Streets of fire

image

Da var det på tide å ta farvel med Hanoi. Vi har hatt noen fine dager her, selv om det ikke virket så innbydende da vi kom hit for over en uke siden.

Hanoi er en by hvor en byplanlegger kanskje kunne vært på sin plass, for i enkelte deler av byen, ser der ut som alt er tillatt: lave smale murbygg ved siden av høyhus, noen med porter foran, andre uten, noen med balkonger, og noe tilbaketrukket, mens andre lener seg langt ut i gata. Husene blir kalt tubehus, da det før i tida ble betalt skatt etter hvor bred fasaden på huset var. Resultatet ble supersmale hus som hever seg i høyden og som gjerne strekker seg langt innover. I første etasje er det gjerne en liten butikk, frisørsalong eller annen business som foregår. Når man blir vant til det så har husene sin sjarm. Alle husene har sitt særpreg, ingen minimalisme, snarere tvert om, og vi samer liker jo farger, og her er et vell av farger i glade og dristige kombinasjoner.

Det var nettopp i et område med slike hus vi skulle bo, i Ba Dinh distriktet. Et område som er som en labyrint, med mange små gater som snor seg innover, mot høyre og så mot venstre, og så en brå sving hvor alle tuter før de tar svingen i høy fart, så vi bare må presse oss inn mot husveggen. For her er der trangt, plass til en bil og en motorsykkel, og noen steder ikke det en gang. Vi var skeptiske til å begi oss ut i denne labyrinten, men med instrukser fra vår vertinne Thuy gikk det helt fint. Helt til vi skulle gå hjemover etter at det var blitt mørkt. Utrolig hvor annerledes alt ser ut i mørket. Og her var nesten ingen gatelys, men det sivet lys fra noen små butikker, og fra åpen ild i gatene hvor familier stekte seg mat. Noen bor så trangt at de tar i bruk gata utenfor (som også er smal) til sine gjøremål.

Det som var skremmende var alle motorsyklene som hele tida kom susende bak oss, og i møte med oss. Motorsykler med dødsforakt som ikke stopper for noen, aller minst oss… Det hele minnet meg om en film jeg så da vi var på klassetur i Alta i åttende klasse. Det må ha vært i -84, og filmen het «Streets of fire». Husker ikke helt handlinga, men husker glimt av mørke bygater med motorsykkelgjenger, og åpen ild i oljefat i gatene. Et litt skremmende bilde. Men når man ser nærmere etter i Hanoi, så er det slett ikke hardbarka mannfolk som kjører i de mørke gatene, nei, her er kvinner med barn, eldre folk, unge gutter, unge stilige damer på skyhøye stiletthæler osv. Ofte mange på en moped, scooter eller motorsykkel, og på de mer stillegående elektriske syklene. Kaisa noterte rekorden her om dagen: seks stykker på en moped: mann(far), 4 barn i alle aldre og en kurv foran med en liten hund oppi -seks stykker knødd sammen.

Så siste kvelden vår i. Hanoi var vi ute å ruslet i labyrinten. Vi var blitt godt vant, til og med i mørtna, og skvatt unna hver gang en eller annen gærning kom kjørende i full fart. Vi hadde opparbeidet noen kjentfolk som hilste på oss, som den lokale grønnsakshandleren på hjørnet ved bekken som renner tvers gjennom labyrinten, og damene på Spa-salongen (hvor vi tilbragte en hel ettermiddag), som alltid har døra åpen ut mot gata, og som ofte får med seg oss når vi går forbi, og som rusher til og slår av en prat med oss. Nå hadde de pyntet til jul med julekuler og girlander over døra, og tilbudsplakat på ny frisyre til jul!

Vi forlater Hanoi med mange gode minner i baggasjen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s