Uvær over Drake Passage

Så skjedde det igjen. Vi fikk dårlig vær på tur over Drakestredet (Drake Passage). Det tar to dager til sjøs før vi når Argentina. Vi hadde litt dårlig vær og bølger da vi var på tur ned til Antarktis, og nå ble det mer vær. Uttrykket «Drake Shake» betyr mye sjøgang, og vi fikk beskjed over høytaleren om å sikre alle løse gjenstander. Dårlig nytt! Vi gjorde som vi fikk beskjed om, men fant likevel veien opp til panoramadekket etter middag. Vi har møtt fantastisk morsomme folk på turen, først og fremst fra Nord-Norge, men også fra Sverige, Finland, og England. Det ble liksom litt forbrødring mellom oss, og vi har tilbrakt mange timer sammen, med gode historier, og en og annen skål. Jeg kommer til å savne disse folka når vi nå snart tar farvel, et par vil vi møte igjen i Tromsø, og også noen på Stokmarknes når vi drar dit.

To uker ombord på et skip bringer folk sammen, på tvers av alder og landegrenser. Det har vært sosialt, og alle bøkene jeg skulle lese har blitt liggende i kofferten. Så for meg mye tid på dekk alene, eller i en stol hvor jeg satt og leste, men sånn ble det ikke. Det har vært hektisk, med mange opplevelser, og et møte med mange spennende folk. En minnerik tur. Det skjedde dessverre også ting underveis, som gjorde at livet og døden ble to ytterpunkter, noe jeg ikke vil komme nærmere innpå. Nå er vi straks i Ushuaia, og tilbringer siste kvelden ombord, før vi i morgen drar på en tur i området her, og på ettermiddagen flyr til Buenos Aires, hvor en tangoaften venter.

Kvinner i Antarktis

Visste du at den første kvinne i Antarktis var norsk? Caroline Mikkelsen var den første kvinne som satte sin fot i Antarktis, nærmere bestemt på en av øyene i øygruppa Tryne Islands. Hun var med hvaloljetankeren M/S «Thorshavn» til Antarktis i 1935, og var gift med kaptein Klarius Mikkelsen. Den 20.februar tok sju av mannskapet, samt Caroline Mikkelsen seg i land i en livbåt. De fant en smal vik hvor det var mulig å gå i land, nær en fjellkjede som de ga navnet Vestfoldfjellene. I bildearkivet på Polarinstituttet finnes et bilde av Caroline Mikkelsen som heiser flagget etter at de har gått i land. Det må ha vært et stort øyeblikk for henne. De bygde en varde på stedet som lå på 68 grader, 23 minutter sør, og 78 grader 36 minutter øst.

Caroline Mikkelsen heiser det norske flagget ved varden på Ingrid Christensen Land. Hennes mann Klarius Mikkelsen holder tale. Foto: Norsk Polarinstitutt

Caroline Mikkelsen heiser det norske flagget ved varden på Ingrid Christensen Land. Hennes mann Klarius Mikkelsen holder tale. Foto: Norsk Polarinstitutt

Senere skulle flere norske kvinner finne veien til Antarktis, bare to år etter Caroline, satte Ingrid Christensen sin fot på det antarktiske kontinent, og mot vår tid Liv Arnesen, Monica Kristensen, og mange kvinnelige forskere ut på 80, og 90-tallet. På vår tur med Fram til Antarktis, har vi hatt et ekspedisjonsteam ombord, som har fått oss i land, og guidet oss, de har ordnet med kajakkturer, og med overnatting på land. Alt har gått så effektivt og greit, men må være en utfordring når nesten 200 passasjerer skal fraktes til og fra land, inntil to ganger om dagen. Det som jeg syns har vært spesielt bra, er den høye kvinneandelen. Av de 13 i ekspedisjonsteamet, er 7 kvinner, og lederen for hele temaet er Line Overgaard, som har jobbet i Hurtigruten siden 2001, og som har vært naturguide siden 2010. Da vi var på besøk på den britiske stasjonen Rothera, kommenterte hun at hun gjerne skulle jobbet der en sesong, og fått overvintret her i sør.

Rachel Duncan Morgan er en annen kvinne som har lang erfaring fra Antarktis. Hun ble bitt av polarbasillen da hun som ung pike leste boka «Reindeer Are wild too» , en bok om samer i Norge. Dette var hennes første møte med polarlitteratur, og ga mersmak. Hun leste senere alt hun kom over av litteratur om Antarktis, og bestemte seg for at hun ville dit. Hun søkte jobb hos British Antarctic Survey (BAS), men fikk beskjed om at kvinner ikke kunne overvintre på noen av de britiske stasjonene i Antarktis. I mellomtida fikk hun jobb i Royal Geographical Society, hvor hun jobbet med glassplatene (bildene) til Frank Hurley, fotografen som var med på Shackletons Endurance ekspedisjon. Da det ble åpnet for kvinner på stasjonen Rothera, søkte hun, og dro dit i 1997 og jobbet i flere år som feltassistent for forskere. Siden ble hun leder for Antarctic Heritage Trust som ivaretar kulturminner i Antarktis. Ombord på Fram holdt Rachel flere spennende foredrag, om sitt liv i Antarktis, og om geopolitikk i Antarktis, og hun var en av guidene som var med på overnattinga på land. En fascinerende kvinne som har mye å fortelle fra Antarktis.

Rachel Duncan Morgan med 20 års erfaring fra Antarktis

Rachel Duncan Morgan med 20 års erfaring fra Antarktis


På den britiske stasjonen Rothera, hvor vi var innom noen dager tidligere, ble vi guidet rundt av to kvinner, den ene var marinbiolog, og den andre var dykkeleder, begge i tøffe jobber, som krever sitt av de ansatte. En bedriftseier som var med på turen fortalte at han heller ansatte kvinner enn menn i litt «farlige» jobber, fordi han mente kvinner tar færre sjansen, og de risikerer ikke liv og dyrt utstyr. Så etter at han gikk for kvinner i typiske mannsdominerte yrker, så gikk antall skader og ødelagt utstyr ned til null, noe som var mer lønnsomt for bedriften. Interessante tanker, og overført til polarområdene hvor sikkerhet er en veldig viktig faktor, vil jeg tro at kvinnelige ansatte har vært et positivt bidrag på flere måter!

Marinbiolog Terry på Rothera Station.

Marinbiolog Terry på Rothera Station.

På kajakkturene som var en del av tilbudet vi kunne melde oss på, var det et team av tre personer som guidet deltakerne, Stian Aadland og de to kvinnene Liselotte Kahrs og Therese Horntrich. Alle tre ekstremt dyktige, og som fikk en som meg til å føle meg fullstendig trygg første gangen jeg satte meg i en kajakk. Sammen med de tre fikk vi en fantastisk padletur mellom isflak, isfjell, sel og pingviner. I LOVE IT!

Liselotte Kahrs instruerer kajakkpadlere på Port Lockroy

Liselotte Kahrs instruerer kajakkpadlere på Port Lockroy

På turen nordover plukket vi opp en kajakkekspedisjon som hadde vært tre uker på padling i samme farvann som Belgica-ekspedisjonen (1897-1899). Belgica-ekspedisjonen foretok den første overvintring i Antarktis på isen (ikke på land), og var en vitenskapelige ekspedisjon med deltakere fra flere land. En av mennene ombord var den unge Roald Amundsen som var med som frivillig for å få sitt skipper-sertifikat. Kajakkekspedisjonen som ble plukket ombord het Belgica the cradle of scientists and explorers – from A-Z. Med på ekspedisjonen var to kvinner, og en av de fem deltakerne var norske Karin Strand. De holdt foredrag ombord på Fram, og kunne fortelle om en spennende og vellykket kajakkekspedisjon, og avsluttet foredraget med at de hadde fått mye hjelp av Polarinstituttet i prosessen med å få tillatelse til å padle i disse farvannene. Jeg ble bedt om å hilse til flere kolleger som hadde vært til stor hjelp. Så nok en kvinne med Antarktis-erfaring.

Et par bøker som kan nevnes for de som vil lese mer om kvinner i Antarktis er boka: Just Tell Them I Survived!: Women in Antarctica av Robin Burns, hvor 130 ulike kvinner forteller om sine erfaringer fra Antarktis. Disse kvinnenes erfaringer spenner seg i tid fra 1959 til i dag. En annen bok er romanen Kanten av isødet, skrevet av Jesse Blackadder, og som handler om tre sandefjordkvinner som på 1930-tallet befinner seg ombord i hvalfangstskipet Thorshavn på vei til Antarktis. I boka er det lagt en spenning opp mot hvem av disse tre kvinnene som blir den først kvinnene som går i land i Antarktis. Navnene på kvinnene peker på virkelige personer som dro til Antarktis, som Ingrid Christensen, Mathilde Wegger, samt Lillemor Rachlew. Ombord er også reder Lars Christensen og den kjente polfarer Hjalmer Riiser Larsen, som alle de tre kvinnene er begeistret for. Boka er en roman, men for meg som har sett bilder av samtlige personer som blir nevnt i boka, og kjenner til ekspedisjonene som det vises til, så er det spennende spennende lesning, og boka vekker til live mange personer som har vært døde lenge.

Død i skjønnhet

Tidlig i morges stevnet vi inn mot Deception Island, en hesteskoformet øy som også er en aktiv vulkan. Vi hadde ingen vansker med å finne den trange innseilinga. På radar er det enkelt å se renna, som har flere navn; Hell’s gate, Dragons mouth og det som blir brukes i dag: Neptune’s Bellows (Neptuns blåsebelg). Dette er den tryggeste havna i Antarktis, og her finner vi restene etter den største hvalfangststasjonen i Antarktis.

Været var ikke tipp, topp, lavt skydekke, og mye vind. Men vi lar oss ikke stoppe av det. Først ble det fottur i Telefon Bay. Det å gå i land her var som å lande på månen, helt goldt, med svart vulkansk grus. Vi gikk opp en stigning. Og foran oss åpnet det seg et krater, som vi rundet for å kunne gå opp en fjellside. Vinden økte på, og det blafret i de blå hurtigrutejakkene vi alle har fått for landstigninger. Ekspedisjonsteamet i sine røde jakker sto på post langs ruta som var staket opp, godt synlige. Det ble en lang god tur nesten opp til toppen, hvor vi snudde pga sterk vind. En fantastisk utsikt og en pust i bakken ble belønning før vi tok fatt på tilbakeveien. Da vi kom ned til stranda hadde en enslig pelssel funnet veien dit, og løftet på hodet og mumlet noe hver gang en av skyssbåtene med turister passerte utkikkspunktet hans ytterst på odden.

Sola tittet frem, og vinden løyet da vi gikk ombord i Fram for å seile til neste stopp på Deception Island – Whalers Bay, et av høydepunktene på turen, og et av de mest besøkte stedene i Antarktis. Her var det hvalfangstpioner Adolphus Amandus Andresen i 1906 ankret opp med sitt fabrikkskip, noe som ble starten på det norske hvalfangsteventyret på Deception Island. Mens vi står ved rekken på Fram og ser mot land, ser vi en noe sliten bebyggelse ved en lang svart strand. Bygningene holder på å sige sammen, og er tæret av vær og vind. Langs stranda stiger varm damp opp av bakken, og minner oss om at vi er midt inne i en vulkan. Vi blir skysset i land, og det mest iøyenfallende på land er store rustne oljetanker, tagget med ord og hilsener fra folk som har vært i land her før oss. Geir Tore og jeg deler oss, han blir med på en tøffere fottur østover over fjellet og ned til en stor pingvinkoloni på Baily Head. På forhånd ble vi advart om at de som blir med måtte være i god form. For de geologi-interesserte var det mulighet for å bli med på en geologi-tur med båt inni den hesteskoformede øya. Jeg for min del ville ha tida til å ta kulturminnene i Whalers Bay i nærmere øyensyn.

Restene etter det norske Hectorselskapets landbaserte hvalfangst er fremtredende, selv om det også har foregått annen aktivitet her senere. I enden av stranda mot nordvest står en stor flyhangar, og den første flygning i Antarktis med Sir Hubert Wilkins i 1928 startet på rullebanen som var ryddet nettopp her i Whalers Bay. Jeg går rundt i restene etter tidligere tiders aktivitet, mellom de store oljetankene hvor spekk fra hval ble presskokt for å utvinne den verdifulle oljen som ble til margarin og såpe. Bort til to enslige kors som er satt opp på nytt etter flere vulkanutbrudd på slutten av sekstitallet. Kirkegården som opprinnelig sto her forsvant da, og det var dramatisk. Hvalfangsten var forlengst over, men det var en britisk og chilensk stasjon som ble evakuert, og personellet ble flydd ut i helikopter. Ingen skip våget seg inn i krateret mens det sto på. Senere kom en vulkansk flom som ødela nesten alt av bygninger. Siden har bygninger, oljetanker og annet utstyr få stå sånn, åpen for vær og vind, en kulturminnepolitikk som blir kalt «Død i skjønnhet», og som ikke koster noe, for da tar en hverken vare på det som har vært, eller rydder opp i det som for mange kan oppfattes som skrot. Sjøl syns jeg det er spennende å gå mellom dette skrotet og undre over den aktiviteten som en gang har vært her. Det er historisk sus over stedet her. En oppryddet strand hadde vært så mye mindre spennende.

Eventyret vårt er også på hell. Dette var vår siste landstigning, og jeg ble glad da noen pingviner dukket oppnå stranda. Vi har sett så mye pingviner på turen, men det ble aldri for mye. Tenk å ta med seg en sånn hjem? Denne tanken er ikke ny. Det skjedde i flere runder på 1930-tallet, og utspant seg fra en tankegang om å introdusere arter i områder de ikke naturlig hørte til, i håp om at det kunne bli økonomisk lønnsomt. Som tenkt, så gjort. Flere typer pingviner ble ført fra Antarktis til Røst i Lofoten, og Gjesvær i Finnmark. Kongepingviner, gulltoppingviner og kappingviner. Pingvinene ble satt ut på øyer hvor de hadde enkel tilgang til havet, og hvor det ikke fantes rovdyr. I årene etter ble det meldt om pingvinobservasjoner langs finnmarkskysten og kysten av Nordland. Dette fortsatte helt til siste observasjon i 1949. Det er ukjent om pingvinene klarte å formere seg, funn kan tyde på det, men forskere tviler. Ikke alle skjønte hva slags skapninger dette var, og en av gjesværpingvinene som hadde forvillet seg inn på en gård i Gamvik ble slått i hjel av en kone som mente det var et «utyske» som hadde kommet til gården. Nye arter kan utgjøre en trussel mot den naturlige flora og fauna, og blir i dag strengt regulert. Jeg tok i mitt stille sinn farvel med pingvinene og ønsker et gjensyn senere.

Etter mitt farvel med pingvinene, kom turgruppa gående ned fjellsida, de hadde hatt en flott tur, og fikk sett den største ringpingvinkolonien i Antarktis. Besøket på Deception Island ble avsluttet med et isbad, for selv om det på stranda ble litt lunk når vi stakk hendene ned i den svarte lavasanda, så var det ikke varmt i havet. En delegasjon norske kvinner lot seg ikke skremme, og hev seg uti det iskalde vannet, mens mennene deres sto på land med håndkleet klart. Småhutrende fikk vi på oss klærne, og ble straks etter skysset ombord i Fram, hvor varm badstu og boblebad ventet. HERLIG!

En natt med pingviner

Med ett husker jeg hva som er Antarktis – stillheten

Disse ord oppsummerer Monica Kristensens opplevelse av Antarktis. Vel, jeg kan ikke si det samme etter å ha tilbrakt en natt på land. Midt i en pingvinkoloni er det ikke mye stille, selv ikke om natta. Trodde de sov da, men nei, det var skvaldring, kjekling og skriking. Ikke hele tida, men akkurat så ofte at jeg våknet til med et rykk i det jeg var i ferd med å duppe av. Vi hørte også en rumling til stadighet, og det var store isbreer i nærheten som kalvet. Da jeg omsider sovnet drømte jeg om pingviner. Hvilken herlig opplevelse! Tror vi kan si at jeg fikk max uttelling for natta på land.

Vi gikk i land på Petermann Island, en øy som ble oppdaget av en tysk sommerekspedisjon i 1872-73. Øya fikk navnet etter August Petermann som i sin tid startet det anerkjente geografiske tidsskriftet Petermann Mitteilungen. Petermann er en av de mange som har fått oppkalt et sted i Antarktis etter seg, uten å ha vært der sjøl. På østsida av øya står en argentinsk nødstasjon, ellers er det flust med pingviner her, adeliepingviner og bøylepingviner, også kalt eselpingviner fordi de høres ut som et esel som skriker.

Jeg var blant de få heldige som ble trekt ut til å tilbringe en natt på land – heldiggrisen! Og hadde gledet meg veldig. Vi fikk ha med oss en liten ryggsekk med varme klær og kamerautstyr. På grunn av de strenge restriksjonene, så var det strenge rasjoner for den tida vi skulle være på land, en flaske vann og en energibar. I samme vending må nevnes av vi ikke skal levne noe «fotavtrykk», som søppel, sigarettsneiper (røyking forbudt på land), og ikke nummer en eller to. Harde bud! Så viktig med dobesøk før vi gikk i land. Og for nødstilfelle hadde vi en Porta Potti et stykke unna leiren som lå i le bak en stor levegg av snø som var bygd opp for anledninga.

Vi ble skysset ut på kvelden etter middag, og med hver vår sovepose gikk vi i land. Vi fikk hver vår slede med telt og liggeunderlag som skulle trekkes opp til leirplassen. En engelskmann kommenterte at nå får vi prøve oss på å være trekkhund. I mitt stille sinn tenkte jeg at nå får vi prøvd oss på å være Scott. Godt jeg ikke sa det høyt, det kunne kanskje skapt dårlig stemning. Vi satte opp våre egne telt, og jeg fikk hjelp siden min romvenninne ikke var kommet enda. Da hun kom, viste det seg at hun ville sove med en annen tysk kvinne hun kjente, dermed skulle jeg dele telt med en kinesisk dame, men heller ikke hun ville dele telt med meg, men ville heller skvise seg inn med to andre kinesere, så dermed fikk jeg et helt telt for meg sjøl, hvilken luksus.

Det var litt yr i lufta, og skylaget lå lavt. Det mørknet, men vi tok oss en gåtur bortetter mellom pingvinene. De var yre og i slaget, de sprang i mellom, full fart, to eller tre i følge, og noen la seg på magen og padlet av gårde. Fantastisk artig å se, høre og lukte disse morsomme skapningene.

Alt er ikke idyll, rovfuglene er aldri langt unna. De står parate, speider, og venter. Med en gang en unge ser forlatt ut er de der. Nå er pingvinungene blitt så store, at det helst er de svake ungene de klarer å ta. Sørjoens skarpe blikk har over tid merket seg hvem av ungene som har fått mye mat, og hvem som ikke har det. Disse siste blir byttet. Da vi var ute og gikk på kvelden så vi mange døde pingviner, noen blir spist med det sammen, mens mange får ligge, fryser til, og er mat til hardere tider.

Natten forløp uten for mye søvn, og da jeg våknet halv fem om morran var det tett tåke, og dårlig sikt. Jeg la meg igjen, og klokka seks tørnet jeg ut av teltet. Jeg ruslet litt unna leiren, og fikk meg en stund alene med en enslig Adeliepingvin som sto på en stor svart klippe. Den sto bare og speidet, kanskje var den ikke helt våken enda. Vi fikk en liten stund sammen i tosomhet, før to litt rocka adeliepingviner kom springende i full fart forbi, begge med tøff sveis, i ferd med å miste dunet på hodet, og begge hadde derfor litt pussige oppsyn. De sprang om kapp, og da den ene så den andre dro fra, la han seg på magen og padlet avgårde etter. Det gikk fort, og snart var ham forbi konkurrenten. For oss besøkende var det så tid for å pakke ned leiren, og dra ned sledene ned til landingsplassen hvor polarsirkelbåtene ventet. Vi takket for oss, og vinket farvel til de fastboende. Vår amundsennatt med pingviner var over, en uforglemmelig natt!

Cruising mellom isfjell

Dagen startet rolig, eller kanskje vi skal si urolig. Mye bølger mens vi gikk utaskjærs i full fart på tur nordover. Lite på programmet på formiddagen, men flere foredrag for de som var i form til det. På ettermiddagen seilte vi gjennom French Passage med enorme isfjell. Et imponerende syn. Så bar det videre gjennom Penola Strait, forbi Peterman Island, før vi la oss for anker ikke langt fra Pleneau Island. Her har det vært utflukt i polarsirkelbåt for alle som ville.

Jeg ville, og vi hadde en fantastisk tur mellom isflak og isfjell på helt stille hav, og med sola som skinte fra blå himmel. Her var det på med høy solfaktor og solbriller. Det tynne ozonlaget i disse områdene gjør at vi må passe ekstra på. Vi cruiset sakte mellom små isfjell, et av dem var 15 meter høy, og hadde en hule og et hull oppi «taket» hvor vi skimtet blå himmel – en havets katedral. Det dryppet fra taket. I dag var det en temperatur på pluss 1 grader, og da smeltet det godt. På et mindre isflak lå en krabbeetersel. Vi gikk nært på, men skremte ikke selen. Tror den var god og mett på krill som er hovedføden (til tross for navnet) for denne karen! Senere så vi en leopardsel på et annet flak, bare 5 meter unna oss. Den var også døsig i sola, og løftet bare en gang på hodet for å se hvem vi var. Han fant oss ikke interessant og la seg ned igjen med et dypt sukk.

Litt om stedsnavn. Ikke langt herfra, lenger nord ved Palmer Arkipeleet, ligger en liten øy som heter Torgersen Island. Øya er oppkalt etter Torstein Torgersen fra Tromsø som var førstestyrmann ombord på skuta Norsel i 1954-55. Fartøyet var den sesongen leid inn som ekspedisjonsfartøy i Antarktis for det britiske antarktiske institutt, og under kartlegginga av det skumle grunne farvannet ved Anvers Island, kunne ikke skipet lenger gå videre. Torgersen rodde ut i en lettbåt, og tok loddskudd for å måle dybda. Dermed kalte engelskmennene opp en øy i nærheten etter Torgersen. Han gjorde ikke stort ut av det i ettertid, men øya er i dag merket av med rødt på kartet vi har, fordi dette er en populær landstigningsplass for mange cruiseskip.

Ellers er det spennende med stedsnavn. Navnene henspeiler på ulike nasjoners ekspedisjoner som har vært i de ulike områdene og foretatt kartlegging, eller bare seilt gjennom området. Vi finner engelske, franske, argentinske, belgiske og chilenske navn, og også norske navn på den Antarktiske halvøy. Den tidlige norske kartleggingen i Antarktis ble foretatt på slutten av 1920-tallet og begynnelsen av 1930-tallet med hvalfangstskuta Norvegia, derav mange norske stedsnavn. Det ble en kombinasjon av leiting etter nye hvalfangstfelter og kartlegging av områdene de seilte gjennom. I dag er det Norsk Polarinstitutt som foretar kartlegging i det norske kravområdet, og her er det overveldende mange norske stedsnavn. En navnekomité har ansvaret for å gi navn til nye steder som tidligere har vært hvite flekker på kartet.

Nå er det klart for middag ombord, og jeg skal forhåpentligvis i land på camping i natt. Vi får se om vær og is er samarbeidsvillige denne gangen. Vi krysser fingrene!

Lengst syd

Vi la oss ved Horseshoe Island i går kveld. Planen var at gruppe 2 av de heldige utvalgte skulle få overnatte på Horseshoe Island. Jeg var blant de heldige utvalgte, men i går var vi uheldige. Vanskelige isforhold var skyld i at overnattinga ble kansellert i siste time, etter at vi hadde stått ferdigpakkede og spente på dekk 4 i over en time. Men ingen grunn til å henge med surleppa, i stedet fant vi veien til panoramabaren på nest øverste dekk, og en gjeng festlige nordmenn holdt liv og røre. Mang en røverhistorie ble fortalt, og vi lo så tårene trillet.

Da vi sto opp i morges var det fint vær, lettskyet, rolige vindforhold og +6 grader. Vi var klar for ny landstigning, denne gangen på et sted med historisk sus. På et gedigent kontinent som består av 98% is skal det godt gjøres å etterlate seg spor, men som vi allerede har sett finnes det stasjoner spredt omkring, og det finnes så mange som 90 kulturminner i den offisielle listen over historiske steder og monumenter i Antarktis. På Horseshoe Island står en forlatt britisk stasjon, BASE Y, som består av flere bygninger: hovedbygget, et ballonghus, hundehus og nødhytte. Vi gikk i land etter å ha kjørt litt i sikk sakk mellom isflak. Hovedbygget var åpent for besøk, og 10 personer fikk komme inn av gangen. Det var som å trå inn i en tidsmaskin, og vi ble ført femti år tilbake i tid. Alt var slik det var da stasjonen stengte 21.august 1960. På kjøkkenet sto det kopper og kar, og tørrmat og hermetikkbokser var plassert sirlig i hyller over kjøkkenbenken. Inne på dagligstuen sto en platespiller, med lp-plater, og hyller fulle av bøker. Interiøret var fra den gangen, og på et av rommene sto et stort innrammet bilde av dronning Elisabeth. Stasjonen var en del av «Operation Tabarin», hvor England under andre verdenskrig bygde mange små meteorologiske stasjoner på den antarktiske halvøy. Disse var i drift til ut på 60-tallet.

Rett ved stasjonen sto fire adeliepingviner og koste seg i det fine været. Ornitolog Manuel Marin kunne fortelle at de er i starten av myteperioden og ville bli her til de var ferdige med fjærfellinga. Rett bortfor lå en hvithodet sørjo på reiret. På sjøisen bak stasjonen lå det flere weddelsel. Isen tetnet seg til på landingsplassen da vi skulle avgårde, og det ble en del manøvrering med polarsirkelbåtene før vi kunne gå ombord og bli fraktet tilbake til Hurtigruten.

Vi satte kurs sørover mot Stonington Island, som skulle bli det sørligste landingsstedet på turen. Her skulle vi få gå i land, og ta oss et isbad. Ekspedisjonsteamet skulle stå klar med håndklær og et diplom til de som ville driste seg. Da vi nærmet oss øya blåste det opp, og hele landstigninga ble kansellert. Vi gikk ut på fordekket for et gruppebilde, og da kom det noen vindkast som var oppi 43 sekundmeter, altså orkan styrke. Synd vi ikke kom i land og fikk badet, men synet av vinden som pisket opp bølgene var avskrekkende for en landkrabbe som meg, så det var helt greit at det ble avlyst. Vi nådde så langt som 68 grader syd.

Skipet snudde så, og la kursen nordover. Nå blir vi til havs i et døgn før vi igjen skal på ny landstigning i morgen ettermiddag. Helt hvor det blir avgjør vær og vind, og ikke minst kapteinen ombord.

Rothera – britisk forskningsstasjon i Antarktis

Tenk å bo et år i Antarktis, og jobbe på en forskningsstasjon med bare noen få andre mennesker, – isolert i nesten et halvt år mens vinterstormene herjer utfør husveggen. Drømmejobb for noen!

Vårt andre stopp i dag var på Rothera Station, en britisk forskningsstasjon på Adelaide Island, drevet av British Antarctic Survey (BAS).  Vi var råheldige, og var det første skipet som ble invitert på besøk på stasjonen denne sesongen. Sesongen er på hell, så kanskje ble vi det eneste. Alle passasjerer fra Hurtigruten ble invitert gruppevis på omvisning. Stasjonen har sin egen flyplass, og opererer med twin otter fly som blir brukt innad i Antarktis og Dash8 fly til transport til og fra kontinentet. Stasjonen har inntil 130 personer i arbeid på sommeren ,og 19 personer som overvintrer. Vi ble møtt av Terry, en kvinnelig marinbiolog, som hadde vært her i til sammen 4 år (i flere runder). Nå skulle hun snart hjem til England, og gledet seg til det.

Stasjonen i seg selv var ikke noe vakkert skue, en samling grønne kassehus spredt rundt på et nes, men i naturskjønne omgivelser, og med godt skiterreng i nærområdet. I bukta på ene sida lå isflakene og presset på. Vi besøkte først selve stasjonen, med møterom, kantine og butikk. Så var vi innom utstyrslageret, hvor alt utstyr ble lagret, og reparert etter hvert som det trengtes. Vi fikk demonstrert en Nansenslede, som Fridtjof Nansen konstruerte for snart 130 år siden. En slik slede er fleksibel, og tåler adskillig mer enn moderne snøscootersleder. Den blir ikke slått i stykker i møte med hardpakkede sastrugier, snøskavler, og tåler en last på flere hundre kilo. Nansen visste hva han gjorde!

I tillegg til forskning på havis, innlandsis, og havstrømmer, forskes det på livet i havet. Stasjonen har et marint laboratorium med akvarier og trykkammer. Forskere er ute og dykker sommer som vinter. Vi fikk en omvisning her også, og fikk se arter de forsket på i akvariet. Jeg bemerket at de var flere kvinner på stasjonen, hvorpå dykkeleder Kate kunne fortelle at det frem til 1994 var lov med hunder og ikke kvinner på stasjonen. Året etter ble det byttet om på. Ikke hunder, men kvinner. Siden har det vært diskusjoner om hva som er best! Videre kunne hun fortelle at det i fjor var et helt team med bare kvinnelige dykkere her. Vanligvis er de 3-4 kvinner som overvintrer.

På haugen til høyre for stasjonen var det plassert antenner og der sto også et ensomt kors, til minne om de BAS-ansatte som har omkommet i Antarktis. Det var flere minneplater med navn og datoer. En som gjorde inntrykk var minneplaten over Kirsty M. Brown, som i 2003 ble drept av en leopardsel da hun var ute og dykket farvannene her. Noe som førte til strenge sikkerhetstiltak i etterkant. Det er tydeligvis ikke helt  risikofritt å jobbe i Antarktis.

Antarktis er et kontinent viet fred og forskning. Syv land har fremmet krav i Antarktis, deriblant Norge, mens 30 av de landene som har signert Antarktistraktaten har etablert forskningsstasjoner på det antarktiske kontinent eller på halvøya. Her finnes så mange som 75 forskningsstasjoner. Det er utstrakt samarbeid mellom mange stasjoner, og logistikkmessig samarbeides det om transport av utstyr og personell. Nå i vinter har blant annet Norsk Polarinstitutt hatt ett tett samarbeid med nettopp Rothera Station, i et prosjekt kalt Polar Gap, hvor norske og britiske forskere med fly og radar har kartlagt tykkelsen på en del av innlandsisen i Antarktis.

 

Møte med den største selen som finnes – elefantsel

Jenny Island, hvor mange har gått i land her tro? Ikke mange! Denne sesongen er det første gang Hurtigruten har hatt landstigning så langt syd. Vi ser litt drivis her og der, og et og annet isfjell, og det er godt nytt for oss. Det samme kan ikke sies om vindforholdene. Det blåser friskt, og vi får beskjed om at det kan bli landstigning uten trapp fra lettbåtene når vi skal i land, så vi må være noenlunde spreke for å komme oss i land her.

Da vi nærmer oss land ser vi og lukter de store skapningene som har tatt seg møysommelig opp på stranda her ,- elefantsel. Jippi, tenk å få se den største selarten! Hadde ikke forventet det! Hannselen kan veie inntil to tonn. Når de store hannene står med luffene på bakken og hever hodet, måler de to meter i høyden, ingen småkar med andre ord. Stranda på Jenny Island består av rullesteiner, og selene ligger 20-30 meter inne på land. Det må litt krefter til for å forflytte så store masser, og det må være tungt for dyrene.

Denne typen sel har vært hyrt inn som forskningsassistenter under det siste internasjonale polaråret (2007-2008). Med Bouvetøya som base for norske og sør-afrikanske forskere, ble selene fanget inn, og fikk limt på satellitsender med måleutstyr i pelsen. Selene som svømmer langt og dykker ned til 2000 meters dyp, samlet på denne måten inn store mengder data om havtemperaturer, saltinnhold og havstrømmer, i tillegg til at det ble samlet inn data om dyrenes posisjon og adferd. Dette var en svært effektiv måte å samle inn data som dekket store havområder i sør. Dataens ble brukt til værvarsling og modellering av klima og havstrømmer. Da elefantselene skiftet pels (og hud!) falt senderne av, og jobben som forskningsassistent var over. Lønna var nok ikke god, men dess mer vi vet om elefantselen og deres leveområder, dess enklere er det å gjøre tiltak for å verne disse dyrene.

Elefantselene som lå på Jenny Island var få, og en mindre sel som lå for seg sjøl, var bare en selunge, født i november, kunne biolog Manuel Marin fortelle. De andre var unger fra i fjor. Disse lå i en klynge, og tok kanskje en formiddagslur? De lå med øynene igjen, og rørte litt på seg innimellom, klødde seg med luffene, og så plutselig åpnet den ene selen øynene sine og så meg rett i øynene med blodskutte øyne. Jeg tok feil, ingen formiddagslur, men soving etter en formidabel fest! Makan til blodskutte øyne har jeg aldri sett før.

Vi hadde en kort landstigning denne gangen, under en time, og elefantsel var hovedattraksjonen. Ingen pingviner her, men noen blåøyde skarver (blueyed shag) satt for seg sjøl på noen store steiner ut mot havet. Vinden økte  på, og bølgene var store da vi skulle ombord i lettbåten. Så det var bare å ta sats i rette øyeblikket, og med assistanse fra ekspedisjonsteamet kom alle seg vel ombord. Hasta la vista Jenny Island

Kong Neptun

Kong Neptun meldte sin ankomst da vi passerte den sørlige polarsirkel. Alle sammen ble kalt ut, da det nærmet seg. Vi sto tett i tett på dekk, og for en liten same, var det ikke lett å se hva som skjedde på fordekket. Men jeg hørte, og en ting jeg fikk med meg var en kinesisk passasjer som var noe skuffet over at vi ikke kunne SE at vi passerte polarsirkelen. Henvendt til en engelsk passasjer sa hun at hun hadde hørt så mye om polarsirkelen, og det hadde vært fint om vi faktisk hadde sett den når vi passerte. Hun hadde vært våken siden klokka seks og ventet på dette. Siden isforholdene var utfordrende i natt, var vi blitt fire timer forsinket, og jeg hadde litt medfølelse for den utholdende damen som ikke så polarsirkelen.

Et plaster på såret ble Kong Neptun som plutselig vandret blant passasjerene, med et voldsomt skjegg, krone og sitt karakteristiske septer. Han skulle døpe alle som passerte polarsirkelen for første gang, og seremonien foregikk på fordekket hvor passasjerene skulle sette seg i en stol, og hvor de fikk tømt isbiter og isvann over hodet. En kald fornøyelse! Seremonier som dette har lange tradisjoner, og på bildearkivet til Polarinstituttet finnes bilder som viser dåpsseremonier med Kong Neptun helt tilbake til 1930-tallet.

Dagen skulle siden bli rolig, dvs. ingen landstigninger. Men vi fikk litt sjøgang, og det var greit å legge seg litt nedpå. Vi hadde kurs rett sørover. Ut på kvelden passerte vi 68 grader syd. Vi var i Margarita Sound (sundet). Det var overskyet, og grått. Gradestokken viste 0 grader, og det kom en og annen snøbyge. Godt med en rolig dag om bord.

Xie Tian fra Kina får seg en kalddusj

Xie Tian fra Kina får seg en kalddusj

 

Kajakkpadling for første gang

«Ja, en ting vil jeg sige, kajakk, det er samme som djevelens baad». Det skal Samuel J. Balto ha sagt etter at han prøvde kajakkpadling for først gang og veltet. Balto gikk på ski over Grønland med Fridtjof Nansen i 1888. Da de hadde krysset Grønlandsisen og kom ned til Godthåb, hadde siste båten gått. De måtte derfor overvintre på vestkysten av Grønland, og lærte seg blant annet å padle kajakk den vinteren. Balto ble en mester i kajakkpadling, og bygde seg sin egen kajakk som han ville ha med seg hjem etter ekspedisjonen var over. Kajakken kom på avveie under transporten, ble borte og befinner seg nå på Vitenskapsmuseet i Trondheim.

Det var med bange anelser jeg satte meg i kajakk for første gang. Jeg hadde meldt meg på kajakkpadling da vi kom ombord på Hurtigruten, og det skjedde etter noe press fra samboer, andre medpassasjerer, samt Stian Aadland som var med å arrangere kajakkturer. Det er en del av tilbudet Hurtigruten har underveis i Antarktis. Stian mente dette ville bli den fineste opplevelse på hele turen, og svak som jeg er for press og unge kjekke menn, lot jeg meg overtale.

Jeg fikk tid til å angre. Første gangen vi skulle ut, pisket vinden mot båtsida, og kajakkturen ble avlyst. Jeg angret på at jeg ikke hadde prøvd kajakkpadling da vi var i Thailand for to år siden- hvor vannet var varmt og behagelig og ikke iskaldt som her. Helt ubevisst (tror jeg) lot jeg også være å fylle ut kajakkskjemaet, for hvor mye erfaring vi hadde. Jeg måtte ha krysset av for 0 erfaring i alle felter, og bare såvidt svømmedyktig. Problemet er ikke egentlig å svømme, men at jeg ikke er noe glad i vann, innlandssame som jeg er. Det endte med at jeg ble ropt opp over høytaleranlegget med beskjed om å møte opp i resepsjonen. På vei dit lurte jeg på hva for noe galt jeg hadde gjort nå, – og da var det nettopp det skjemaet jeg hadde unnlatt å fylle ut.

Da vi ankom Port Lockroy, en lys som befinner seg i nærheten av Neumayer Channel, var det vår gruppe som skulle til pers i kajakk. Jeg hadde sommerfugler i magen på tur innover i lettbåten. Vi fikk instrukser på stranda, før vi skulle i kajakkene. Kajakk betyr «jegerens båt», og er en lett farkost, som er temmelig ustødig, og lett å velte rundt i for landkrabber som meg. Vi skulle imidlertid ut i dobbeltkajakker som var temmelig brede, og dermed mer stabile. Samboer Geir Tore skulle være kaptein ombord, and in him I trust! Det gikk fint å komme seg oppi kajakken, og så var vi i gang. Vi padlet avgårde, og fikk god fart på blikkstille hav. Vi rundet en odde og hadde en mektig isbre rett i front. Det lå et belte av isflak og duppet i sjøen, og flere større isfjell gjorde scenen komplett. Vi padlet mellom isflakene og isfjellene og nærmet oss en liten øy, hvor pingviner og skarver holdt hus. De skvalderet og slarvet. Plutselig hørte vi et plopp ved båten, og gjennom vannflaten brøt en skarv opp, tittet på oss, og svømte et stykke ved siden av oss. Vi så også pingviner som skjøt fart i sjøen og kom hoppende opp og ned, som delfiner bortetter havflaten. Ved noen runde steiner, hørte vi noe prusting, og så en weddelsel med hodet så vidt over vann gli sakte avgårde, og med akkurat samme farge som steinene, hadde vi nesten gått glipp av han. Vi var bare ti meter unna, og den ble ikke skremt, men tvert i mot nysgjerrig og kom mot oss. Tanken på en sånn for nær kajakken gjorde meg nervøs, og vi bakket litt.

Vi fikk padlet lenge, og var godt fornøyde da vi gikk i land på den lille øya Port Lockroy. Kanskje det ikke var siste gang for meg i kajakk.

Port Lockroy er en av de få bebodde øyene. Her er en liten engelsk stasjon med museum, butikk og postkontor som ligger aldeles idyllisk til. Vi hadde skrevet postkort som noen gale, for å kunne få sendt de herfra. Stasjonen ble etablert i 1944, for britene var opptatt av tilstedeværelse i Antarktis, og etablerte flere baser rundt omkring. Stasjonen fikk navnet Base A, og var i drift noen år – til 1962. De senere år har stasjonen blitt restaurert og ivaretatt av Antarctic Heritage Trust (AHT), og er et av de mest besøkte stedene i Antarktis.

Vel ombord i Hurtigruten, var det tid for middag, og vi fikk verdens nydeligste reinsteik. Jeg er kresen på reinkjøtt- godt vant som jeg er fra Finnmark, men denne var det ikke noe å utsette på. Det ble en treretters for meg- med reinsteik til forrett, hovedrett og dessert -himmelsk! For en gangs skyld fikk det fantastiske kakebordet stå i fred. Det hadde vært en begivenhetsrik dag, og nå var det tid for å slappe av, og få skrevet dagens blogg, men sånn skulle det ikke gå. Vi var på tur gjennom den spektakulære trange Lemaire Channel, og her gikk vi ut på dekk for å se, og fikk med oss en vidunderlig solnedgang. Vi var på tur sørover, og det ble tettere med is. Det mørknet på, og for de som lurer på hvordan skipet manøvrerer i mørket med isfjell her og der, så kan jeg fortelle at da slår kapteinen på tre kraftige lyskastere som sveiper i front av skipet for å unngå kollisjon med isfjell. Vi vil ikke ha noen gjentakelse av Titanic ulykken på disse breddegrader! Vi sto lenge på dekket forut, og så inn i mørket hvor isfjell ble lyst opp, det ene etter det andre. Det var så vakkert at det gjorde vondt. Kanskje mest fordi det var isende kaldt å stå på dekk, men med en stor dunjakke, luer og votter kan man stå lenge og betrakte et så vakkert skue. I morgen skal vi passere den sørlige polarsirkel, med tilhørende dåpsseremoni.

Liselotte Kahrs gir hurtigkurs i kajakkpadlingLiselotte Kahrs gir hurtigkurs i kajakkpadling

Ingrid Naustvik og Gro Heffernan padler i taktIngrid Naustvik og Gro Heffernan

Pin-up på Port Lockroy

Pin-up på Port Lockroy

image
Nærgående weddelsel

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Øya Port Lockroy

Lyskastere lyser opp isfjell