Stor gjensynsglede

image

Vi er på øya Koh Chang nå. Vi hadde en forferdelig tur hit fra Siem Reap, som vi trodde skulle ta åtte timer, men som tok oss 13 timer, inkludert fire timer stående rett opp og ned på to grenseoverganger, hvor vi kjempet om plass i en uendelig langsom kø mot immigrasjonsskranken. Det gikk til slutt, vi kom oss gjennom, men gjett at jeg angret på at vi ikke «betalte» ekstra for å slippe å stå i kø. Det hadde vært vel anvendte penger, men syns ikke noe om at de som har penger kan betale for å slippe kø, så der sto vi nå….

Etterpå var det over i en minibuss med en kamikaze-sjåfør, som holdt himla fart bortetter veiene, vi snakker om 100-120 km i timene, og vi snakker ikke om motorveier. Så her var det bare å spenne seg fast i bilbeltet, og ta spenntak i svingene, og lukke øynene under livsfarlige forbikjøringer. For denne sjåføren ville forbi alle!!! Mange ganger kom det biler i mot, og da bråbremset sjåføren, for å hive bilen inn mellom to biler. Dette er andre kjøreturen hvor jeg har vært redd på hele turen vår. Det ble nesten bedre da det ble mørkt, for da så vi ikke alle hindringene i veien. Mirakuløst nok så kom vi oss frem dit vi skulle, til øya Koh Chang, på grensa mellom Kambodsja og Thailand. Her ventet en stor fin leilighet på oss, flott basseng, strand og palmer. På tide med litt slaraffenliv, og det beste av alt, Geir Tore skulle komme morran etter.

Sånn skulle det ikke gå. På grunn av snøstorm i USA ble flyet åtte timer forsinket ut fra Gardermoen. Og da Geir Tore ankom Bangkok, var det fullt på neste fly videretil Trat. Han hev seg til i en drosje, i håp om å nå siste ferge til Koh Chang, men hans sjåfør var nok ikke helt samme kaliber som våres, ellers ville de rekt ferga med god margin. Så det ble overnatting i trat, bare noen mil unna oss, dere skal tro geipen hang her. Opprinnelig skulle også min mor- Isak og Kaisas Áhkku komme, men siden hun nylig ble bestemor til verdens skjønneste lille Sofie så ble turen hennes kansellert. Noe vi var kjempelei oss for!!! Og Så skulle det ta en dag til før Geir Tore kom hit. Han var klar på første ferge over klokka syv neste morgen, og vi sto på veien utenfor Tranquility bay Resort og ventet på han. Gjett om vi var glade da han kom. Det ble mange klemmer, og etterhvert mye som skulle fortelles….

Kambodsja -fakta

image

Areal: 181 035 (ca halvparten av Norge)
Innbyggere: 15 millioner
Flagg: rødt, hvitt og blått med Angkor Wat i midten
Språk: khmer
Valuta: riel, (og dollar)
Hovedstad: Phnom Penh
Religion: Buddhisme
Statsform: demokratisk kongedømme
Naboland: Thailand, Vietnam og Laos

Om landet: nesten halvparten er dekket av skog/jungel. Resten er jordbruksområder. Flest folk bor langs elvene, ved den store innsjøen Tonle Sap og langs kysten. På landsbygda sto husene på stylter.

Historie: Khemerriket varte fra ca 800-1400 etter Kristus. På 1800 tallet ble Kambodsja en del av Indokina, som var en fransk koloni. Derfor ser man mye fransk arkitektur i Phnom Penh. Under 2.verdenskrig ble Kambodsja okkupert av Japan. Frankrike prøvde å ta kontroll igjen better krigen. Krig med franskmennene. Kongedømme etter det med kong Sihanouk. I 1975 tok Røde Khmer makta med Pol Pot i ledelsen. Terrorregime, ca 1,7 millioner mennesker døde.

Vi besøkte: Phnom Penh, Siem Reap

Hva gjorde vi: Dreamland, kongepalasset, Sølvpagoden, Toul Sleng, Wat Phnom, Angkor Wat, Apsara Theatre

Likte best: bassenget på Les Bamboos boutique hotel in Si en Rap (Isak og Kaisa). Hyggelige folk (mamma)

Likte dårligst: grensepasseringa fra Kambodsja til Thailand, som tok tre timer i intens varme. Elendig system, spesielt på den Thailandske grensa!!!

Mest imponerende: Angkor Wat (Kaisa og mamma)

Beste mat: biffen på Metro (Kaisa), set meny på Apsara Theatre (mamma) , ingenting (Isak)

Gjorde mest inntrykk: apene i kongepalasset (isak og Kaisa), Toul Sleng (mamma)

Skumlest: fengselet Toul Sleng (Isak og Kaisa), jumping boats på Dreamland (mamma)

Om barn: alle barn gikk ikke på skole. Mange små barn gikk rundt og solgte forskjellige ting: postkort, souvenirer, og noen tigget.

Om skole: for få skoler. Tiden med Pol Pot satte sine spor, de utryddet bl.a lærere, og barna gikk ikke på skole. En hel generasjon mistet skolegang, og de sliter med ettervirkningene av det i dag.

Reise: et land det er lett å reise i, folk er hyggelige og behjelpelige. Mange kan enten fransk eller engelsk. Visstnok skal en være forsiktig i de store byene om kveldene, men vi hadde vår faste tuktuk-sjåfør som var med oss. Så følte oss veldig trygge.

Dansende kvinner

image

Dansen vår er nasjonens sjel. Uten den stanser Kambodsja.
PRINSESSE BOPHA DEVI

Når vi nå vandrer rundt i tempelruinene i Angkor Wat, ser vi mange dansende kvinner hogd ut i steinrelieffer som dekorerer templene. Apsaraene var halvt guddommelige og halvt menneskelige nymfevesener og de ar avbildet mange steder i tempelbyen dansende på rekke og rad.

Dansende kvinner har i mer enn tusen år vært et fast innslag i khmerrikets kongehus. I nyerer tid har Prinsesse Bopha Devi vært en foregangskvinne for å fremme dansen i Kambodsja. Hun er selv ballettdanser, og har kjempet for dansens kår. Selv i eksil under Pol Pots regime, dro hun til flykningeleirer med kambodsjanske flyktninger utenfor Kambodsja, og startet opp danse- og ballettgrupper for barn.

Hennes iherdige innsats har fått resultater, blant annet har Kambodsja i dag en kongelige ballett, som for noen år siden besøkte Norge!!! Videre har Kambodsjas spesielle dans som oppsto for mer enn tusen år tilbake, blitt utropt til å være en del av verdens kulturarv av UNESCO – FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur. Den dagen vi kom til You Khin House i Phnom Penh, var det en gruppe jenter i 10-12 årsalderen som danset i galleriet. De hadde en streng instruktør som tydeligvis var deres trener. Vi sto litt og så på, men jentene enset ikke oss. De gikk helt opp i dansen, som var nettopp denne særegne kambodsjanske dansen.

I dag dro vi på Apsara Theatre nettopp for å oppleve mer kambodsjansk dans. Det var en forestilling som presenterte apsarisk ballett, og mer tradisjonelle danser som forteller historier fra landsbygda eller om kampen mellom guder og demoner. Danserne bruker hendene i ulike posisjoner til å symbolisere ulike koder, som blomster, frukt og annet. Musikere spilte på tradisjonelle instrumenter som Samphor og sralai, mens de sang. Hele 40 dansere, sangere og musikere var i aksjon, og det var en fantastisk forestilling.

Ran og plyndring

image

Tempelanlegget Angkor er under press fra flere kanter. Jungelen trenger seg på overalt. Mange steder har den nærmest tatt over hellige templer, og har vokst seg gjennom bygninger som er blitt forvandlet til ruiner. Røtter har vokst seg til store trær som sprenger seg gjennom tak og vegger. Trær, slyngplanter, tett grønn vegetasjon prøver å skjule sporene etter et stor sivilasjon, som for nesten 1000 år siden bygde en stor by i jungelen, en by og et tempelanlegg som på det meste huset en million mennesker. Jungelen ble fortrengt til fordel for mektige bygninger, og da byen ble forlatt var hevnens time kommet, jungelen tok tilbake sine enemerker.

Naturen er nådeløs og brutal, men hva med menneskene? Overalt når jeg vandrer rundt i anlegget ser jeg spor etter ødeleggelse og plyndring. Statuer mangler hoder, og det står mange tomme sokler. Hit har det gått plyndringstokt i mange hundre år. Det startet etter at byen ble erobret av Thai-herskere på 1400-tallet, og har pågått frem til i dag. Etter at det ble mulig å komme frem med bil til Angkor tok tyveriene seg opp. Noen tok bare med seg noen «minner» til å ha stående hjemme på peishylla, men adskillig værre var de organiserte plyndringstoktene. Franskmennene forsynte seg, men også etter at Kambodsja ble et selvstyrt kongerike forsatte plyndringen av Angkors skatter og kunstverk, bare avbrutt av en pause under Pol Pots styre. Da Vietnam okkuperte landet og fikk fjernet Pol Pot, så sørget de også for å fjerne tonnevis med kunstskatter fra Angkor. I dag er mange av mest verdifulle skattene fraktet til noen store lagerhaller: Conservation d’Angkor, i nærheten av Angkor Wat. Anlegget er bevoktet med bevepnede vakter, men selv ikke det hindrer tyverier. Bander med maskingeværer har vært på raid også her for å rane med seg uvurderlige kunstskatter. Det er en farlig jobb å forsvare Angkors skatter mot skruppelløse bander.

«I disse hallene må du først og fremst være kunstelsker, dernest bør du kunne håndtere et AK-47-gevær,»

UONG VON

Kilde: Torbjørn Færøvik: Buddhas barn

This slideshow requires JavaScript.

Nyttårsfeiring og riskaker

En gammel kambodsjansk nyttårstradisjon er å lage kaker av ris og gi i gave til dem som har gjort noe for deg det siste året, som et tegn på takknemlighet.

En fin tradisjon som vi gjerne skulle gjort for alle de som har gjort reisen vår mulig, og som har hjulpet oss eller inspirert oss på vår vei. Samboer og pappa Geir Tore som har sluppet oss avgårde, min mor som har sponset turen. Min gode venninne Sarah, som da hun var syk med kreft ba meg følge mine drømmer. Lærere ved skolen til Isak og Kaisa som har hjulpet med undervisningsopplegg. Venner som har oppmuntert og gitt tips om landene vi skulle til, Katri, Markus, Mary, Sebastian, Dierk, Tim, Sjur, Einar og Nalan. Jobben som lar meg reise og bruke av oppsamlet ferie, og som også ga første bidrag til reisekassa da jeg fikk medarbeiderprisen i fjor. Onkel Knut som har hjulpet oss med visum, og Janne som har hjulpet med bloggen både før vi reiste og underveis. En riskake til dere alle i takknemlighet for hjelp og tips.

Godt nyttår!

Og Godt nyttår til alle dere som har fulgt oss på reisen. Vi har fått mange tilbakemeldinger på facebook og på bloggen, som har vært koselig og inspirerende underveis! Vi har ikke klart å svare på meldingene, da nettet til tider har vært veldig tregt, og vi har måttet bruke alternative måter å få publisert på, noe som til tider har vært en utfordring og har tatt MYYE tid. Men er glad for alle kommentarer, de blir lest høyt i plenum, og vi syns det er så koselig at vi på en måte har en link hjem! Takk for det!

Klem fra Isak, Kaisa og Ann kristin

image

Prostitusjon i Phnom Penh

I Kambodsja er det mange tragiske skjebner. Selv i dag, lenge etter krigen, og snart 35 år etter det grufulle regimet til Pol Pot er det mange som bærer sine arr. I gatene i Phnom Penh er det bare de fysiske skadene som er synlige, og det er mange av de som mangler en arm eller et ben, eller sitter i rullestol. Det er mer synlig og påtrengende her enn i de andre landene vi har vært i. I tillegg er det de psykiske arrene mange bærer med seg, som ikke synes utenpå. Noen sier at i enhver familie finnes det familiemedlemmer som ikke klarer å fungere ute i samfunnet, som lider av posttraumatisk stressyndrom. En annen side er også kjøp og salg av kvinner og barn, og hvor det spesielt jobbes med å få barna ut av klørne på de pedodile. Plakater rundt omkring oppfordrer til å ringe et varslingsnummer hvis man ser noe mistenkelig knyttet til utnyttelse av barn. Det er mange prostituerte i Phnom Penh, og flere har en fortid fra Røde Khmer. Her er et dikt skrevet av en prostituert kvinne, og som gjorde sterkt inntrykk.

I am a post Khmer
Rouge child
But was a slave
I was forced to work
against my choice
My body is tortured
I am full of pain
I am not a citizen
I am not a person
You see me as a virus
I am invisible
Your eyes do not see me
You hate me
You blame me
Some of you pity me
I do not want your pity
I do not want your charity
I want my rights
Not your lies and abuse
Kilde: Ingebjørgs reiseblogg

Phnom Penh by night

Phnom Penh by night

Røde Khmers torturkammer

image

En gang strømmet glade barnestemmer gjennom disse rommene. En skole hvor ungdommer lærte gangetabellen ble gjort om til Kambodsjas mest fryktede fengsel under Røde Khmers styre i årene 1975-79.

I dag er de glade stemmene forlengst forstummet, en dyster stillhet har overtatt. Toul Sleng eller S-21 som museet også blir kalt, står i dag som et minnesmerke over de fryktelige ugjerningene som ble gjort mot Kambodsjas folk under Pol Pots styre. For alle som besøker Phnom Penh er et besøk her et must! Vi har kjørt tuktuk hit, og stiger ut foran noen store hvite slitne blokker. Vi er forberedt på dette, vi har lest om hva som skjedde i årene 1975-79, men er vi rustet til å ta innover oss det forferdelige som skjedde her?

Hit ble alle som ble oppfattet som en trussel mot det nye styret ført. Systematisk ble de torturert, dag etter dag, for å tilstå forbrytelse de ikke hadde gjort, for å angi medsammensvorne, for å avsløre nettverk som kunne tenkes å styrte det nye regimet. Fiender, kvinner, barn og menn, flest menn ble ført hit, mer enn 15000 mennesker. Bare syv overlevde. Da «avhørene» var ferdige, og fangene hadde «tilstått» ble de ført ut til dødsmarkene, hvor de ble hakket eller slått i hjel med en spade. Alt dette er omhyggelig dokumentert, gjennom tusenvis av dokumenter, foto og til og med filmer.

Vi går inn i blokk A, hvor fangene ble ført for å bli avhørt. Det er rom på rekke og rad. I de fleste rommene står en enkel jernseng, og oppå senga ligger det noen gjenstander.

I blokk B kommer vi inn i rom hvor ansiktene til ofrene stirrer mot oss. Rekke og rader med sort-hvitt portretter av menn, kvinner og barn. Over døra står et forbudsskilt, et skilt som forteller at her skal man ikke le, men ingenting er fjernere her vi går fra det ene rommet til det andre og ser bilder av alle ofrene, unge og gamle, kvinner og menn. Noen smiler litt mot kamera, mens andre er alvorlige, noen igjen ser på deg med frykt i blikket. Herregud, dette er tøft, dette er skjebner! Etterhvert ser vi bilder av mennesker som er blitt torturert, og mange døde under torturen. Dette blir i heftigste laget for Isak og Kaisa som vil ut i sola igjen. Vi setter oss på en benk utenfor, og snakker om det de har sett. Mange spørsmål, og mye jeg ikke kan svare på.

Neste blokk går jeg alene i, store klasserom som er murt igjen til mange små celler hvor fangene sov. I blokk D henger det malerier som viser hvordan fangene ble torturert. Isak og Kaisa er kommet til hektene, og er med her. Siste rommet vi kommer i viser hodeskaller som er gravd opp i massegraver ute i Dødsmarkene, som var endestasjonen for fangene som kom hit til Toul Sleng. Vi går ut igjen i solskinnet, og trenger en stund på å komme oss. Det ble mange inntrykk. Mange tar turen videre til Dødsmarkene etter Tuol Sleng, men for oss var det nok nå!

Hvem kunne gjøre slike grusomme handlinger mot andre mennesker? Dag etter dag, år etter år? Hvilke folk var fangevoktere, og torturister? Det var unge folk, helt ned i 12-års alderen. Barn og unge som var tatt fra sine familier, som var lette å forme og lette å styre. Resultatet ble en hær av fattige ungdommer som var nådeløse, som drepte for fote, og som ikke tok noen hensyn. Unge drapsmenn, men styrt av voksne uten skrupler, bakmenn som i dobbel forstand bærer ansvaret for drapsmennenes ødelagte ungdomsliv, og for alle ofrene for disse drapsmennene.

Ute på plassen foran blokk A står 14 graver. Det er de siste ofrene som ble drept den dagen Vietnamesiske styrker inntok byen, og Røde Khmer mistet sitt kvelende grep om Phnom Penh. Fengselsdirektør Duch sprang rundt den dagen og ødela bevis med en kanne bensin. Han dynket dokumenter med bensin og tente på, men mengden av beviser var enorm, og tida var knapp. Han hørte noe ynking fra cellene, fanger som enda levde. Han tok med seg bensinkanna, og gjorde som med dokumentene, 14 fanger døde under forferdelige lidelser. Duch rømte så ut på landsbygda, og under et annet navn etablerte han seg som lærer. Det skulle ta mange år før noen oppdaget hvem han egentlig var, men da var friheten over, og han har sittet i fengsel siden. Dessverre har ikke alle bakmennene måttet stå til ansvar for sine ugjerninger. De fleste har kunnet fortsette sine behagelige liv i dyre villaer etter at Pol Pots regime ble styrtet, noe som en befolkning med store sår i sin sjel er bitter over.

Les om kunstneren Vann Nath som overlevde og malte det forferdelige som skjedde i Toul Sleng

Les bokomtale

Les Tårer for Kambodsja

Tårer for Kambodsja

image
Da er vi kommet til Kambodsja, og for turen vår videre kan det være greit med en tilbakeblikk på hva som skjedde her på 60- og 70-tallet.

Kambodsja var på 1960-tallet et tilsynelatende godt land å bo i, et land preget av økonomisk vekst, et land som hadde frigjort seg fra det franske koloniåket, et land som gikk i retning av et velferdssamfunn, hvor skolegang for alle dannet basisen for samfunnet. Landet var et kongedømme, og ble i realiteten styrt av prins Sihanouk. Det ble bygget skoler over hele landet, veier, jernbaner, og byer blomstret opp. Hovedstaden Phnom Penh var Asias Paris. Kambodsja var det rike landet i Asia, og fremsto som en fredelig plett i en del av verden med mye uroligheter.

Prins Sihanouks rike begynte så å vakle, den interne politiske situasjonen var preget av terror, vold og uro. All opposisjon ble slått hardt ned på. Prins Sihanouk prøvde utenrikspoltisk å føre en nøytral linje og ville ikke bli innblandet i Vietnamkrigen, samtidig var det vanskelig å holde en nøytral politikk slik Kambodsja var plassert på kartet, mellom det mektige Thailand i vest og i øst Sør-Vietnam i krig mot det kommunistiske Nord-Vietnam. I flere år balanserte Kambodsja mellom kapitalistiske og kommunistiske naboer, men presset på Prins Sihanouk økte, og han måtte ta et valg.

I 1965 brøt Sihanouk alle forbindelser med USA, og Kambodsja ble brukt som oppmasjeringsområde for Nord-Vietnam. Forsyninger, tropper og våpen ble smuglet over grensa fra Kambodsja til Sør- Vietnam og ble levert til Nord-vietnamesiske tropper for å kjempe mot Sør-Vietnameserne, mens Sihanouk så en annen vei. Både Nord-Vietnam og Sør-Vietnam hadde mektige land i ryggen. Kina og Sovjet støttet det kommunistiske Nord og USA, Og Frankrike støttet Sør. USA likte dårlig at soldater, våpen og forsyninger fikk passere gjennom Kambodsja, og satte i 1969 i gang en bombeoffensiv mot vietnamesiske baser på kambodsjansk territorium som skulle vare i fire år. Til sammen 2576 941 tonn bomber ble sluppet over det offisielt nøytrale Kambodsja, noe som tilsvarte sprengkraften til 184 Hiroshima-bomber. Over en million mennesker ble drept, deriblant mange kvinner og barn, ja hele landsbyer ble totalt utslettet. President Richard Nixon hevdet hardnakket at bombingen aldri hadde funnet sted. For hver bombe som smalt, og for hvert menneskeliv som gikk tapt, økte hatet mot USA, og også mot regjeringa i landet. Røde Khmer som hadde vært en liten fraksjon uten mye støtte i befolkninga, sto klar og tok i mot bøndene med åpne armer.

En dag i mars 1970 gjorde statsminister Lon Nol statskupp, støttet av USA, og det brøt ut kamper flere steder i Kambodsja. Prins Sihanouk flyktet til Kina, og oppfordret folket til å støtte Røde Khmer i kampen mot den USA-vennlige Lon Nol. Dette ble opptakten til borgerkrig som skulle vare i 5 år. Kampene foregikk i hovedsak på landsbygda, og folk flyket i hopetall til byene. På disse årene vokste Phnom Penh fra 600.000 til 2 millioner innbyggere. 17.april 1975 masjerte Røde Khmer inn i Phnom Penh. Alle innbyggerne ble brutalt jaget ut av byen. De måtte forlate det de holdt på med, og starte på en vandring som for enkelte skulle vare i flere måneder. De fikk ikke ta med seg annet enn det de hadde for hånden. De som var på jobb fikk ikke dra hjem for å samle familien. De som ikke gjorde som de ble bedt om ble avrettet på stedet. Mange familier ble splittet. Alle sykehus ble tømt. De som ikke klarte å gå ble levnet for å dø. Folk ble vilkårlig skutt hvis de gjorde noe Røde Khmer ikke likte. Langs veiene lå det oppsvulmede like overalt. En ny tidsregning var startet, år 0.

Røde Khmers maktovertakelse ble starten på et regime hvor individet ikke hadde noen betydning. Alt som ble oppfattet som vestlig ble forbudt. Folk med høy utdannelse forsvant og ble avrettet. Familier ble løst opp. Barna ble tatt fra foreldrene. Ektepar ble splittet og sendt til ulike arbeisleirer. De måtte jobbe inntil 18 timer i døgnet med minimalt med mat. Skolegang ble bannlyst. Det ideelle var et samfunn hvor alle var bønder og dyrket sin egen mat, fritt fra vestlig innflytelse. Terror og lite mat holdt folket nede i åresvis. Mange ble avrettet eller døde som følger av lite mat, mye arbeid, eller av sykdommer som vanlig medisin kunne kurert. Ingen vet hvor mange som døde i løpet av de fire årene Røde Khmer og organisasjonens leder Pol Pot hadde makta. Det har vært antydet et tall på fra 700.000 til 3 millioner. Et vanlig anslag er 1,7 millioner mennesker, -en fjerdedel av befolkningen, noe som gjør Røde Khmer til et av de værste regimene vi har sett.

Anbefaler på det sterkeste boka Overleve. En beretning fra kambodsjas mørke år av Sivun Pen.

I dag blomstrer igjen Phnom Penh. Vi kom hit med båt opp mekongfloden fra Chau Doc i Vietnam, en tur på 5 timer. Byen som dukket opp fremfor oss så sjarmerende ut, med høye moderne bygninger side om side med flotte orientalske praktbygg som arkitekturmessig kan minne litt om en de norske stavkirkene. Turen til hotellet med tuktuk bekreftet førsteinntrykket, her var store åpne plasser, brede avenyer, og flotte bygninger bortetter, en arv fra den franske kolonitida. Veldig forskjellig fra de andre byene vi har vært i så langt. Dette lover godt.

image

Bok: Overleve. En beretning fra Kambodsjas mørke år

image…»stridsvognene fortsatte å kjøre over døde og sårede mennesker som lå i gatene. Jeg så mange mennesker bli maltraktert på denne måten, kroppen ble kvernet i små biter, akkurat som kjøttdeig. Og når stridsvognene rullet over hodet, når hodeskallen ga etter og sprakk, hørtes det ut som en ballong som smalt. Jeg prøvde å lukke øynene for synet, men lyden klarte jeg ikke å stenge ute.»

Forfatteren Sivun Pen har ved hjelp av Marit O. Bromark skrevet boka som er en personlig beretning om Kambodsja etter at Røde Khmer tok makta. I begynnelsen av boka blir Sivun Pen tvunget til å forlate jobben sin i hovedstaden Phnom Penh, uten å kunne ta noe med seg, uten å vite hvor kone, barn og andre familiemedlemmer befinner seg. Han og to millioner andre blir kommandert ut på en lang vandring uten noe uttalt mål, og hvor han blir vitne til Røde Khmers forferdelige behandling av flyktningene. Vandringen ender opp i en arbeidsleir, hvor alt handler om å overleve, lite mat, og hardt arbeid. Hver natt blir folk hentet ut. De kommer aldri tilbake.

Sivun Pen overlever fire grusomme år under Pol Pots regime, som ble kalt Angkar. Vietnamkrigen i nabolandet hadde beredt grunnen for Røde Khmer. I 1965 brøt Statsoverhodet Sihanouk alle forbindelser med USA, og Kambodsja ble brukt som oppmasjeringsområde for Nord-Vietnam. Forsyninger og våpen ble smuglet inn til Nord-vietnamesiske tropper over grensa til Sør- Vietnam for å kjempe mot Sør-Vietnameserne, mens Sihanouk så en annen vei. Både Nord-Vietnam og Sør-Vietnam hadde mektige land i ryggen. Kina og Sovjet støttet det kommunistiske Nord og USA, Og Frankrike støttet Sør. USA likte dårlig at soldater, våpen og forsyninger fikk passere gjennom Kambodsja, og satte i 1969 i gang en bombeoffensiv mot vietnamesiske baser på kambodsjansk territorium som skulle vare i fire år. Til sammen 2576 941 tonn bomber ble sluppet over det offisielt nøytrale Kambodsja, noe som tilsvarte sprengkraften til 184 Hiroshima-bomber. Over en million mennesker ble drept, deriblant mange kvinner og barn, ja hele landsbyer ble totalt utslettet. President Richard Nixon hevdet hardnakket at bombingen aldri hadde funnet sted. For hver bombe som smalt, og for hvert menneskeliv som gikk tapt, økte hatet mot USA, og også mot regjeringa i landet. Røde Khmer som hadde vært en liten fraksjon uten mye støtte i befolkninga, sto klar og tok i mot bøndene med åpne armer.

Røde Khmers maktovertakelse var starten på et regime hvor individet ikke hadde noen betydning. Alt som ble oppfattet som vestlig ble forbudt. Folk med høy utdannelse forsvant og ble avrettet. Familier ble løst opp. Barna ble tatt fra foreldrene. Ektepar ble splittet og sendt til ulike arbeisleirer. De måtte jobbe inntil 18 timer i døgnet med minimalt med mat. Skolegang ble bannlyst. Det ideelle var et samfunn hvor alle var bønder og dyrket sin egen mat, fritt fra vestlig innflytelse. Midt oppi dette prøver Sivun Pen å overleve. Han måtte skjule sin høye utdannelse, men nettopp hans kunnskap og de bånd han har, de vennskap han har etablert skal vise seg å redde han gang på gang.

Dette er en sterk bok som grep meg så til de grader. Det får meg til å tenke på hvor heldig vi er som bor i Norge, hvor vi lever i fred, hvor vi har ytringsfrihet, hvor alt fungerer, skole, helsevesen, og andre viktige ting i samfunnet. Men er det kanskje sånn at vi ikke er klar over det selv, at vi har levd for beskyttet til at vi reflekterer over hva fred og frihet er? Er det sånn at man må ha følt krig, redsel og totalitære styrer på kroppen for å vite hva fred og frihet er? Jeg tror ikke det, jeg tror det å lese en bok som denne kjennes så inn i margen at det gjør at vi forstår et og annet. Jeg tror også at nettopp en slik reise som vi gjør nå, gjør at vi kan ta inn over oss noe av det som har skjedd, og vil få oss til å bli mer bevisst på hva fred og frihet er for noe.

Les mer om Sivun Pen som flyktet til Norge http://www.nrk.no/kultur/litteratur/verdt-bryet-a-lese-1.7366740

Jeg lurer på hvordan det blir å reise i Kambodsja, et land hvor en stor del av befolkning er traumatisert etter det som skjedde under Pol Pots styre. Det anslås at mellom 1 og 2 millioner mennesker døde som en følge av tortur, undertrykkelse, henrettelser og sult, et stort antall. En femtedel av befolkninga. Alle familier fikk gjennomgå, alle har mistet nære familiemedlemmer, venner og kjente. Mange som levde på 70-tallet har opplevd grusomme ting, mange har psykiske lidelser, i tillegg har mange blitt lemlestet som et resultat av alle landminene som ble lagt ut. Hvordan vil det oppleves? Det blir mye å fortelle Isak og Kaisa.

Quote

«Den arven jeg skal gi deg, er ikke et hus, eller en bil, eller penger. Dette huset kan brenne ned en dag. Bilen kan bli stjålet. Alt vi eier kan gå tapt. Den viktigste arven jeg skal gi deg, er kunnskap. For kunnskap kan ingen ta fra deg. Har du kunnskap kan du alltid bygge opp igjen det du har mistet».

Dette sa faren til sønnen Sivun Pen i boka Overleve. En beretning fra Kambodsjas mørke år.

Dette tenker jeg er allmengyldig, og foreldrenes viktigste oppgave: nemlig å oppmuntre og tilrettelegge for barna slik at de lærer nye ting. Det er gøy å lære noe nytt, og det er alltid noe man ikke kan , eller vet nok om. Med denne reisen så håper jeg vi lærer mye nytt, og at det vil trigge oss til å ville lære enda mer, fordype oss, grave oss ned i ny kunnskap.

Det er en grunn til at foreldre i den fattige verden mer enn noe annet ønsker at barna får gå på skole. Kunnskap er ofte veien til et bedre liv, sjansene for å få jobb øker, og sannynligheten for å få en jobb man trives med blir høyere.

Skolegang blir ivaretatt til barna i den rike del av verden. Men ikke alle vet å sette pris på det, eller skjønner at dette kan være grunnlaget for drømmejobben og et godt liv. Og det er ikke bare skolerelatert kunnskap som er viktig. Foreldrenes viktigste ansvar er å sørge for at barna vil klare seg i verden. Det betyr å følge de opp på mange områder, og tilrettelegge for at de lærer, og blir selvstendige individer. Slik at de vil klare seg i ulike situasjoner. Vi skal ikke gå foran og bane vei,det må de sjøl gjøre, men vi skal gi de det de trenger for å stake ut sin egen vei, og så la de få frihet til å gjøre nettopp det.

Kunnskap