Død mann på boks

Kaisa og Isak foran Ho Chi Minh mausoleet

Kaisa og Isak foran Ho Chi Minh mausoleet

«Når jeg er død, skal det ikke holdes noen stor begravelse, for folk skal ikke kaste bort tid og penger»

Dette skrev Ho Chi Minh i sitt politiske testamente fra 1900-tallet. Og det er nettopp det vi gjør, kaster bort tid og penger for å se en motvillig Ho Chi Minh ligge på lit de Parade i Mausoleet som ble bygget etter hans død. Stikk i mot hans vilje, ble han altså balsamert og blir stilt til skue for alle som vil se.

Det var klart for en dag med sightseeing i Hanoi, og vi startet tidlig. Allerede før vi hadde gnidd søvnene ut av øyan var guiden på døra for å hente oss. Det bar avgårde til Ho Chi Minh mausoleet først. Selv tidlig søndags morgen var trafikken hardnet til, det så ut som alle de to millionene motorsykler og mopedene i Hanoi var på farta. Ved mausoleet var det allerede lange køer, vi stilte oss i rad og rekke og ble etterhvert strippet for kamerautstyr og telefoner, i tillegg til at vi måtte gjennom en sikkerhetskontroll, som ble nøye overvåket av strenge vakter. Da vi nærmet oss inngangen til mausoleet kom det til stadighet soldater i hvite uniformer masjerende. Vi måtte holde rekke, to og to på hver rad. Vel inne i mausoleet, skulle vi ikke prate, og vi måtte ikke stoppe opp. Da vi kom opp en trapp, og rundet et hjørne, kom vi inn i et rom med dempet belysning og en sarkofag. Inni lå Ho Chi Minh, tilsynelatende fredfullt, utrykket «død mann på boks» kom meg i hu. Vi passerte ærbødig, overvåket av syv soldater som så strengt på oss. Her var ikke tid og sted for Isaks ablegøyer…

Hvem var nå egentlig Ho Chi Minh, som byen Saigon ble omdøpt til etter hans død, og som ligger så ensom i det dystre mausoleet? Det sies at han var en fryktelig søt fyr, landsfaderen som også ble kalt onkel Ho. Han ble født i 1890, og reiste som ung ut i verden. Først til Frankrike, hvor han var med å stifte kommunistpartiet. Senere skulle han på 20-tallet reise rundt i Asia som kommunistisk agent. Han kom tilbake til hjemlandet i 1941, og fikk i stand Augustrevolusjonen i 1945, etter 5 års japansk okkupasjon. Han erklærte Vietnam som et selvstendig land, og ble landets første president. Frankrike ville ikke gi så lett slipp på sin tidligere koloni, noe som førte til en ni-årig krig. Fem år med fred og et delt Vietnam, men så brøt Vietnamkrigen ut for alvor. Stormaktene var på banen, Sør-vietnam støttet av USA og det kommunistiske Nord støttet av Russland. Et helvete som skulle vare fra 1960 til 1975, da Nord gikk av med seieren. Onkel Ho skulle ikke få oppleve et gjenforent Vietnam, han døde i 1969, da de amerikanske styrkene i vietnam var på det mest tallrike.

Etter mausoleet bar det videre til presidentpalasset, hvor onkel ho hadde hatt sitt virke som president. Et flott område med park, dam og stilige franske bygninger, bygd i kolonitida. Under Vietnamkrigen ble Hanoi til stadighet bombet av amerikanske B52 fly, i 1972 falt bombene så tett som et teppe. Men dette området ble spart. Tilfeldig eller flaks? Onkel Ho hadde sikret seg på to måter, ved å lage bunkers langt ned i bakken ved sitt enkle hus på stylter, hvor han foretrakk å bo, og ved å plassere amerikanske fanger, piloter i fengsel rett ved siden av. Av frykt for at amerikanerene skulle bombe sine egne ble området spart.

Så bar det videre til etnografisk museum. Med sine mer enn 50 minoriteter presentert, var dette et flott museum, med både innendørs utstillinger, og utendørs bygninger, samt et vanndukketeater. Vel verdt å se.

I mellomtida var vi blitt veldig sultne (til og med Isak). Så det var kjærkomment med lunsj, og hvilken lunsj. I en restaurant i nærheten var det reservert bord til oss, med fire retters lunsj. Stedet var tydeligvis en kjent plass, og på veggen så vi bilder av både Bill Clinton og Dronning Margrete av Danmark som hadde besøkt restauranten. Så her burde det være duket for et herlig måltid, noe det ble med både, suppe, vårruller, stekt and, ris, tofu, grønnsaker og tropisk frukt til dessert. Men vi hadde knapt fått svelget frukten før guiden vår stresset inn og mente vi måtte videre. Og så vi som bare bruker å gjøre en ting om dagen. Dette ble jo litt i overkant for oss slendrianer…

Litteraturtempelet var neste post på programmet, og dette er regnet som første universitetet i Vietnam. Akkurat i dag strømmet det på med uteksaminerte studenter som skulle foreviges med blomster, ballonger, mens de poserte foran templer, dammer, sammen med klassekamerater osv. De unge jentene var nydelige i sine elegante ao-dai antrekk, en tradisjonell lang tunika, med posete bukser til. De var lekkert sminket, og gikk på skyhøye hæler, som etter en stund ble for mye for en utrent fot, og da tok de av skoene, og gikk barbeint i stedet.

Ferdig med litteraturtempelet så bar det avgårde med cyclo – sykkeldrosje inn i de smale gatene i gamlebyen. Sjarmerende del av byen, men hadde likt bedre å gått rundt her. Mye fint å se og kjøpe, så vi kommer sikkert tilbake en av dagene.

Så var dagen snart omme, bare vanndukketeateret gjensto. Vi fikk en uforglemmelig forestilling med vakker musikk og sang, samt et dukketeater som foregikk uti vannet, med dukkemestere som sto med vann opp til livet, skjult bak et sceneteppe, hvor de styrte sine dukker. Det var mange effekter, som både røyk og fyrverkeri, til inspirasjon til vårt eget lokale dukketeater på jobb, som dann og vann blir oppført på årsfesten, når vi har noe på sjefene våre…

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s