Da var det tid for Tree-Top Park, som Isak og Kaisa har gledet seg til lenge, og som ho mor har gruet litt til. I mellomtida er jo Geir Tore kommet hit, så jeg kunne jo sneket meg unna dette, men må jo innrømme at jeg hadde lyst å prøve. Var bare usikker på utfallet. Ville jeg tåle høyden, og ville jeg klare å klatre i taustiger, hengebruer, og dingle mange meter oppi lufta uten å få spader av det?
Tree-Top Park er en fornøyelsespark i jungelen, oppi trærne. Her skal man ta seg fram i en løype med hengebruer, stiger, balansere på liner, svinge seg på disser, og henge på løpestreng mange meter oppi lufta, hvor en tar seg fram fra tre til tre.
Grensen for å få være med er 140 cm høy, og eldre enn ti år. Isak var 139 cm da vi startet reisen, og vi minnet han på det hver gang vi skulle spise, så han skulle spise ekstra godt, og ville vokse en cm til vi kom hit. Så nå var sannhetens time kommet, var Isak blitt 140 cm høy? Han hadde hatt voksesmerter flere ganger på turen, så det lovet jo godt. Og jo, nå var han mer enn 140, og fikk være med på morroa.
Vi ble først briefet på sikkerhet, og fikk på oss klatreseler med karabinkroker og en slags talje til å hekte oppå wiren for å henge/skli bortetter wiren med. Så øvde vi oss på noen lave tau, før vi var i gang. Geir Tore først, så Kaisa, Isak og meg til slutt. Vi startet lavt, og så ble det høyere, og høyere, en 5-6 meter på det høyeste tror jeg. Det gikk greit, ingen høydeskrekk som meldte seg, selv om det var langt ned. Og det var ARTIG, men tungt i flekkene å klatre opp taustiger, og følte meg ikke helt høy i hatten, eller capsen da jeg skulle balansere på en line med et tau oppe til å holde seg i, og et nede til å trø på. Isak var foran meg, og ventet på meg. Litt bekymret for hvordan det gikk med mamma som pustet og peste, og kom med diverse «HUUUUUI», «Å NEI», «SHIT» og andre sterkere uttrykk. Det ble flere luftige turer med god fart bortetter løpestrengene, og det var gøy! Underveis i løypa så vi en apekatt i trekronene over oss. Den var adskillig mer smidig enn denne dama for å si det sånn. Men jeg kom meg i mål, eller gjennom løypa. Trakk et lettelsens sukk da jeg klatret over den siste stigen og inn til basecamp. Glad det var over. Isak og Kaisa syntes dette var helt toppers, og Isak ville straks avgårde en ny runde i en annen løype. Ho mor syntes det hele måtte foreviges, og sto over nettopp for å filme og ta bilder av seansen. Ofret meg litt der, men noen må jo ta den biten også…😉
Baltos reise 