Tigre delta

I dag startet dagen med en tur til Tigre delta, et enormt elvedelta 35 km nord for Buenos Aires. Hit kommer de rike fra Buenos Aires for å slappe av. Vi ikke fullt så rike kommer hit for å se hvordan de rike har det. Vi dro tidlig avgårde med buss gjennom Buenos Aires. Vår guide Christine ba oss lukke øynene da vi kjørte gjennom slummen av små hus, rasket sammen av murstein og andre materialer de har hatt for hånda. Her bor de gratis, og det bygges i høyden. Husene ser spinkle og falleferdige ut, i motsetning til husene vi skulle få se da vi nærmet oss deltaet.

Etter en times kjøring med en snakkesalig og flirefull guide var vi framme i byen Tigre, navnet kommer av de store kattedyrene som en gang holdt til her – jaguaren. Europeerne som først kom hit hadde ikke navn på dyret, med skjønte det ikke var løver de så, for kattedyrene hadde ingen løvemanke. Da måtte det vel være tigrer som holdt til her, og dermed fikk området navnet Tigre, selv om det i denne delen av verden heller ikke finnes tigere.

Vi gikk ombord i en lang smal kanalbåt, og startet vår rundtur i det store elvedeltaet, som var et nettverk av kanaler mellom mange øyer. Først bar det gjennom byområder, som ble avløst av mer landlige områder. Det ble frodig og grønn vegetasjon. Elva slynget seg brungrønn avgårde. Fargen skyldes jernet og avleiringer fra de mindre elvene som strømmer ut i deltaet. Her finnes en rekke arter av fisk, og slanger. Jeg hoppet i stolen da jeg hørte guiden Christine legge ut om slangene, men roet meg da hun sa de var som anacondaer, ikke giftige, men bare kveler sitt bytte. Phu, det var beroligende… Apropos grønt og frodig. Dette er et av de frodigste områdene i Argentina, og her kan dyrkes nær sagt hva som helst. En tidligere argentinsk president som hadde hus her, påsto at man kunne bare stikke spaserstokken sin i jorda, og noen uker senere var den blitt et lite tre.

På elva var det mye trafikk, andre kanalbåter, større fraktebåter, robåter, kanoer og kajakker. For oss så det vel hasardiøst ut å padle kajakk her, i kjølvannet av de raske speedbåtene hvor ungdommer eller vel så ofte middelaldrende menn, gasset på med bortetter kanalene og som etterlot seg store bølger. Mer utfordrende enn å padle på flatt hav i Antarktis mellom isflak og isfjell…

Vi ble fortalt at dette var et populært rekreasjonsområde for de velstående argentinerne fra Buenos Aires. Jeg hadde nok sett for meg store mektige bygninger med vakre hager, men mine forventninger stemte ikke helt med virkeligheten. Vakre hager, -ja, men store bygninger, nei! Det var et og annet stort herskapelig bygg, men for det meste var det små hus nærmest på stylter, eller med en underetasje som om nødvendig kunne stå i vann. For selv om dette deltaet ikke gikk ut i sjøen, men ut i den store elva Rio de la Plata, så var det tidevann her med saltvann på bunnen (tyngre enn ferskvann), og ferskvann på toppen. Til tider kunne springflo forårsake oversvømmelse. Husene minner litt om våre hytter, som miniatyrhus, men flotte og forseggjorte, gjerne med hagemøbler foran, en grill, og alle med egen brygge som stikker ut i elva. Det så veldig idyllisk ut. Her kunne jeg tenkt meg noen late dager. Butikker så vi ikke, men plutselig dukket en båt med alle slags varer, et flytende supermarked. Vi møtte også en båttaxi og en ferge, som hadde faste holdeplasser langs kanalene.

Vel tilbake i bussen dro vi raskeste vei tilbake til Buenos Aires. Dette var siste dagen for flere av våre medreisende, og turen startet tidlig slik at de som skulle med flyet på ettermiddagen ville rekke Tigre Delta først. Det ble mange farvel som skulle tas på hotellet. Vi var blitt kjent med mange trivelige og artige folk fra mange land. Adresser og telefonnumre ble utvekslet, og så vinket vi hade! Geir Tore og jeg skulle bli en dag ekstra.

Kvinner i Antarktis

Visste du at den første kvinne i Antarktis var norsk? Caroline Mikkelsen var den første kvinne som satte sin fot på Antarktiske kontinent. Hun var med hvaloljetankeren M/S «Thorshavn» til Antarktis i 1935, og var gift med kaptein Klarius Mikkelsen. Den 20.februar tok sju av mannskapet, samt Caroline Mikkelsen seg i land i en livbåt. De fant en smal vik hvor det var mulig å gå i land, nær en fjellkjede som de ga navnet Vestfoldfjellene. I bildearkivet på Polarinstituttet finnes et bilde av Caroline Mikkelsen som heiser flagget etter at de har gått i land. Det må ha vært et stort øyeblikk for henne. De bygde en varde på stedet som lå på 68 grader, 23 minutter sør, og 78 grader 36 minutter øst.

Caroline Mikkelsen heiser det norske flagget ved varden på Ingrid Christensen Land. Hennes mann Klarius Mikkelsen holder tale. Foto: Norsk Polarinstitutt

Caroline Mikkelsen heiser det norske flagget ved varden på Ingrid Christensen Land. Hennes mann Klarius Mikkelsen holder tale. Foto: Norsk Polarinstitutt

Senere skulle flere norske kvinner finne veien til Antarktis, Liv Arnesen, Monica Kristensen, og mange kvinnelige forskere ut på 80, og 90-tallet. På vår tur med Fram til Antarktis, har vi hatt et ekspedisjonsteam ombord, som har fått oss i land, og guidet oss, de har ordnet med kajakkturer, og med overnatting på land. Alt har gått så effektivt og greit, men må være en utfordring når nesten 200 passasjerer skal fraktes til og fra land, inntil to ganger om dagen. Det som jeg syns har vært spesielt bra, er den høye kvinneandelen. Av de 13 i ekspedisjonsteamet, er 7 kvinner, og lederen for hele temaet er Line Overgaard, som har jobbet i Hurtigruten siden 2001, og som har vært naturguide siden 2010. Da vi var på besøk på den britiske stasjonen Rothera, kommenterte hun at hun gjerne skulle jobbet der en sesong, og fått overvintret her i sør.

Rachel Duncan Morgan er en annen kvinne som har lang erfaring fra Antarktis. Hun ble bitt av polarbasillen da hun som ung pike leste boka «Reindeer Are wild too» , en bok om samer i Norge. Dette var hennes første møte med polarlitteratur, og ga mersmak. Hun leste senere alt hun kom over av litteratur om Antarktis, og bestemte seg for at hun ville dit. Hun søkte jobb hos British Antarctic Survey (BAS), men fikk beskjed om at kvinner ikke kunne overvintre på noen av de britiske stasjonene i Antarktis. I mellomtida fikk hun jobb i Royal Geographical Society, hvor hun jobbet med glassplatene (bildene) til Frank Hurley, fotografen som var med på Shackletons Endurance ekspedisjon. Da det ble åpnet for kvinner på stasjonen Rothera, søkte hun, og dro dit i 1997 og jobbet i flere år som feltassistent for forskere. Siden ble hun leder for Antarctic Heritage Trust som ivaretar kulturminner i Antarktis. Ombord på Fram holdt Rachel flere spennende foredrag, om sitt liv i Antarktis, og om geopolitikk i Antarktis, og hun var en av guidene som var med på overnattinga på land. En fascinerende kvinne som har mye å fortelle fra Antarktis.

Rachel Duncan Morgan med 20 års erfaring fra Antarktis

Rachel Duncan Morgan med 20 års erfaring fra Antarktis


På den britiske stasjonen Rothera, hvor vi var innom noen dager tidligere, ble vi guidet rundt av to kvinner, den ene var marinbiolog, og den andre var dykkeleder, begge i tøffe jobber, som krever sitt av de ansatte. En bedriftseier som var med på turen fortalte at han heller ansatte kvinner enn menn i litt «farlige» jobber, fordi han mente kvinner tar færre sjansen, og de risikerer ikke liv og dyrt utstyr. Så etter at han gikk for kvinner i typiske mannsdominerte yrker, så gikk antall skader og ødelagt utstyr ned til null, noe som var mer lønnsomt for bedriften. Interessante tanker, og overført til polarområdene hvor sikkerhet er en veldig viktig faktor, vil jeg tro at kvinnelige ansatte har vært et positivt bidrag på flere måter!

Marinbiolog Terry på Rothera Station.

Marinbiolog Terry på Rothera Station.

På kajakkturene som var en del av tilbudet vi kunne melde oss på, var det et team av tre personer som guidet deltakerne, Stian Aadland og de to kvinnene Liselotte Kahrs og Therese Horntrich. Alle tre ekstremt dyktige, og som fikk en som meg til å føle meg fullstendig trygg første gangen jeg satte meg i en kajakk. Sammen med de tre fikk vi en fantastisk padletur mellom isflak, isfjell, sel og pingviner. I LOVE IT!

Liselotte Kahrs instruerer kajakkpadlere på Port Lockroy

Liselotte Kahrs instruerer kajakkpadlere på Port Lockroy

På turen nordover plukket vi opp en kajakkekspedisjon som hadde vært tre uker på padling i samme farvann som Belgica-ekspedisjonen (1897-1899). Belgica-ekspedisjonen foretok den første overvintring i Antarktis på isen (ikke på land), og var en vitenskapelige ekspedisjon med deltakere fra flere land. En av mennene ombord var den unge Roald Amundsen som var med som frivillig for å få sitt skipper-sertifikat. Kajakkekspedisjonen som ble plukket ombord het Belgica the cradle of scientists and explorers – from A-Z. Med på ekspedisjonen var to kvinner, og en av de fem deltakerne var norske Karin Strand. De holdt foredrag ombord på Fram, og kunne fortelle om en spennende og vellykket kajakkekspedisjon, og avsluttet foredraget med at de hadde fått mye hjelp av Polarinstituttet i prosessen med å få tillatelse til å padle i disse farvannene. Jeg ble bedt om å hilse til flere kolleger som hadde vært til stor hjelp. Så nok en kvinne med Antarktis-erfaring.

Et par bøker som kan nevnes for de som vil lese mer om kvinner i Antarktis er boka: Just Tell Them I Survived!: Women in Antarctica av Robin Burns, hvor 130 ulike kvinner forteller om sine erfaringer fra Antarktis. Disse kvinnenes erfaringer spenner seg i tid fra 1959 til i dag. En annen bok er romanen Kanten av isødet, skrevet av Jesse Blackadder, og som handler om tre sandefjordkvinner som på 1930-tallet befinner seg ombord i hvalfangstskipet Thorshavn på vei til Antarktis. I boka er det lagt en spenning opp mot hvem av disse tre kvinnene som blir den først kvinnene som går i land i Antarktis. Navnene på kvinnene peker på virkelige personer som dro til Antarktis, som Ingrid Christensen, Mathilde Wegger, samt Lillemor Rachlew. Ombord er også reder Lars Christensen og den kjente polfarer Hjalmer Riiser Larsen, som alle de tre kvinnene er begeistret for. Boka er en roman, men for meg som har sett bilder av samtlige personer som blir nevnt i boka, og kjenner til ekspedisjonene som det vises til, så er det spennende spennende lesning, og boka vekker til live mange personer som har vært døde lenge.

Kaisas reiseopplevelse

Jeg synes at det var en fin tur, og jeg tenker ofte tilbake på den. Ikke alle stedene var slik jeg tenkte meg, men noen ting kunne jeg se for meg. Det var litt underlig å feire jul i Vietnam, og være så langt unna de man er glad i og ikke få noen presanger eller julemat, eller se noen vanlige juletrær. Men vi slapp å gi julegaver…
Av en eller annen grunn savnet jeg værmeldingen… Det var jo samme været hver dag. Hvis jeg skulle tilbake til et av stedene ville det vært Yangshuo, fordi det var så fint der, og de vi bodde hos var hyggelige og artige. En av de vi møtte på turen som jeg husker veldig godt var guiden vår i Hanoi, som skulle si pig (gris) også sa han bikk, og vi bare «Whaaaat????»

20140423-224203.jpg

Skolesituasjonen i Kambodsja

Kaisa skrev om skolesituasjonen i Kambodsja i forbindelse med en engelsk innlevering på skolen. Tror både hun og og Isak ble sterkt berørt av det de lærte om barn og skolegang i Kambodsja. Det at vi også bodde på et gjestehus hvor overskuddet gikk til å drive skole gjorde at dette ble veldig nært for oss.

School situation in Cambodia

The school situation in Cambodia is not good.
There is a whole generation in Cambodia that didn’t go to school, and a lot of people are analphabets, they can not read or write. But what is the reason to this? Why haven’t people gone to school?

In the 1960s Cambodia was the country with some of the best education level in Asia, and all the children went to school, both primary and secondary school. And many also went to high school after secondary school. But in 1975 Red Khmer came to the power. They wanted Cambodia to be the biggest rice producer in the world. They forced the people in Phnom Penh and other cities to leave their homes and walk out to the countryside to work as farmers. They left the cities in ruins, and killed all the people with high education, teachers, engineers, state employees, etc. They emptied the schools or used them as prison and they destroyed all the schoolbooks. And they killed everyone they suspected for being against their rule. Pol Pot was the leader of the Red Khmer organization. Red Khmer ruled Cambodia until Vietnam invaded Phnom Penh in 1979. When Red Khmer’s rule was over, there was only 300 teachers left in Cambodia, and almost 1.7 million people had died because of the brutal rule of Red Khmer.

And today almost 40 years later, there is still not enough schools or teachers in Cambodia. It takes a long time to build up an education system with school buildings, educated teachers and school books. In Cambodia they had to start from scratch in 1979.

Soknai, a tuktuk driver in Siem Reap told us that he was born in 1975 and couldn’t go to school as a child. When he grew up he had hard work and he went to evening class in the evening. He had been working as a guide a while, but started working as a tuktuk driver, because then he got better paid. His highest wish is that his six year old son will get an education and get them out of poverty.

Lots of children sell postcards, cakes, fruit and souvenirs to tourists, and can’t go to school. Most Cambodians have low income jobs, as tuktuk drivers or working in a cafe or sell food, souvenirs, and other things for tourists. Some people are even beggars.

You Kinh House in Phnom Penh, where we stayed for three days, is a guesthouse that runs a school for children for both poor and rich families. It is a private school and income from the guesthouse is used to support poor families. There is also a kindergarten. Seametrey children’s village offers a full education and day care to children aged 1-6 years. Since September 2007, Seametrey children’s village has expanded to include a Khmer-English primary section. The school wants to give Khmer children a good education. Today, Seametrey has 91 children from 8 months to 23 years old, and more than half come from poor families. The students come from different backgrounds and parents pay what they can afford. All over Cambodia there is private schools run by private people and organizations that wish to help.

Kaisa

Det er mange hjelpeorganisasjoner som driver skoler i Kambodsja, mange også på privat initiativ. Mens vi var i Phnom Penh fikk vi invitasjon via en kjenning i Canada til å være med på utdeling av ordbøker til en skole på landsbygda, hvor det var samlet inn penger til bøkene i Canada. Dessverre skulle vi videre dagen etter, og fikk det ikke til å klaffe slik at vi kunne være med på utdelingen. Er lei for det! Og må si at vi skulle ønske vi kunne gjøre noe for å hjelpe til for at flere barn skal få gå på skole. På Seametrey Children’s village er det mulig å støtte skolen økonomisk, og de er også i gang med innsamling av midler til å bygge en ny skole på landsbygda. Se mer på http://www.seametreycambodia.org

Tilbakeblikk

Ja, da har vi fått vært litt hjemme, og har fått summet oss. Det ble en stor overgang fra det enkle livet hvor vi levde i nuet, til å måtte forholde oss til arbeid, skole, timeplaner, regninger, treningstider, besøk, og ikke minst MIDDAGER hver dag. Nei, gi meg en meny, hvor jeg kan få velge dagens middag!

Bortskjemt på 10 uker, JA! Og det å skulle ha fokus på mange ting på en gang krever sin kvinne og mann her hjemme! Ikke rart vi koste oss underveis, vi hadde bare en ting vi skulle gjøre i løpet av dagen, så vanligvis var det ikke altfor hektisk da vi var på reisefot. Vi tok tida tilbake!

PLANLEGGING OG BOOKING
Er ellers glad for at vi hadde hele turen klar på forhånd. Alle overnattinger var booket, og flybilletter bestilt. Underveis ordnet vi bare bussturer, og korte båtturer. Ikke så fleksibelt, men så deilig å slippe å bruke en halv dag på tregt nett for å lete etter overnatting eller flybilletter. Møtte fortvilte reisende som hadde funnet ett ledig hotellrom på Koh Chang, som de måtte betale veldig dyrt for, fordi det var høysesong og fullt overalt. De hadde bare overnatting for de første tre dagene, og måtte så på leit igjen. Det slapp vi.

I dag er det også enkelt å se hva man går til på nettet, det være seg hotels.com, airbnb.com, eller andre. Her ligger det detaljerte beskrivelser, med kart, bilder og tilbakemeldinger fra gjester. Vi fikk ingen store overraskelser underveis. Det å bo på små gjestehus, pensjonater eller hjemme hos folk gir også en helt annen opplevelse, vi ble godt ivaretatt der vi bodde, og det var sosialt, og hyggelig å bli kjent med vertsskapet.

Vi dro også på flere turer med private guider og sjåfører og det var en ny opplevelse for oss. Alle guidene var hyggelige, og det gjorde at vi lærte så mye mer enn hva vi ellers ville gjort. Med egen sjåfør kunne vi stoppe der vi ønsket underveis, noe annet enn å sitte i en fullstappet buss, selv om det også hadde sin sjarm. Vi var i det hele tatt med på mange både organiserte og mer uorganiserte turer. Når vi først reiste så langt, så var det om å gjøre å få sett og gjort ting!

BY OG LAND
Vi var på farta i ni og en halv uke, det var lenge nok, kanskje kunne vi kuttet ned et par uker, men tror at det ble sånn fordi svigermor døde, og det ikke var helt det samme lenger å være på tur. Ellers var det greit å ha god tid de ulike stedene. Flere steder skulle vi gjerne vært lenger, som Yangshuo, og Sapa. Vi var lenge i storbyen Hanoi, og kunne kanskje kuttet ned, men det er lett å se i ettertid. Så lenger tid på små plasser og kortere tid i storbyer er kanskje noe vi gjør neste gang vi reiser. Det var godt med to badestopp, og kanskje kunne vi i løpet av den tida hatt flere time-out med rolige dager og badeliv. Samtidig er det ikke badelivet vi husker best, men de dagene vi var i farta og i aktivitet.

SKOLEARBEID
Vi gjorde skolearbeid underveis. Vi var godt forberedt, og hadde med oss pensum i hefter + skannede skolebøker på ipad. Vi jobbet litt i rykk og napp, og tabben var at vi bare hadde en ipad, vi skulle hatt to! Ellers passet vi på å snakke litt engelsk hver kveld om hva vi hadde sett og opplevd den dagen, og det funka bra! I det store og hele kom vi oss gjennom kjernefagene, mens enkelte fag ble nedprioritert som samfunnsfag, men som Isak og Kaisa likevel fikk med seg i rikt monn i de landene vi besøkte, bare om andre emner enn skolepensumet.

Apropos skole, så fikk vi et godt innblikk i skolesituasjonen i Kambodsja, som i dag 35 år etter Pol Pots styre fortsatt ikke er kommet seg på beina. Det er for få lærere, for få skoler og for få lærebøker. Dette tror jeg Isak og Kaisa ble opptatt av, og det berørte dem. De er etter at vi kom hjem mye mer fokusert på skolearbeid!!!

BAGASJE
Det ble mye pakking, ut og inn av ryggsekkene. Slitsomt. Neste gang vi skal avgårde, så blir det trillekoffert og ikke ryggsekk. Altfor uoversiktlig med ryggsekk, og i køer på alle grenseovergangene og på flyplassene, hadde det vært så mye enklere å hatt en koffert på hjul. Så med mindre en skal på trekking i fjellene, så er koffert å foretrekke. Vi kunne forresten spart oss for en del ting og tang vi dro på, hadde sikret oss på bauger og kanter med dingser og diverse, og sånt veier og tar plass!!!

INNKJØP OG FORSENDELSER
Vi kjøpte oss en del ting og tang og klær underveis. Ikke sånn at vi dro på shoppingsentre, men det var så mye fine håndlagde ting å kjøpe. Vi hadde også bestilt oss klær på nettet som ventet i Beijing da vi kom dit. Det ble etter hvert mye å dra på, og vi sendte tre pakker hjem i løpet av turen. Kostet ca 300 kr for å sende en pakke på 7-8 kg med sporing. Den første pakka kom til Tromsø to måneder etter at den ble sendt fra Kina. Nå venter vi bare i spenning på de to andre pakkene.

NYE MENNESKER?
Har turen forandret livet vårt? Har vi lært noe? Har vi blitt mer bevisste på forskjeller og urettferdighet i verden? Jeg tror at vi lærte mye om hva krig gjør, både direkte med mennesker, og samfunnsmessige konsekvenser. Fengslet Toul Sleng vitnet om det, og på vår tur i jungelen lærte vi om konsekvensene av kjemisk krig. Opptøyene i Bangkok viste at også i dagens Asia er det uroligheter, og at det kan ulme under overflaten. Norge blir en fredelig plett i sammenligning. Vi har også sett de store forskjellene på folk der og her, en aha-opplevelse for Isak og Kaisa. De var nok opptatt av hvor lite folk hadde, og alt vi har er overveldende i forhold til det.

Ellers hadde jeg vel håpet at vi skulle få fokus på et enklere liv, uten å skulle HA noe hele tida. Men det var så mye fint å kjøpe underveis, at vi ble konsumenter i enda større grad enn hjemme. Når det samtidig var måten å berge dagen for en eldre kvinne som ville selge et veggteppe hun hadde sydd på i mange uker, så føltes det riktig å kjøpe teppet. Og sånn opplevde vi det vel over hele fjøla. Ved å kjøpe lokalproduserte produkter så støttet vi folk der vi var. Et dilemma når vi tenker på at vi må få ned vårt forbruk…

BLOGG
Så sum summarum så er vi glade og takknemlige for at vi fikk dra på vår store reise. Den ble bra på så mange måter, mye takket være all tid vi la ned i planlegginga. En annen god ting var bloggen, en fin måte å skrible ned opplevelsene våre på, og samtidig få fortalt de hjemme om hvor vi var. Samtidig blir den i ettertid en dagbok og minnebok over opplevelsene våre. Turen innfridde forventningene, og vi er alle enige om at vi vil avgårde på tur igjen, en kortere tur, i en sommerferien, og ikke midt i skoleåret. Det er fortsatt Asia som er målet, Isak og Kaisas drøm er Japan, far vil til Thailand, og mor vil tilbake til Yangshuo. Vi får se hva det blir til 😄

20140212-201520.jpg

Mennesker vi møtte

20140129-222203.jpg

To dager etter at vi kom hjem dumpet et postkort i postkassa, stemplet Yangshuo, Kina.

Vi har møtt så mange hyggelige mennesker på vår vei, folk vi har blitt kjent med, og tilbrakt mye tid med, og folk vi bare har møtt en kort stund, eller i forbifarta. Noen har vi bare fått et glimt av, men vi husker de likevel.

Kaisa og Isak har nok vært litt sjenerte, men det har ikke stoppet en del av de vi har møtt, som dama på kafeen i jungelen hvor vi spiste en frokost, to lunsjer og en middag. Hun var betatt av Isak og ville være hans mamma i Vietnam, og kom og stjal en klem eller to under hvert måltid…

Isak og Kaisa fikk en del oppmerksomhet, og mange ville bli fotografert sammen med de to. De svarte også villig vekk på spørsmål om hva de het og hvor gammel de var. Mange vi møtte i forbifarta kunne ikke engelsk, og vi kunne dessverre ikke deres språk, men man kan komme langt med smil og kroppsspråk, og ved å være åpen i møtet med folk.

På bussturer og båtturer kom vi alltid i prat med våre medpassasjerer, og på en fire timers busstur fra Hanoi til Halongbukta, satt jeg ved en hyggelig eldre mann, som var riktig så pratsom. Jeg er heller ikke tapt bak en vogn i så måte, så det ble prat i samfulle fire timer, bare avbrutt av en tissepause. Kona Sue som vi ble kjent med på båtturen senere, satt lenger fram i bussen og syntes inderlig synd på meg som måtte sitte ved siden av hennes pratsomme mann, hun var glad hun slapp…

I Yangshuo bodde vi i gjestehuset til Sam, en kinesisk mann på 28 år som sammen med sine foreldre drev gjestehuset. De hadde en ung herlig jente som jobbet som frivillig, Stephanie, som vi tilbrakte mye tid med, tur på Li-elva, tur til teplantasje, og kafetur til West street. Om kveldene satt vi i stua på gjestehuset, hun, Sam, jeg og ungene og pratet om alt mulig. Uforglemmelig! Det var Stephanie som hadde sendt postkortet som hadde funnet den lange veien hjem til oss i Strandveien. Gjett at vi ble glade! Mange steder fikk vi god kontakt med husvertinnene/husvertene der vi bodde, og mange har sendt oss e-post i ettertid for å høre hvordan det er gått med oss videre på turen. Veldig hyggelig!

Vi var på flere to- eller tre dagers lange turer med guider og sjåfører. Sjåførene kunne ikke mange ord engelsk, mens guidene snakket ustanselig. Xuan som guidet oss i Sapa var såå trivelig, og kunne så mye om området, og skjønte når krukken var full, og vi ikke kunne ta inn mer informasjon. Da holdt han kjeft, og lot oss fordøye det han hadde fortalt.

Ellers var det de mange damene i Vietnam vi møtte i forbifarta, noen bare en gang, mens andre møtte vi gjentatte ganger: damene på frisørsalongen i Hanoi, damene fra H’mongfolket i fjellene i Sapa som fotfulgte oss og ville selge vakre håndlagde tekstiler. Damene på stranda i Phu Quoc, som masserte, som solgte frukt, som solgte båtturer, og som gjerne kom og slo av en prat når det var en død-periode…og så var det nydelige Puu i Thailand som inviterte oss på bursdagsfeiring.

Jeg har alltid vært fasinert av mennesker, og ser ofte når jeg kommer hjem at der andre har tatt flotte landskapsbilder, så har jeg tatt bilder av folk. De tar jeg med meg videre i hjertet mitt, og vil minnes disse menneskene mange ganger senere. Kanskje noen av de vil følge meg resten av livet.

Bevare regnskogen

image

Vi dro på hiking i regnskogen i Cat Tien Nasjonalpark. Det var en opplevelse. Har sett naturprogram fra regnskogen i Brasil, og har tenkt at det hadde vært kult å få oppleve. Vel, det ble ikke Brasil, men Vietnam.

På Polarinstituttet har engasjerte ansatte to ganger arrangert klimaloppemarked, hvor overskuddet har gått til Regnskogfondet.
Nå fikk jeg se hva vi har samlet inn penger til. Jeg hadde gruet litt for akkurat denne delen av turen. Er ikke glad i småkryp!!! Men turen ble flott. Så adskillig mindre småkryp enn fryktet. Vi hadde fått på oss gamasjer som skulle hindre at igler skulle komme på innsiden av klærne, og vi holdt utkikk etter sånne kryp, forstilte oss at de lå å veltet seg på skogbunnen i tusenvis av eksemplarer, men så knapt noen få… Skogbunnene var tørr og fin å gå på. Vi fulgte en sti, som det var lett å ta seg frem på, småkratt var ryddet unna. Men måtte hele tiden følge med på hvor vi trødde, skogbunnen var dekket av lumske røtter som det var fort gjort å snuble i. Samtidig ville vi se opp i trekronene på utkikk etter aper, noe som ikke helt lot seg kombinere. Noe snubling ble det ja.

Vi hørte mange slags lyder, sikader med sine høyfrekvente lyder. Blader som stadig ramlet ned, og hørtes ut som et dyr på tur nedover mot oss. Fugler som kvitret og sang, og stadig rasling i trekronene, kunne det være aper? Etterhvert var det helt tydelig aper som kauket, fra flere kanter samtidig, en kaukafoni!

Vi hadde en eldre mann som kalte seg Jean som guide, han var tidligere offiser i hæren, og hadde vært på disse kanter under vietnamkrigen. I tre år hadde han kjempet i krigen. Han ville ikke fortelle så mye fra det, men nevnte at han hadde deltatt i evakuering av landsbyer. Hvem vet hva han kan ha opplevd i disse krigsårene. Han beveget seg smidig gjennom skogen, stoppet opp ved hver minste lyd. Vi hadde fått instrukser om å være stille, slik at vi kanskje skulle få se noe av skogens fauna. Det skjedde stadig noe oppi høyden, et apeslagsmål en gang, mye skrik og skrål, og vi så greinene i en tretopp svinge frem og tilbake, men vi så ikke hvem som forårsaket det. Jean sa det var black-shanked douc langurs, en ape, som yppet til bråk. Ofte fikk vi beskjed om å stoppe av Jean, han viste bare et tegn som betydde stopp. Vi sto dørgende stille, mens han speidet med kikkert i håp om å finne noen av jungelens dyr til oss. Vi så et ekorn en gang, og flere ganger languren, men langt unna, og nesten helt kamuflert i løvverket var det vanskelig å få øye på apen.

Under vietnamkrigen tok amerikanerne i bruk kjemiske våpen. Operasjon Agent Orange ble iverksatt i det sørlige Vietnam, og var kjemikalier som ble sluppet over jordbruksområder og jungel for å ødelegge veksten av mat, og for å få fjernet bladverk, og skog som kunne gi skjul til nord-vietnamesiske soldater. I ni år pågikk dette, fra 1962-1971, og dette påvirket jungelen i området her. Både selve skogen ble ødelagt, og mange dyrearter ble borte, som de nå jobber med å få tilbake i skogen.

Det var nesten meditativt å vandre i jungelen. Mye å se, mange typer trær, mange lyder, og også mange lukter. Følte at jeg tok inn alt med hele meg, og alle sanser var i høyspenn. En stor opplevelse.

Inn i jungelen, ja dypt i jungelen

image
«Inn i junglen, ja dypt i junglen…
Der løver sover søtt…»

Da var det på tide å komme seg ut av sopphuset kl: 7:30 for å spise frokost og dra avgårde til et rehabiliteringssenter for aper og utryddningstruede dyrearter. Guiden vår var en frivillig fyr fra Australia, så det var lett å forstå hva han sa. Vi kjørte båt til «monkey island» og der skulle vi gå trehundre meter innover i jungelen på en sti/vei til en liten hytte eller noe… Vi gikk litt lenger innover og der så vi store bur med masse kule aper. Hannene var svart og hunnene var blond. Alle apene brølte og skrek. De «sang» sin «overlevelses sang» forklarte guiden. Etter en stund gikk vi tilbake til den hytteaktige greia, hvor vi satte oss for å hvile.

Guiden fortalte oss at han lager sånne filmer på youtube der han finner en skjelden ape-ekorn ting som heter Pygmy Loris. Han sa det heter «looking for loris» eller noe. Jeg og Isak fikk kjøpe noen Gibbon ape bamser:) vi kom oss trykt tilbake til sopprommet der jeg ble for å tegne mens Isak og mamma dro på sykkeltur. Jeg fikk knapt gjortferdig en tegning før de var tilbake en halv time senere.

Vi slappet litt av og gikk kl 13:00 å spiste lunsj. Vi pakket ferdig etterpå og gjorde oss klar til en ordentlig jungeltur. Vi ble kjørt av en pickup av en fyr og guiden vår. Vi suste avgårde mellom stokk og stein. Turen varte sikkert 20-30 minutter. Da vi kom fram til der vi skulle gå inn i jungelen var det veldig varmt. Vi gikk og gikk gjennom lianer og høye trær. Alle steinene vi kunne se var vulkanske steiner. Jeg tok med meg en. Halvveis på turen støtte vi på det gigantiske Tung-treet. Det var over 400 år gammelt og stammen hadde en radius på 2 meter. Helt nederst var de gigantiske røttene, der hadde treet sikkert en radius på 4-5 meter. Vi fortsatte å gå videre. Ingen sa et ord. Vi stoppet flere ganger for å kikke opp i trærne i håp om å se en ape. Jeg så bare et ekorn som brølte som et esel.

Da vi endelig var framme hadde vi gådd i 2 og en halv time. Da vi kom fram var vi alle gjennomsvette og kokvarme. Vi fikk se rommet vårt, som ikke var noe særlig… Vi satte fra oss bagasjen og gikk over en bru til et avslappende lite hus på stylter hvor vi hadde utsikt over Crocodile Lake. Jeg la meg i hengekøya med best utsikt over innsjøen. Vi så krokkodiller der flere ganger, så navnet har den nok ikke fådt uten grunn. Her var det selvfølgelig også en søt liten katt. Da det begynte å mørkne så jeg en ufo fly over himmelen, med han Elvis, og bigfoot, og Drakula i lag med senjatrollet og mummitrollet. Det var sprøtt… Vi fikk middag og klokka sju la vi i seng med myggnett over. Nå skal vi sove.

Hilsen Kaisa

På toget til Sa Pa

Da var det klart for en ny lang reise, ikke så lang i antall kilometer, som i tid. Vi skulle opp i fjellene til området Sa Pa, ca 350 km unna Hanoi.

Vi hadde vært i Hanoi i 5 dager, så ho mor var klar for nye eventyr. Isak og Kaisa var til dels klar for noe annet. Vi skulle ta toget om kvelden, så vi hadde dagen fri. Vi sov lenge, hadde en sen frokost, og dro på SPA, dvs Isak og Kaisa fikk seg behandling.

På kvelden spiste vi middag hos familien vi bor hos, med mor, og tre barn. Veldig koselig! Før vi dro til togstasjonen for å ta nattoget til Lao Cai. Kupeen var grei nok, litt mer sliten enn Kinatoget, og mye hardere senger. Til gjengjeld fikk vi kupeen for oss sjøl.

Vi la oss med en gang, for vi skulle være framme kl fem om morran. Så klokka halv fem vekte vekkeklokka tre søvnige sjeler. Vi fikk på oss klærne, pakket sammen, og ventet på å komme fram. Men tida gikk, det var fortsatt mørkt ute, og ingen stasjon i sikte. Ble som vanlig litt oppspilt, hadde jeg misforstått noe? Eller hva? Kaisa og Isak er fantastiske. Blir vekt grytidlig, står opp og er i godt humør, flirer og vitser! Togvertinna kom forbi og så vi satt fullt påkledd: «No, no. Train arrive in Lao Cai in four hours, seven o’clock. Go to sleep». Skjønte at vi var for tidlig oppe, men ville vi komme fram om to timer, klokka syv, eller om fire timer som hun sa?

Vi la oss igjen, med klokka på vekking litt før syv, og litt over syv tøffet vi inn på stasjonen i Lao Cai, hvor vi ble plukket opp av en guide og sjåfør, for å kjøre videre 40 km til fjellbyen Sa Pa. Turen tok 13 timer fra vi startet fra gjestehuset i Hanoi.