Røde Khmers torturkammer

image

En gang strømmet glade barnestemmer gjennom disse rommene. En skole hvor ungdommer lærte gangetabellen ble gjort om til Kambodsjas mest fryktede fengsel under Røde Khmers styre i årene 1975-79.

I dag er de glade stemmene forlengst forstummet, en dyster stillhet har overtatt. Toul Sleng eller S-21 som museet også blir kalt, står i dag som et minnesmerke over de fryktelige ugjerningene som ble gjort mot Kambodsjas folk under Pol Pots styre. For alle som besøker Phnom Penh er et besøk her et must! Vi har kjørt tuktuk hit, og stiger ut foran noen store hvite slitne blokker. Vi er forberedt på dette, vi har lest om hva som skjedde i årene 1975-79, men er vi rustet til å ta innover oss det forferdelige som skjedde her?

Hit ble alle som ble oppfattet som en trussel mot det nye styret ført. Systematisk ble de torturert, dag etter dag, for å tilstå forbrytelse de ikke hadde gjort, for å angi medsammensvorne, for å avsløre nettverk som kunne tenkes å styrte det nye regimet. Fiender, kvinner, barn og menn, flest menn ble ført hit, mer enn 15000 mennesker. Bare syv overlevde. Da «avhørene» var ferdige, og fangene hadde «tilstått» ble de ført ut til dødsmarkene, hvor de ble hakket eller slått i hjel med en spade. Alt dette er omhyggelig dokumentert, gjennom tusenvis av dokumenter, foto og til og med filmer.

Vi går inn i blokk A, hvor fangene ble ført for å bli avhørt. Det er rom på rekke og rad. I de fleste rommene står en enkel jernseng, og oppå senga ligger det noen gjenstander.

I blokk B kommer vi inn i rom hvor ansiktene til ofrene stirrer mot oss. Rekke og rader med sort-hvitt portretter av menn, kvinner og barn. Over døra står et forbudsskilt, et skilt som forteller at her skal man ikke le, men ingenting er fjernere her vi går fra det ene rommet til det andre og ser bilder av alle ofrene, unge og gamle, kvinner og menn. Noen smiler litt mot kamera, mens andre er alvorlige, noen igjen ser på deg med frykt i blikket. Herregud, dette er tøft, dette er skjebner! Etterhvert ser vi bilder av mennesker som er blitt torturert, og mange døde under torturen. Dette blir i heftigste laget for Isak og Kaisa som vil ut i sola igjen. Vi setter oss på en benk utenfor, og snakker om det de har sett. Mange spørsmål, og mye jeg ikke kan svare på.

Neste blokk går jeg alene i, store klasserom som er murt igjen til mange små celler hvor fangene sov. I blokk D henger det malerier som viser hvordan fangene ble torturert. Isak og Kaisa er kommet til hektene, og er med her. Siste rommet vi kommer i viser hodeskaller som er gravd opp i massegraver ute i Dødsmarkene, som var endestasjonen for fangene som kom hit til Toul Sleng. Vi går ut igjen i solskinnet, og trenger en stund på å komme oss. Det ble mange inntrykk. Mange tar turen videre til Dødsmarkene etter Tuol Sleng, men for oss var det nok nå!

Hvem kunne gjøre slike grusomme handlinger mot andre mennesker? Dag etter dag, år etter år? Hvilke folk var fangevoktere, og torturister? Det var unge folk, helt ned i 12-års alderen. Barn og unge som var tatt fra sine familier, som var lette å forme og lette å styre. Resultatet ble en hær av fattige ungdommer som var nådeløse, som drepte for fote, og som ikke tok noen hensyn. Unge drapsmenn, men styrt av voksne uten skrupler, bakmenn som i dobbel forstand bærer ansvaret for drapsmennenes ødelagte ungdomsliv, og for alle ofrene for disse drapsmennene.

Ute på plassen foran blokk A står 14 graver. Det er de siste ofrene som ble drept den dagen Vietnamesiske styrker inntok byen, og Røde Khmer mistet sitt kvelende grep om Phnom Penh. Fengselsdirektør Duch sprang rundt den dagen og ødela bevis med en kanne bensin. Han dynket dokumenter med bensin og tente på, men mengden av beviser var enorm, og tida var knapp. Han hørte noe ynking fra cellene, fanger som enda levde. Han tok med seg bensinkanna, og gjorde som med dokumentene, 14 fanger døde under forferdelige lidelser. Duch rømte så ut på landsbygda, og under et annet navn etablerte han seg som lærer. Det skulle ta mange år før noen oppdaget hvem han egentlig var, men da var friheten over, og han har sittet i fengsel siden. Dessverre har ikke alle bakmennene måttet stå til ansvar for sine ugjerninger. De fleste har kunnet fortsette sine behagelige liv i dyre villaer etter at Pol Pots regime ble styrtet, noe som en befolkning med store sår i sin sjel er bitter over.

Les om kunstneren Vann Nath som overlevde og malte det forferdelige som skjedde i Toul Sleng

Les bokomtale

Les Tårer for Kambodsja

Streets of fire

image

Da var det på tide å ta farvel med Hanoi. Vi har hatt noen fine dager her, selv om det ikke virket så innbydende da vi kom hit for over en uke siden.

Hanoi er en by hvor en byplanlegger kanskje kunne vært på sin plass, for i enkelte deler av byen, ser der ut som alt er tillatt: lave smale murbygg ved siden av høyhus, noen med porter foran, andre uten, noen med balkonger, og noe tilbaketrukket, mens andre lener seg langt ut i gata. Husene blir kalt tubehus, da det før i tida ble betalt skatt etter hvor bred fasaden på huset var. Resultatet ble supersmale hus som hever seg i høyden og som gjerne strekker seg langt innover. I første etasje er det gjerne en liten butikk, frisørsalong eller annen business som foregår. Når man blir vant til det så har husene sin sjarm. Alle husene har sitt særpreg, ingen minimalisme, snarere tvert om, og vi samer liker jo farger, og her er et vell av farger i glade og dristige kombinasjoner.

Det var nettopp i et område med slike hus vi skulle bo, i Ba Dinh distriktet. Et område som er som en labyrint, med mange små gater som snor seg innover, mot høyre og så mot venstre, og så en brå sving hvor alle tuter før de tar svingen i høy fart, så vi bare må presse oss inn mot husveggen. For her er der trangt, plass til en bil og en motorsykkel, og noen steder ikke det en gang. Vi var skeptiske til å begi oss ut i denne labyrinten, men med instrukser fra vår vertinne Thuy gikk det helt fint. Helt til vi skulle gå hjemover etter at det var blitt mørkt. Utrolig hvor annerledes alt ser ut i mørket. Og her var nesten ingen gatelys, men det sivet lys fra noen små butikker, og fra åpen ild i gatene hvor familier stekte seg mat. Noen bor så trangt at de tar i bruk gata utenfor (som også er smal) til sine gjøremål.

Det som var skremmende var alle motorsyklene som hele tida kom susende bak oss, og i møte med oss. Motorsykler med dødsforakt som ikke stopper for noen, aller minst oss… Det hele minnet meg om en film jeg så da vi var på klassetur i Alta i åttende klasse. Det må ha vært i -84, og filmen het «Streets of fire». Husker ikke helt handlinga, men husker glimt av mørke bygater med motorsykkelgjenger, og åpen ild i oljefat i gatene. Et litt skremmende bilde. Men når man ser nærmere etter i Hanoi, så er det slett ikke hardbarka mannfolk som kjører i de mørke gatene, nei, her er kvinner med barn, eldre folk, unge gutter, unge stilige damer på skyhøye stiletthæler osv. Ofte mange på en moped, scooter eller motorsykkel, og på de mer stillegående elektriske syklene. Kaisa noterte rekorden her om dagen: seks stykker på en moped: mann(far), 4 barn i alle aldre og en kurv foran med en liten hund oppi -seks stykker knødd sammen.

Så siste kvelden vår i. Hanoi var vi ute å ruslet i labyrinten. Vi var blitt godt vant, til og med i mørtna, og skvatt unna hver gang en eller annen gærning kom kjørende i full fart. Vi hadde opparbeidet noen kjentfolk som hilste på oss, som den lokale grønnsakshandleren på hjørnet ved bekken som renner tvers gjennom labyrinten, og damene på Spa-salongen (hvor vi tilbragte en hel ettermiddag), som alltid har døra åpen ut mot gata, og som ofte får med seg oss når vi går forbi, og som rusher til og slår av en prat med oss. Nå hadde de pyntet til jul med julekuler og girlander over døra, og tilbudsplakat på ny frisyre til jul!

Vi forlater Hanoi med mange gode minner i baggasjen.

Den forbudte by

Det er ikke mye forbudt ved den forbudte by lenger. En by som var stengt for vanlige folk inntil 1925. I dag Kinas mest besøkte attraksjon.

I over 500 år var den forbudte by keiserens residens, og sentrum for den kinesiske sivilisasjon. Gugong (Det gamle palasset) som det egentlige navnet er, står på UNESCOs verdensarvliste, og vi kom inn hit via den himmelske freds port, under et enormt portrett av Mao.

Her var det bare å sette av god tid. Byen er ikke gjort i et sveip. Vi snakker om verdens største palasskompleks da det sto klart i 1420. I 14 år hadde en million arbeidere stått på for å få ferdig palasset, som består av mange mindre palass med etter sigende 9999 rom. Det er altså snakk om store bygg, og mange bygninger, omkranset av store åpne plasser og store hageanlegg. Langt å gå hvis man vil se mye, så dette er dagen for gode spasersko og ekstra bensin i sekken. Vi manglet bensin i sekken, og det var tabbe, for alt er selvfølgelig overpriset på de små kioskene i den forbudte by…

Her finnes palass på palass, overdådige palass med overdådige navn, hør bare:
Palasset for høyeste harmoni, hovedbygget
Palasset for miderste harmoni, keiserens påkledningsrom Palasset for bevaring av harmoni, bankett- og rettsal
Palasset for himmelsk renhet, keiserens sovekammer
Palasset for forening og fred, keiserinnens tronsal
Palasset for jordisk stillhet, bryllupskammeret!!!
Paviljongen for utbedrende rettferdighet
Palasset for forfedrenes tilbedelse, offersted til forfedrene Og sist men ikke minst,
Palasset for evig harmoni, hvor kvinnene holdt til. Her levde mange kvinner, keiserinner, og konkubiner hele sitt liv innenfor murene. For mange var det nok et fengsel, men for et fengsel. Snakk om å bli holdt i et forgylt bur.

Det er mye historie i veggene her, mye dramatikk har skjedd, intriger, branner, slag, og henrettelser har skjedd innenfor disse murene. Så filmen Slaget om den forbudte by, som handler om intriger i palasset, og som er filmet nettopp her. Verdt å se for de som tar turen hit. I Palasset for himmelsk renhet, hvor keiser Jiaqing hadde sitt sovekammer, utspant det seg i 1542 et drama på liv og død. Keiser Jiaqing var en sadistisk jævel, og en av hans konkubiner som var blitt utsatt for særdeles bestialsk mishandling ledet an i en konspirasjon for å drepe keiseren mens han sov. Sammen med andre konkubiner forsøkte hun å kvele ham med et silketau. Knuten gikk opp, og keiseren våknet. Alle de 16 kvinnene som var med på konspirasjonen ble brutalt henrettet og partert offentlig.

Vi vandret rundt i mange timer, og hver gang vi gikk opp en marmortrapp sa Isak: «marmor minner meg om farmor.» Så herved sendes en hilsen til farmor i Stokmarknes! Vi tok for oss flere innendørs utstillinger, en utstilling om klokker/urverk blant annet. Her skulle jeg ikke få ungene ut igjen, mange hundre klokker i alle størrelser fanget tydeligvis interessen, og de gikk og tok bilder av alle klokkene, eller i hvertfall NESTEN alle klokkene. Vi så også en utstilling med smykker, og vi så den fantastiske Nine dragon Wall, pluss flere hager. Er imponert over Kaisa og Isak som holdt det gående i fire og en halv time, nesten lenger enn jeg hadde tålmodighet til. Det var selvfølgelig mye mer å se, men det får da være grenser. Må si at det var overdådig, og MYE større enn jeg hadde forestilt meg. Og alltid spennende å gå rundt på steder med historisk sus. Gjør meg ydmyk både å se hva som er lagt ned av arbeid i å bygge hele komplekset, og å vite litt om alt som har skjedd her.

Dette var forøvrig vår siste kveld i Beijing, og vi benyttet sjansen til å se et akrobatikk-show. Det var fantastisk å se, og alle tre koste seg på forestillinga. Synd å dra, nå når vi er så blitt så vant med å suse rundt med t-banen. Vi har hatt noen fine dager, og hver eneste dag har vi hatt strålende solskinn, smogen som vi fryktet ble borte med vinden. Temperaturen har variert mellom 12 og minus 2 grader, og det har vært noen dager med iskald vind. I morgen setter vi oss på toget sørover mot varmere strøk: området Guilin/Yangshuo.

Film: Balzac og den lille syersken (2002)

I min iver etter å se og få impulser fra de landene vi skal reise til, så var gleden stor da NRK i går viste film fra Kina. Når den i tillegg var lagt til et vakkert landskap med karstklipper, ispedd to kjekke unge menn, samt med fokus på en syerske, så satt jeg klistret til skjermen, selv om filmen gikk lovlig sent.

image

Vi skal tilbake til da Kulturrevolusjonen herjet i Kina. To kjekke tenåringsgutter fra velstående akademiske familier forvises til en øde fjellbygd for omskolering. De sliter i risåkrene og i gruvene hele dagen, tungt fysisk arbeid, men etter at arbeidsdagen er over drar guttene på ekskursjoner til den lokale kinoen.

Her ser de kommunistiske melodramaer som de siden gjenforteller til et lydhørt publikum i landsbyen. På en av disse utfluktene treffer de «Den lille kinesiske syersken», en vakker og egenrådig pike som sammen med de to guttene utgjør et sammensveiset trekløver.

Guttene er opptatt av verden utenfor Kina, og lykken er stor da de klarer å få lurt til seg en koffert fylt av europeisk litteratur. Guttene begynner med nattlige høytlesninger for den lille syersken, som lar seg fasinere og inspirere av det fremmede hun får høre om. En sjarmerende og vakker film fra Kina, som idylliserer det kommunistiske Kina og kulturrevolusjonen.

Film: Snikende tiger, skjult drage (2000)

image
Regi:Ang Lee

Filmen Snikende tiger, skjult drage var den første kinesiske filmen jeg så i genren Martial-art. Jeg så filmen på kino, og ble helt frelst. At kinesisk kampsport kan være så flott å se på! Filmen har utgangspunkt i bøkene til den kinesiske forfatteren Wang Du Lus «Crane-Iron»-serie, som beveger seg innenfor den kinesiske litterære sjangeren wuxia.

Filmen handler om krigeren Li Mu-bai. Han har et magisk sverd som blir stjålet, og sammen med sin kvinnelige venn Yu Shu-lien forsøker han å finne den mystiske Jadereven og hennes medhjelper, den unge Jen. Historien er komplisert, og kanskje ikke helt lett å få tak på, men det tar vi med på kjøpet.

I filmen har kvinnene store roller, og de mest fantatiske kampscenene utspiller seg mellom kvinnelige krigere. Tyngdekraften er nærmest ophevet, og krigerne svever gjennom luften i noen scener. Filmen ble nominert til 10 Oscar, og ble tildelt 4.

En av hovedrolleinnehaverne Michelle Yeoh, er megastjerne i Asia, og i 2007 gjestet hun Tromsø Internasjonale Filmfestival i forbindelse med filmen Far North som hun spilte inn på Svalbard med Sean Bean som motspiller. Jeg troppet selvfølgelig opp på filmfestivalen på premieren for Far North og fikk se Michelle Yeoh live. Det var stort, Selv om filmen i seg selv var Far out! Michelle har tidligere vært kåret til Miss Malaysia, hun har en karriere som ballettdanser, og har spilt en rekke Martial-art filmer hvor hun gjør sine egne stunts. Hun har også spilt i andre store filmer: Memoirs of a geisha, Tomorrow never dies (James Bond), og The Lady (film om Aung San Kyi).

Rødt korn

image
Boka Rødt korn fikk jeg i gave på en bibliotekmesse i Lakselv i 95. Boka gjorde et stort inntrykk første gangen jeg leste den, og vekte min interesse for Kina og kinesisk litteratur. Siden er boka blitt lest flere ganger, og er en av mine favorittbøker. Skulle gjerne lest den igjen før vi reiser, men har så mange på lista, at det må bli til senere.

Boka handler om en kinesisk familie som opplever de dramatiske 30-årene i Kina, en tid preget av indre oppgjør mellom rivaliserende bander og kamp mot japanske inntrengere. Boka er delt i fem deler, og første og andre del er filmatisert, med tittelen Rød durra (1987). Filmen fikk mange internasjonale filmpriser og gav skuespillerinnen Gong Li, skuespilleren Jiang Wen og regissøren Zhang Yimou internasjonalt gjennombrudd. Filmen vant Gullbjørnen ved Filmfestivalen i Berlin i 1988.

En ung mann vender tilbake til sin hjemby på slutten av kulturrevolusjonen , og her minnes han sin families begivenhetsrike historie. Bestefaren som var en kriger, og bandeleder. Bestemoren som var en sterk og modig geriljakjemper, og sønnen som fulgte sin far som våpendrager fra han var 15 år og som forteller historien.

Boka er på mange måter brutal, med skildringer av brutalitet og vold, men likevel mange vakre skildringer av natur og mennesker ispedd myter og legender. Forfatteren Mo Yan fikk Nobels litterturpris i 2012 for sitt forfatterskap, mye takket være nettopp denne romanen.