Sykkeltur i Tokyo

I dag sto sykkeltur på planen. Vi dro av sted til Tachikawa som ligger i utkanten av Tokyo. Der skulle vi møte Takako, kona til en japansk kollega. Vi møttes på stasjonen, og fikk lånt oss sykler (gratis på enkelte togstasjoner), og syklet avgårde. Det var stekende hett, men sykkeltur i varmen kan anbefales, og vi fikk sett mye fra sykkelsetet. Vi hadde flere stopp, ved en liten topp hvor det sto et alter. Vi så en gammel tradisjonell japansk bygning som hadde tilhørt en storbonde. Veldig elegant!!! Og vi stoppet ved et tempel. Underveis ble det også ispause, og lunsj.

Så bar det til det Japanske Polarinstituttet. De hadde et eget museum, med utstilling som viste japansk aktivitet i polare områder, både i Arktis og Antarktis. Etterpå var det hjem til Takako og familien på middag. Barna Ray og Maki kom hjem, det var artig å se de igjen, og et par venninner av Takako kom også, så vi ble riktig så mange til middag. Og hvilken middag, den ene deilige retten etter den andre ble tryllet frem. Det var så hyggelig at tida løp fra oss, og plutselig var det blitt sent på kveld, og vi måtte tenke på hjemveien. Vi dro derfra med godt humør, full mage, og med nye bekjentskaper i bagasjen.

Foran tradisjonell japansk bygning

Foran tradisjonell japansk bygning

På tur opp til hellig sted

På tur opp til hellig sted

Isak ber en stille bønn

Isak ber en stille bønn

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Godt med drikke i varmen

Godt med drikke i varmen

Det japanske Polarinstituttet

Det japanske Polarinstituttet

Deilig mat

Deilig mat

Vertinne Takako i midten

Vertinne Takako i midten

Rothera – britisk forskningsstasjon i Antarktis

Tenk å bo et år i Antarktis, og jobbe på en forskningsstasjon med bare noen få andre mennesker, – isolert i nesten et halvt år mens vinterstormene herjer utfør husveggen. Drømmejobb for noen!

Vårt andre stopp i dag var på Rothera Station, en britisk forskningsstasjon på Adelaide Island, drevet av British Antarctic Survey (BAS).  Vi var råheldige, og var det første skipet som ble invitert på besøk på stasjonen denne sesongen. Sesongen er på hell, så kanskje ble vi det eneste. Alle passasjerer fra Hurtigruten ble invitert gruppevis på omvisning. Stasjonen har sin egen flyplass, og opererer med twin otter fly som blir brukt innad i Antarktis og Dash8 fly til transport til og fra kontinentet. Stasjonen har inntil 130 personer i arbeid på sommeren ,og 19 personer som overvintrer. Vi ble møtt av Terry, en kvinnelig marinbiolog, som hadde vært her i til sammen 4 år (i flere runder). Nå skulle hun snart hjem til England, og gledet seg til det.

Stasjonen i seg selv var ikke noe vakkert skue, en samling grønne kassehus spredt rundt på et nes, men i naturskjønne omgivelser, og med godt skiterreng i nærområdet. I bukta på ene sida lå isflakene og presset på. Vi besøkte først selve stasjonen, med møterom, kantine og butikk. Så var vi innom utstyrslageret, hvor alt utstyr ble lagret, og reparert etter hvert som det trengtes. Vi fikk demonstrert en Nansenslede, som Fridtjof Nansen konstruerte for snart 130 år siden. En slik slede er fleksibel, og tåler adskillig mer enn moderne snøscootersleder. Den blir ikke slått i stykker i møte med hardpakkede sastrugier, snøskavler, og tåler en last på flere hundre kilo. Nansen visste hva han gjorde!

I tillegg til forskning på havis, innlandsis, og havstrømmer, forskes det på livet i havet. Stasjonen har et marint laboratorium med akvarier og trykkammer. Forskere er ute og dykker sommer som vinter. Vi fikk en omvisning her også, og fikk se arter de forsket på i akvariet. Jeg bemerket at de var flere kvinner på stasjonen, hvorpå dykkeleder Kate kunne fortelle at det frem til 1994 var lov med hunder og ikke kvinner på stasjonen. Året etter ble det byttet om på. Ikke hunder, men kvinner. Siden har det vært diskusjoner om hva som er best! Videre kunne hun fortelle at det i fjor var et helt team med bare kvinnelige dykkere her. Vanligvis er de 3-4 kvinner som overvintrer.

På haugen til høyre for stasjonen var det plassert antenner og der sto også et ensomt kors, til minne om de BAS-ansatte som har omkommet i Antarktis. Det var flere minneplater med navn og datoer. En som gjorde inntrykk var minneplaten over Kirsty M. Brown, som i 2003 ble drept av en leopardsel da hun var ute og dykket farvannene her. Noe som førte til strenge sikkerhetstiltak i etterkant. Det er tydeligvis ikke helt  risikofritt å jobbe i Antarktis.

Antarktis er et kontinent viet fred og forskning. Syv land har fremmet krav i Antarktis, deriblant Norge, mens 30 av de landene som har signert Antarktistraktaten har etablert forskningsstasjoner på det antarktiske kontinent eller på halvøya. Her finnes så mange som 75 forskningsstasjoner. Det er utstrakt samarbeid mellom mange stasjoner, og logistikkmessig samarbeides det om transport av utstyr og personell. Nå i vinter har blant annet Norsk Polarinstitutt hatt ett tett samarbeid med nettopp Rothera Station, i et prosjekt kalt Polar Gap, hvor norske og britiske forskere med fly og radar har kartlagt tykkelsen på en del av innlandsisen i Antarktis.

 

Møte med den største selen som finnes – elefantsel

Jenny Island, hvor mange har gått i land her tro? Ikke mange! Denne sesongen er det første gang Hurtigruten har hatt landstigning så langt syd. Vi ser litt drivis her og der, og et og annet isfjell, og det er godt nytt for oss. Det samme kan ikke sies om vindforholdene. Det blåser friskt, og vi får beskjed om at det kan bli landstigning uten trapp fra lettbåtene når vi skal i land, så vi må være noenlunde spreke for å komme oss i land her.

Da vi nærmer oss land ser vi og lukter de store skapningene som har tatt seg møysommelig opp på stranda her ,- elefantsel. Jippi, tenk å få se den største selarten! Hadde ikke forventet det! Hannselen kan veie inntil to tonn. Når de store hannene står med luffene på bakken og hever hodet, måler de to meter i høyden, ingen småkar med andre ord. Stranda på Jenny Island består av rullesteiner, og selene ligger 20-30 meter inne på land. Det må litt krefter til for å forflytte så store masser, og det må være tungt for dyrene.

Denne typen sel har vært hyrt inn som forskningsassistenter under det siste internasjonale polaråret (2007-2008). Med Bouvetøya som base for norske og sør-afrikanske forskere, ble selene fanget inn, og fikk limt på satellitsender med måleutstyr i pelsen. Selene som svømmer langt og dykker ned til 2000 meters dyp, samlet på denne måten inn store mengder data om havtemperaturer, saltinnhold og havstrømmer, i tillegg til at det ble samlet inn data om dyrenes posisjon og adferd. Dette var en svært effektiv måte å samle inn data som dekket store havområder i sør. Dataens ble brukt til værvarsling og modellering av klima og havstrømmer. Da elefantselene skiftet pels (og hud!) falt senderne av, og jobben som forskningsassistent var over. Lønna var nok ikke god, men dess mer vi vet om elefantselen og deres leveområder, dess enklere er det å gjøre tiltak for å verne disse dyrene.

Elefantselene som lå på Jenny Island var få, og en mindre sel som lå for seg sjøl, var bare en selunge, født i november, kunne biolog Manuel Marin fortelle. De andre var unger fra i fjor. Disse lå i en klynge, og tok kanskje en formiddagslur? De lå med øynene igjen, og rørte litt på seg innimellom, klødde seg med luffene, og så plutselig åpnet den ene selen øynene sine og så meg rett i øynene med blodskutte øyne. Jeg tok feil, ingen formiddagslur, men soving etter en formidabel fest! Makan til blodskutte øyne har jeg aldri sett før.

Vi hadde en kort landstigning denne gangen, under en time, og elefantsel var hovedattraksjonen. Ingen pingviner her, men noen blåøyde skarver (blueyed shag) satt for seg sjøl på noen store steiner ut mot havet. Vinden økte  på, og bølgene var store da vi skulle ombord i lettbåten. Så det var bare å ta sats i rette øyeblikket, og med assistanse fra ekspedisjonsteamet kom alle seg vel ombord. Hasta la vista Jenny Island