Ninjaer og manga

I dag var det tidlig opp, og avgårde til Kyoto hvor filmstudio og Mangamuseum sto på programmet.

Vi fant frem helt uten problemer i Kyoto med lokaltog og undergrunn, og startet på Toei Filmstudio, hvor mange japanske filmer er spilt inn, og hvor det også er en opplevelsespark knyttet til studioet. Tema: Ninja. Disse svartkledde krigere med ninjasverd og ulike kastevåpen, som helt lydløst tar seg frem og hopper ned fra oven for å overmanne fienden. Isak, Kaisa og Olav hadde gledet seg til dette, og startet med å gå inn i en labyrint hvor de skulle finne veien ut. Kirsten og jeg fant oss en kafé rett ved som hadde is, for det trengte vi. Det var en dag med alt for godt vær, hele 37 grader og solen stekte fra skyfri himmel – SMELT!!!

Ungdommene klarte å finne veien ut av labyrinten, og dermed var det dags for å gå inn i et ninja-hus. Vi gikk inn i lukkede rom, hvor det var mange skjulte utganger. Vi fikk først opplæring i hvordan vi kunne finne skjulte utganger. Så var det å komme seg fra det ene rommet til det andre på egen hånd. Vi klarte det, og på god tid også. De foran oss måtte ha hjelp underveis. Vi var fornøyde med oss sjøl!

Vi så flere ninjashow. Det ene skulle vise hvordan en ninjafilm blir regissert, og settinga var et filmstudio med kulisser og skuespillere, samt en regissør og filmfolk. Det var for å si det mildt sagt overspilt, men tydeligvis morsomt for japanerne. Vi fikk også med et rent akrobatikkshow, med høy musikk, og mye action.

En liten bydel med gamle tradisjonelle japanske trehus var bygd opp, og har vært brukt som kulisser i utallige filmer som gjenspeiler Edo-perioden. Det var dessverre nesten for varmt til at vi klarte å vandre rundt og se. Besøket i filmparken ble avsluttet med et besøk i et bygg hvor man skulle ta seg frem, og forsere ulike hindringer, som å krabbe gjennom ventilasjonstunnel, unngå laserlys, gå over noe som plutselig forsvant under beina på deg. Det var skummelt, og Artig!!! Det ble brukt en del 3D teknologi her.

Det ble også tida for et lite besøk på Kyoto Internasjonale Mangamuseum. Manga- er japansk tegneserie, og er en enkel form for å fortelle noe. Det finnes Manga fra 1800-tallet, men det var først med mangaens far – Osamu Tezuka (1928-1989) at det ble et populært medie. På 80-tallet fant serien Dragonball veien til Europa, og ble populær i Frankrike og Italia, senere kom Pokemon, som tok hele den vestlige verden med storm. Mangaen har ofte gode historier, et dynamiske univers, og karakterer som utvikler seg, noe som sikkert er en av årsakene til at det er blitt så populært. Her i Japan leses mangaen av både barn og voksne, og det finnes manga om ethvert emne, fra filosofi til naturvitenskapelige temaer. Olav og Kaisa leser mye manga, og har vært hekta på bl.a Dragonball, Ranma1/2, Attack on Titan, og Inuyasha. Så Et besøk på Mangamuseet var et Must!!!

Dagen ble avsluttet med vandring gatelangs i Gion for å finne et sted å spise. Gion er Geishadistriktet i Kyoto, med mange tehus. Geisha er en slags gledespike (ikke usømmelig), som underholder menn. De er velutdannede, og har i sin lærlingtid lært dans, sang og musikk, de har kjennskap til kunst, de kan konversere, og er gode på small talk, og ikke minst til å flørte. Ofte kan man i Gion-distriktet se geishaer, pyntet i sin fineste kimono, malt hvite i ansiktet med knallrøde lepper, og med håret kunstferdig oppsatt klikk-klakke elegant avgårde i sine tresandaler. Dessverre så ikke vi noen på vår vei.

Ninja på taket

Ninja på taket

Isak med regissør og skuespillere

Isak med regissør og skuespillere

Isaks nuddelsuppe

Isaks nuddelsuppe

Ninja

Ninja

Actionheltenes univers

Actionheltenes univers

På gravjakt i de dødes by

Buenos Aires er kjent for kirkegården Recoleta. En kirkegård hvor mange kjente argentinske personer er stedt til hvile. Vi skulle dit på jakt etter en spesielle grav.

Vi fant frem til kirkegården, som lå ved en park 20 minutter unna hotellet. Ved inngangen til kirkegården sto et skilt som viste hvor de ulike familiegravene lå. Vi studerte kartet, men kunne ikke finne navnet Christophersen. En elektronisk søketavle var tilgjengelig, og der fant vi navnet Christopersen, men ikke Don Pedro. Vi tok en sjans, og gikk på leit. Det var snarere tenkt enn gjort. Kirkegården består av små trange «gater» med mausoleer på rekke og rad. Alle flotte, overdådige og utsmykkede. En gravplass for overklassen, eller de med makt og mye penger. De trodde nok på et liv etter døden. Vi vandret rundt i gate etter gate på vei mot området vi hadde sett oss ut. Det ble mange stopp underveis, mange mausoleer og marmorstatuer måtte beundres. Kirkegården var som en labyrint, og vi måtte kaste inn håndkleet. Her måtte vi få profesjonell hjelp. Så vi gikk tilbake til inngangen, og fikk hjelp av en eldre dame. Hun nikket gjenkjennende da hun hørte oss spørre etter Don Pedro Christophersen, og vinket oss med seg. Etter å ha snirklet seg avgårde først hit, så dit var vi framme ved Don Pedros grav, et flott stort mausoleum, hvor flere fra hans familie var gravlagt, og hvor det sto en sort minneplate om Don Pedro Christophersen som dessverre var umulig å lese.

Men vi hadde gjort vår hjemmelekse. Peter Christophersen var bare 16 år gammel da han forlot hjembyen sin Tønsberg. Han skulle reise langt, først til Cadiz i Spania, hvor han lærte seg spansk, shipping og diplomati, før han dro videre over Atlanterhavet til Buenos Aires. Han kom hit i 1871, og slo seg opp. Han giftet seg inn i to mektige argentinske familier, riktignok med et mellomrom hvor han var enkemann, men disse to ekteskapene brakte han inn i sosieteten, og han fikk hånd om enorme verdier. Han gjorde karriere innen shipping, kjøtt og korn, og grunnen til at vi leitet etter hans grav her på kirkegården Recoleta, var at Don Pedro trådte til hver gang Roald Amundsen hadde pengeproblemer, og det hadde han ofte. Hadde det ikke vært for Don Pedro, hadde nok ikke Roald Amundsen kommet seg hjem etter Sydpolferden i 1911. For mens Amundsen og hans menn ventet på frakt ut fra Antarktis, lå Fram pengelens ved kai i Buenos Aires, og kunne verken betale lønn eller havneavgift. Don Pedro ordnet opp, og skulle siden finansiere Maud-ferden, og kjøpe ut Uranienborg (hjemmet til Roald Amundsen) fra konkursboet, slik at polfareren kunne bli boende der.

For de som ikke er interessert i Don Pedro, så er kirkegården en av de store turistattraksjonene i Buenos Aires. De flotte mausoleer er en attraksjon i seg sjøl, og her ligger mange tidligere steinrike argentinere. Det er bare å følge strømmen av turister, så finner du Evita eller Eva Perons grav, den tidligere argentinske presidentfruen, kjent for sin vakre stemme og sitt engasjement for de fattige.

Som en kuriositet må nevnes at på det antarktiske kontinent, nærmere bestemt i Dronning Maud Land, mellom Axel Heibergbreen og Coopers Glaciers finnes et fjell oppkalt etter nettopp Don Pedro Christophersen, navngitt av Roald Amundsen i 1911, som en gest til den rause sponsoren. Også Fram har blitt navngitt, ikke i Antarktis, men i Paraguay. Don Pedro kjøpte et stort landområde der som han kalte Fram, da han var 82 år gammel.

Kirkegården Recoleta var det siste vi fikk med oss i Buenos Aires. Senere på dagen skulle vi starte den lange reisen hjem. Så det passet bra med et siste farvel. Vi har vært på en eventyrlig reise, hvor det meste har vært sør og polart, men med noen dager i Argentina fikk vi varmen i oss. Vi kommer hjem med mange dyrebare bilder, og minner, og etter nesten tre uker på farta gleder vi oss til å tråkke over dørterskelen hjemme i Tromsø, og få klemt våre egne pingvinunger. Takk for følget!

Streets of fire

image

Da var det på tide å ta farvel med Hanoi. Vi har hatt noen fine dager her, selv om det ikke virket så innbydende da vi kom hit for over en uke siden.

Hanoi er en by hvor en byplanlegger kanskje kunne vært på sin plass, for i enkelte deler av byen, ser der ut som alt er tillatt: lave smale murbygg ved siden av høyhus, noen med porter foran, andre uten, noen med balkonger, og noe tilbaketrukket, mens andre lener seg langt ut i gata. Husene blir kalt tubehus, da det før i tida ble betalt skatt etter hvor bred fasaden på huset var. Resultatet ble supersmale hus som hever seg i høyden og som gjerne strekker seg langt innover. I første etasje er det gjerne en liten butikk, frisørsalong eller annen business som foregår. Når man blir vant til det så har husene sin sjarm. Alle husene har sitt særpreg, ingen minimalisme, snarere tvert om, og vi samer liker jo farger, og her er et vell av farger i glade og dristige kombinasjoner.

Det var nettopp i et område med slike hus vi skulle bo, i Ba Dinh distriktet. Et område som er som en labyrint, med mange små gater som snor seg innover, mot høyre og så mot venstre, og så en brå sving hvor alle tuter før de tar svingen i høy fart, så vi bare må presse oss inn mot husveggen. For her er der trangt, plass til en bil og en motorsykkel, og noen steder ikke det en gang. Vi var skeptiske til å begi oss ut i denne labyrinten, men med instrukser fra vår vertinne Thuy gikk det helt fint. Helt til vi skulle gå hjemover etter at det var blitt mørkt. Utrolig hvor annerledes alt ser ut i mørket. Og her var nesten ingen gatelys, men det sivet lys fra noen små butikker, og fra åpen ild i gatene hvor familier stekte seg mat. Noen bor så trangt at de tar i bruk gata utenfor (som også er smal) til sine gjøremål.

Det som var skremmende var alle motorsyklene som hele tida kom susende bak oss, og i møte med oss. Motorsykler med dødsforakt som ikke stopper for noen, aller minst oss… Det hele minnet meg om en film jeg så da vi var på klassetur i Alta i åttende klasse. Det må ha vært i -84, og filmen het «Streets of fire». Husker ikke helt handlinga, men husker glimt av mørke bygater med motorsykkelgjenger, og åpen ild i oljefat i gatene. Et litt skremmende bilde. Men når man ser nærmere etter i Hanoi, så er det slett ikke hardbarka mannfolk som kjører i de mørke gatene, nei, her er kvinner med barn, eldre folk, unge gutter, unge stilige damer på skyhøye stiletthæler osv. Ofte mange på en moped, scooter eller motorsykkel, og på de mer stillegående elektriske syklene. Kaisa noterte rekorden her om dagen: seks stykker på en moped: mann(far), 4 barn i alle aldre og en kurv foran med en liten hund oppi -seks stykker knødd sammen.

Så siste kvelden vår i. Hanoi var vi ute å ruslet i labyrinten. Vi var blitt godt vant, til og med i mørtna, og skvatt unna hver gang en eller annen gærning kom kjørende i full fart. Vi hadde opparbeidet noen kjentfolk som hilste på oss, som den lokale grønnsakshandleren på hjørnet ved bekken som renner tvers gjennom labyrinten, og damene på Spa-salongen (hvor vi tilbragte en hel ettermiddag), som alltid har døra åpen ut mot gata, og som ofte får med seg oss når vi går forbi, og som rusher til og slår av en prat med oss. Nå hadde de pyntet til jul med julekuler og girlander over døra, og tilbudsplakat på ny frisyre til jul!

Vi forlater Hanoi med mange gode minner i baggasjen.