Vi er på øya Koh Chang nå. Vi hadde en forferdelig tur hit fra Siem Reap, som vi trodde skulle ta åtte timer, men som tok oss 13 timer, inkludert fire timer stående rett opp og ned på to grenseoverganger, hvor vi kjempet om plass i en uendelig langsom kø mot immigrasjonsskranken. Det gikk til slutt, vi kom oss gjennom, men gjett at jeg angret på at vi ikke «betalte» ekstra for å slippe å stå i kø. Det hadde vært vel anvendte penger, men syns ikke noe om at de som har penger kan betale for å slippe kø, så der sto vi nå….
Etterpå var det over i en minibuss med en kamikaze-sjåfør, som holdt himla fart bortetter veiene, vi snakker om 100-120 km i timene, og vi snakker ikke om motorveier. Så her var det bare å spenne seg fast i bilbeltet, og ta spenntak i svingene, og lukke øynene under livsfarlige forbikjøringer. For denne sjåføren ville forbi alle!!! Mange ganger kom det biler i mot, og da bråbremset sjåføren, for å hive bilen inn mellom to biler. Dette er andre kjøreturen hvor jeg har vært redd på hele turen vår. Det ble nesten bedre da det ble mørkt, for da så vi ikke alle hindringene i veien. Mirakuløst nok så kom vi oss frem dit vi skulle, til øya Koh Chang, på grensa mellom Kambodsja og Thailand. Her ventet en stor fin leilighet på oss, flott basseng, strand og palmer. På tide med litt slaraffenliv, og det beste av alt, Geir Tore skulle komme morran etter.
Sånn skulle det ikke gå. På grunn av snøstorm i USA ble flyet åtte timer forsinket ut fra Gardermoen. Og da Geir Tore ankom Bangkok, var det fullt på neste fly videretil Trat. Han hev seg til i en drosje, i håp om å nå siste ferge til Koh Chang, men hans sjåfør var nok ikke helt samme kaliber som våres, ellers ville de rekt ferga med god margin. Så det ble overnatting i trat, bare noen mil unna oss, dere skal tro geipen hang her. Opprinnelig skulle også min mor- Isak og Kaisas Áhkku komme, men siden hun nylig ble bestemor til verdens skjønneste lille Sofie så ble turen hennes kansellert. Noe vi var kjempelei oss for!!! Og Så skulle det ta en dag til før Geir Tore kom hit. Han var klar på første ferge over klokka syv neste morgen, og vi sto på veien utenfor Tranquility bay Resort og ventet på han. Gjett om vi var glade da han kom. Det ble mange klemmer, og etterhvert mye som skulle fortelles….
Baltos reise 