Nine dragon Wall, pluss flere hager. Er imponert over Kaisa og Isak som holdt det gående i fire og en halv time, nesten lenger enn jeg hadde tålmodighet til. Det var selvfølgelig mye mer å se, men det får da være grenser. Må si at det var overdådig, og MYE større enn jeg hadde forestilt meg. Og alltid spennende å gå rundt på steder med historisk sus. Gjør meg ydmyk både å se hva som er lagt ned av arbeid i å bygge hele komplekset, og å vite litt om alt som har skjedd her.

Dette var forøvrig vår siste kveld i Beijing, og vi benyttet sjansen til å se et akrobatikk-show. Det var fantastisk å se, og alle tre koste seg på forestillinga. Synd å dra, nå når vi er så blitt så vant med å suse rundt med t-banen. Vi har hatt noen fine dager, og hver eneste dag har vi hatt strålende solskinn, smogen som vi fryktet ble borte med vinden. Temperaturen har variert mellom 12 og minus 2 grader, og det har vært noen dager med iskald vind. I morgen setter vi oss på toget sørover mot varmere strøk: området Guilin/Yangshuo.