Visste du at den første kvinne i Antarktis var norsk? Caroline Mikkelsen var den første kvinne som satte sin fot i Antarktis, nærmere bestemt på en av øyene i øygruppa Tryne Islands. Hun var med hvaloljetankeren M/S «Thorshavn» til Antarktis i 1935, og var gift med kaptein Klarius Mikkelsen. Den 20.februar tok sju av mannskapet, samt Caroline Mikkelsen seg i land i en livbåt. De fant en smal vik hvor det var mulig å gå i land, nær en fjellkjede som de ga navnet Vestfoldfjellene. I bildearkivet på Polarinstituttet finnes et bilde av Caroline Mikkelsen som heiser flagget etter at de har gått i land. Det må ha vært et stort øyeblikk for henne. De bygde en varde på stedet som lå på 68 grader, 23 minutter sør, og 78 grader 36 minutter øst.
Senere skulle flere norske kvinner finne veien til Antarktis, bare to år etter Caroline, satte Ingrid Christensen sin fot på det antarktiske kontinent, og mot vår tid Liv Arnesen, Monica Kristensen, og mange kvinnelige forskere ut på 80, og 90-tallet. På vår tur med Fram til Antarktis, har vi hatt et ekspedisjonsteam ombord, som har fått oss i land, og guidet oss, de har ordnet med kajakkturer, og med overnatting på land. Alt har gått så effektivt og greit, men må være en utfordring når nesten 200 passasjerer skal fraktes til og fra land, inntil to ganger om dagen. Det som jeg syns har vært spesielt bra, er den høye kvinneandelen. Av de 13 i ekspedisjonsteamet, er 7 kvinner, og lederen for hele temaet er Line Overgaard, som har jobbet i Hurtigruten siden 2001, og som har vært naturguide siden 2010. Da vi var på besøk på den britiske stasjonen Rothera, kommenterte hun at hun gjerne skulle jobbet der en sesong, og fått overvintret her i sør.
Rachel Duncan Morgan er en annen kvinne som har lang erfaring fra Antarktis. Hun ble bitt av polarbasillen da hun som ung pike leste boka «Reindeer Are wild too» , en bok om samer i Norge. Dette var hennes første møte med polarlitteratur, og ga mersmak. Hun leste senere alt hun kom over av litteratur om Antarktis, og bestemte seg for at hun ville dit. Hun søkte jobb hos British Antarctic Survey (BAS), men fikk beskjed om at kvinner ikke kunne overvintre på noen av de britiske stasjonene i Antarktis. I mellomtida fikk hun jobb i Royal Geographical Society, hvor hun jobbet med glassplatene (bildene) til Frank Hurley, fotografen som var med på Shackletons Endurance ekspedisjon. Da det ble åpnet for kvinner på stasjonen Rothera, søkte hun, og dro dit i 1997 og jobbet i flere år som feltassistent for forskere. Siden ble hun leder for Antarctic Heritage Trust som ivaretar kulturminner i Antarktis. Ombord på Fram holdt Rachel flere spennende foredrag, om sitt liv i Antarktis, og om geopolitikk i Antarktis, og hun var en av guidene som var med på overnattinga på land. En fascinerende kvinne som har mye å fortelle fra Antarktis.
På den britiske stasjonen Rothera, hvor vi var innom noen dager tidligere, ble vi guidet rundt av to kvinner, den ene var marinbiolog, og den andre var dykkeleder, begge i tøffe jobber, som krever sitt av de ansatte. En bedriftseier som var med på turen fortalte at han heller ansatte kvinner enn menn i litt «farlige» jobber, fordi han mente kvinner tar færre sjansen, og de risikerer ikke liv og dyrt utstyr. Så etter at han gikk for kvinner i typiske mannsdominerte yrker, så gikk antall skader og ødelagt utstyr ned til null, noe som var mer lønnsomt for bedriften. Interessante tanker, og overført til polarområdene hvor sikkerhet er en veldig viktig faktor, vil jeg tro at kvinnelige ansatte har vært et positivt bidrag på flere måter!
På kajakkturene som var en del av tilbudet vi kunne melde oss på, var det et team av tre personer som guidet deltakerne, Stian Aadland og de to kvinnene Liselotte Kahrs og Therese Horntrich. Alle tre ekstremt dyktige, og som fikk en som meg til å føle meg fullstendig trygg første gangen jeg satte meg i en kajakk. Sammen med de tre fikk vi en fantastisk padletur mellom isflak, isfjell, sel og pingviner. I LOVE IT!
På turen nordover plukket vi opp en kajakkekspedisjon som hadde vært tre uker på padling i samme farvann som Belgica-ekspedisjonen (1897-1899). Belgica-ekspedisjonen foretok den første overvintring i Antarktis på isen (ikke på land), og var en vitenskapelige ekspedisjon med deltakere fra flere land. En av mennene ombord var den unge Roald Amundsen som var med som frivillig for å få sitt skipper-sertifikat. Kajakkekspedisjonen som ble plukket ombord het Belgica the cradle of scientists and explorers – from A-Z. Med på ekspedisjonen var to kvinner, og en av de fem deltakerne var norske Karin Strand. De holdt foredrag ombord på Fram, og kunne fortelle om en spennende og vellykket kajakkekspedisjon, og avsluttet foredraget med at de hadde fått mye hjelp av Polarinstituttet i prosessen med å få tillatelse til å padle i disse farvannene. Jeg ble bedt om å hilse til flere kolleger som hadde vært til stor hjelp. Så nok en kvinne med Antarktis-erfaring.
Et par bøker som kan nevnes for de som vil lese mer om kvinner i Antarktis er boka: Just Tell Them I Survived!: Women in Antarctica av Robin Burns, hvor 130 ulike kvinner forteller om sine erfaringer fra Antarktis. Disse kvinnenes erfaringer spenner seg i tid fra 1959 til i dag. En annen bok er romanen Kanten av isødet, skrevet av Jesse Blackadder, og som handler om tre sandefjordkvinner som på 1930-tallet befinner seg ombord i hvalfangstskipet Thorshavn på vei til Antarktis. I boka er det lagt en spenning opp mot hvem av disse tre kvinnene som blir den først kvinnene som går i land i Antarktis. Navnene på kvinnene peker på virkelige personer som dro til Antarktis, som Ingrid Christensen, Mathilde Wegger, samt Lillemor Rachlew. Ombord er også reder Lars Christensen og den kjente polfarer Hjalmer Riiser Larsen, som alle de tre kvinnene er begeistret for. Boka er en roman, men for meg som har sett bilder av samtlige personer som blir nevnt i boka, og kjenner til ekspedisjonene som det vises til, så er det spennende spennende lesning, og boka vekker til live mange personer som har vært døde lenge.
Baltos reise 