Streets of fire

image

Da var det på tide å ta farvel med Hanoi. Vi har hatt noen fine dager her, selv om det ikke virket så innbydende da vi kom hit for over en uke siden.

Hanoi er en by hvor en byplanlegger kanskje kunne vært på sin plass, for i enkelte deler av byen, ser der ut som alt er tillatt: lave smale murbygg ved siden av høyhus, noen med porter foran, andre uten, noen med balkonger, og noe tilbaketrukket, mens andre lener seg langt ut i gata. Husene blir kalt tubehus, da det før i tida ble betalt skatt etter hvor bred fasaden på huset var. Resultatet ble supersmale hus som hever seg i høyden og som gjerne strekker seg langt innover. I første etasje er det gjerne en liten butikk, frisørsalong eller annen business som foregår. Når man blir vant til det så har husene sin sjarm. Alle husene har sitt særpreg, ingen minimalisme, snarere tvert om, og vi samer liker jo farger, og her er et vell av farger i glade og dristige kombinasjoner.

Det var nettopp i et område med slike hus vi skulle bo, i Ba Dinh distriktet. Et område som er som en labyrint, med mange små gater som snor seg innover, mot høyre og så mot venstre, og så en brå sving hvor alle tuter før de tar svingen i høy fart, så vi bare må presse oss inn mot husveggen. For her er der trangt, plass til en bil og en motorsykkel, og noen steder ikke det en gang. Vi var skeptiske til å begi oss ut i denne labyrinten, men med instrukser fra vår vertinne Thuy gikk det helt fint. Helt til vi skulle gå hjemover etter at det var blitt mørkt. Utrolig hvor annerledes alt ser ut i mørket. Og her var nesten ingen gatelys, men det sivet lys fra noen små butikker, og fra åpen ild i gatene hvor familier stekte seg mat. Noen bor så trangt at de tar i bruk gata utenfor (som også er smal) til sine gjøremål.

Det som var skremmende var alle motorsyklene som hele tida kom susende bak oss, og i møte med oss. Motorsykler med dødsforakt som ikke stopper for noen, aller minst oss… Det hele minnet meg om en film jeg så da vi var på klassetur i Alta i åttende klasse. Det må ha vært i -84, og filmen het «Streets of fire». Husker ikke helt handlinga, men husker glimt av mørke bygater med motorsykkelgjenger, og åpen ild i oljefat i gatene. Et litt skremmende bilde. Men når man ser nærmere etter i Hanoi, så er det slett ikke hardbarka mannfolk som kjører i de mørke gatene, nei, her er kvinner med barn, eldre folk, unge gutter, unge stilige damer på skyhøye stiletthæler osv. Ofte mange på en moped, scooter eller motorsykkel, og på de mer stillegående elektriske syklene. Kaisa noterte rekorden her om dagen: seks stykker på en moped: mann(far), 4 barn i alle aldre og en kurv foran med en liten hund oppi -seks stykker knødd sammen.

Så siste kvelden vår i. Hanoi var vi ute å ruslet i labyrinten. Vi var blitt godt vant, til og med i mørtna, og skvatt unna hver gang en eller annen gærning kom kjørende i full fart. Vi hadde opparbeidet noen kjentfolk som hilste på oss, som den lokale grønnsakshandleren på hjørnet ved bekken som renner tvers gjennom labyrinten, og damene på Spa-salongen (hvor vi tilbragte en hel ettermiddag), som alltid har døra åpen ut mot gata, og som ofte får med seg oss når vi går forbi, og som rusher til og slår av en prat med oss. Nå hadde de pyntet til jul med julekuler og girlander over døra, og tilbudsplakat på ny frisyre til jul!

Vi forlater Hanoi med mange gode minner i baggasjen.

Chula Design

Et must for alle kjolegale er et stopp på butikken Chula i Hanoi! Så jeg dit, med Isak og Kaisa på slep! hadde høye forventninger etter å ha lest om butikken på nett, og jeg ble IKKE skuffet. Allerede inngangspartiet ga løfter om en butikk etter mitt hjerte, med artige tegninger av fargerike kjoler!

Butikken besto av mange små rom med ulike temaer, midt i butikken var også et alter med Buddha. Det var rom med fontener, rom for barn med tegnesaker, så mor kan få handle i fred, og her var rom med sjeselonger, hvor far kan legge seg nedpå mens kvinnen i hans liv prøver kjoler. Jeg skrev for et par dager siden at jeg var kommet til Paradis, vet ikke hvor jeg var kommet nå, ELDORADO, eller MEKKA? Noe sånt! Jeg fant kjole på kjole som jeg falt for, enkle snitt med morsomme design. Her var en hel kolleksjon viet bare til mat! Og en  med ulike dyr på, fra ulver (som Kaisa likte) til pelikaner og pingviner! Her var kjoler med fargerike sirkler, og firkanter, for ikke å snakke om en hel kolleksjon med kvinnelige pirater på.

Tre av kjolene jeg likte hadde de i min størrelse, og jeg inn på prøverommet, mens Isak og Kaisa fikk servert limonade. Og, under over alle under, ALLE tre kjolene satt som et skudd! Jeg hadde funnet MIN butikk! Alle som kjenner meg vet jo at jeg ikke er kjent for mine lange bein, eller lange rygg (har ikke rygg) eller lange hals. Cindy som vi bodde hos i Beijing, hadde forventet en lang høy blondine fra Norge, og ingenting er vel fjernere enn det når det gjelder meg. Så, altså, her fant jeg kjole på kjole som passet meg. Begynte å sy egne kjoler, nettopp for å få de til å passe til mine korte bein, korte rygg osv. Så dette var helt Vidunderlig, til jeg oppdaget prislappen. De var selvfølgelig dyre til å være Vietnam, men sammenlignet med norske priser for selskapskjoler ikke mer enn hva en betaler for en masseprodusert kjole. Det er også mulig å bestille over nettet, så spørs om ikke jeg blir å gjøre det, nå når jeg vet hvilken størrelse som passer meg.

Chula er et spansk motemerke, laget av Laura Fontan og Diego Cortizas. De etablerte seg i Vietnam i 2004, og har siden da åpnet nesten 20 butikker i verdensmetropoler jorda rundt. Klærne de lager kombinerer spanske fargerik design med håndlagde broderiteknikker og Asias rike utvalg av silkestoffer. Kjolene er ikke masseproduserte, alle broderier er håndbroderte, og hver kjole lages i et begrenset antall. Så ikke noe billige kjoler med andre ord. Her måtte det knallharde prioriteringer til, før jeg til slutt endte med en kjole av de tre jeg hadde prøvd. Huff, mitt hjerte blør for de to andre jeg ikke så meg råd til å kjøpe…

Mens jeg nå sto der og funderte på hvilken av kjolene jeg ville ha, kom designeren Diego Cortizas inn i rommet. Han hilste, og ville høre hvor vi kom fra, og hvor vi hadde hørt om butikken. Jeg måtte selvfølgelig si noen rosende ord om kjolene. Og det ble til at jeg landet på en svart silkekjole i taft, med et enkelt bilde av en vietnamesisk minoritetskvinne brodert på. Veldig stilig og tøff kjole!!! Tror kjolen til neste årsfest er i boks! Men ikke noe mer shopping nå!!!

Tresnitt i Dong Ho

I dag sto vi opp kl 7 (1:00 i norge) og Isak var ikke noe glad for det. Vi skulle bli hentet og kjørt til en kunst landsby kl 8:30. Vi ordnet oss og gikk ned å spiste frokost litt etter 8 og da Isak var tom for nugatti prøvde han å smake brød med stekt egg og smør på, og han likte det😱.

Vi ble hentet litt etter 9:30 og ble først kjørt til en pagode hvor vi ble i kanskje ti min. Jeg og Isak så en søt kattunge der, men da han gikk fort mot den ble den redd og løp sin vei. Der var en gutt (sikkert på isak sin alder) som ville at mamma skulle ta bilde av han.

Vi kjørte videre til Kunstlandsbyen, der vi fikk se hvordan de lagde det der dopapiret sitt. Vi så også hvordan de lagde de tresnittene. Jeg satt meg ned og lagde en kjapp tegning som jeg spurte om de kunne lage et trykk av den, men de ville ikke, og sa at vi måtte gjøre det i Hanoi:-( da ble jeg veldig lei meg:C
Vi kjøpte en del trykk og kjørte hjemmover igjen.

På veien stoppet vi på en kjole butikk hvor mamma MÅTTE inn i. Hun sendte sjåføren avgårde, så hun hadde nok planlagt at vi skulle være der lenge, og det var vi. Sikkert en og en halv time. Da vi endelig skulle dra derfra gikk vi langs West Lake igjen, men nå på helt andre siden av den. Da jeg så utover vannet, så jeg noe lite og grønt som svømte i vannet. Jeg løp bort til vannkanten og ropte: se! Ka e det der? En SKILPADDE!!! Og det var det. En bitte liten skilpadde som ikke var større enn knyttneven min. Det så ut som om den hadde svømt langt for den kom helt fra andre sida av der vi sto. Mamma fikk filmet den, trudde vi…

Vi fant ut at det var alt for langt å gå helt til der vi hadde tenkt oss så vi så en drosje og var på vei å hoppe inn, men det ville ikke sjåføren, så vi måtte bare finne en annen drosje å kapre. Vi ble kjørt til en båt som het Tay Long 2 som var en slags flytende restaurant i west Lake. Jeg har lært meg den viktigste å kunne si på vietnamesisk: Xao pho bo som betyr stekte nudler med kjøtt:) som jeg da bestilte, og det var godt:D
Etter at vi alle hadde spist ferdig dro vi hjemover igjen og satt oss litt på benken i parken rundt vannet. Etter å ha sottet der i ti minutter dro vi videre hjem. Og mamma dro til frisøren og spa mens jeg og Isak ble på rommet å hvilte oss helt til mamma kom hjem og da måtte vi gjøre lekse:(
Hade.

 

Hanoi – et paradis!

image

De fleste vet at jeg er ivrig sydame på fritida, og nå har jeg kommet til PARADIS.Her i Hanoi bugner det over av flotte tekstiler. Silke i alle varianter, flotte broderier laget av ulike minoritetsfolk, og vevde tekstiler. Noen av tekstilene minner om holbien på kautokeinokofta, spesielt de plisserte stoffene i mange sterke farger. Alt kan man jo ikke kjøpe, men det går an å ta bilder av mye av det fine som finnes her, så her er et lite utvalg.

Vil med det samme hilse til de flotte jentene på tekstildesigngruppa, på kulturskolen i Tromsø. Annen hver uke møtes gruppa vår, og blir inspirert av vår engasjerte og kreative lærer Janne Nordberg. Savner dere, og gleder meg til å komme tilbake ut på nyåret.

Shop till we drop!

image

I dag sto vi opp sent, syntes mamma. Vi brukte lang tid på frokost, fordi Kaisa spiste egg. Etterpå kom en dame som heter missis Chi, og hun skulle ordne visum til oss. Hun ville hilse på meg og Kaisa. Hun var ganske hyggelig. Litt etterpå gikk jeg og Kaisa opp på rommet og satt og spilte litt. Etterpå kom mamma og da skulle vi dra ut. Vi gikk til et busstopp og tok bussen til byen. Det var lite folk på bussen. Vi gikk av i sentrum, ved en innsjø. Vi satt på en benk en times tid, det går så mange rare folk forbi…

Jeg så en liten grønn larve som svevde (trodde jeg), det viste seg at den hang i en silketråd. Jeg døpte den til Arve Larve, plutselig kom det vind, og da fløy den mot mamma, og da slo mamma til. Og da landet den på bakken, og var helt harmløs, så jeg måtte hjelpe den opp i treet hvor den kom fra, så den ikke ble tråkket på. Jeg tok en pitteliten kvist som den gikk på, og så satte jeg den bort til treet.

Så gikk vi til Hang gai, hvor det er mange silkebutikker. Jeg fikk en silkeslåbråkk, sånn som Kaisa, den er mørkeblå med gulldrager på. Så gikk vi å spiste lunsj på en liten dyr kafe. Så gikk vi inn i en annen gate, og der var det veldig billig for å kjøpe suvenirer. Alt jeg fikk var en buddha-statue som jeg skal ha med å vise på skolen. Vi har hatt om buddhismen i RLE. Jeg fikk også en skål av kokosnøtt som var helt grønn inni, som Kaisa betalte med to dollar. Etter å ha gått mye, fikk jeg gnagsår😢. Vi ble sulten igjen og gikk på et sted å spiste. Det stedet var fem etasjer høyt, vi betalte 650000 (rådyrt). Da vi var ferdig å spise tok vi drosje fordi det var så langt å gå, og trafikken er helt vill. De stopper ikke selv om det er gangfelt, så det er ikke vits å ha det. For å krysse veien må man gå på linje, og den som er på den siden der bilene kommer fra må rekke ut hånda, og man må ikke stoppe, men holde samme fart. Bilene og mopedene stopper ikke, men hvis vi er heldig svinger de unna…

Hilsen Isak 😄😄😄

Død mann på boks

Kaisa og Isak foran Ho Chi Minh mausoleet

Kaisa og Isak foran Ho Chi Minh mausoleet

«Når jeg er død, skal det ikke holdes noen stor begravelse, for folk skal ikke kaste bort tid og penger»

Dette skrev Ho Chi Minh i sitt politiske testamente fra 1900-tallet. Og det er nettopp det vi gjør, kaster bort tid og penger for å se en motvillig Ho Chi Minh ligge på lit de Parade i Mausoleet som ble bygget etter hans død. Stikk i mot hans vilje, ble han altså balsamert og blir stilt til skue for alle som vil se.

Det var klart for en dag med sightseeing i Hanoi, og vi startet tidlig. Allerede før vi hadde gnidd søvnene ut av øyan var guiden på døra for å hente oss. Det bar avgårde til Ho Chi Minh mausoleet først. Selv tidlig søndags morgen var trafikken hardnet til, det så ut som alle de to millionene motorsykler og mopedene i Hanoi var på farta. Ved mausoleet var det allerede lange køer, vi stilte oss i rad og rekke og ble etterhvert strippet for kamerautstyr og telefoner, i tillegg til at vi måtte gjennom en sikkerhetskontroll, som ble nøye overvåket av strenge vakter. Da vi nærmet oss inngangen til mausoleet kom det til stadighet soldater i hvite uniformer masjerende. Vi måtte holde rekke, to og to på hver rad. Vel inne i mausoleet, skulle vi ikke prate, og vi måtte ikke stoppe opp. Da vi kom opp en trapp, og rundet et hjørne, kom vi inn i et rom med dempet belysning og en sarkofag. Inni lå Ho Chi Minh, tilsynelatende fredfullt, utrykket «død mann på boks» kom meg i hu. Vi passerte ærbødig, overvåket av syv soldater som så strengt på oss. Her var ikke tid og sted for Isaks ablegøyer…

Hvem var nå egentlig Ho Chi Minh, som byen Saigon ble omdøpt til etter hans død, og som ligger så ensom i det dystre mausoleet? Det sies at han var en fryktelig søt fyr, landsfaderen som også ble kalt onkel Ho. Han ble født i 1890, og reiste som ung ut i verden. Først til Frankrike, hvor han var med å stifte kommunistpartiet. Senere skulle han på 20-tallet reise rundt i Asia som kommunistisk agent. Han kom tilbake til hjemlandet i 1941, og fikk i stand Augustrevolusjonen i 1945, etter 5 års japansk okkupasjon. Han erklærte Vietnam som et selvstendig land, og ble landets første president. Frankrike ville ikke gi så lett slipp på sin tidligere koloni, noe som førte til en ni-årig krig. Fem år med fred og et delt Vietnam, men så brøt Vietnamkrigen ut for alvor. Stormaktene var på banen, Sør-vietnam støttet av USA og det kommunistiske Nord støttet av Russland. Et helvete som skulle vare fra 1960 til 1975, da Nord gikk av med seieren. Onkel Ho skulle ikke få oppleve et gjenforent Vietnam, han døde i 1969, da de amerikanske styrkene i vietnam var på det mest tallrike.

Etter mausoleet bar det videre til presidentpalasset, hvor onkel ho hadde hatt sitt virke som president. Et flott område med park, dam og stilige franske bygninger, bygd i kolonitida. Under Vietnamkrigen ble Hanoi til stadighet bombet av amerikanske B52 fly, i 1972 falt bombene så tett som et teppe. Men dette området ble spart. Tilfeldig eller flaks? Onkel Ho hadde sikret seg på to måter, ved å lage bunkers langt ned i bakken ved sitt enkle hus på stylter, hvor han foretrakk å bo, og ved å plassere amerikanske fanger, piloter i fengsel rett ved siden av. Av frykt for at amerikanerene skulle bombe sine egne ble området spart.

Så bar det videre til etnografisk museum. Med sine mer enn 50 minoriteter presentert, var dette et flott museum, med både innendørs utstillinger, og utendørs bygninger, samt et vanndukketeater. Vel verdt å se.

I mellomtida var vi blitt veldig sultne (til og med Isak). Så det var kjærkomment med lunsj, og hvilken lunsj. I en restaurant i nærheten var det reservert bord til oss, med fire retters lunsj. Stedet var tydeligvis en kjent plass, og på veggen så vi bilder av både Bill Clinton og Dronning Margrete av Danmark som hadde besøkt restauranten. Så her burde det være duket for et herlig måltid, noe det ble med både, suppe, vårruller, stekt and, ris, tofu, grønnsaker og tropisk frukt til dessert. Men vi hadde knapt fått svelget frukten før guiden vår stresset inn og mente vi måtte videre. Og så vi som bare bruker å gjøre en ting om dagen. Dette ble jo litt i overkant for oss slendrianer…

Litteraturtempelet var neste post på programmet, og dette er regnet som første universitetet i Vietnam. Akkurat i dag strømmet det på med uteksaminerte studenter som skulle foreviges med blomster, ballonger, mens de poserte foran templer, dammer, sammen med klassekamerater osv. De unge jentene var nydelige i sine elegante ao-dai antrekk, en tradisjonell lang tunika, med posete bukser til. De var lekkert sminket, og gikk på skyhøye hæler, som etter en stund ble for mye for en utrent fot, og da tok de av skoene, og gikk barbeint i stedet.

Ferdig med litteraturtempelet så bar det avgårde med cyclo – sykkeldrosje inn i de smale gatene i gamlebyen. Sjarmerende del av byen, men hadde likt bedre å gått rundt her. Mye fint å se og kjøpe, så vi kommer sikkert tilbake en av dagene.

Så var dagen snart omme, bare vanndukketeateret gjensto. Vi fikk en uforglemmelig forestilling med vakker musikk og sang, samt et dukketeater som foregikk uti vannet, med dukkemestere som sto med vann opp til livet, skjult bak et sceneteppe, hvor de styrte sine dukker. Det var mange effekter, som både røyk og fyrverkeri, til inspirasjon til vårt eget lokale dukketeater på jobb, som dann og vann blir oppført på årsfesten, når vi har noe på sjefene våre…

Velkommen til nuddelland

image
Hei! Vi har konkludert og kommet til det at det blir morsommere for alle hvis vi har hver sin dag å skrive på bloggen:) og i dag er det min tur:D så er det Isak eller mamma. Jeg lurer litt på hva som skjedde med den der «en tegning for hver dag» greia…

Uansett, I dag våknet vi opp i Hanoi i halv elleve tida (halv fem tida i Norge) og da satt vi og var litt på facebook, youtube og snapchat som vi ikke hadde hatt tilgang til i Kina. Stakkars kinesere, jeg føler med dem… Klokka 12 gikk vi ned og spiste frokost (lunch) som da var ris, kjøttdeig av gris, biff med grønnsaker og tofu. Etter at vi hadde spist gikk jeg og Isak opp på rommet igjen, mens mamma fortsatt satt nede og pratet med Thuy.

Halv tre gikk vi til West lake og turen dit tok ikke så lang tid, men det var veldig mye trafikk, og strømledningene så fryktelig ille ut. Vi kom oss til innsjøen og det var et alright syn, først. Folk sto og fisket med bambusfiskestenger langs vannet, og det var en fyr som sto og holdt på med Tai chi. Etter en stund ble vi litt sulten og gikk for å spise på en kafe vi så som så bra ut rett ved vannet. Den het MAXX Café. Jeg bestilte nudelsuppe fordi det sa mamma at onkel Hanse anbefalte. Maten kom på bordet, en knøttliten pizza til Isak og mamma på deling, og til meg en stor bolle med MR. LEE NUDLER FRA BOKS!!!!!!!!!! Hva tar de meg for??? Et suppehue??? Isak var alt for opptatt med å se på The Hobbit uten lyd og med vietnamesisk tekst til å spise. Vil ikke anbefale å spise der, selv om det ser fint ut. Det var også masse fluer der.

Vi gikk langs vannkanten helt til vi kom til et sted der de leide ut svane-sykkelbåter. Vi leide oss en båt for en time for 80000 penger!!!! Sinnsykt dyrt… Den var litt vanskelig å styre så jeg var heller bare motor. Etter en halv time på vannet måtte Isak bæsje, så vi måtte til land igjen:( Vi ventet utenfor båtutleiet på Isak som var på do. Det var blitt ganske mørkt. Da Isak var ferdig tenkte vi å finne en minibank og få spist noe på vei hjem. Flere og flere flaggermus flakset fort forbi og rundt oss og fanget de forbannede djevelmyggene som hadde fulgt oss i hele dag. Jeg elsker flaggermus!!!!! Jeg og Isak så to rotter på vei til minibanken som var ved MAXX Café, der mamma fikk tatt ut 2 millioner penger!!!!! Vi er millionærer!!!!! Vi spiste på et lite gatekjøkken nær der vi bodde. Vi bestilte stekte nudler med biff til oss tre for 150000 penger!!!! Det var dyrt, men steike så godt det var!!!! Vi fant veien hjem til der vi bodde og gikk opp på rommet vårt. Jeg og Isak måtte gjøre lekser en time:( men det var greit… Og nu e æ ferdig med å skrive.