Exit Japan

Da nærmer det seg slutten for vår Japanreise. To uker gikk sannelig fort, men vi fikk sett og opplevd mye. Vi har alle våre favorittopplevelser. Isak syns besøket hos snøapene var det beste, tror han følte seg hjemme blant disse skapningene som turnet rundt både høyt og lavt. Kaisa likt shoppinga, for hun fant tegnesaker og rare klær hun med striper, snøring og ører på. Kattekafe skåret også høyt, og nærkontakt med rådyr, dyrekjær som hun er. Sjøl syns jeg templene var fantastiske. Ikke for at jeg er så religiøs, men bygningene var praktfulle med sine mange flotte utskjæringer og detaljer, og så er det alltid mye artige folk å se der. Folk vi møtte gjorde også turen spesiell, møtet med Jens og Kaori, den hyggelige dama på Nozaru hotell, ungjenta Rutsu, og besøket hos Takako og familien. Mange fine møter og mange gode samtaler.

Ellers var Japan et utrolig lett land å reise i, for den som spør seg for. Det var enkelt å finne frem med tog og t-bane, ved å følge skilter eller spørre seg for på billettkontorene. Fikk alltid hjelp, og anvisninger om hvilket tog og hvilken plattform vi skulle på. Hadde laget et reiseplan, med adresser på engelsk og japansk, med små kart (t-banekart) og bydelskart, samt med anvisninger om hvor vi skulle gå. Det var veldig greit. Der sto også reisetider for aktuelle dager vi skulle med tog, osv, og liste over aktuelle severdigheter med åpningstider, og hvilken bane vi skulle ta dit. Folk var også utrolig hjelpsomme hvis vi så litt Lost ut, og viste oss gjerne veien.

Til tross for alle folkene, så ble det aldri trengsel. De hadde systemer som gjorde at alt gikk så smidig, og de holdt alltid høflig avstand. Det var rent og pent overalt, så aldri noe søppel, og toalettene var en fryd, med oppvarmet sete (helt unødvendig i denne varmen), og med kontrollpanel, så man kunne spyles både foran og bak, og i tillegg sette på musikk eller lyd som «kamuflerte» andre sjenerende lyder. Veldig fiffig!

Hva mer? Trygt! Japan er vel et av verdens tryggeste land å reise i. Lite kriminalitet, og overfall og ran skjer nesten ikke i det hele tatt. Men ulykker kan skje, og Japan har vært rammet av flere naturkatastrofer som jordskjelv, vulkanutbrudd og tsunamier. En sikkerhet er alltid å laste ned en app fra Norsk Luftambulanse, og så melde fra hvor en reiser, og tidspunkt. Dermed får vi beskjed på SMS hvis noe skjer i nærheten av der vi er. Veldig greit, for på reise er det ikke alltid man følger med på nyhetene.

God mat. Vi spiste ute hver dag, og fikk prøvd oss på ramen (japanske nudler), sushi og andre risretter og småretter. Veldig mye godt, og sunn mat!!! Vi lagde frokost sjøl, og av og til kvelds, og supermarkedet hadde et vell av forskjellig mat. Mye ferskvarer og grønnsaker og frukt, men noe annet enn fint brød hadde de ikke.

Drikke: det ble mye vann, og det kan drikkes fra springen, ellers var ingefærøl en høydare. God juice fikk vi overalt, og iste, både grønn te og Oolongte lesket godt i varmen (men måtte ha en kjapp tilvenning). God kaffe var det vanskelig å finne i følge Kirsten, så hun lyste opp når hun så Starbucks. Vin ble det av og til på oss voksne, og så fikk vi smakt kald sake- risbrennevin, som var veldig god, hos vår venninne på hotellet i Yamanouchi.

Det å reise med Isak og Kaisa er alltid gøy. Denne gangen var også Kirsten og Olav med, og det funket over all forventing. Det var hyggelig å være to voksne, og slippe alt ansvaret alene, og ikke minst det å ha en å prate med. Ungdommene visste vi jo kom godt overens, og det ble mye ablegøyer med dem. I det hele tatt turen var veldig vellykket, og frister til gjentakelse!!! 🙂

Takk for reisefølget!

Yamanouchi var den fineste plassen vi besøkte. Anbefales!

Yamanouchi var den fineste plassen vi besøkte. Anbefales!

Isak digger apene i Yamanouchi

Isak digger apene i Yamanouchi

Fushimi Inari tempelet

Fushimi Inari tempelet

Nye klær gjorde lykke.

Nye klær gjorde lykke

Kveld i Hiroshima

Kveld i Hiroshima

kontrollpanel på do

kontrollpanel på do

Miyajima

Miyajima

Shibuya, Tokyo

Shibuya, Tokyo

Deilig mat

Deilig mat


Gjengen takker for seg!

Gjengen takker for seg!

Sykkeltur i Tokyo

I dag sto sykkeltur på planen. Vi dro av sted til Tachikawa som ligger i utkanten av Tokyo. Der skulle vi møte Takako, kona til en japansk kollega. Vi møttes på stasjonen, og fikk lånt oss sykler (gratis på enkelte togstasjoner), og syklet avgårde. Det var stekende hett, men sykkeltur i varmen kan anbefales, og vi fikk sett mye fra sykkelsetet. Vi hadde flere stopp, ved en liten topp hvor det sto et alter. Vi så en gammel tradisjonell japansk bygning som hadde tilhørt en storbonde. Veldig elegant!!! Og vi stoppet ved et tempel. Underveis ble det også ispause, og lunsj.

Så bar det til det Japanske Polarinstituttet. De hadde et eget museum, med utstilling som viste japansk aktivitet i polare områder, både i Arktis og Antarktis. Etterpå var det hjem til Takako og familien på middag. Barna Ray og Maki kom hjem, det var artig å se de igjen, og et par venninner av Takako kom også, så vi ble riktig så mange til middag. Og hvilken middag, den ene deilige retten etter den andre ble tryllet frem. Det var så hyggelig at tida løp fra oss, og plutselig var det blitt sent på kveld, og vi måtte tenke på hjemveien. Vi dro derfra med godt humør, full mage, og med nye bekjentskaper i bagasjen.

Foran tradisjonell japansk bygning

Foran tradisjonell japansk bygning

På tur opp til hellig sted

På tur opp til hellig sted

Isak ber en stille bønn

Isak ber en stille bønn

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Godt med drikke i varmen

Godt med drikke i varmen

Det japanske Polarinstituttet

Det japanske Polarinstituttet

Deilig mat

Deilig mat

Vertinne Takako i midten

Vertinne Takako i midten

Gøy på øy – Miyajima

Så skal vi til en fredelig øy, for å roe ned et par timer før vi reiser til Tokyo i ettermiddag. Miyajima er en av Japans tre største attraksjoner, og befinner seg et stenkast fra Hiroshima, -trodde vi. Vi så at tida kunne bli knapp, og tok drosje til ferga for å spare tid på å bruke toget. Trodde jo nettopp at det ikke var langt unna. I etterkant innser jeg at jeg alltid har optimistiske avstandsberegninger, optimistiske tidsberegninger, og når noen sier det koster 13000, så hører jeg 3000 for det passer inn i mitt bildet av at det er rett borti vegen her… Turen til ferga over til den idylliske øya ble flere ganger lengre (og dyrere) enn beregnet. Ergerlig!!! Men det hører med en eller to sånne bommerter på en reise. I hvertfall på de turene jeg arrangerer!

Nok om det. Vi kom oss dit vi skulle, litt mer fattig enn da vi dro, og med litt mindre tid på øya enn beregnet, men vi fikk med oss den fantastiske Torii-porten, –Itsukushima-jinja som står på pæler ute i vannet og rager 17 meter. Hele anlegget her står på UNESCO’s verdensarvliste, og var tidligere et sted vanlige folk ikke kunne komme til. Vi fikk vandret langs stranda, og fikk klappet tamme sika-hjort. De var i det hele tatt ganske pågående, og var tydelig på leit etter mat. Kirsten hadde på seg en hvit linbukse, og en av dyrene prøvde å ta et jafs av buksa, uten å lykkes. Men i et uoppmerksomt øyeblikk fikk en liten yndig hjort tak i kartet Kirsten sto med, og tok en bit av det. Til slutt fikk vi også en stille stund på Senjokaku paviljongen, før vi så Five Story Pagoda, og dro med farga over til fastlandet igjen.det ble hektisk, men i det fine været var det flott vi fikk dratt dit.

Så bar det avgårde med Shinkansen til Tokyo, fem timer på lyntoget som har en topphastighet med 320km i timen. Det gikk superfort. I Tokyo skulle vi til området Suginami-ku, som ligger litt perifert til, og vi måtte ta tre ulike baner for å komme dit. På Eifukucho stasjon ble vi møtt av Boto-san, en eldre hyggelig mann som vi skulle leie en flott leilighet hos, gjennom Airbnb. Det var godt å komme frem, og til den leiligheten. Stor, lys, stilig, og med delt hage med hovedhuset hvor Boto-san bor i. Frukt, snacks, og brus var satt frem. Herlig!

Min venns mammas venns datters bror har en katana

Hva er en katana, og hvem har en katana?

Det må dere finne ut. Vel, nå har det seg sånn, at disse ungdommene som ellers styrer unna det meste av butikker (spesielt klesbutikker), vil innom alle suvenirbutikker på vår vei. Artig det, mye å se, men det tar TIIIIID, og for en utålmodig mamma, så er det en tålmodighetsprøve. Så i dag skulle de få gå i suvenirbutikk så det holdt; Kyoto Handicraft Center, med syv etasjer. Der skulle de få shoppe til de droppet! Og det gjorde vi alle. Det var så mye fint, alt fra kimonoer, til keramikk, steintøy, glass, lakkvarer, smykker, tekstiler, kunsttrykk og katana, som sto øverst på Isaks ønskeliste. Den blinket mot oss, elegant, med flott mønster gravert i bladet, og med en utrolig stilig slire med ornamenter. Isak så den og det var kjærlighet ved første blikk. Som tilbehør måtte han kjøpe jika tabu, -ninjasko. Vi andre fant også mye fint, keramikkkrus, silkekimono, japanske dukker, ninjasokker, matboks i flere etasjer, og yukata- en slags slåbrok.

Vi dro derfra med flere fulle poser. Veldig upraktisk når neste stopp var Fushimi Inari tempelet, hvor vi skulle gå opp et lite fjell (eller kanskje heller en ås). Men alt er så tilrettelagt i Japan. På hver eneste togstasjon er det oppbevaringsbokser, hvor vi kan stue unna pikk-pakk før vi legger i vei til en severdighet.

Vi kom nesten litt sent, dagen var på hell. Sola sto lavt, og sendte gyldne stråler som traff tempelet. Veldig vakkert! I tempelområdet var det flere flotte røde bygninger, og det som gjorde mest inntrykk var å gå inn i «gaten» av torii-porter. Porter av runde tømmerstokker, malt sorte og røde som sto så tett at de dannet en tunnel. På vei innover så vi bare en rød tunnel, men da vi snudde oss og så andre veien, så vi ulike japanske tegn på hver stolpe. Vi gikk gjennom «tunnelen» til vi kom ut i en skog, og vi gikk oppover og oppover. Da vi snudde skimtet vi en knallrød sol mellom trærne. Det var tid for solnedgang, som kun varer noen få øyeblikk på disse breddegrader. Før vi fikk sukk for på oss var sola borte og det begynte å mørkne. Vi snudde, gikk tilbake, og knallsultne som vi var ble vi sjanghaiet inn på en liten bar (fordi alle andre spisesteder var helligdags-stengt). Vi fikk servert grillet snacks, små, små porsjoner, men så utrolig godt, at vi bare måtte bestille mer og mer og mer, til bartenderens store glede og frustrasjon. Plutselig fikk han det forferdelig travelt med både grilling og servering. Etterpå fulgte han oss ut på gata og takket for at vi kom innom. Kanskje hadde vi reddet kveldens omsetning?

Til slutt; hvem har en katana? Sett fra Kaisas synspunkt?

…. Svaret er Isak, og hva er en katana? Et ninjasverd….

Shopping

Shopping

Samurai kostyme

Samurai kostyme

Fushimi Inari Tempelområdet

Fushimi Inari Tempelområdet

Torii-portene

Torii-portene

Isak med sin katana, -ninjasverd

Isak med sin katana, -ninjasverd

Hell og lykke

Hellig røyk, røkelseskar og nydelige damer i kimono møtte oss i Asakusa Kannin-tempelet. Bygget var i et stort parkområde, og vi måtte gjennom en stor mektig port for å komme inn. Bygningene var i asiatisk stil med tak som vipper opp – rikt utsmykket selvfølgelig. Hit kommer buddhister, shintoister og selvfølgelig turister. Buddhisttempelet var en gang byens eldste, men de nåværende bygninger stammer fra 1950-tallet.

Sentralt plassert inni tempelet sto en ønskebrønn (fant vi ut at det måtte være) hvor besøkende kastet i penger, og sa en bønn. Det ringlet i mynter hele tida mens vi var inne, og det var nok mange bønner som ble fremsagt. Hadde vært artig å visst hva folk ønsket; en ny duppedings? Snille barn (siden mine er så snille skulle jeg ønsket mer ville barn). At mannen er mer hjemme? eller kanskje en reise til Norge for å se Nordlyset? Hvem vet?

Utenfor tempelet på en åpen plass sto et stort røkelseskar hvor folk tente på sammenrullet papir og satte i karet. En gammel dame viftet den hellige røyken på seg, og Olav og Isak gjorde det samme. Det bringer nok lykke eller god helse eller noe sånt. Dette var også en fin plass å se på folkelivet. Kameraet kom fram, og jeg fikk tatt bilder av mange slags folk som vandret rundt, også folk som tok selffies. Det må jo være her det kommer fra. Alle skulle ha bilder av seg sjøl foran tempelet. Noen var mer «proffe» enn andre og brukte selffiestang.

Ikke langt unna sto en slags paviljong overgrodd med grønne planter som beskyttende tak, det kom ut røyk overalt, og folk satt på benker under taket. Hva var dette? En røykebule? Vi måtte undersøke. Det var ikke røyk, men kald fuktig og behagelig damp som kom ut av dyser overalt. Temperaturen sank med mange grader inni paviljongen, og vi fikk et pusterom fra varmen ute. Har enda ikke helt vendt oss til varmen her. Rundt tempelområdet krydde det av små butikker, og ungdommene våre var helt ville. Det var som å dra de baklengs ut fuglekassa, når vi voksne syns det var nok og ville videre- ikke enkelt med andre ord. Turen tilbake tok en evighet siden de tre var i shoppingmodus så til de grader…

Ran og plyndring

image

Tempelanlegget Angkor er under press fra flere kanter. Jungelen trenger seg på overalt. Mange steder har den nærmest tatt over hellige templer, og har vokst seg gjennom bygninger som er blitt forvandlet til ruiner. Røtter har vokst seg til store trær som sprenger seg gjennom tak og vegger. Trær, slyngplanter, tett grønn vegetasjon prøver å skjule sporene etter et stor sivilasjon, som for nesten 1000 år siden bygde en stor by i jungelen, en by og et tempelanlegg som på det meste huset en million mennesker. Jungelen ble fortrengt til fordel for mektige bygninger, og da byen ble forlatt var hevnens time kommet, jungelen tok tilbake sine enemerker.

Naturen er nådeløs og brutal, men hva med menneskene? Overalt når jeg vandrer rundt i anlegget ser jeg spor etter ødeleggelse og plyndring. Statuer mangler hoder, og det står mange tomme sokler. Hit har det gått plyndringstokt i mange hundre år. Det startet etter at byen ble erobret av Thai-herskere på 1400-tallet, og har pågått frem til i dag. Etter at det ble mulig å komme frem med bil til Angkor tok tyveriene seg opp. Noen tok bare med seg noen «minner» til å ha stående hjemme på peishylla, men adskillig værre var de organiserte plyndringstoktene. Franskmennene forsynte seg, men også etter at Kambodsja ble et selvstyrt kongerike forsatte plyndringen av Angkors skatter og kunstverk, bare avbrutt av en pause under Pol Pots styre. Da Vietnam okkuperte landet og fikk fjernet Pol Pot, så sørget de også for å fjerne tonnevis med kunstskatter fra Angkor. I dag er mange av mest verdifulle skattene fraktet til noen store lagerhaller: Conservation d’Angkor, i nærheten av Angkor Wat. Anlegget er bevoktet med bevepnede vakter, men selv ikke det hindrer tyverier. Bander med maskingeværer har vært på raid også her for å rane med seg uvurderlige kunstskatter. Det er en farlig jobb å forsvare Angkors skatter mot skruppelløse bander.

«I disse hallene må du først og fremst være kunstelsker, dernest bør du kunne håndtere et AK-47-gevær,»

UONG VON

Kilde: Torbjørn Færøvik: Buddhas barn

This slideshow requires JavaScript.

Ansikt til ansikt med kjemper

image

Bayontempelet gjorde inntrykk på oss. Det ble bygget sent på 1200-tallet av kongen Jayarvarman VII, og er et buddhistisk tempel som i dag inneholder 37 tårn. De fleste av tårnene har ett eller flere kjempeansikter som pryder tårnene. Vi følte oss små der vi sto ansikt til ansikt med disse kjempene. Vi kom hit i tolv tida, altså mens sola stekte på det mest intense. Det var bare utholdelig i skyggen. Så selv om tempelet var utrolig spennende å vandre rundt i, med nye ansikter og overraskelser rundt hvert hjørne, så måtte vi kaste inn håndlet etter en stund. Jeg skulle gjerne gått lenger her, men må innrømme at svømmebassenget på hotellet fristet også meg i denne varmen, og vi dit!

Mystisk tempelby i jungelen

image
Det finnes ikke maken til monument i hele verden. Det lar seg ikke beskrive. Den besøkende nøyer seg med å betrakte det, taus og undrende.

ROBERT J. CASEY

Endelig framme vet et av de store målene ved reisen. Hit har jeg villet dra lenge. Oppleve en hel tempelby som nesten er forsvunnet i jungelen. Og for å gjøre det litt spennende for Isak og Kaisa, så startet vi avgårde hit midt på natta, med tuktuk mens det enda var mørkt, og så gikk vi innover mot tempelet med lommelykt. Det var ikke langt å gå, men vi måtte se hvor vi satte foten, for vi gikk på en hellelagt sti, som var heller ujevn. Vi plasserte oss ved et vannbasseng, slik at vi skulle få se Angkor Wat med sine mange tårn speile seg i vannet ved soloppgang. Det var nå ikke bare vi som hadde tenkt den tanken. Stort og smått peste oss i nakken, det var i det hele tatt en hel folkevandring hit, og da sola sto opp så vi hvor mange det var. Mange hundre mennesker sto og peivet med kameraer og stativer, og ville nær sagt gått over lik (i hvertfall tær) for å få gode motiver. Selv om jeg er sånn sjøl, avskyr jeg det når andre er sånn!!! Det ble lenge å stå rett opp og ned, og stå mot presset bak oss, for vi sto helt foran, flere ganger var vi på nippet til å bli dyttet ut i gjørma foran oss. Isak syns det ble lenge å vente, og humøret var nedadstigende mens sola var oppadstigende. Vi sto til sola så vidt skimtes, så ruslet vi på en improvisert kafe, og spiste frokost. Pannekaker hjalp på humøret til kameraten!

Det største religiøse monument i verden, med nesten tusen templer, spredt utover et område på 323 kvadratkilometer. Mektig, imponerende, vakkert, mystisk, fantastisk, enormt, overgrodd, storslått, ødelagt, og strålende. Robert J. Casey ble målløs da han besøkte tempelbyen Angkor i 1929, mens hos meg renner det over av ord som beskriver det jeg ser her. Jeg har lest om tempelbyen Angkor, og jeg har sett dokumentar om byen på History Channel, med det trodde jeg at jeg var forbredt på det som ventet oss, men nei! Dette overgår alt jeg har sett før. Det er snakk om enorme proporsjoner, tenk hovedtempelet Angkor Wat er hele 65 meter høyt, 25 meter høyere enn Tromsøbrua, hva gir du meg??? Hvordan var det mulig å bygge noe så mektig, og så forseggjort, for snart tusen år siden? Og hvorfor klarer ikke vi i dag med all vår kunnskap og vår teknologi å bygge noe så vakkert og storslått?

Angkor Wat er det største tempelkomplekset i tempelbyen Angkor, og er blitt et symbol på Kambodsja. Du finner det overalt, til og med avbildet på det kambodsjanske flagget. Det står på UNESCOS verdensarvliste, og UNESCO har satt i gang ulike tiltak for å ivareta anlegget. Angkor Wat ble bygget av khmerfolket på 1200- tallet, og er et hinduistisk tempel, viet guden Vishnu. Selve Angkor Wat ble bygget i løpet av 38 år, ikke lange tida for noe så storslått, mens resten av alle templer ble bygget over mange hundre år. Det er ikke bare bygningene i seg sjøl med sin utforming og dimensjoner som gjør inntrykk, det er også alle de vannvittig flotte utskjærte relieffene som snor seg bortetter vegger, og oppetter søyler.

image

Vi prøvde å være strategiske da vi la opp ruta, og ville følge den «lille» ruta på 18 km, til 5 ulike tempelområder : Angkor Wat – Banteay Kdei – Ta Prohm – Ta Keo – Bayon. Vi dro motsatt vei av det de fleste gjør, for å slippe unna hordene med folk, men vi var ikke akkurat alene på vår vei. Etter Angkor Wat dro vi videre med vår tuktuk (vi hadde leid tuktuk med sjåfør for dagen), til Banteay Kdei som er et mindre tempelanlegg. Her var vi nesten helt alene, og en buddhistisk nonne som holdt til i tempelet og lærte oss å be på buddhistisk vis med røkelsespinner som skal gi oss lykke! Så videre til Ta Prohm, som i stor grad er slukt av jungelen. Her ble deler av filmen Tomb Raider spilt inn. Og tempelet var spennende og surrealistisk med alle trærne som vokste oppå steingjerder, og ut av bygninger, men det vrimlet av folk overalt. På tur til tuktuken begynte Isak og kaisa å bli sliten, vi hadde vært på farta i 5 timer, og Kaisa sa: «Dagen går sakte når man ikke har det så greit». Så der fikk jeg den, men ho mor hadde ingen planer om å legge inn årene helt enda, men tempoet ble skrudd ned noen hakk. Vi stoppet ved et lite tempel som Isak og Kaisa ikke ville inn på. De ble igjen med Soknai, vår hyggelige sjåfør, og da jeg kom tilbake hadde begget sovnet på hvert sitt sete i tuktuken. Den tidlige morgenen hadde gjort seg gjeldende. Stakkars små. Vi spiste en rolig lunsj. Enda skulle vi være se flere templer, det beste gjensto: Bayon med kjempeansiktene, så tre timer til før barna fikk trukket sitt siste langtrukne sukk i Angkor.

Siste stopp var byen Angkor Thom, som i motsetning til tempelet Angkor Wat, var en levende by hvor det bodde folk. Byen innholdt likevel flere tempelanlegg, blant annet det flotte Bayontempelet. På et område så stort som 8 x 12 kilometer, omkranset av en vollgrav med krokodiller, bodde så mange som en million mennesker.

Hele området vitner om at her har det bodd en stor sivilisasjon. Utskjæringene på veggene forteller om ulike ritualer, viser de kongeliges gjøren og laden, krigsscener, krig mellom guder og demoner, dagliglivet, og noen scener avslører også hvordan store steinblokker ble fraktet 50 km fra steinbrudd og gjennom jungel hit til området. Hele området rundt besto av et sinnrikt system med kanaler og demninger, som sikret vann året rundt til rismarkene, og som gjorde at khmerfolket kunne få tre avlinger i året og matforsyninger til nesten en million mennesker.

Alt har en ende, på 1400-tallet begynte folket å murre, og motstanden mot kongen vokste, det brøt ut opprør. Det avanserte vanningssystemet ble ikke holdt i hevd, og forfalt, noe som resulterte i både flommer og senere tørke, med påfølgende hungerkatastrofe. I år 1431 kom selve dødsstøtet, en stor Thaihær kom og plyndret og brente Angkor, og tok med seg tusenvis av slaver tilbake til Thailand. En æra var over. Siden den gang har jungelen tatt over, i regntida blir nærmest alt levende her, røtter sprenger seg inn i steinbygningene, setter rot, vokser seg til store trær som tar innersvingen på bygningene. Fasinerende å se!

Enjoy pictures….

Død mann på boks

Kaisa og Isak foran Ho Chi Minh mausoleet

Kaisa og Isak foran Ho Chi Minh mausoleet

«Når jeg er død, skal det ikke holdes noen stor begravelse, for folk skal ikke kaste bort tid og penger»

Dette skrev Ho Chi Minh i sitt politiske testamente fra 1900-tallet. Og det er nettopp det vi gjør, kaster bort tid og penger for å se en motvillig Ho Chi Minh ligge på lit de Parade i Mausoleet som ble bygget etter hans død. Stikk i mot hans vilje, ble han altså balsamert og blir stilt til skue for alle som vil se.

Det var klart for en dag med sightseeing i Hanoi, og vi startet tidlig. Allerede før vi hadde gnidd søvnene ut av øyan var guiden på døra for å hente oss. Det bar avgårde til Ho Chi Minh mausoleet først. Selv tidlig søndags morgen var trafikken hardnet til, det så ut som alle de to millionene motorsykler og mopedene i Hanoi var på farta. Ved mausoleet var det allerede lange køer, vi stilte oss i rad og rekke og ble etterhvert strippet for kamerautstyr og telefoner, i tillegg til at vi måtte gjennom en sikkerhetskontroll, som ble nøye overvåket av strenge vakter. Da vi nærmet oss inngangen til mausoleet kom det til stadighet soldater i hvite uniformer masjerende. Vi måtte holde rekke, to og to på hver rad. Vel inne i mausoleet, skulle vi ikke prate, og vi måtte ikke stoppe opp. Da vi kom opp en trapp, og rundet et hjørne, kom vi inn i et rom med dempet belysning og en sarkofag. Inni lå Ho Chi Minh, tilsynelatende fredfullt, utrykket «død mann på boks» kom meg i hu. Vi passerte ærbødig, overvåket av syv soldater som så strengt på oss. Her var ikke tid og sted for Isaks ablegøyer…

Hvem var nå egentlig Ho Chi Minh, som byen Saigon ble omdøpt til etter hans død, og som ligger så ensom i det dystre mausoleet? Det sies at han var en fryktelig søt fyr, landsfaderen som også ble kalt onkel Ho. Han ble født i 1890, og reiste som ung ut i verden. Først til Frankrike, hvor han var med å stifte kommunistpartiet. Senere skulle han på 20-tallet reise rundt i Asia som kommunistisk agent. Han kom tilbake til hjemlandet i 1941, og fikk i stand Augustrevolusjonen i 1945, etter 5 års japansk okkupasjon. Han erklærte Vietnam som et selvstendig land, og ble landets første president. Frankrike ville ikke gi så lett slipp på sin tidligere koloni, noe som førte til en ni-årig krig. Fem år med fred og et delt Vietnam, men så brøt Vietnamkrigen ut for alvor. Stormaktene var på banen, Sør-vietnam støttet av USA og det kommunistiske Nord støttet av Russland. Et helvete som skulle vare fra 1960 til 1975, da Nord gikk av med seieren. Onkel Ho skulle ikke få oppleve et gjenforent Vietnam, han døde i 1969, da de amerikanske styrkene i vietnam var på det mest tallrike.

Etter mausoleet bar det videre til presidentpalasset, hvor onkel ho hadde hatt sitt virke som president. Et flott område med park, dam og stilige franske bygninger, bygd i kolonitida. Under Vietnamkrigen ble Hanoi til stadighet bombet av amerikanske B52 fly, i 1972 falt bombene så tett som et teppe. Men dette området ble spart. Tilfeldig eller flaks? Onkel Ho hadde sikret seg på to måter, ved å lage bunkers langt ned i bakken ved sitt enkle hus på stylter, hvor han foretrakk å bo, og ved å plassere amerikanske fanger, piloter i fengsel rett ved siden av. Av frykt for at amerikanerene skulle bombe sine egne ble området spart.

Så bar det videre til etnografisk museum. Med sine mer enn 50 minoriteter presentert, var dette et flott museum, med både innendørs utstillinger, og utendørs bygninger, samt et vanndukketeater. Vel verdt å se.

I mellomtida var vi blitt veldig sultne (til og med Isak). Så det var kjærkomment med lunsj, og hvilken lunsj. I en restaurant i nærheten var det reservert bord til oss, med fire retters lunsj. Stedet var tydeligvis en kjent plass, og på veggen så vi bilder av både Bill Clinton og Dronning Margrete av Danmark som hadde besøkt restauranten. Så her burde det være duket for et herlig måltid, noe det ble med både, suppe, vårruller, stekt and, ris, tofu, grønnsaker og tropisk frukt til dessert. Men vi hadde knapt fått svelget frukten før guiden vår stresset inn og mente vi måtte videre. Og så vi som bare bruker å gjøre en ting om dagen. Dette ble jo litt i overkant for oss slendrianer…

Litteraturtempelet var neste post på programmet, og dette er regnet som første universitetet i Vietnam. Akkurat i dag strømmet det på med uteksaminerte studenter som skulle foreviges med blomster, ballonger, mens de poserte foran templer, dammer, sammen med klassekamerater osv. De unge jentene var nydelige i sine elegante ao-dai antrekk, en tradisjonell lang tunika, med posete bukser til. De var lekkert sminket, og gikk på skyhøye hæler, som etter en stund ble for mye for en utrent fot, og da tok de av skoene, og gikk barbeint i stedet.

Ferdig med litteraturtempelet så bar det avgårde med cyclo – sykkeldrosje inn i de smale gatene i gamlebyen. Sjarmerende del av byen, men hadde likt bedre å gått rundt her. Mye fint å se og kjøpe, så vi kommer sikkert tilbake en av dagene.

Så var dagen snart omme, bare vanndukketeateret gjensto. Vi fikk en uforglemmelig forestilling med vakker musikk og sang, samt et dukketeater som foregikk uti vannet, med dukkemestere som sto med vann opp til livet, skjult bak et sceneteppe, hvor de styrte sine dukker. Det var mange effekter, som både røyk og fyrverkeri, til inspirasjon til vårt eget lokale dukketeater på jobb, som dann og vann blir oppført på årsfesten, når vi har noe på sjefene våre…