Tenk å bo et år i Antarktis, og jobbe på en forskningsstasjon med bare noen få andre mennesker, – isolert i nesten et halvt år mens vinterstormene herjer utfør husveggen. Drømmejobb for noen!
Vårt andre stopp i dag var på Rothera Station, en britisk forskningsstasjon på Adelaide Island, drevet av British Antarctic Survey (BAS). Vi var råheldige, og var det første skipet som ble invitert på besøk på stasjonen denne sesongen. Sesongen er på hell, så kanskje ble vi det eneste. Alle passasjerer fra Hurtigruten ble invitert gruppevis på omvisning. Stasjonen har sin egen flyplass, og opererer med twin otter fly som blir brukt innad i Antarktis og Dash8 fly til transport til og fra kontinentet. Stasjonen har inntil 130 personer i arbeid på sommeren ,og 19 personer som overvintrer. Vi ble møtt av Terry, en kvinnelig marinbiolog, som hadde vært her i til sammen 4 år (i flere runder). Nå skulle hun snart hjem til England, og gledet seg til det.
Stasjonen i seg selv var ikke noe vakkert skue, en samling grønne kassehus spredt rundt på et nes, men i naturskjønne omgivelser, og med godt skiterreng i nærområdet. I bukta på ene sida lå isflakene og presset på. Vi besøkte først selve stasjonen, med møterom, kantine og butikk. Så var vi innom utstyrslageret, hvor alt utstyr ble lagret, og reparert etter hvert som det trengtes. Vi fikk demonstrert en Nansenslede, som Fridtjof Nansen konstruerte for snart 130 år siden. En slik slede er fleksibel, og tåler adskillig mer enn moderne snøscootersleder. Den blir ikke slått i stykker i møte med hardpakkede sastrugier, snøskavler, og tåler en last på flere hundre kilo. Nansen visste hva han gjorde!
I tillegg til forskning på havis, innlandsis, og havstrømmer, forskes det på livet i havet. Stasjonen har et marint laboratorium med akvarier og trykkammer. Forskere er ute og dykker sommer som vinter. Vi fikk en omvisning her også, og fikk se arter de forsket på i akvariet. Jeg bemerket at de var flere kvinner på stasjonen, hvorpå dykkeleder Kate kunne fortelle at det frem til 1994 var lov med hunder og ikke kvinner på stasjonen. Året etter ble det byttet om på. Ikke hunder, men kvinner. Siden har det vært diskusjoner om hva som er best! Videre kunne hun fortelle at det i fjor var et helt team med bare kvinnelige dykkere her. Vanligvis er de 3-4 kvinner som overvintrer.
På haugen til høyre for stasjonen var det plassert antenner og der sto også et ensomt kors, til minne om de BAS-ansatte som har omkommet i Antarktis. Det var flere minneplater med navn og datoer. En som gjorde inntrykk var minneplaten over Kirsty M. Brown, som i 2003 ble drept av en leopardsel da hun var ute og dykket farvannene her. Noe som førte til strenge sikkerhetstiltak i etterkant. Det er tydeligvis ikke helt risikofritt å jobbe i Antarktis.
Antarktis er et kontinent viet fred og forskning. Syv land har fremmet krav i Antarktis, deriblant Norge, mens 30 av de landene som har signert Antarktistraktaten har etablert forskningsstasjoner på det antarktiske kontinent eller på halvøya. Her finnes så mange som 75 forskningsstasjoner. Det er utstrakt samarbeid mellom mange stasjoner, og logistikkmessig samarbeides det om transport av utstyr og personell. Nå i vinter har blant annet Norsk Polarinstitutt hatt ett tett samarbeid med nettopp Rothera Station, i et prosjekt kalt Polar Gap, hvor norske og britiske forskere med fly og radar har kartlagt tykkelsen på en del av innlandsisen i Antarktis.
Baltos reise 