En gang strømmet glade barnestemmer gjennom disse rommene. En skole hvor ungdommer lærte gangetabellen ble gjort om til Kambodsjas mest fryktede fengsel under Røde Khmers styre i årene 1975-79.
I dag er de glade stemmene forlengst forstummet, en dyster stillhet har overtatt. Toul Sleng eller S-21 som museet også blir kalt, står i dag som et minnesmerke over de fryktelige ugjerningene som ble gjort mot Kambodsjas folk under Pol Pots styre. For alle som besøker Phnom Penh er et besøk her et must! Vi har kjørt tuktuk hit, og stiger ut foran noen store hvite slitne blokker. Vi er forberedt på dette, vi har lest om hva som skjedde i årene 1975-79, men er vi rustet til å ta innover oss det forferdelige som skjedde her?
Hit ble alle som ble oppfattet som en trussel mot det nye styret ført. Systematisk ble de torturert, dag etter dag, for å tilstå forbrytelse de ikke hadde gjort, for å angi medsammensvorne, for å avsløre nettverk som kunne tenkes å styrte det nye regimet. Fiender, kvinner, barn og menn, flest menn ble ført hit, mer enn 15000 mennesker. Bare syv overlevde. Da «avhørene» var ferdige, og fangene hadde «tilstått» ble de ført ut til dødsmarkene, hvor de ble hakket eller slått i hjel med en spade. Alt dette er omhyggelig dokumentert, gjennom tusenvis av dokumenter, foto og til og med filmer.
Vi går inn i blokk A, hvor fangene ble ført for å bli avhørt. Det er rom på rekke og rad. I de fleste rommene står en enkel jernseng, og oppå senga ligger det noen gjenstander.
I blokk B kommer vi inn i rom hvor ansiktene til ofrene stirrer mot oss. Rekke og rader med sort-hvitt portretter av menn, kvinner og barn. Over døra står et forbudsskilt, et skilt som forteller at her skal man ikke le, men ingenting er fjernere her vi går fra det ene rommet til det andre og ser bilder av alle ofrene, unge og gamle, kvinner og menn. Noen smiler litt mot kamera, mens andre er alvorlige, noen igjen ser på deg med frykt i blikket. Herregud, dette er tøft, dette er skjebner! Etterhvert ser vi bilder av mennesker som er blitt torturert, og mange døde under torturen. Dette blir i heftigste laget for Isak og Kaisa som vil ut i sola igjen. Vi setter oss på en benk utenfor, og snakker om det de har sett. Mange spørsmål, og mye jeg ikke kan svare på.
Neste blokk går jeg alene i, store klasserom som er murt igjen til mange små celler hvor fangene sov. I blokk D henger det malerier som viser hvordan fangene ble torturert. Isak og Kaisa er kommet til hektene, og er med her. Siste rommet vi kommer i viser hodeskaller som er gravd opp i massegraver ute i Dødsmarkene, som var endestasjonen for fangene som kom hit til Toul Sleng. Vi går ut igjen i solskinnet, og trenger en stund på å komme oss. Det ble mange inntrykk. Mange tar turen videre til Dødsmarkene etter Tuol Sleng, men for oss var det nok nå!
Hvem kunne gjøre slike grusomme handlinger mot andre mennesker? Dag etter dag, år etter år? Hvilke folk var fangevoktere, og torturister? Det var unge folk, helt ned i 12-års alderen. Barn og unge som var tatt fra sine familier, som var lette å forme og lette å styre. Resultatet ble en hær av fattige ungdommer som var nådeløse, som drepte for fote, og som ikke tok noen hensyn. Unge drapsmenn, men styrt av voksne uten skrupler, bakmenn som i dobbel forstand bærer ansvaret for drapsmennenes ødelagte ungdomsliv, og for alle ofrene for disse drapsmennene.
Ute på plassen foran blokk A står 14 graver. Det er de siste ofrene som ble drept den dagen Vietnamesiske styrker inntok byen, og Røde Khmer mistet sitt kvelende grep om Phnom Penh. Fengselsdirektør Duch sprang rundt den dagen og ødela bevis med en kanne bensin. Han dynket dokumenter med bensin og tente på, men mengden av beviser var enorm, og tida var knapp. Han hørte noe ynking fra cellene, fanger som enda levde. Han tok med seg bensinkanna, og gjorde som med dokumentene, 14 fanger døde under forferdelige lidelser. Duch rømte så ut på landsbygda, og under et annet navn etablerte han seg som lærer. Det skulle ta mange år før noen oppdaget hvem han egentlig var, men da var friheten over, og han har sittet i fengsel siden. Dessverre har ikke alle bakmennene måttet stå til ansvar for sine ugjerninger. De fleste har kunnet fortsette sine behagelige liv i dyre villaer etter at Pol Pots regime ble styrtet, noe som en befolkning med store sår i sin sjel er bitter over.
Les om kunstneren Vann Nath som overlevde og malte det forferdelige som skjedde i Toul Sleng
Les bokomtale
Baltos reise 
1 kommentar