Nón lá – vietnamesiske hatter

20140417-233729.jpg
Overalt på landsbygda var den typiske vietnamesiske hatten – Nón lá – i bruk, en rund hatt laget av palmeblader, med en konisk form. Hatten beskytter både mot regn og stekende sol, og kan brukes som kurv til mat når det plutselig blir nødvendig, og til vifte i varmen. Et silkebånd sikrer at hatten ikke blåser vekk. Hatten finnes i mange varianter i flere sør-øst asiatiske land, men forbindes mest med Vietnam.

Da Isak og jeg var på teplukking i Yangshuo sør i Kina, fikk vi på oss en flettet rund hatt. Den var fin og forseggjort. Da vi kom til Vietnam så vi samme typen hatt, men i enklere utgave, laget av palmeblader, men ikke flettet. Den ble brukt av bønder ute på åkrene og rismarkene, og folk som var i arbeid i landsbyene og byene. I byene var det særlig gateselgere som gikk med et åk over skuldrene som hadde på seg hatten. Sør på øya Phu Quoc brukte kvinnene som trålet strendene og solgte frukt, eller tilbød massasje slike hatter. Noen steder så vi dekorerte hatter med fine tegninger på eller med skrift på, gjerne et poetisk utsagn.

Da vi var på vår vandring i jungelen med vår guide Jean, pekte han ut en liten palme som hattene blir laget av. De så ut til å vokse overalt. Isak og Kaisa ønsket seg selvfølgelig slike hatter, og da vi var på tur i Mekongdeltaet, og skulle med en ferge over et elveløp, så kjøpte vi hver deres hatt, en med blått silkebånd til Kaisa, og ett med grått silkebånd til Isak. Fikk de for to dollar. De var veldig fornøyde med hattene sine, og brukte de mye. De var perfekte til å holde den stekende sola unna. De skulle også skape mye bryderi, da vi nå hadde mye å drasse på etterhvert, og på toppen av nisselasset hadde vi disse to hattene som vi ikke kunne pakke ned i sekken, og som vi måtte være veldig forsiktige med. Da vi reiste i Kambodsja og Thailand hadde Isak og Kaisa på seg hattene, som jo var den beste måten å frakte hattene med på, og vi kom stadig vekk i snakk med folk som skjønte på hattene at vi hadde vært i Vietnam, og som ville vite hvor vi hadde vært og hva vi hadde sett. Hattene ble rett og slett en døråpner på turen, og overlevde hele den lange reisen hjem til Norge. Nå er de hengt opp på veggen i trappeoppgangen hjemme, et fint minne om en begivenhetsrik tur!

20140417-234330.jpg

20140417-234400.jpg

20140417-234437.jpg

Mennesker vi møtte

20140129-222203.jpg

To dager etter at vi kom hjem dumpet et postkort i postkassa, stemplet Yangshuo, Kina.

Vi har møtt så mange hyggelige mennesker på vår vei, folk vi har blitt kjent med, og tilbrakt mye tid med, og folk vi bare har møtt en kort stund, eller i forbifarta. Noen har vi bare fått et glimt av, men vi husker de likevel.

Kaisa og Isak har nok vært litt sjenerte, men det har ikke stoppet en del av de vi har møtt, som dama på kafeen i jungelen hvor vi spiste en frokost, to lunsjer og en middag. Hun var betatt av Isak og ville være hans mamma i Vietnam, og kom og stjal en klem eller to under hvert måltid…

Isak og Kaisa fikk en del oppmerksomhet, og mange ville bli fotografert sammen med de to. De svarte også villig vekk på spørsmål om hva de het og hvor gammel de var. Mange vi møtte i forbifarta kunne ikke engelsk, og vi kunne dessverre ikke deres språk, men man kan komme langt med smil og kroppsspråk, og ved å være åpen i møtet med folk.

På bussturer og båtturer kom vi alltid i prat med våre medpassasjerer, og på en fire timers busstur fra Hanoi til Halongbukta, satt jeg ved en hyggelig eldre mann, som var riktig så pratsom. Jeg er heller ikke tapt bak en vogn i så måte, så det ble prat i samfulle fire timer, bare avbrutt av en tissepause. Kona Sue som vi ble kjent med på båtturen senere, satt lenger fram i bussen og syntes inderlig synd på meg som måtte sitte ved siden av hennes pratsomme mann, hun var glad hun slapp…

I Yangshuo bodde vi i gjestehuset til Sam, en kinesisk mann på 28 år som sammen med sine foreldre drev gjestehuset. De hadde en ung herlig jente som jobbet som frivillig, Stephanie, som vi tilbrakte mye tid med, tur på Li-elva, tur til teplantasje, og kafetur til West street. Om kveldene satt vi i stua på gjestehuset, hun, Sam, jeg og ungene og pratet om alt mulig. Uforglemmelig! Det var Stephanie som hadde sendt postkortet som hadde funnet den lange veien hjem til oss i Strandveien. Gjett at vi ble glade! Mange steder fikk vi god kontakt med husvertinnene/husvertene der vi bodde, og mange har sendt oss e-post i ettertid for å høre hvordan det er gått med oss videre på turen. Veldig hyggelig!

Vi var på flere to- eller tre dagers lange turer med guider og sjåfører. Sjåførene kunne ikke mange ord engelsk, mens guidene snakket ustanselig. Xuan som guidet oss i Sapa var såå trivelig, og kunne så mye om området, og skjønte når krukken var full, og vi ikke kunne ta inn mer informasjon. Da holdt han kjeft, og lot oss fordøye det han hadde fortalt.

Ellers var det de mange damene i Vietnam vi møtte i forbifarta, noen bare en gang, mens andre møtte vi gjentatte ganger: damene på frisørsalongen i Hanoi, damene fra H’mongfolket i fjellene i Sapa som fotfulgte oss og ville selge vakre håndlagde tekstiler. Damene på stranda i Phu Quoc, som masserte, som solgte frukt, som solgte båtturer, og som gjerne kom og slo av en prat når det var en død-periode…og så var det nydelige Puu i Thailand som inviterte oss på bursdagsfeiring.

Jeg har alltid vært fasinert av mennesker, og ser ofte når jeg kommer hjem at der andre har tatt flotte landskapsbilder, så har jeg tatt bilder av folk. De tar jeg med meg videre i hjertet mitt, og vil minnes disse menneskene mange ganger senere. Kanskje noen av de vil følge meg resten av livet.

Hallo fra Koh Chang

image
Da var vi jo i Thailand! Tenk på det… Her er det jo fint, ingen høye murgjerder med piggtråd rundt husene (som i Kambodsja og Vietnam) og det er (litt) mye renere her.

Vi bor på elefantøya Koh Chang og her er det masse kule gekkoer som lager ekorn lyder og roper navnet sitt, altså den roper Gekko. Når vi skulle gå til byen gikk vi forbi noen strømledninger hvor det hang noen kjempestore edderkopper som Isak er livredd for. Vi bruker å spise frokost hos Puu som er en veldig hyggelig dame som eier en PADI dykkerbutikk og en knøttliten kafé. Hun er også veldig god i engelsk og har en britisk mann (da er det kanskje ikke så rart) og en sønn som heter Harry. I morgen skal vi på bursdagsfesten deres.

Vi har jo også vært i treetop park i dag og det var veldig artig. Som mamma har skrevet ble jo ikke hun med på den andre runden, men den var faktisk morsommere. Det var mer å skli bortover på wiren enn å klatre. Men det var mye høyere oppe enn den første løypa. Han fyren sa at den var mye lengre (riktig) og tyngre (feil). Det var en plass at jeg satt meg fast, jeg skulle sykle over til et annet tre, så satt jeg meg fast i sykkelstyret😞

Nå har jeg også fått litt fart i å lese den boka om nord-korea av Eunsun Kim, jeg har til og med tegnet henne slik hun ser ut på bilde på forsiden av boka. Det er forresten masse fine hunder her også😄. En kom løpende ned trappa fra resepsjonen for å få kos hos meg og Isak da vi kom hjem etter å ha spist middag og vært i byen.

Video

Luftig i tretoppene – Tree-Top Park

image

Da var det tid for Tree-Top Park, som Isak og Kaisa har gledet seg til lenge, og som ho mor har gruet litt til. I mellomtida er jo Geir Tore kommet hit, så jeg kunne jo sneket meg unna dette, men må jo innrømme at jeg hadde lyst å prøve. Var bare usikker på utfallet. Ville jeg tåle høyden, og ville jeg klare å klatre i taustiger, hengebruer, og dingle mange meter oppi lufta uten å få spader av det?

Tree-Top Park er en fornøyelsespark i jungelen, oppi trærne. Her skal man ta seg fram i en løype med hengebruer, stiger, balansere på liner, svinge seg på disser, og henge på løpestreng mange meter oppi lufta, hvor en tar seg fram fra tre til tre.

Grensen for å få være med er 140 cm høy, og eldre enn ti år. Isak var 139 cm da vi startet reisen, og vi minnet han på det hver gang vi skulle spise, så han skulle spise ekstra godt, og ville vokse en cm til vi kom hit. Så nå var sannhetens time kommet, var Isak blitt 140 cm høy? Han hadde hatt voksesmerter flere ganger på turen, så det lovet jo godt. Og jo, nå var han mer enn 140, og fikk være med på morroa.

Vi ble først briefet på sikkerhet, og fikk på oss klatreseler med karabinkroker og en slags talje til å hekte oppå wiren for å henge/skli bortetter wiren med. Så øvde vi oss på noen lave tau, før vi var i gang. Geir Tore først, så Kaisa, Isak og meg til slutt. Vi startet lavt, og så ble det høyere, og høyere, en 5-6 meter på det høyeste tror jeg. Det gikk greit, ingen høydeskrekk som meldte seg, selv om det var langt ned. Og det var ARTIG, men tungt i flekkene å klatre opp taustiger, og følte meg ikke helt høy i hatten, eller capsen da jeg skulle balansere på en line med et tau oppe til å holde seg i, og et nede til å trø på. Isak var foran meg, og ventet på meg. Litt bekymret for hvordan det gikk med mamma som pustet og peste, og kom med diverse «HUUUUUI», «Å NEI», «SHIT» og andre sterkere uttrykk. Det ble flere luftige turer med god fart bortetter løpestrengene, og det var gøy! Underveis i løypa så vi en apekatt i trekronene over oss. Den var adskillig mer smidig enn denne dama for å si det sånn. Men jeg kom meg i mål, eller gjennom løypa. Trakk et lettelsens sukk da jeg klatret over den siste stigen og inn til basecamp. Glad det var over. Isak og Kaisa syntes dette var helt toppers, og Isak ville straks avgårde en ny runde i en annen løype. Ho mor syntes det hele måtte foreviges, og sto over nettopp for å filme og ta bilder av seansen. Ofret meg litt der, men noen må jo ta den biten også…😉

image

Mystisk tempelby i jungelen

image
Det finnes ikke maken til monument i hele verden. Det lar seg ikke beskrive. Den besøkende nøyer seg med å betrakte det, taus og undrende.

ROBERT J. CASEY

Endelig framme vet et av de store målene ved reisen. Hit har jeg villet dra lenge. Oppleve en hel tempelby som nesten er forsvunnet i jungelen. Og for å gjøre det litt spennende for Isak og Kaisa, så startet vi avgårde hit midt på natta, med tuktuk mens det enda var mørkt, og så gikk vi innover mot tempelet med lommelykt. Det var ikke langt å gå, men vi måtte se hvor vi satte foten, for vi gikk på en hellelagt sti, som var heller ujevn. Vi plasserte oss ved et vannbasseng, slik at vi skulle få se Angkor Wat med sine mange tårn speile seg i vannet ved soloppgang. Det var nå ikke bare vi som hadde tenkt den tanken. Stort og smått peste oss i nakken, det var i det hele tatt en hel folkevandring hit, og da sola sto opp så vi hvor mange det var. Mange hundre mennesker sto og peivet med kameraer og stativer, og ville nær sagt gått over lik (i hvertfall tær) for å få gode motiver. Selv om jeg er sånn sjøl, avskyr jeg det når andre er sånn!!! Det ble lenge å stå rett opp og ned, og stå mot presset bak oss, for vi sto helt foran, flere ganger var vi på nippet til å bli dyttet ut i gjørma foran oss. Isak syns det ble lenge å vente, og humøret var nedadstigende mens sola var oppadstigende. Vi sto til sola så vidt skimtes, så ruslet vi på en improvisert kafe, og spiste frokost. Pannekaker hjalp på humøret til kameraten!

Det største religiøse monument i verden, med nesten tusen templer, spredt utover et område på 323 kvadratkilometer. Mektig, imponerende, vakkert, mystisk, fantastisk, enormt, overgrodd, storslått, ødelagt, og strålende. Robert J. Casey ble målløs da han besøkte tempelbyen Angkor i 1929, mens hos meg renner det over av ord som beskriver det jeg ser her. Jeg har lest om tempelbyen Angkor, og jeg har sett dokumentar om byen på History Channel, med det trodde jeg at jeg var forbredt på det som ventet oss, men nei! Dette overgår alt jeg har sett før. Det er snakk om enorme proporsjoner, tenk hovedtempelet Angkor Wat er hele 65 meter høyt, 25 meter høyere enn Tromsøbrua, hva gir du meg??? Hvordan var det mulig å bygge noe så mektig, og så forseggjort, for snart tusen år siden? Og hvorfor klarer ikke vi i dag med all vår kunnskap og vår teknologi å bygge noe så vakkert og storslått?

Angkor Wat er det største tempelkomplekset i tempelbyen Angkor, og er blitt et symbol på Kambodsja. Du finner det overalt, til og med avbildet på det kambodsjanske flagget. Det står på UNESCOS verdensarvliste, og UNESCO har satt i gang ulike tiltak for å ivareta anlegget. Angkor Wat ble bygget av khmerfolket på 1200- tallet, og er et hinduistisk tempel, viet guden Vishnu. Selve Angkor Wat ble bygget i løpet av 38 år, ikke lange tida for noe så storslått, mens resten av alle templer ble bygget over mange hundre år. Det er ikke bare bygningene i seg sjøl med sin utforming og dimensjoner som gjør inntrykk, det er også alle de vannvittig flotte utskjærte relieffene som snor seg bortetter vegger, og oppetter søyler.

image

Vi prøvde å være strategiske da vi la opp ruta, og ville følge den «lille» ruta på 18 km, til 5 ulike tempelområder : Angkor Wat – Banteay Kdei – Ta Prohm – Ta Keo – Bayon. Vi dro motsatt vei av det de fleste gjør, for å slippe unna hordene med folk, men vi var ikke akkurat alene på vår vei. Etter Angkor Wat dro vi videre med vår tuktuk (vi hadde leid tuktuk med sjåfør for dagen), til Banteay Kdei som er et mindre tempelanlegg. Her var vi nesten helt alene, og en buddhistisk nonne som holdt til i tempelet og lærte oss å be på buddhistisk vis med røkelsespinner som skal gi oss lykke! Så videre til Ta Prohm, som i stor grad er slukt av jungelen. Her ble deler av filmen Tomb Raider spilt inn. Og tempelet var spennende og surrealistisk med alle trærne som vokste oppå steingjerder, og ut av bygninger, men det vrimlet av folk overalt. På tur til tuktuken begynte Isak og kaisa å bli sliten, vi hadde vært på farta i 5 timer, og Kaisa sa: «Dagen går sakte når man ikke har det så greit». Så der fikk jeg den, men ho mor hadde ingen planer om å legge inn årene helt enda, men tempoet ble skrudd ned noen hakk. Vi stoppet ved et lite tempel som Isak og Kaisa ikke ville inn på. De ble igjen med Soknai, vår hyggelige sjåfør, og da jeg kom tilbake hadde begget sovnet på hvert sitt sete i tuktuken. Den tidlige morgenen hadde gjort seg gjeldende. Stakkars små. Vi spiste en rolig lunsj. Enda skulle vi være se flere templer, det beste gjensto: Bayon med kjempeansiktene, så tre timer til før barna fikk trukket sitt siste langtrukne sukk i Angkor.

Siste stopp var byen Angkor Thom, som i motsetning til tempelet Angkor Wat, var en levende by hvor det bodde folk. Byen innholdt likevel flere tempelanlegg, blant annet det flotte Bayontempelet. På et område så stort som 8 x 12 kilometer, omkranset av en vollgrav med krokodiller, bodde så mange som en million mennesker.

Hele området vitner om at her har det bodd en stor sivilisasjon. Utskjæringene på veggene forteller om ulike ritualer, viser de kongeliges gjøren og laden, krigsscener, krig mellom guder og demoner, dagliglivet, og noen scener avslører også hvordan store steinblokker ble fraktet 50 km fra steinbrudd og gjennom jungel hit til området. Hele området rundt besto av et sinnrikt system med kanaler og demninger, som sikret vann året rundt til rismarkene, og som gjorde at khmerfolket kunne få tre avlinger i året og matforsyninger til nesten en million mennesker.

Alt har en ende, på 1400-tallet begynte folket å murre, og motstanden mot kongen vokste, det brøt ut opprør. Det avanserte vanningssystemet ble ikke holdt i hevd, og forfalt, noe som resulterte i både flommer og senere tørke, med påfølgende hungerkatastrofe. I år 1431 kom selve dødsstøtet, en stor Thaihær kom og plyndret og brente Angkor, og tok med seg tusenvis av slaver tilbake til Thailand. En æra var over. Siden den gang har jungelen tatt over, i regntida blir nærmest alt levende her, røtter sprenger seg inn i steinbygningene, setter rot, vokser seg til store trær som tar innersvingen på bygningene. Fasinerende å se!

Enjoy pictures….

Bevare regnskogen

image

Vi dro på hiking i regnskogen i Cat Tien Nasjonalpark. Det var en opplevelse. Har sett naturprogram fra regnskogen i Brasil, og har tenkt at det hadde vært kult å få oppleve. Vel, det ble ikke Brasil, men Vietnam.

På Polarinstituttet har engasjerte ansatte to ganger arrangert klimaloppemarked, hvor overskuddet har gått til Regnskogfondet.
Nå fikk jeg se hva vi har samlet inn penger til. Jeg hadde gruet litt for akkurat denne delen av turen. Er ikke glad i småkryp!!! Men turen ble flott. Så adskillig mindre småkryp enn fryktet. Vi hadde fått på oss gamasjer som skulle hindre at igler skulle komme på innsiden av klærne, og vi holdt utkikk etter sånne kryp, forstilte oss at de lå å veltet seg på skogbunnen i tusenvis av eksemplarer, men så knapt noen få… Skogbunnene var tørr og fin å gå på. Vi fulgte en sti, som det var lett å ta seg frem på, småkratt var ryddet unna. Men måtte hele tiden følge med på hvor vi trødde, skogbunnen var dekket av lumske røtter som det var fort gjort å snuble i. Samtidig ville vi se opp i trekronene på utkikk etter aper, noe som ikke helt lot seg kombinere. Noe snubling ble det ja.

Vi hørte mange slags lyder, sikader med sine høyfrekvente lyder. Blader som stadig ramlet ned, og hørtes ut som et dyr på tur nedover mot oss. Fugler som kvitret og sang, og stadig rasling i trekronene, kunne det være aper? Etterhvert var det helt tydelig aper som kauket, fra flere kanter samtidig, en kaukafoni!

Vi hadde en eldre mann som kalte seg Jean som guide, han var tidligere offiser i hæren, og hadde vært på disse kanter under vietnamkrigen. I tre år hadde han kjempet i krigen. Han ville ikke fortelle så mye fra det, men nevnte at han hadde deltatt i evakuering av landsbyer. Hvem vet hva han kan ha opplevd i disse krigsårene. Han beveget seg smidig gjennom skogen, stoppet opp ved hver minste lyd. Vi hadde fått instrukser om å være stille, slik at vi kanskje skulle få se noe av skogens fauna. Det skjedde stadig noe oppi høyden, et apeslagsmål en gang, mye skrik og skrål, og vi så greinene i en tretopp svinge frem og tilbake, men vi så ikke hvem som forårsaket det. Jean sa det var black-shanked douc langurs, en ape, som yppet til bråk. Ofte fikk vi beskjed om å stoppe av Jean, han viste bare et tegn som betydde stopp. Vi sto dørgende stille, mens han speidet med kikkert i håp om å finne noen av jungelens dyr til oss. Vi så et ekorn en gang, og flere ganger languren, men langt unna, og nesten helt kamuflert i løvverket var det vanskelig å få øye på apen.

Under vietnamkrigen tok amerikanerne i bruk kjemiske våpen. Operasjon Agent Orange ble iverksatt i det sørlige Vietnam, og var kjemikalier som ble sluppet over jordbruksområder og jungel for å ødelegge veksten av mat, og for å få fjernet bladverk, og skog som kunne gi skjul til nord-vietnamesiske soldater. I ni år pågikk dette, fra 1962-1971, og dette påvirket jungelen i området her. Både selve skogen ble ødelagt, og mange dyrearter ble borte, som de nå jobber med å få tilbake i skogen.

Det var nesten meditativt å vandre i jungelen. Mye å se, mange typer trær, mange lyder, og også mange lukter. Følte at jeg tok inn alt med hele meg, og alle sanser var i høyspenn. En stor opplevelse.

Inn i jungelen, ja dypt i jungelen

image
«Inn i junglen, ja dypt i junglen…
Der løver sover søtt…»

Da var det på tide å komme seg ut av sopphuset kl: 7:30 for å spise frokost og dra avgårde til et rehabiliteringssenter for aper og utryddningstruede dyrearter. Guiden vår var en frivillig fyr fra Australia, så det var lett å forstå hva han sa. Vi kjørte båt til «monkey island» og der skulle vi gå trehundre meter innover i jungelen på en sti/vei til en liten hytte eller noe… Vi gikk litt lenger innover og der så vi store bur med masse kule aper. Hannene var svart og hunnene var blond. Alle apene brølte og skrek. De «sang» sin «overlevelses sang» forklarte guiden. Etter en stund gikk vi tilbake til den hytteaktige greia, hvor vi satte oss for å hvile.

Guiden fortalte oss at han lager sånne filmer på youtube der han finner en skjelden ape-ekorn ting som heter Pygmy Loris. Han sa det heter «looking for loris» eller noe. Jeg og Isak fikk kjøpe noen Gibbon ape bamser:) vi kom oss trykt tilbake til sopprommet der jeg ble for å tegne mens Isak og mamma dro på sykkeltur. Jeg fikk knapt gjortferdig en tegning før de var tilbake en halv time senere.

Vi slappet litt av og gikk kl 13:00 å spiste lunsj. Vi pakket ferdig etterpå og gjorde oss klar til en ordentlig jungeltur. Vi ble kjørt av en pickup av en fyr og guiden vår. Vi suste avgårde mellom stokk og stein. Turen varte sikkert 20-30 minutter. Da vi kom fram til der vi skulle gå inn i jungelen var det veldig varmt. Vi gikk og gikk gjennom lianer og høye trær. Alle steinene vi kunne se var vulkanske steiner. Jeg tok med meg en. Halvveis på turen støtte vi på det gigantiske Tung-treet. Det var over 400 år gammelt og stammen hadde en radius på 2 meter. Helt nederst var de gigantiske røttene, der hadde treet sikkert en radius på 4-5 meter. Vi fortsatte å gå videre. Ingen sa et ord. Vi stoppet flere ganger for å kikke opp i trærne i håp om å se en ape. Jeg så bare et ekorn som brølte som et esel.

Da vi endelig var framme hadde vi gådd i 2 og en halv time. Da vi kom fram var vi alle gjennomsvette og kokvarme. Vi fikk se rommet vårt, som ikke var noe særlig… Vi satte fra oss bagasjen og gikk over en bru til et avslappende lite hus på stylter hvor vi hadde utsikt over Crocodile Lake. Jeg la meg i hengekøya med best utsikt over innsjøen. Vi så krokkodiller der flere ganger, så navnet har den nok ikke fådt uten grunn. Her var det selvfølgelig også en søt liten katt. Da det begynte å mørkne så jeg en ufo fly over himmelen, med han Elvis, og bigfoot, og Drakula i lag med senjatrollet og mummitrollet. Det var sprøtt… Vi fikk middag og klokka sju la vi i seng med myggnett over. Nå skal vi sove.

Hilsen Kaisa

Ut på Safari

imageJaha. Da var vi i Saigon💩. I dag sto vi opp klokken 08:00. Vi skulle bli hentet klokken 09:00 av en mann. Kjøreturen skulle ta tre timer men på grunn av SUPER SAKTE trafikk tok det FEM timer å komme seg til Cat Tien Nasjonalpark🙀👻💨.

Når vi var fremme tok vi en båt over en elv. Etter på fikk vi utdelt et rom som var ganske (U)hyggelig. Jeg skal si deg hvorfor det er så uhyggelig. Det er sopp på veggen , og det er ganske stygt 😑👎💀. Etter at vi hadde spist lunsj dro vi til resepsjonen. Der skulle noen komme å hente oss klokken 18:30. Da de kom skulle vi få sitte opp på lasteplanet på en Jeep🙈🙉🙊. Det var hekt mørkt ute, og vi brukte en suoersterk lommelykt for å se etter dyr i trærne og ved veien. Det var skikelig morsomt. Når vi kjørte så vi sju rådyr, og en slags ape 💩. Turen varte i en time. Når vi kom tilbake spiste vi middag. Nu e æ ferdig me å skrive for i dag. Æ håpe dokker følger bloggen våres. SNART E DET JUL 😝🎅🎅🎅🎅!!!!