3.august 2015
Etter mange timer på møter og seminar er det godt å strekke seg litt, og omgivelsene utenfor vinduene på hotellet lokker. Godt å komme seg ut på vandring med kameraet dinglende rundt halsen. Det har vært gode temperaturer disse dagene, – nesten t-skjorte vær, og vi har hatt mye sol. Det første som møter oss utenfor hotellet er hundegården. Her står noen døsige hunder i lenke.
Det finnes mange hunder i Ilulissat, nærmere 3000 hunder, og det merkes. Dette er polarhunder, store sledehunder som jobber hardt om vinteren, men som om sommeren står lenket fast i hundegårder på slettene rundt byen. De får lite trim om sommeren, og noe utløp må de ha, så om natta uler hundene i kor og holder sarte sjeler våkne…
Grønlenderne har historisk sett vært helt avhengige av sine hunder, disse har stått for transport i veiløse områder, og har vært selskap for jegere. Ved hotellet vårt blir hundene matet en gang om dagen. Hunder som virket godslige flekker plutselig tenner hvis noen kommer for nær den fulle matskåla. Hva de får servert er ikke godt å se, men det lukter nå fisk…
Vi går ikke langt før et hundesledeskilt kommer til syne. Et varmere klima fører til kortere sesong for sledeferder. Før kunne isen legge seg på fjorden allerede i november, men de siste årene er det kanskje ikke før i januar at isen legger seg, og noen år fryser ikke isen såpass at det er mulig å ferdes trygt på fjorden lenger.
Min tak til hundeslæden vokser til en tak for min grønlandske barndom. Sleden var mit første riktig stykke legetøy, og med den gennemførte jeg mit livs store opgave.
Knud Rasmussen
Et varmere klima fører til endringer, men ikke bare med negative følger for de som bor her. Sesongen for fiske er blitt utvidet, og dette er lukrativt. Samtidig kommer det mer turister om somrene, noe som skaper mange lokale arbeidsplasser og arbeidsledigheten de senere år er blitt veldig lav.
Vi møter ikke bare hunder på vår vandring, vi møter byens innbyggere, både store og små, og alle til fots eller på sykkel. Det slår meg at det er lite trafikk i byen og bynære områder, få privatbiler å se, – mest varebiler, en og annen taxi og lastebiler. Syns det er flott å se folk bruke apostlenes hester når de ikke kan kjøre hundeslede. Dette som et apropos til mitt hjemsted, Karasjok, hvor folk helt har sluttet å bruke beina når de skal noe sted, det må være noe motorisert. Barn blir kjørt fra dør til dør, og de fine brede gangveiene er bare til pynt.
Baltos reise 