Jul 14 2016

Exit Japan

Da nærmer det seg slutten for vår Japanreise. To uker gikk sannelig fort, men vi fikk sett og opplevd mye. Vi har alle våre favorittopplevelser. Isak syns besøket hos snøapene var det beste, tror han følte seg hjemme blant disse skapningene som turnet rundt både høyt og lavt. Kaisa likt shoppinga, for hun fant tegnesaker og rare klær hun med striper, snøring og ører på. Kattekafe skåret også høyt, og nærkontakt med rådyr, dyrekjær som hun er. Sjøl syns jeg templene var fantastiske. Ikke for at jeg er så religiøs, men bygningene var praktfulle med sine mange flotte utskjæringer og detaljer, og så er det alltid mye artige folk å se der. Folk vi møtte gjorde også turen spesiell, møtet med Jens og Kaori, den hyggelige dama på Nozaru hotell, ungjenta Rutsu, og besøket hos Takako og familien. Mange fine møter og mange gode samtaler.

Ellers var Japan et utrolig lett land å reise i, for den som spør seg for. Det var enkelt å finne frem med tog og t-bane, ved å følge skilter eller spørre seg for på billettkontorene. Fikk alltid hjelp, og anvisninger om hvilket tog og hvilken plattform vi skulle på. Hadde laget et reiseplan, med adresser på engelsk og japansk, med små kart (t-banekart) og bydelskart, samt med anvisninger om hvor vi skulle gå. Det var veldig greit. Der sto også reisetider for aktuelle dager vi skulle med tog, osv, og liste over aktuelle severdigheter med åpningstider, og hvilken bane vi skulle ta dit. Folk var også utrolig hjelpsomme hvis vi så litt Lost ut, og viste oss gjerne veien.

Til tross for alle folkene, så ble det aldri trengsel. De hadde systemer som gjorde at alt gikk så smidig, og de holdt alltid høflig avstand. Det var rent og pent overalt, så aldri noe søppel, og toalettene var en fryd, med oppvarmet sete (helt unødvendig i denne varmen), og med kontrollpanel, så man kunne spyles både foran og bak, og i tillegg sette på musikk eller lyd som «kamuflerte» andre sjenerende lyder. Veldig fiffig!

Hva mer? Trygt! Japan er vel et av verdens tryggeste land å reise i. Lite kriminalitet, og overfall og ran skjer nesten ikke i det hele tatt. Men ulykker kan skje, og Japan har vært rammet av flere naturkatastrofer som jordskjelv, vulkanutbrudd og tsunamier. En sikkerhet er alltid å laste ned en app fra Norsk Luftambulanse, og så melde fra hvor en reiser, og tidspunkt. Dermed får vi beskjed på SMS hvis noe skjer i nærheten av der vi er. Veldig greit, for på reise er det ikke alltid man følger med på nyhetene.

God mat. Vi spiste ute hver dag, og fikk prøvd oss på ramen (japanske nudler), sushi og andre risretter og småretter. Veldig mye godt, og sunn mat!!! Vi lagde frokost sjøl, og av og til kvelds, og supermarkedet hadde et vell av forskjellig mat. Mye ferskvarer og grønnsaker og frukt, men noe annet enn fint brød hadde de ikke.

Drikke: det ble mye vann, og det kan drikkes fra springen, ellers var ingefærøl en høydare. God juice fikk vi overalt, og iste, både grønn te og Oolongte lesket godt i varmen (men måtte ha en kjapp tilvenning). God kaffe var det vanskelig å finne i følge Kirsten, så hun lyste opp når hun så Starbucks. Vin ble det av og til på oss voksne, og så fikk vi smakt kald sake- risbrennevin, som var veldig god, hos vår venninne på hotellet i Yamanouchi.

Det å reise med Isak og Kaisa er alltid gøy. Denne gangen var også Kirsten og Olav med, og det funket over all forventing. Det var hyggelig å være to voksne, og slippe alt ansvaret alene, og ikke minst det å ha en å prate med. Ungdommene visste vi jo kom godt overens, og det ble mye ablegøyer med dem. I det hele tatt turen var veldig vellykket, og frister til gjentakelse!!! 🙂

Takk for reisefølget!

Yamanouchi var den fineste plassen vi besøkte. Anbefales!

Isak digger apene i Yamanouchi

Fushimi Inari tempelet

Nye klær gjorde lykke

Kveld i Hiroshima

kontrollpanel på do

Miyajima

Shibuya, Tokyo

Deilig mat

Gjengen takker for seg!

Jul 7 2016

Min venns mammas venns datters bror har en katana

Hva er en katana, og hvem har en katana?

Det må dere finne ut. Vel, nå har det seg sånn, at disse ungdommene som ellers styrer unna det meste av butikker (spesielt klesbutikker), vil innom alle suvenirbutikker på vår vei. Artig det, mye å se, men det tar TIIIIID, og for en utålmodig mamma, så er det en tålmodighetsprøve. Så i dag skulle de få gå i suvenirbutikk så det holdt; Kyoto Handicraft Center, med syv etasjer. Der skulle de få shoppe til de droppet! Og det gjorde vi alle. Det var så mye fint, alt fra kimonoer, til keramikk, steintøy, glass, lakkvarer, smykker, tekstiler, kunsttrykk og katana, som sto øverst på Isaks ønskeliste. Den blinket mot oss, elegant, med flott mønster gravert i bladet, og med en utrolig stilig slire med ornamenter. Isak så den og det var kjærlighet ved første blikk. Som tilbehør måtte han kjøpe jika tabu, -ninjasko. Vi andre fant også mye fint, keramikkkrus, silkekimono, japanske dukker, ninjasokker, matboks i flere etasjer, og yukata- en slags slåbrok.

Vi dro derfra med flere fulle poser. Veldig upraktisk når neste stopp var Fushimi Inari tempelet, hvor vi skulle gå opp et lite fjell (eller kanskje heller en ås). Men alt er så tilrettelagt i Japan. På hver eneste togstasjon er det oppbevaringsbokser, hvor vi kan stue unna pikk-pakk før vi legger i vei til en severdighet.

Vi kom nesten litt sent, dagen var på hell. Sola sto lavt, og sendte gyldne stråler som traff tempelet. Veldig vakkert! I tempelområdet var det flere flotte røde bygninger, og det som gjorde mest inntrykk var å gå inn i «gaten» av torii-porter. Porter av runde tømmerstokker, malt sorte og røde som sto så tett at de dannet en tunnel. På vei innover så vi bare en rød tunnel, men da vi snudde oss og så andre veien, så vi ulike japanske tegn på hver stolpe. Vi gikk gjennom «tunnelen» til vi kom ut i en skog, og vi gikk oppover og oppover. Da vi snudde skimtet vi en knallrød sol mellom trærne. Det var tid for solnedgang, som kun varer noen få øyeblikk på disse breddegrader. Før vi fikk sukk for på oss var sola borte og det begynte å mørkne. Vi snudde, gikk tilbake, og knallsultne som vi var ble vi sjanghaiet inn på en liten bar (fordi alle andre spisesteder var helligdags-stengt). Vi fikk servert grillet snacks, små, små porsjoner, men så utrolig godt, at vi bare måtte bestille mer og mer og mer, til bartenderens store glede og frustrasjon. Plutselig fikk han det forferdelig travelt med både grilling og servering. Etterpå fulgte han oss ut på gata og takket for at vi kom innom. Kanskje hadde vi reddet kveldens omsetning?

Til slutt; hvem har en katana? Sett fra Kaisas synspunkt?

…. Svaret er Isak, og hva er en katana? Et ninjasverd….

Shopping

Samurai kostyme

Fushimi Inari Tempelområdet

Torii-portene

Isak med sin katana, -ninjasverd

Jun 29 2016

Yokoso Tokyo

– Velkommen til Tokyo

Ja, så var vi i Tokyo. Flyturen gikk fort og smertefritt – tok bare 15 timer fra Tromsø. Men drømmen om å reise hit har vi båret på lenge. Mer enn to år. Det ble minimalt med søvn på flyturen. Vi kom hit kl 9.15 lokal tid, til overskyet vær og deilige 24 grader. Etter en våkenatt på flyet var det klart for en lang dag i Tokyo – byen som aldri sover, og som huser 12 millioner innbyggere. I hele området rundt Tokyo bor det så mye som 35 millioner mennesker – en maurtue! Den fasjonable byen er en trendsetter på så mange områder, og her finner en alt fra skyskrapere til eldgamle shintotempler, travle fiskeauksjonen, mega shoppingsentre, og utallige Michelin restauranter. Her kan man oppleve mye rart, og noe av det håper vi å få med oss de dagene vi er her. Vi starter vår Japanreise med et par dagers opphold i Tokyo, og avslutter med fem dager her etter å ha reist litt rundt med tog i sentrale deler av Japan.

Etter å ha funnet frem til hotellet, noe som gikk utrolig enkelt, så ble det to timer rett ut på soffan, og så avgårde på vår første date. – Middag med Jens og kona Kaori. Jens og jeg studerte historie sammen for snart en mannsalder siden, og det er mer enn 20 år siden vi møttes sist. Men det var ikke behov for å avtale noen «kjennetegn», for å finne hverandre i mylderet utenfor T-bane stasjonen Iidabashi. Spottet Jens med en gang – han var den samme som før. Vi ruslet oss gjennom travle gater til en trivelig restaurant, hvor vi måtte av med skoene, og sette de på oppbevaring. Så ble vi vist inn i et lite avlukke med plass til oss alle. Det var klart for et velsmakende japansk måltid, bestående av mer enn ti forskjellige småretter. Det både så og smakte fantastisk, og gammel teknikk med spisepinner måtte trylles frem. Teknikken var noe rusten, men det gikk bedre etterhvert, og mat og prat gikk unna. Timene fløy i hyggelig selskap, først med spising, så vandring gatelangs, og til slutt besøk på en coffeshop. En fantastisk første dag i Tokyo! Nå frister senga…

: Japansk mat

: Framme i Japan

: Shopping med Kaori

: Gamle studiekamerater

Feb 21 2016

En natt med pingviner

Med ett husker jeg hva som er Antarktis – stillheten

Disse ord oppsummerer Monica Kristensens opplevelse av Antarktis. Vel, jeg kan ikke si det samme etter å ha tilbrakt en natt på land. Midt i en pingvinkoloni er det ikke mye stille, selv ikke om natta. Trodde de sov da, men nei, det var skvaldring, kjekling og skriking. Ikke hele tida, men akkurat så ofte at jeg våknet til med et rykk i det jeg var i ferd med å duppe av. Vi hørte også en rumling til stadighet, og det var store isbreer i nærheten som kalvet. Da jeg omsider sovnet drømte jeg om pingviner. Hvilken herlig opplevelse! Tror vi kan si at jeg fikk max uttelling for natta på land.

Vi gikk i land på Petermann Island, en øy som ble oppdaget av en tysk sommerekspedisjon i 1872-73. Øya fikk navnet etter August Petermann som i sin tid startet det anerkjente geografiske tidsskriftet Petermann Mitteilungen. Petermann er en av de mange som har fått oppkalt et sted i Antarktis etter seg, uten å ha vært der sjøl. På østsida av øya står en argentinsk nødstasjon, ellers er det flust med pingviner her, adeliepingviner og bøylepingviner, også kalt eselpingviner fordi de høres ut som et esel som skriker.

Jeg var blant de få heldige som ble trekt ut til å tilbringe en natt på land – heldiggrisen! Og hadde gledet meg veldig. Vi fikk ha med oss en liten ryggsekk med varme klær og kamerautstyr. På grunn av de strenge restriksjonene, så var det strenge rasjoner for den tida vi skulle være på land, en flaske vann og en energibar. I samme vending må nevnes av vi ikke skal levne noe «fotavtrykk», som søppel, sigarettsneiper (røyking forbudt på land), og ikke nummer en eller to. Harde bud! Så viktig med dobesøk før vi gikk i land. Og for nødstilfelle hadde vi en Porta Potti et stykke unna leiren som lå i le bak en stor levegg av snø som var bygd opp for anledninga.

Vi ble skysset ut på kvelden etter middag, og med hver vår sovepose gikk vi i land. Vi fikk hver vår slede med telt og liggeunderlag som skulle trekkes opp til leirplassen. En engelskmann kommenterte at nå får vi prøve oss på å være trekkhund. I mitt stille sinn tenkte jeg at nå får vi prøvd oss på å være Scott. Godt jeg ikke sa det høyt, det kunne kanskje skapt dårlig stemning. Vi satte opp våre egne telt, og jeg fikk hjelp siden min romvenninne ikke var kommet enda. Da hun kom, viste det seg at hun ville sove med en annen tysk kvinne hun kjente, dermed skulle jeg dele telt med en kinesisk dame, men heller ikke hun ville dele telt med meg, men ville heller skvise seg inn med to andre kinesere, så dermed fikk jeg et helt telt for meg sjøl, hvilken luksus.

Det var litt yr i lufta, og skylaget lå lavt. Det mørknet, men vi tok oss en gåtur bortetter mellom pingvinene. De var yre og i slaget, de sprang i mellom, full fart, to eller tre i følge, og noen la seg på magen og padlet av gårde. Fantastisk artig å se, høre og lukte disse morsomme skapningene.

Alt er ikke idyll, rovfuglene er aldri langt unna. De står parate, speider, og venter. Med en gang en unge ser forlatt ut er de der. Nå er pingvinungene blitt så store, at det helst er de svake ungene de klarer å ta. Sørjoens skarpe blikk har over tid merket seg hvem av ungene som har fått mye mat, og hvem som ikke har det. Disse siste blir byttet. Da vi var ute og gikk på kvelden så vi mange døde pingviner, noen blir spist med det sammen, mens mange får ligge, fryser til, og er mat til hardere tider.

Natten forløp uten for mye søvn, og da jeg våknet halv fem om morran var det tett tåke, og dårlig sikt. Jeg la meg igjen, og klokka seks tørnet jeg ut av teltet. Jeg ruslet litt unna leiren, og fikk meg en stund alene med en enslig Adeliepingvin som sto på en stor svart klippe. Den sto bare og speidet, kanskje var den ikke helt våken enda. Vi fikk en liten stund sammen i tosomhet, før to litt rocka adeliepingviner kom springende i full fart forbi, begge med tøff sveis, i ferd med å miste dunet på hodet, og begge hadde derfor litt pussige oppsyn. De sprang om kapp, og da den ene så den andre dro fra, la han seg på magen og padlet avgårde etter. Det gikk fort, og snart var ham forbi konkurrenten. For oss besøkende var det så tid for å pakke ned leiren, og dra ned sledene ned til landingsplassen hvor polarsirkelbåtene ventet. Vi takket for oss, og vinket farvel til de fastboende. Vår amundsennatt med pingviner var over, en uforglemmelig natt!

: Klar for Amundsennatt på land

: Pingvinspor

: Sleden er pakket

: Venter på skyss ut til Hurtigruten

: Rock n’roll

: Dagen derpå, vakkert da tåka letta!

Feb 12 2014

Tilbakeblikk

Ja, da har vi fått vært litt hjemme, og har fått summet oss. Det ble en stor overgang fra det enkle livet hvor vi levde i nuet, til å måtte forholde oss til arbeid, skole, timeplaner, regninger, treningstider, besøk, og ikke minst MIDDAGER hver dag. Nei, gi meg en meny, hvor jeg kan få velge dagens middag!

Bortskjemt på 10 uker, JA! Og det å skulle ha fokus på mange ting på en gang krever sin kvinne og mann her hjemme! Ikke rart vi koste oss underveis, vi hadde bare en ting vi skulle gjøre i løpet av dagen, så vanligvis var det ikke altfor hektisk da vi var på reisefot. Vi tok tida tilbake!

PLANLEGGING OG BOOKING
Er ellers glad for at vi hadde hele turen klar på forhånd. Alle overnattinger var booket, og flybilletter bestilt. Underveis ordnet vi bare bussturer, og korte båtturer. Ikke så fleksibelt, men så deilig å slippe å bruke en halv dag på tregt nett for å lete etter overnatting eller flybilletter. Møtte fortvilte reisende som hadde funnet ett ledig hotellrom på Koh Chang, som de måtte betale veldig dyrt for, fordi det var høysesong og fullt overalt. De hadde bare overnatting for de første tre dagene, og måtte så på leit igjen. Det slapp vi.

I dag er det også enkelt å se hva man går til på nettet, det være seg hotels.com, airbnb.com, eller andre. Her ligger det detaljerte beskrivelser, med kart, bilder og tilbakemeldinger fra gjester. Vi fikk ingen store overraskelser underveis. Det å bo på små gjestehus, pensjonater eller hjemme hos folk gir også en helt annen opplevelse, vi ble godt ivaretatt der vi bodde, og det var sosialt, og hyggelig å bli kjent med vertsskapet.

Vi dro også på flere turer med private guider og sjåfører og det var en ny opplevelse for oss. Alle guidene var hyggelige, og det gjorde at vi lærte så mye mer enn hva vi ellers ville gjort. Med egen sjåfør kunne vi stoppe der vi ønsket underveis, noe annet enn å sitte i en fullstappet buss, selv om det også hadde sin sjarm. Vi var i det hele tatt med på mange både organiserte og mer uorganiserte turer. Når vi først reiste så langt, så var det om å gjøre å få sett og gjort ting!

BY OG LAND
Vi var på farta i ni og en halv uke, det var lenge nok, kanskje kunne vi kuttet ned et par uker, men tror at det ble sånn fordi svigermor døde, og det ikke var helt det samme lenger å være på tur. Ellers var det greit å ha god tid de ulike stedene. Flere steder skulle vi gjerne vært lenger, som Yangshuo, og Sapa. Vi var lenge i storbyen Hanoi, og kunne kanskje kuttet ned, men det er lett å se i ettertid. Så lenger tid på små plasser og kortere tid i storbyer er kanskje noe vi gjør neste gang vi reiser. Det var godt med to badestopp, og kanskje kunne vi i løpet av den tida hatt flere time-out med rolige dager og badeliv. Samtidig er det ikke badelivet vi husker best, men de dagene vi var i farta og i aktivitet.

SKOLEARBEID
Vi gjorde skolearbeid underveis. Vi var godt forberedt, og hadde med oss pensum i hefter + skannede skolebøker på ipad. Vi jobbet litt i rykk og napp, og tabben var at vi bare hadde en ipad, vi skulle hatt to! Ellers passet vi på å snakke litt engelsk hver kveld om hva vi hadde sett og opplevd den dagen, og det funka bra! I det store og hele kom vi oss gjennom kjernefagene, mens enkelte fag ble nedprioritert som samfunnsfag, men som Isak og Kaisa likevel fikk med seg i rikt monn i de landene vi besøkte, bare om andre emner enn skolepensumet.

Apropos skole, så fikk vi et godt innblikk i skolesituasjonen i Kambodsja, som i dag 35 år etter Pol Pots styre fortsatt ikke er kommet seg på beina. Det er for få lærere, for få skoler og for få lærebøker. Dette tror jeg Isak og Kaisa ble opptatt av, og det berørte dem. De er etter at vi kom hjem mye mer fokusert på skolearbeid!!!

BAGASJE
Det ble mye pakking, ut og inn av ryggsekkene. Slitsomt. Neste gang vi skal avgårde, så blir det trillekoffert og ikke ryggsekk. Altfor uoversiktlig med ryggsekk, og i køer på alle grenseovergangene og på flyplassene, hadde det vært så mye enklere å hatt en koffert på hjul. Så med mindre en skal på trekking i fjellene, så er koffert å foretrekke. Vi kunne forresten spart oss for en del ting og tang vi dro på, hadde sikret oss på bauger og kanter med dingser og diverse, og sånt veier og tar plass!!!

INNKJØP OG FORSENDELSER
Vi kjøpte oss en del ting og tang og klær underveis. Ikke sånn at vi dro på shoppingsentre, men det var så mye fine håndlagde ting å kjøpe. Vi hadde også bestilt oss klær på nettet som ventet i Beijing da vi kom dit. Det ble etter hvert mye å dra på, og vi sendte tre pakker hjem i løpet av turen. Kostet ca 300 kr for å sende en pakke på 7-8 kg med sporing. Den første pakka kom til Tromsø to måneder etter at den ble sendt fra Kina. Nå venter vi bare i spenning på de to andre pakkene.

NYE MENNESKER?
Har turen forandret livet vårt? Har vi lært noe? Har vi blitt mer bevisste på forskjeller og urettferdighet i verden? Jeg tror at vi lærte mye om hva krig gjør, både direkte med mennesker, og samfunnsmessige konsekvenser. Fengslet Toul Sleng vitnet om det, og på vår tur i jungelen lærte vi om konsekvensene av kjemisk krig. Opptøyene i Bangkok viste at også i dagens Asia er det uroligheter, og at det kan ulme under overflaten. Norge blir en fredelig plett i sammenligning. Vi har også sett de store forskjellene på folk der og her, en aha-opplevelse for Isak og Kaisa. De var nok opptatt av hvor lite folk hadde, og alt vi har er overveldende i forhold til det.

Ellers hadde jeg vel håpet at vi skulle få fokus på et enklere liv, uten å skulle HA noe hele tida. Men det var så mye fint å kjøpe underveis, at vi ble konsumenter i enda større grad enn hjemme. Når det samtidig var måten å berge dagen for en eldre kvinne som ville selge et veggteppe hun hadde sydd på i mange uker, så føltes det riktig å kjøpe teppet. Og sånn opplevde vi det vel over hele fjøla. Ved å kjøpe lokalproduserte produkter så støttet vi folk der vi var. Et dilemma når vi tenker på at vi må få ned vårt forbruk…

BLOGG
Så sum summarum så er vi glade og takknemlige for at vi fikk dra på vår store reise. Den ble bra på så mange måter, mye takket være all tid vi la ned i planlegginga. En annen god ting var bloggen, en fin måte å skrible ned opplevelsene våre på, og samtidig få fortalt de hjemme om hvor vi var. Samtidig blir den i ettertid en dagbok og minnebok over opplevelsene våre. Turen innfridde forventningene, og vi er alle enige om at vi vil avgårde på tur igjen, en kortere tur, i en sommerferien, og ikke midt i skoleåret. Det er fortsatt Asia som er målet, Isak og Kaisas drøm er Japan, far vil til Thailand, og mor vil tilbake til Yangshuo. Vi får se hva det blir til 😄

Jan 8 2014

Bursdagsfeiring i Bang Bao

Vi ble sannelig invitert i bursdagsfeiring her om dagen, og til hvem? Vi klarte ikke å huske navnet, men det var mannen til Puu som fylte år. Og det skulle vise seg at han het Mike, engelskmann som drev et dykkerforetak på Koh Chang, og Puu var dama som holdt orden på den flotte leiligheta vi bodde i, i Bang Bao. Ryktene ville ha det til at det var grillparty på den lille kafeen som Puu driver. Veldig trivelig å bli invitert, og vi dit på kvelden.

Grillinga var i full gang da vi kom, og vi ga en flaske vin og en mini-kake med bilde av Ole Brum på- eller Vinnie the Poo, som han heter på engelsk. Det falt i smak for mannen til Puu!!! Det kom til mye folk etter hvert, mange utenlandske mannfolk i følge med thailandske damer. Stemninga var god, for ikke å snakke om maten, det kom den ene småretten etter den andre på bordene, og mye deilig grillet mat, både biff, kylling og diverse sjømat. Og så var det som seg hør og bør, stor kake med lys, i stemt med «Happy birthday to you». Vi var jo litt spent på om en bursdagsfeiring her i Thailand ville være annerledes enn hjemme, men fikk oppleve at det var nokså likt. God mat, kake med lys, bursdagssanger og god stemning! Skål!

Dec 28 2013

Mye rart vokser i trærne

Ananas, mango, kumquat, appelsiner, durian, klemmentiner, kokosnøtter, melon, papaya, bananer, carambol, rambutan, pitahaya

På vår vei fikk vi se, plukke og smake mange slags frukter og grønnsaker som vi kjente til pluss en del vi ikke har sett eller hørt om før. Sør i Kina plukket vi solmodnede appelsiner, klemmentiner og en liten sitrusfrukt som skulle spises med skallet på, og som het noe sånt som kumquat. Den søte smaken sitter i skallet, og frukten dyrkes i dag i subtropiske strøk over hele verden, men stammer opprinnelig fra nettopp området vi var i. Navnet kumquat kommer fra et kantonesisk ord som betyr «gyllen appelsin» og vokser på små trær som kan bli 2-4 meter høye.

På landsbygda utenfor Hanoi så vi våre første banantrær! De skulle bli de første i en lang rekke av banantrær, som tydeligvis vokser overalt både nord og sør i Vietnam, og videre i Kambodsja. Bananene er små, og full av smak, noe annet enn den forvokste smakløse bananen vi får i fruktdisken på Rema 1000.

Sør i Vietnam på stranda på Phu Quoc, var det god tilgang på frukt. Her vandret det små, slanke, sterke og iherdige kvinner som solgte mange typer frukt. Vi ble faste kunder hos ei flott dame, som solgte oss bananer, meloner, ananas, og verdens beste frukt i tropene, nemlig mango! Mango er det beste jeg vet i varmen, søt og saftig, og slukker tørsten. Så det ble utallige mango i løpet av turen, spesielt da vi var på stranda. Isak og Kaisa var nokså skeptisk å smake på nye typer frukt, så det måtte mye overtalelse som ikke bestandig ga resultater.

Mekongdeltaet er helt utrolig frodig. Elva sørger for å føre næringsrikt slam utover åkrer i elvedeltaet, og dette er et av de to områdene i Vietnam hvor det dyrkes enorme mengder med ris. Med regntid som sørger for å fukte jorda og tilføre elver mer vann, og med et elvenettverk med mange elver og kanaler som sørger for tilførsel av vann i den tørre årstida, så dyrkes det her alt godt du kan tenke deg i tillegg til risen. I følge guiden vår kan man plante hva som helst i denne jorda, og få det til å vokse og bære frukt. På vår oppover Mekongfloden hadde vi en dag hvor vi skulle få smake frukt som dyrkes i området. Noe var veldig godt, og noe var nesten for søtt. Vi vandret langs små kanaler, og så forskjellig rare frukter som vokste på trærne, bare se:

Banantrær nord for Hanoi

Trær med kumquat i Sør-Kina

Deilige appelsiner i Sør-Kina

Kokosnøtter

Prøvesmaking av eksotiske frukter

Bananer

Frukt og grønt blir gjerne tilberedt og skjært ut til figurer og ser ekstra lekre ut

Dama som solgte frukt på Phu Quoc

Dec 28 2013

Krokodille på kroken

Dagens overraskelse var et stopp langs landeveien. Vi stoppet ved en rasteplass, og glem alt du vet om norske små rasteplasser langs veiene. Dette er noe helt annet. En rasteplass med flott hageanlegg, butikk, restaurant, og FINE toaletter. Slike har vi vært innom flere av. Og denne skulle vise seg å inneholde noe mer – en krokodillepark!

Vi var litt skuffet over at vi ikke fikk se noen krokodille på nært hold i Cat Tien nasjonalpark, men det var sikkert til vårt eget beste. Her derimot skulle vi få se krokodiller på MEGET nært hold. Krokodilleparken var stor, og det måtte være mange hundre krokodiller her. Det var mange innhengninger med krokodiller i ulike størrelser, alle med en dam hvor de kunne avkjøle seg. Krokodillene lå helt i ro, på kryss og tvers, og oppå hverandre. Noen med den gule kjeften åpen. De så ikke levende ut, før plutselig kjevene av en eller annen grunn klappet sammen. Au, her kan man fort miste en finger eller to. Best å holde litt avstand. De minste krokodillene var cirka en halv meter, og bare et par måneder gamle, og de største var flere meter lange. Ved en innhengning fikk Isak og Kaisa hver sin fiskestang med et kjøttstykke på. Det var tid for å mate krokodillene. Både Isak og Kaisa var skeptiske, men syns det var spennende, og det gikk ikke lenge før den ene dorske krokodillen i en lynkjapp bevegelse plutselig hadde tatt åtet til Isak, og ville ikke gi slipp. Isak fikk prøve krefter med krokodillen, og hvem som vant sier jeg ikke.

Så var det tid for lunsj, og hva sto på menyen tror du? Krokodillekjøtt, og mye annet rart. Her kunne man bestille frosk, slange og ål også. For oss var det en ferdigbestilt lunsj, så vi fikk mange småretter, en også med grillet krokodillekjøtt som smakte godt, minnet om kylling. I butikken kunne man kjøpe ulike vesker, sko og belter laget av krokodilleskinn til sikkert veldig gode priser. Hva vet jeg?

Syns nok jeg foretrakk at krokodillene hadde det slik som i nasjonalparken. Dette var oppdrett for å slakte, selge kjøtt og skinn. Og mens krokodillene ventet på å nå slaktevekta var de underholdning for forbireisende. Og nå hadde vi akkurat vært med på å støtte dette… gir en noe vond smak i munnen…

Dec 27 2013

Mekongdeltaet – de ni dragene

Ansikt til ansikt med mektige Mekong stanser du. Du blir ærbødig og blir stående og tenke. Og når du har tenkt en stund, spør du deg selv: Hvor kommer den fra?
FRANCIS GARNIER, FRANSK OPPDAGER

Det vietnamesiske navnet for Mekong er Ciru Long, «De ni dragene», etter Mekongelvas ni store utløp. Fra det tibetanske høylandet snor elva seg 4000 kilometer gjennom mange land, Kina, Laos, Burma, thailand, Kambodsja og Vietnam. Og elva fører med seg fruktbar avleiring som har gjort Mekongdeltaet til Vietnams spiskammer. Alt vokser her, og risen kan høstes opp til tre ganger på ett år, noe som har gjort Vietnam til verdens neststørste risproduserende land.

Vi kjører bil først i to timer, og krysser utallige bruer, store bruer, små bruer, humpete bruer og gamle bruer, i tillegg til at vi må over en av elvearmene med ferge. Det går elver og kanaler på kryss og tvers. Man er aldri langt unna en elv eller kanal i dette området.

Vi kommer til Cai Be, hvor en båt venter på oss. Vi drar først opp en stor elv midt i byen, og så finner vi mindre sideelver og kanaler. Det er først temmelig travelt, med større fraktebåter, og mindre flatbunnede prammer som frakter varer, ris, sand og annet. Lange båter frakter turister. På mindre båter bor familier hele sitt liv på elva. På båtene springer unger, hunder og en og annen høne rundt. Bak på båten er byssa hvor de lager mat, og her henger også hele familiens garderobe på kleshengere festet i et tau. Mange av barna som vokser opp på disse båtene får minimalt med skolegang. Det er vanskelig forenelig med de stadig fraktejobbene familien har.

Vi går i land, og følger smale veier langs elva. I dag er den store smake og spise dagen (perfekt etter spysyka i går…). Vi er kommet til Cho Noi, en landsby hvor de lager all slags godsaker. Vi stopper i er hus hvor de lager honning, og får beskjed om at det er vennlige bier som lager honningen. Dristig som Kaisa er holder hun et brett fullt med summende bier. Vi får smake rykende fersk honning og godterier av honning. I et annet hus blir det laget forskjellig snacks av ris. Til og med ris som er varmet opp slik at det «popper» som popcorn. Veldig mye godt.

Vi drar videre med en liten båt, som blir rodd av en vietnamesisk kvinne. Isak og Kaisa får hver sin åre og vi padler bortetter en smal kanal. Her er det helt rolig, hører bare en og annen fugl, og knitring i bladverket. Overalt bugner det av frukter i alle slags størrelser og fasonger, og i ulike farger. Noen av fruktene har vi sett før i fruktdisken på Eurospar og i Husseins butikk Alanya Import i Tromsø, men de fleste er helt fremmede for oss. Ved en liten kafe får vi smake mange forskjellige frukter, samtidig som vi ser flere små sketsjer blir framført av vietnamesiske skuespillere, sangere og musikere. Veldig flott!

Lunsjen blir inntatt på en øy, i en kafe med fantastisk hage. I kafeen er det hengekøyer plassert rundt for de som trenger en siesta etter maten. Og det skulle vi trenge. Vi fikk en fantastisk lunsj som var en fryd for både magen og øyet. Små figurer pyntet opp matrettene, en fisker med spyd, en fisker i båt og en bonde med et åk over skuldrene. FANTASTISK! Menyen besto av fiskesuppe, grillet fisk, vårruller, kongereker, ris og kylling. Fersk ananas til dessert. Alt inntatt i fantastiske omgivelser, og etterpå la vi oss til i en hengekøye og fikk en liten hvil. Hva mer kan man ønske?

Dagen vår avsluttet i byen Vinh Long hvor vi bodde på et middels hotell, helt greit!

Isak og guiden vår Vi.

Dec 24 2013

Palmejul og julepalme

Da ble det en annerledes julefeiring i år. Ikke hjemme hos familien, men langt borte fra kjente og kjære, og hvor julestemninga har vært fraværende til tross for blinkende julelys på hver eneste restaurant, og det blinkende juletreet i resepsjonen her vi bor.

Dagen startet slik den har gjort de siste ti dagene, med frokost i frokostsalen. Vi har vært litt på hils med et svenskt ungt par, Emily og Henrik, og Isak og Kaisa ble så glade da de så de hyggelige svenskene, og sprang sporestreks bort og ønsket God jul! Ja, hva skal man si, det var godt å ha noen andre enn bare hverandre å ønske God Jul til!

Så bar det ned til stranda, for å ligge langflat. Skulle tro vi var lei, men nei, enda ikke helt. Det var sol, varmt, og den hvite hudfargen er ikke fullt så blendende hvit lenger, så nå tåler vi en full dag på stranda.

Vi fikk overekt en rød invitasjon til kveldens gallamiddag. Kl 18.40 skulle det hele begynne, og vi var da klare. Ho mor i sin nye Chula-kjole, Kaisa i lånt kjole, og Isak i nyvasket shorts og t-skjorte. Vi var med andre ord pyntet til trengsel! Det ble velkomstdrikk, og det var en stor buffet med alskens godsaker, virkelig godsaker, så synd å si, men ribba var ikke savnet. Vi forsynte oss flere ganger med ulike salater, sjømat, baconstekte grønnsaker, suppe, og all mulig grillet sjømat og ulike typer kjøtt. Noe for enhver med andre ord, for ikke å snakke om Kaisa som hadde lesset på fatet, så det ble en topp oppå. Har ikke sett henne noen gang forsyne seg så godt. Han andre karen var det værre med, men han fant seg grillet kylling og stekt ris med grønnsaker som gikk ned. Til dessert var det et helt kakebord men mange sorter. Vi spiste så øynene begynte å rulle, akkurat sånn det skal være på julaften…

Så ble det underholdning, gaver ble utloddet, et stort bål på stranda ble tent, og jammen kom ikke julenissen også. Han minnet i fasongen mye om kokken vår, og snakket akkurat like dårlig engelsk, men du verden så artig med julenisse på besøk. Lenge siden sist. Isak og Kaisa fikk en nisselue i presang. Og så kom kveldens høydepunkt, levende musikk. Et band var hyret inn for å få oss i skikkelig julestemning med den ene amerikanske juleslageren etter den andre; «Jingle bell», «Mary’s boy child», og andre klassiske julesanger fikk gjennomgå. For ikke å snakke om gjestene som også fikk gjennomgå. Jeg sier ikke mer. Det skulle mer til for å ødelegge en hyggelig kveld….

God Jul!

Baltos reise

Tag Archives: mat