Tag Archives: revolusjon

Mar 20 2014

Skolesituasjonen i Kambodsja

Kaisa skrev om skolesituasjonen i Kambodsja i forbindelse med en engelsk innlevering på skolen. Tror både hun og og Isak ble sterkt berørt av det de lærte om barn og skolegang i Kambodsja. Det at vi også bodde på et gjestehus hvor overskuddet gikk til å drive skole gjorde at dette ble veldig nært for oss.

School situation in Cambodia

The school situation in Cambodia is not good.
There is a whole generation in Cambodia that didn’t go to school, and a lot of people are analphabets, they can not read or write. But what is the reason to this? Why haven’t people gone to school?

In the 1960s Cambodia was the country with some of the best education level in Asia, and all the children went to school, both primary and secondary school. And many also went to high school after secondary school. But in 1975 Red Khmer came to the power. They wanted Cambodia to be the biggest rice producer in the world. They forced the people in Phnom Penh and other cities to leave their homes and walk out to the countryside to work as farmers. They left the cities in ruins, and killed all the people with high education, teachers, engineers, state employees, etc. They emptied the schools or used them as prison and they destroyed all the schoolbooks. And they killed everyone they suspected for being against their rule. Pol Pot was the leader of the Red Khmer organization. Red Khmer ruled Cambodia until Vietnam invaded Phnom Penh in 1979. When Red Khmer’s rule was over, there was only 300 teachers left in Cambodia, and almost 1.7 million people had died because of the brutal rule of Red Khmer.

And today almost 40 years later, there is still not enough schools or teachers in Cambodia. It takes a long time to build up an education system with school buildings, educated teachers and school books. In Cambodia they had to start from scratch in 1979.

Soknai, a tuktuk driver in Siem Reap told us that he was born in 1975 and couldn’t go to school as a child. When he grew up he had hard work and he went to evening class in the evening. He had been working as a guide a while, but started working as a tuktuk driver, because then he got better paid. His highest wish is that his six year old son will get an education and get them out of poverty.

Lots of children sell postcards, cakes, fruit and souvenirs to tourists, and can’t go to school. Most Cambodians have low income jobs, as tuktuk drivers or working in a cafe or sell food, souvenirs, and other things for tourists. Some people are even beggars.

You Kinh House in Phnom Penh, where we stayed for three days, is a guesthouse that runs a school for children for both poor and rich families. It is a private school and income from the guesthouse is used to support poor families. There is also a kindergarten. Seametrey children’s village offers a full education and day care to children aged 1-6 years. Since September 2007, Seametrey children’s village has expanded to include a Khmer-English primary section. The school wants to give Khmer children a good education. Today, Seametrey has 91 children from 8 months to 23 years old, and more than half come from poor families. The students come from different backgrounds and parents pay what they can afford. All over Cambodia there is private schools run by private people and organizations that wish to help.

Kaisa

Det er mange hjelpeorganisasjoner som driver skoler i Kambodsja, mange også på privat initiativ. Mens vi var i Phnom Penh fikk vi invitasjon via en kjenning i Canada til å være med på utdeling av ordbøker til en skole på landsbygda, hvor det var samlet inn penger til bøkene i Canada. Dessverre skulle vi videre dagen etter, og fikk det ikke til å klaffe slik at vi kunne være med på utdelingen. Er lei for det! Og må si at vi skulle ønske vi kunne gjøre noe for å hjelpe til for at flere barn skal få gå på skole. På Seametrey Children’s village er det mulig å støtte skolen økonomisk, og de er også i gang med innsamling av midler til å bygge en ny skole på landsbygda. Se mer på http://www.seametreycambodia.org

Dec 29 2013

Tårer for Kambodsja

image
Da er vi kommet til Kambodsja, og for turen vår videre kan det være greit med en tilbakeblikk på hva som skjedde her på 60- og 70-tallet.

Kambodsja var på 1960-tallet et tilsynelatende godt land å bo i, et land preget av økonomisk vekst, et land som hadde frigjort seg fra det franske koloniåket, et land som gikk i retning av et velferdssamfunn, hvor skolegang for alle dannet basisen for samfunnet. Landet var et kongedømme, og ble i realiteten styrt av prins Sihanouk. Det ble bygget skoler over hele landet, veier, jernbaner, og byer blomstret opp. Hovedstaden Phnom Penh var Asias Paris. Kambodsja var det rike landet i Asia, og fremsto som en fredelig plett i en del av verden med mye uroligheter.

Prins Sihanouks rike begynte så å vakle, den interne politiske situasjonen var preget av terror, vold og uro. All opposisjon ble slått hardt ned på. Prins Sihanouk prøvde utenrikspoltisk å føre en nøytral linje og ville ikke bli innblandet i Vietnamkrigen, samtidig var det vanskelig å holde en nøytral politikk slik Kambodsja var plassert på kartet, mellom det mektige Thailand i vest og i øst Sør-Vietnam i krig mot det kommunistiske Nord-Vietnam. I flere år balanserte Kambodsja mellom kapitalistiske og kommunistiske naboer, men presset på Prins Sihanouk økte, og han måtte ta et valg.

I 1965 brøt Sihanouk alle forbindelser med USA, og Kambodsja ble brukt som oppmasjeringsområde for Nord-Vietnam. Forsyninger, tropper og våpen ble smuglet over grensa fra Kambodsja til Sør- Vietnam og ble levert til Nord-vietnamesiske tropper for å kjempe mot Sør-Vietnameserne, mens Sihanouk så en annen vei. Både Nord-Vietnam og Sør-Vietnam hadde mektige land i ryggen. Kina og Sovjet støttet det kommunistiske Nord og USA, Og Frankrike støttet Sør. USA likte dårlig at soldater, våpen og forsyninger fikk passere gjennom Kambodsja, og satte i 1969 i gang en bombeoffensiv mot vietnamesiske baser på kambodsjansk territorium som skulle vare i fire år. Til sammen 2576 941 tonn bomber ble sluppet over det offisielt nøytrale Kambodsja, noe som tilsvarte sprengkraften til 184 Hiroshima-bomber. Over en million mennesker ble drept, deriblant mange kvinner og barn, ja hele landsbyer ble totalt utslettet. President Richard Nixon hevdet hardnakket at bombingen aldri hadde funnet sted. For hver bombe som smalt, og for hvert menneskeliv som gikk tapt, økte hatet mot USA, og også mot regjeringa i landet. Røde Khmer som hadde vært en liten fraksjon uten mye støtte i befolkninga, sto klar og tok i mot bøndene med åpne armer.

En dag i mars 1970 gjorde statsminister Lon Nol statskupp, støttet av USA, og det brøt ut kamper flere steder i Kambodsja. Prins Sihanouk flyktet til Kina, og oppfordret folket til å støtte Røde Khmer i kampen mot den USA-vennlige Lon Nol. Dette ble opptakten til borgerkrig som skulle vare i 5 år. Kampene foregikk i hovedsak på landsbygda, og folk flyket i hopetall til byene. På disse årene vokste Phnom Penh fra 600.000 til 2 millioner innbyggere. 17.april 1975 masjerte Røde Khmer inn i Phnom Penh. Alle innbyggerne ble brutalt jaget ut av byen. De måtte forlate det de holdt på med, og starte på en vandring som for enkelte skulle vare i flere måneder. De fikk ikke ta med seg annet enn det de hadde for hånden. De som var på jobb fikk ikke dra hjem for å samle familien. De som ikke gjorde som de ble bedt om ble avrettet på stedet. Mange familier ble splittet. Alle sykehus ble tømt. De som ikke klarte å gå ble levnet for å dø. Folk ble vilkårlig skutt hvis de gjorde noe Røde Khmer ikke likte. Langs veiene lå det oppsvulmede like overalt. En ny tidsregning var startet, år 0.

Røde Khmers maktovertakelse ble starten på et regime hvor individet ikke hadde noen betydning. Alt som ble oppfattet som vestlig ble forbudt. Folk med høy utdannelse forsvant og ble avrettet. Familier ble løst opp. Barna ble tatt fra foreldrene. Ektepar ble splittet og sendt til ulike arbeisleirer. De måtte jobbe inntil 18 timer i døgnet med minimalt med mat. Skolegang ble bannlyst. Det ideelle var et samfunn hvor alle var bønder og dyrket sin egen mat, fritt fra vestlig innflytelse. Terror og lite mat holdt folket nede i åresvis. Mange ble avrettet eller døde som følger av lite mat, mye arbeid, eller av sykdommer som vanlig medisin kunne kurert. Ingen vet hvor mange som døde i løpet av de fire årene Røde Khmer og organisasjonens leder Pol Pot hadde makta. Det har vært antydet et tall på fra 700.000 til 3 millioner. Et vanlig anslag er 1,7 millioner mennesker, -en fjerdedel av befolkningen, noe som gjør Røde Khmer til et av de værste regimene vi har sett.

Anbefaler på det sterkeste boka Overleve. En beretning fra kambodsjas mørke år av Sivun Pen.

I dag blomstrer igjen Phnom Penh. Vi kom hit med båt opp mekongfloden fra Chau Doc i Vietnam, en tur på 5 timer. Byen som dukket opp fremfor oss så sjarmerende ut, med høye moderne bygninger side om side med flotte orientalske praktbygg som arkitekturmessig kan minne litt om en de norske stavkirkene. Turen til hotellet med tuktuk bekreftet førsteinntrykket, her var store åpne plasser, brede avenyer, og flotte bygninger bortetter, en arv fra den franske kolonitida. Veldig forskjellig fra de andre byene vi har vært i så langt. Dette lover godt.

image

Dec 1 2013

Død mann på boks

Kaisa og Isak foran Ho Chi Minh mausoleet

Kaisa og Isak foran Ho Chi Minh mausoleet

«Når jeg er død, skal det ikke holdes noen stor begravelse, for folk skal ikke kaste bort tid og penger»

Dette skrev Ho Chi Minh i sitt politiske testamente fra 1900-tallet. Og det er nettopp det vi gjør, kaster bort tid og penger for å se en motvillig Ho Chi Minh ligge på lit de Parade i Mausoleet som ble bygget etter hans død. Stikk i mot hans vilje, ble han altså balsamert og blir stilt til skue for alle som vil se.

Det var klart for en dag med sightseeing i Hanoi, og vi startet tidlig. Allerede før vi hadde gnidd søvnene ut av øyan var guiden på døra for å hente oss. Det bar avgårde til Ho Chi Minh mausoleet først. Selv tidlig søndags morgen var trafikken hardnet til, det så ut som alle de to millionene motorsykler og mopedene i Hanoi var på farta. Ved mausoleet var det allerede lange køer, vi stilte oss i rad og rekke og ble etterhvert strippet for kamerautstyr og telefoner, i tillegg til at vi måtte gjennom en sikkerhetskontroll, som ble nøye overvåket av strenge vakter. Da vi nærmet oss inngangen til mausoleet kom det til stadighet soldater i hvite uniformer masjerende. Vi måtte holde rekke, to og to på hver rad. Vel inne i mausoleet, skulle vi ikke prate, og vi måtte ikke stoppe opp. Da vi kom opp en trapp, og rundet et hjørne, kom vi inn i et rom med dempet belysning og en sarkofag. Inni lå Ho Chi Minh, tilsynelatende fredfullt, utrykket «død mann på boks» kom meg i hu. Vi passerte ærbødig, overvåket av syv soldater som så strengt på oss. Her var ikke tid og sted for Isaks ablegøyer…

Hvem var nå egentlig Ho Chi Minh, som byen Saigon ble omdøpt til etter hans død, og som ligger så ensom i det dystre mausoleet? Det sies at han var en fryktelig søt fyr, landsfaderen som også ble kalt onkel Ho. Han ble født i 1890, og reiste som ung ut i verden. Først til Frankrike, hvor han var med å stifte kommunistpartiet. Senere skulle han på 20-tallet reise rundt i Asia som kommunistisk agent. Han kom tilbake til hjemlandet i 1941, og fikk i stand Augustrevolusjonen i 1945, etter 5 års japansk okkupasjon. Han erklærte Vietnam som et selvstendig land, og ble landets første president. Frankrike ville ikke gi så lett slipp på sin tidligere koloni, noe som førte til en ni-årig krig. Fem år med fred og et delt Vietnam, men så brøt Vietnamkrigen ut for alvor. Stormaktene var på banen, Sør-vietnam støttet av USA og det kommunistiske Nord støttet av Russland. Et helvete som skulle vare fra 1960 til 1975, da Nord gikk av med seieren. Onkel Ho skulle ikke få oppleve et gjenforent Vietnam, han døde i 1969, da de amerikanske styrkene i vietnam var på det mest tallrike.

Etter mausoleet bar det videre til presidentpalasset, hvor onkel ho hadde hatt sitt virke som president. Et flott område med park, dam og stilige franske bygninger, bygd i kolonitida. Under Vietnamkrigen ble Hanoi til stadighet bombet av amerikanske B52 fly, i 1972 falt bombene så tett som et teppe. Men dette området ble spart. Tilfeldig eller flaks? Onkel Ho hadde sikret seg på to måter, ved å lage bunkers langt ned i bakken ved sitt enkle hus på stylter, hvor han foretrakk å bo, og ved å plassere amerikanske fanger, piloter i fengsel rett ved siden av. Av frykt for at amerikanerene skulle bombe sine egne ble området spart.

Så bar det videre til etnografisk museum. Med sine mer enn 50 minoriteter presentert, var dette et flott museum, med både innendørs utstillinger, og utendørs bygninger, samt et vanndukketeater. Vel verdt å se.

I mellomtida var vi blitt veldig sultne (til og med Isak). Så det var kjærkomment med lunsj, og hvilken lunsj. I en restaurant i nærheten var det reservert bord til oss, med fire retters lunsj. Stedet var tydeligvis en kjent plass, og på veggen så vi bilder av både Bill Clinton og Dronning Margrete av Danmark som hadde besøkt restauranten. Så her burde det være duket for et herlig måltid, noe det ble med både, suppe, vårruller, stekt and, ris, tofu, grønnsaker og tropisk frukt til dessert. Men vi hadde knapt fått svelget frukten før guiden vår stresset inn og mente vi måtte videre. Og så vi som bare bruker å gjøre en ting om dagen. Dette ble jo litt i overkant for oss slendrianer…

Litteraturtempelet var neste post på programmet, og dette er regnet som første universitetet i Vietnam. Akkurat i dag strømmet det på med uteksaminerte studenter som skulle foreviges med blomster, ballonger, mens de poserte foran templer, dammer, sammen med klassekamerater osv. De unge jentene var nydelige i sine elegante ao-dai antrekk, en tradisjonell lang tunika, med posete bukser til. De var lekkert sminket, og gikk på skyhøye hæler, som etter en stund ble for mye for en utrent fot, og da tok de av skoene, og gikk barbeint i stedet.

Ferdig med litteraturtempelet så bar det avgårde med cyclo – sykkeldrosje inn i de smale gatene i gamlebyen. Sjarmerende del av byen, men hadde likt bedre å gått rundt her. Mye fint å se og kjøpe, så vi kommer sikkert tilbake en av dagene.

Så var dagen snart omme, bare vanndukketeateret gjensto. Vi fikk en uforglemmelig forestilling med vakker musikk og sang, samt et dukketeater som foregikk uti vannet, med dukkemestere som sto med vann opp til livet, skjult bak et sceneteppe, hvor de styrte sine dukker. Det var mange effekter, som både røyk og fyrverkeri, til inspirasjon til vårt eget lokale dukketeater på jobb, som dann og vann blir oppført på årsfesten, når vi har noe på sjefene våre…

Student poserer
I Litteraturtempelet
Student ber om hell og lykke i hellig tempel
En slags gud
Student med ballonger
Ho Chi Minhs mest sikre bil.
Fisketeiner på etnografisk museum
Utskjærte figurer på etnografisk museum
Dragedekor på tak
Sep 4 2013

Bok: Kjøkkengudens kone

Kjøkkengudens kone

Jeg må ikke langt for å finne bøker fra Kina. Bokhylla er ikke akkurat fylt til randen av kinesiske romaner, men mange står der. Dette er en av de bøkene, og den har jeg anbefalt mange. Forfatteren Amy Tan ble født i Oakland, California i 1952, av kinesiske foreldre som emigrete til USA to år tidligere. Hennes debutroman Lykke og Glede vakte voldsom oppmerksomhet da den kom ut i 1989, og er senere filmatisert. Kjøkkengudens kone kom ut i 1991, og på norsk i 1992. En bok som fikk god omtale i amerikansk presse.

Omtale fra Den Norske Bokdatabasen:

Kjøkkengudens kone er en dramatisk roman om livet i Kina i første halvdel av 1900-tallet. Winnie, eller Weiwei, er datter av en rik kjøpmann, men blir sendt til slektninger på landet da moren rømmer, sannsynligvis med en revolusjonær elsker. Weiweis historie er fra en tid da kvinner kunne selges som varer og all makt og ære tilfalt menn. Hun får kjenne sorg og savn i et ekteskap med en tyrann, men bygger gradvis opp den kraften som må må til for å slåss seg fri.

Sep 1 2013

Rødt korn

image
Boka Rødt korn fikk jeg i gave på en bibliotekmesse i Lakselv i 95. Boka gjorde et stort inntrykk første gangen jeg leste den, og vekte min interesse for Kina og kinesisk litteratur. Siden er boka blitt lest flere ganger, og er en av mine favorittbøker. Skulle gjerne lest den igjen før vi reiser, men har så mange på lista, at det må bli til senere.

Boka handler om en kinesisk familie som opplever de dramatiske 30-årene i Kina, en tid preget av indre oppgjør mellom rivaliserende bander og kamp mot japanske inntrengere. Boka er delt i fem deler, og første og andre del er filmatisert, med tittelen Rød durra (1987). Filmen fikk mange internasjonale filmpriser og gav skuespillerinnen Gong Li, skuespilleren Jiang Wen og regissøren Zhang Yimou internasjonalt gjennombrudd. Filmen vant Gullbjørnen ved Filmfestivalen i Berlin i 1988.

En ung mann vender tilbake til sin hjemby på slutten av kulturrevolusjonen , og her minnes han sin families begivenhetsrike historie. Bestefaren som var en kriger, og bandeleder. Bestemoren som var en sterk og modig geriljakjemper, og sønnen som fulgte sin far som våpendrager fra han var 15 år og som forteller historien.

Boka er på mange måter brutal, med skildringer av brutalitet og vold, men likevel mange vakre skildringer av natur og mennesker ispedd myter og legender. Forfatteren Mo Yan fikk Nobels litterturpris i 2012 for sitt forfatterskap, mye takket være nettopp denne romanen.

Aug 28 2013

Ville svaner av Jung Chang

Det finnes et hav av bøker om Kina, og jeg har lest flere opp gjennom åra. Både biografier om Mao, om hans livlege og om hans kone, og romaner av kvinnelige kinesiske forfattere, som Anchee Min og Amy Tan. Favoritten er boka Rødt Korn av Mo Yan som jeg har lest flere ganger. Men en bok har fått stå i fred i bokhylla: boka Ville svaner. Fikk den i bursdagsgave i 96, og har egentlig prøvd meg på den flere ganger, men ikke kommet ordentlig i gang, før nå.

Boka er en familiesaga, hvor Jung Chang forteller sin egen historie, sin mors historie, og sin bestemors historie. Tre generasjoner kvinners opplevelser av Kinas dramatiske omveltninger det siste århundre. Kina fra innsiden, opplevet og følt på kroppen av disse kvinnene. Krig, revolusjon, hungersnød, massemønstringer, lidelser, tortur,men også varme, kjærlighet og sterke familiebånd. En bok som river deg med, og som får deg til å undres over hvordan alt dette kan ha skjedd, og noen av spørsmålene får man svar på. En bok som anbefales alle som vil vite mer om omveltningene i Kina det siste århundret.
Ville Svaner