På gravjakt i de dødes by

Buenos Aires er kjent for kirkegården Recoleta. En kirkegård hvor mange kjente argentinske personer er stedt til hvile. Vi skulle dit på jakt etter en spesielle grav.

Vi fant frem til kirkegården, som lå ved en park 20 minutter unna hotellet. Ved inngangen til kirkegården sto et skilt som viste hvor de ulike familiegravene lå. Vi studerte kartet, men kunne ikke finne navnet Christophersen. En elektronisk søketavle var tilgjengelig, og der fant vi navnet Christopersen, men ikke Don Pedro. Vi tok en sjans, og gikk på leit. Det var snarere tenkt enn gjort. Kirkegården består av små trange «gater» med mausoleer på rekke og rad. Alle flotte, overdådige og utsmykkede. En gravplass for overklassen, eller de med makt og mye penger. De trodde nok på et liv etter døden. Vi vandret rundt i gate etter gate på vei mot området vi hadde sett oss ut. Det ble mange stopp underveis, mange mausoleer og marmorstatuer måtte beundres. Kirkegården var som en labyrint, og vi måtte kaste inn håndkleet. Her måtte vi få profesjonell hjelp. Så vi gikk tilbake til inngangen, og fikk hjelp av en eldre dame. Hun nikket gjenkjennende da hun hørte oss spørre etter Don Pedro Christophersen, og vinket oss med seg. Etter å ha snirklet seg avgårde først hit, så dit var vi framme ved Don Pedros grav, et flott stort mausoleum, hvor flere fra hans familie var gravlagt, og hvor det sto en sort minneplate om Don Pedro Christophersen som dessverre var umulig å lese.

Men vi hadde gjort vår hjemmelekse. Peter Christophersen var bare 16 år gammel da han forlot hjembyen sin Tønsberg. Han skulle reise langt, først til Cadiz i Spania, hvor han lærte seg spansk, shipping og diplomati, før han dro videre over Atlanterhavet til Buenos Aires. Han kom hit i 1871, og slo seg opp. Han giftet seg inn i to mektige argentinske familier, riktignok med et mellomrom hvor han var enkemann, men disse to ekteskapene brakte han inn i sosieteten, og han fikk hånd om enorme verdier. Han gjorde karriere innen shipping, kjøtt og korn, og grunnen til at vi leitet etter hans grav her på kirkegården Recoleta, var at Don Pedro trådte til hver gang Roald Amundsen hadde pengeproblemer, og det hadde han ofte. Hadde det ikke vært for Don Pedro, hadde nok ikke Roald Amundsen kommet seg hjem etter Sydpolferden i 1911. For mens Amundsen og hans menn ventet på frakt ut fra Antarktis, lå Fram pengelens ved kai i Buenos Aires, og kunne verken betale lønn eller havneavgift. Don Pedro ordnet opp, og skulle siden finansiere Maud-ferden, og kjøpe ut Uranienborg (hjemmet til Roald Amundsen) fra konkursboet, slik at polfareren kunne bli boende der.

For de som ikke er interessert i Don Pedro, så er kirkegården en av de store turistattraksjonene i Buenos Aires. De flotte mausoleer er en attraksjon i seg sjøl, og her ligger mange tidligere steinrike argentinere. Det er bare å følge strømmen av turister, så finner du Evita eller Eva Perons grav, den tidligere argentinske presidentfruen, kjent for sin vakre stemme og sitt engasjement for de fattige.

Som en kuriositet må nevnes at på det antarktiske kontinent, nærmere bestemt i Dronning Maud Land, mellom Axel Heibergbreen og Coopers Glaciers finnes et fjell oppkalt etter nettopp Don Pedro Christophersen, navngitt av Roald Amundsen i 1911, som en gest til den rause sponsoren. Også Fram har blitt navngitt, ikke i Antarktis, men i Paraguay. Don Pedro kjøpte et stort landområde der som han kalte Fram, da han var 82 år gammel.

Kirkegården Recoleta var det siste vi fikk med oss i Buenos Aires. Senere på dagen skulle vi starte den lange reisen hjem. Så det passet bra med et siste farvel. Vi har vært på en eventyrlig reise, hvor det meste har vært sør og polart, men med noen dager i Argentina fikk vi varmen i oss. Vi kommer hjem med mange dyrebare bilder, og minner, og etter nesten tre uker på farta gleder vi oss til å tråkke over dørterskelen hjemme i Tromsø, og få klemt våre egne pingvinunger. Takk for følget!

Lengst syd

Vi la oss ved Horseshoe Island i går kveld. Planen var at gruppe 2 av de heldige utvalgte skulle få overnatte på Horseshoe Island. Jeg var blant de heldige utvalgte, men i går var vi uheldige. Vanskelige isforhold var skyld i at overnattinga ble kansellert i siste time, etter at vi hadde stått ferdigpakkede og spente på dekk 4 i over en time. Men ingen grunn til å henge med surleppa, i stedet fant vi veien til panoramabaren på nest øverste dekk, og en gjeng festlige nordmenn holdt liv og røre. Mang en røverhistorie ble fortalt, og vi lo så tårene trillet.

Da vi sto opp i morges var det fint vær, lettskyet, rolige vindforhold og +6 grader. Vi var klar for ny landstigning, denne gangen på et sted med historisk sus. På et gedigent kontinent som består av 98% is skal det godt gjøres å etterlate seg spor, men som vi allerede har sett finnes det stasjoner spredt omkring, og det finnes så mange som 90 kulturminner i den offisielle listen over historiske steder og monumenter i Antarktis. På Horseshoe Island står en forlatt britisk stasjon, BASE Y, som består av flere bygninger: hovedbygget, et ballonghus, hundehus og nødhytte. Vi gikk i land etter å ha kjørt litt i sikk sakk mellom isflak. Hovedbygget var åpent for besøk, og 10 personer fikk komme inn av gangen. Det var som å trå inn i en tidsmaskin, og vi ble ført femti år tilbake i tid. Alt var slik det var da stasjonen stengte 21.august 1960. På kjøkkenet sto det kopper og kar, og tørrmat og hermetikkbokser var plassert sirlig i hyller over kjøkkenbenken. Inne på dagligstuen sto en platespiller, med lp-plater, og hyller fulle av bøker. Interiøret var fra den gangen, og på et av rommene sto et stort innrammet bilde av dronning Elisabeth. Stasjonen var en del av «Operation Tabarin», hvor England under andre verdenskrig bygde mange små meteorologiske stasjoner på den antarktiske halvøy. Disse var i drift til ut på 60-tallet.

Rett ved stasjonen sto fire adeliepingviner og koste seg i det fine været. Ornitolog Manuel Marin kunne fortelle at de er i starten av myteperioden og ville bli her til de var ferdige med fjærfellinga. Rett bortfor lå en hvithodet sørjo på reiret. På sjøisen bak stasjonen lå det flere weddelsel. Isen tetnet seg til på landingsplassen da vi skulle avgårde, og det ble en del manøvrering med polarsirkelbåtene før vi kunne gå ombord og bli fraktet tilbake til Hurtigruten.

Vi satte kurs sørover mot Stonington Island, som skulle bli det sørligste landingsstedet på turen. Her skulle vi få gå i land, og ta oss et isbad. Ekspedisjonsteamet skulle stå klar med håndklær og et diplom til de som ville driste seg. Da vi nærmet oss øya blåste det opp, og hele landstigninga ble kansellert. Vi gikk ut på fordekket for et gruppebilde, og da kom det noen vindkast som var oppi 43 sekundmeter, altså orkan styrke. Synd vi ikke kom i land og fikk badet, men synet av vinden som pisket opp bølgene var avskrekkende for en landkrabbe som meg, så det var helt greit at det ble avlyst. Vi nådde så langt som 68 grader syd.

Skipet snudde så, og la kursen nordover. Nå blir vi til havs i et døgn før vi igjen skal på ny landstigning i morgen ettermiddag. Helt hvor det blir avgjør vær og vind, og ikke minst kapteinen ombord.

Kong Neptun

Kong Neptun meldte sin ankomst da vi passerte den sørlige polarsirkel. Alle sammen ble kalt ut, da det nærmet seg. Vi sto tett i tett på dekk, og for en liten same, var det ikke lett å se hva som skjedde på fordekket. Men jeg hørte, og en ting jeg fikk med meg var en kinesisk passasjer som var noe skuffet over at vi ikke kunne SE at vi passerte polarsirkelen. Henvendt til en engelsk passasjer sa hun at hun hadde hørt så mye om polarsirkelen, og det hadde vært fint om vi faktisk hadde sett den når vi passerte. Hun hadde vært våken siden klokka seks og ventet på dette. Siden isforholdene var utfordrende i natt, var vi blitt fire timer forsinket, og jeg hadde litt medfølelse for den utholdende damen som ikke så polarsirkelen.

Et plaster på såret ble Kong Neptun som plutselig vandret blant passasjerene, med et voldsomt skjegg, krone og sitt karakteristiske septer. Han skulle døpe alle som passerte polarsirkelen for første gang, og seremonien foregikk på fordekket hvor passasjerene skulle sette seg i en stol, og hvor de fikk tømt isbiter og isvann over hodet. En kald fornøyelse! Seremonier som dette har lange tradisjoner, og på bildearkivet til Polarinstituttet finnes bilder som viser dåpsseremonier med Kong Neptun helt tilbake til 1930-tallet.

Dagen skulle siden bli rolig, dvs. ingen landstigninger. Men vi fikk litt sjøgang, og det var greit å legge seg litt nedpå. Vi hadde kurs rett sørover. Ut på kvelden passerte vi 68 grader syd. Vi var i Margarita Sound (sundet). Det var overskyet, og grått. Gradestokken viste 0 grader, og det kom en og annen snøbyge. Godt med en rolig dag om bord.

Xie Tian fra Kina får seg en kalddusj

Xie Tian fra Kina får seg en kalddusj

 

Kajakkpadling for første gang

«Ja, en ting vil jeg sige, kajakk, det er samme som djevelens baad». Det skal Samuel J. Balto ha sagt etter at han prøvde kajakkpadling for først gang og veltet. Balto gikk på ski over Grønland med Fridtjof Nansen i 1888. Da de hadde krysset Grønlandsisen og kom ned til Godthåb, hadde siste båten gått. De måtte derfor overvintre på vestkysten av Grønland, og lærte seg blant annet å padle kajakk den vinteren. Balto ble en mester i kajakkpadling, og bygde seg sin egen kajakk som han ville ha med seg hjem etter ekspedisjonen var over. Kajakken kom på avveie under transporten, ble borte og befinner seg nå på Vitenskapsmuseet i Trondheim.

Det var med bange anelser jeg satte meg i kajakk for første gang. Jeg hadde meldt meg på kajakkpadling da vi kom ombord på Hurtigruten, og det skjedde etter noe press fra samboer, andre medpassasjerer, samt Stian Aadland som var med å arrangere kajakkturer. Det er en del av tilbudet Hurtigruten har underveis i Antarktis. Stian mente dette ville bli den fineste opplevelse på hele turen, og svak som jeg er for press og unge kjekke menn, lot jeg meg overtale.

Jeg fikk tid til å angre. Første gangen vi skulle ut, pisket vinden mot båtsida, og kajakkturen ble avlyst. Jeg angret på at jeg ikke hadde prøvd kajakkpadling da vi var i Thailand for to år siden- hvor vannet var varmt og behagelig og ikke iskaldt som her. Helt ubevisst (tror jeg) lot jeg også være å fylle ut kajakkskjemaet, for hvor mye erfaring vi hadde. Jeg måtte ha krysset av for 0 erfaring i alle felter, og bare såvidt svømmedyktig. Problemet er ikke egentlig å svømme, men at jeg ikke er noe glad i vann, innlandssame som jeg er. Det endte med at jeg ble ropt opp over høytaleranlegget med beskjed om å møte opp i resepsjonen. På vei dit lurte jeg på hva for noe galt jeg hadde gjort nå, – og da var det nettopp det skjemaet jeg hadde unnlatt å fylle ut.

Da vi ankom Port Lockroy, en lys som befinner seg i nærheten av Neumayer Channel, var det vår gruppe som skulle til pers i kajakk. Jeg hadde sommerfugler i magen på tur innover i lettbåten. Vi fikk instrukser på stranda, før vi skulle i kajakkene. Kajakk betyr «jegerens båt», og er en lett farkost, som er temmelig ustødig, og lett å velte rundt i for landkrabber som meg. Vi skulle imidlertid ut i dobbeltkajakker som var temmelig brede, og dermed mer stabile. Samboer Geir Tore skulle være kaptein ombord, and in him I trust! Det gikk fint å komme seg oppi kajakken, og så var vi i gang. Vi padlet avgårde, og fikk god fart på blikkstille hav. Vi rundet en odde og hadde en mektig isbre rett i front. Det lå et belte av isflak og duppet i sjøen, og flere større isfjell gjorde scenen komplett. Vi padlet mellom isflakene og isfjellene og nærmet oss en liten øy, hvor pingviner og skarver holdt hus. De skvalderet og slarvet. Plutselig hørte vi et plopp ved båten, og gjennom vannflaten brøt en skarv opp, tittet på oss, og svømte et stykke ved siden av oss. Vi så også pingviner som skjøt fart i sjøen og kom hoppende opp og ned, som delfiner bortetter havflaten. Ved noen runde steiner, hørte vi noe prusting, og så en weddelsel med hodet så vidt over vann gli sakte avgårde, og med akkurat samme farge som steinene, hadde vi nesten gått glipp av han. Vi var bare ti meter unna, og den ble ikke skremt, men tvert i mot nysgjerrig og kom mot oss. Tanken på en sånn for nær kajakken gjorde meg nervøs, og vi bakket litt.

Vi fikk padlet lenge, og var godt fornøyde da vi gikk i land på den lille øya Port Lockroy. Kanskje det ikke var siste gang for meg i kajakk.

Port Lockroy er en av de få bebodde øyene. Her er en liten engelsk stasjon med museum, butikk og postkontor som ligger aldeles idyllisk til. Vi hadde skrevet postkort som noen gale, for å kunne få sendt de herfra. Stasjonen ble etablert i 1944, for britene var opptatt av tilstedeværelse i Antarktis, og etablerte flere baser rundt omkring. Stasjonen fikk navnet Base A, og var i drift noen år – til 1962. De senere år har stasjonen blitt restaurert og ivaretatt av Antarctic Heritage Trust (AHT), og er et av de mest besøkte stedene i Antarktis.

Vel ombord i Hurtigruten, var det tid for middag, og vi fikk verdens nydeligste reinsteik. Jeg er kresen på reinkjøtt- godt vant som jeg er fra Finnmark, men denne var det ikke noe å utsette på. Det ble en treretters for meg- med reinsteik til forrett, hovedrett og dessert -himmelsk! For en gangs skyld fikk det fantastiske kakebordet stå i fred. Det hadde vært en begivenhetsrik dag, og nå var det tid for å slappe av, og få skrevet dagens blogg, men sånn skulle det ikke gå. Vi var på tur gjennom den spektakulære trange Lemaire Channel, og her gikk vi ut på dekk for å se, og fikk med oss en vidunderlig solnedgang. Vi var på tur sørover, og det ble tettere med is. Det mørknet på, og for de som lurer på hvordan skipet manøvrerer i mørket med isfjell her og der, så kan jeg fortelle at da slår kapteinen på tre kraftige lyskastere som sveiper i front av skipet for å unngå kollisjon med isfjell. Vi vil ikke ha noen gjentakelse av Titanic ulykken på disse breddegrader! Vi sto lenge på dekket forut, og så inn i mørket hvor isfjell ble lyst opp, det ene etter det andre. Det var så vakkert at det gjorde vondt. Kanskje mest fordi det var isende kaldt å stå på dekk, men med en stor dunjakke, luer og votter kan man stå lenge og betrakte et så vakkert skue. I morgen skal vi passere den sørlige polarsirkel, med tilhørende dåpsseremoni.

Liselotte Kahrs gir hurtigkurs i kajakkpadlingLiselotte Kahrs gir hurtigkurs i kajakkpadling

Ingrid Naustvik og Gro Heffernan padler i taktIngrid Naustvik og Gro Heffernan

Pin-up på Port Lockroy

Pin-up på Port Lockroy

image
Nærgående weddelsel

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Øya Port Lockroy

Lyskastere lyser opp isfjell

De første turistene i Antarktis

Vi er langt fra de første turistene i Antarktis. Turisme utgjør i dag den største menneskelige aktivitet på kontinentet.

Mye har skjedd siden de første turistene gikk i land for 50 år siden. Det skjedde i 1966, og den 86 år gamle Mrs Essey Sweeney fra Washington var med på den første organiserte turistturen til Antarktis. Dette ble behørig omtalt i aviser verden over. Det var et slag mot den siste mannsbastionen! Tenk en kvinne i en alder av 86 år hadde satt sine bein i Antarktis. Antarktis ville aldri mer bli det samme som før.

Det var den svenskfødte reisebyråmannen Lars Eric Lindblad som arrangerte turen for 45 velstående turister. Et ombygd argentinsk troppetransportskip ble stilt til rådighet av den argentinske flåten for turen. Turistene ble kledd med spesielle polardrakter, og avisa Lågelandsposten kan melde om at «så vel herrene som damene gikk rundt i meget tykt, og lite elegant ullundertøy»akkurat som vi gjør i dag.

Høydepunktet var landstigning på isen, og å bli fotografert med pingviner, eller aller helst med en langskjegget polarforsker fra en av stasjonene i området. Som en oppmuntring hadde troppeskipet brakt med kjelke til bruk på de bratte partiene av snøkledde fjell og bakker. Mrs Sweeney kunne etterpå fortelle at hun hadde nytt hvert minutt av ferden.

Det samme kan vi si så langt. Det er overveldende å cruise avgårde i disse spektakulære omgivelsene, men høye alpine fjell, og isbreer som strekker seg helt ned i sjøen. Vi har fått vært i land flere plasser allerede, og i dag tidlig var det Neko Harbour som sto for tur. Det blåste friskt, med 21 meter pr. sekund, og dagens kajakktur ble avlyst over høytaleranlegget på båten. Da vi skulle ombord i lettbåten var det røft, og flere snudde i døra, da de så forholdene. Bølgene slo mot skipssida, og lettbåten hoppet opp og ned på bølgene. Her måtte man komme seg ombord i rette øyeblikket. Det gikk heldigvis bra, og så var vi på tur innover mot stranda hvor vi skulle gå i land.

Antarktistraktaten regulerer turismen i Antarktis. Det må søkes i forkant for landstigninger, og for hver lokalitet gjelder ulike regler som arrangørene må overholde. Det er bare lov å ha 100 personer i land samtidig, samt at det skal være en guide pr. 20 turister. I tillegg er det bare ett skip som kan operere på en lokalitet på en gitt tid. Dette for å begrense slitasje på vegetasjon og kulturminner, og for å begrense forstyrrelser og stress på dyrelivet. Når vi går i land har ekspedisjonsteamet fra Hurtigruten allerede gått i land og laget en rute markert med flagg som vi skal følge, samtidig står guidene bortetter ruta, og passer på at ikke turistene uforvarende går utfor løypa, og forstyrrer pingvinene unødig. De svarer også velvillig på spørsmål vi har.

Neko Harbour ligger på østsida av Andvord Bay, og har en liten strand befolket av bøylepingviner. Herfra kan vi følge fjellsida oppetter til et utsiktspunkt, 150 meter over havet. Det var et stykke å gå, og med mye stigning. Vi ble husjet avgårde for ikke å bli stående for lavt nede. I bukta tvers over, var det en stor isbre som ofte kalver, og som kan forårsake store bølger mot stranda. For noen år siden forsvant en argentinsk nødstasjon som sto ca 10 meter over havnivået, et godt stykke opp på land. Den ble antakelig skylt på havet av en stor bølge. Navnet har området fått etter en norsk hvalkokeri som brukte å ankre opp i bukta her.

Utsikten oppi fjellsida var formidabel, og det var også vindkastene som kom innimellom, og gjorde det vanskelig å holde seg på beina. Turen ned var enkel for oss som har hatt snø under føttene før, men noen turister syntes det var svært så skummelt. Enkelte satte seg på rumpa og akte nedover. De hadde ingen kjelke som Mrs Sweeney og hennes medreisende, men litt fart ble det likevel. 

image

Turister i nærkontakt med pingviner

Turister skal holde en avstand på fem meter til pingvinene, men det vet ikke pingvinene som gjerne kommer bort for å hilse på.

Neko HarbourDanco Island

Neko Harbour

isbre tvers over bukta til stranda i Neko Harbour

imageimage

Tilbakeblikk

Ja, da har vi fått vært litt hjemme, og har fått summet oss. Det ble en stor overgang fra det enkle livet hvor vi levde i nuet, til å måtte forholde oss til arbeid, skole, timeplaner, regninger, treningstider, besøk, og ikke minst MIDDAGER hver dag. Nei, gi meg en meny, hvor jeg kan få velge dagens middag!

Bortskjemt på 10 uker, JA! Og det å skulle ha fokus på mange ting på en gang krever sin kvinne og mann her hjemme! Ikke rart vi koste oss underveis, vi hadde bare en ting vi skulle gjøre i løpet av dagen, så vanligvis var det ikke altfor hektisk da vi var på reisefot. Vi tok tida tilbake!

PLANLEGGING OG BOOKING
Er ellers glad for at vi hadde hele turen klar på forhånd. Alle overnattinger var booket, og flybilletter bestilt. Underveis ordnet vi bare bussturer, og korte båtturer. Ikke så fleksibelt, men så deilig å slippe å bruke en halv dag på tregt nett for å lete etter overnatting eller flybilletter. Møtte fortvilte reisende som hadde funnet ett ledig hotellrom på Koh Chang, som de måtte betale veldig dyrt for, fordi det var høysesong og fullt overalt. De hadde bare overnatting for de første tre dagene, og måtte så på leit igjen. Det slapp vi.

I dag er det også enkelt å se hva man går til på nettet, det være seg hotels.com, airbnb.com, eller andre. Her ligger det detaljerte beskrivelser, med kart, bilder og tilbakemeldinger fra gjester. Vi fikk ingen store overraskelser underveis. Det å bo på små gjestehus, pensjonater eller hjemme hos folk gir også en helt annen opplevelse, vi ble godt ivaretatt der vi bodde, og det var sosialt, og hyggelig å bli kjent med vertsskapet.

Vi dro også på flere turer med private guider og sjåfører og det var en ny opplevelse for oss. Alle guidene var hyggelige, og det gjorde at vi lærte så mye mer enn hva vi ellers ville gjort. Med egen sjåfør kunne vi stoppe der vi ønsket underveis, noe annet enn å sitte i en fullstappet buss, selv om det også hadde sin sjarm. Vi var i det hele tatt med på mange både organiserte og mer uorganiserte turer. Når vi først reiste så langt, så var det om å gjøre å få sett og gjort ting!

BY OG LAND
Vi var på farta i ni og en halv uke, det var lenge nok, kanskje kunne vi kuttet ned et par uker, men tror at det ble sånn fordi svigermor døde, og det ikke var helt det samme lenger å være på tur. Ellers var det greit å ha god tid de ulike stedene. Flere steder skulle vi gjerne vært lenger, som Yangshuo, og Sapa. Vi var lenge i storbyen Hanoi, og kunne kanskje kuttet ned, men det er lett å se i ettertid. Så lenger tid på små plasser og kortere tid i storbyer er kanskje noe vi gjør neste gang vi reiser. Det var godt med to badestopp, og kanskje kunne vi i løpet av den tida hatt flere time-out med rolige dager og badeliv. Samtidig er det ikke badelivet vi husker best, men de dagene vi var i farta og i aktivitet.

SKOLEARBEID
Vi gjorde skolearbeid underveis. Vi var godt forberedt, og hadde med oss pensum i hefter + skannede skolebøker på ipad. Vi jobbet litt i rykk og napp, og tabben var at vi bare hadde en ipad, vi skulle hatt to! Ellers passet vi på å snakke litt engelsk hver kveld om hva vi hadde sett og opplevd den dagen, og det funka bra! I det store og hele kom vi oss gjennom kjernefagene, mens enkelte fag ble nedprioritert som samfunnsfag, men som Isak og Kaisa likevel fikk med seg i rikt monn i de landene vi besøkte, bare om andre emner enn skolepensumet.

Apropos skole, så fikk vi et godt innblikk i skolesituasjonen i Kambodsja, som i dag 35 år etter Pol Pots styre fortsatt ikke er kommet seg på beina. Det er for få lærere, for få skoler og for få lærebøker. Dette tror jeg Isak og Kaisa ble opptatt av, og det berørte dem. De er etter at vi kom hjem mye mer fokusert på skolearbeid!!!

BAGASJE
Det ble mye pakking, ut og inn av ryggsekkene. Slitsomt. Neste gang vi skal avgårde, så blir det trillekoffert og ikke ryggsekk. Altfor uoversiktlig med ryggsekk, og i køer på alle grenseovergangene og på flyplassene, hadde det vært så mye enklere å hatt en koffert på hjul. Så med mindre en skal på trekking i fjellene, så er koffert å foretrekke. Vi kunne forresten spart oss for en del ting og tang vi dro på, hadde sikret oss på bauger og kanter med dingser og diverse, og sånt veier og tar plass!!!

INNKJØP OG FORSENDELSER
Vi kjøpte oss en del ting og tang og klær underveis. Ikke sånn at vi dro på shoppingsentre, men det var så mye fine håndlagde ting å kjøpe. Vi hadde også bestilt oss klær på nettet som ventet i Beijing da vi kom dit. Det ble etter hvert mye å dra på, og vi sendte tre pakker hjem i løpet av turen. Kostet ca 300 kr for å sende en pakke på 7-8 kg med sporing. Den første pakka kom til Tromsø to måneder etter at den ble sendt fra Kina. Nå venter vi bare i spenning på de to andre pakkene.

NYE MENNESKER?
Har turen forandret livet vårt? Har vi lært noe? Har vi blitt mer bevisste på forskjeller og urettferdighet i verden? Jeg tror at vi lærte mye om hva krig gjør, både direkte med mennesker, og samfunnsmessige konsekvenser. Fengslet Toul Sleng vitnet om det, og på vår tur i jungelen lærte vi om konsekvensene av kjemisk krig. Opptøyene i Bangkok viste at også i dagens Asia er det uroligheter, og at det kan ulme under overflaten. Norge blir en fredelig plett i sammenligning. Vi har også sett de store forskjellene på folk der og her, en aha-opplevelse for Isak og Kaisa. De var nok opptatt av hvor lite folk hadde, og alt vi har er overveldende i forhold til det.

Ellers hadde jeg vel håpet at vi skulle få fokus på et enklere liv, uten å skulle HA noe hele tida. Men det var så mye fint å kjøpe underveis, at vi ble konsumenter i enda større grad enn hjemme. Når det samtidig var måten å berge dagen for en eldre kvinne som ville selge et veggteppe hun hadde sydd på i mange uker, så føltes det riktig å kjøpe teppet. Og sånn opplevde vi det vel over hele fjøla. Ved å kjøpe lokalproduserte produkter så støttet vi folk der vi var. Et dilemma når vi tenker på at vi må få ned vårt forbruk…

BLOGG
Så sum summarum så er vi glade og takknemlige for at vi fikk dra på vår store reise. Den ble bra på så mange måter, mye takket være all tid vi la ned i planlegginga. En annen god ting var bloggen, en fin måte å skrible ned opplevelsene våre på, og samtidig få fortalt de hjemme om hvor vi var. Samtidig blir den i ettertid en dagbok og minnebok over opplevelsene våre. Turen innfridde forventningene, og vi er alle enige om at vi vil avgårde på tur igjen, en kortere tur, i en sommerferien, og ikke midt i skoleåret. Det er fortsatt Asia som er målet, Isak og Kaisas drøm er Japan, far vil til Thailand, og mor vil tilbake til Yangshuo. Vi får se hva det blir til 😄

20140212-201520.jpg

Mystisk tempelby i jungelen

image
Det finnes ikke maken til monument i hele verden. Det lar seg ikke beskrive. Den besøkende nøyer seg med å betrakte det, taus og undrende.

ROBERT J. CASEY

Endelig framme vet et av de store målene ved reisen. Hit har jeg villet dra lenge. Oppleve en hel tempelby som nesten er forsvunnet i jungelen. Og for å gjøre det litt spennende for Isak og Kaisa, så startet vi avgårde hit midt på natta, med tuktuk mens det enda var mørkt, og så gikk vi innover mot tempelet med lommelykt. Det var ikke langt å gå, men vi måtte se hvor vi satte foten, for vi gikk på en hellelagt sti, som var heller ujevn. Vi plasserte oss ved et vannbasseng, slik at vi skulle få se Angkor Wat med sine mange tårn speile seg i vannet ved soloppgang. Det var nå ikke bare vi som hadde tenkt den tanken. Stort og smått peste oss i nakken, det var i det hele tatt en hel folkevandring hit, og da sola sto opp så vi hvor mange det var. Mange hundre mennesker sto og peivet med kameraer og stativer, og ville nær sagt gått over lik (i hvertfall tær) for å få gode motiver. Selv om jeg er sånn sjøl, avskyr jeg det når andre er sånn!!! Det ble lenge å stå rett opp og ned, og stå mot presset bak oss, for vi sto helt foran, flere ganger var vi på nippet til å bli dyttet ut i gjørma foran oss. Isak syns det ble lenge å vente, og humøret var nedadstigende mens sola var oppadstigende. Vi sto til sola så vidt skimtes, så ruslet vi på en improvisert kafe, og spiste frokost. Pannekaker hjalp på humøret til kameraten!

Det største religiøse monument i verden, med nesten tusen templer, spredt utover et område på 323 kvadratkilometer. Mektig, imponerende, vakkert, mystisk, fantastisk, enormt, overgrodd, storslått, ødelagt, og strålende. Robert J. Casey ble målløs da han besøkte tempelbyen Angkor i 1929, mens hos meg renner det over av ord som beskriver det jeg ser her. Jeg har lest om tempelbyen Angkor, og jeg har sett dokumentar om byen på History Channel, med det trodde jeg at jeg var forbredt på det som ventet oss, men nei! Dette overgår alt jeg har sett før. Det er snakk om enorme proporsjoner, tenk hovedtempelet Angkor Wat er hele 65 meter høyt, 25 meter høyere enn Tromsøbrua, hva gir du meg??? Hvordan var det mulig å bygge noe så mektig, og så forseggjort, for snart tusen år siden? Og hvorfor klarer ikke vi i dag med all vår kunnskap og vår teknologi å bygge noe så vakkert og storslått?

Angkor Wat er det største tempelkomplekset i tempelbyen Angkor, og er blitt et symbol på Kambodsja. Du finner det overalt, til og med avbildet på det kambodsjanske flagget. Det står på UNESCOS verdensarvliste, og UNESCO har satt i gang ulike tiltak for å ivareta anlegget. Angkor Wat ble bygget av khmerfolket på 1200- tallet, og er et hinduistisk tempel, viet guden Vishnu. Selve Angkor Wat ble bygget i løpet av 38 år, ikke lange tida for noe så storslått, mens resten av alle templer ble bygget over mange hundre år. Det er ikke bare bygningene i seg sjøl med sin utforming og dimensjoner som gjør inntrykk, det er også alle de vannvittig flotte utskjærte relieffene som snor seg bortetter vegger, og oppetter søyler.

image

Vi prøvde å være strategiske da vi la opp ruta, og ville følge den «lille» ruta på 18 km, til 5 ulike tempelområder : Angkor Wat – Banteay Kdei – Ta Prohm – Ta Keo – Bayon. Vi dro motsatt vei av det de fleste gjør, for å slippe unna hordene med folk, men vi var ikke akkurat alene på vår vei. Etter Angkor Wat dro vi videre med vår tuktuk (vi hadde leid tuktuk med sjåfør for dagen), til Banteay Kdei som er et mindre tempelanlegg. Her var vi nesten helt alene, og en buddhistisk nonne som holdt til i tempelet og lærte oss å be på buddhistisk vis med røkelsespinner som skal gi oss lykke! Så videre til Ta Prohm, som i stor grad er slukt av jungelen. Her ble deler av filmen Tomb Raider spilt inn. Og tempelet var spennende og surrealistisk med alle trærne som vokste oppå steingjerder, og ut av bygninger, men det vrimlet av folk overalt. På tur til tuktuken begynte Isak og kaisa å bli sliten, vi hadde vært på farta i 5 timer, og Kaisa sa: «Dagen går sakte når man ikke har det så greit». Så der fikk jeg den, men ho mor hadde ingen planer om å legge inn årene helt enda, men tempoet ble skrudd ned noen hakk. Vi stoppet ved et lite tempel som Isak og Kaisa ikke ville inn på. De ble igjen med Soknai, vår hyggelige sjåfør, og da jeg kom tilbake hadde begget sovnet på hvert sitt sete i tuktuken. Den tidlige morgenen hadde gjort seg gjeldende. Stakkars små. Vi spiste en rolig lunsj. Enda skulle vi være se flere templer, det beste gjensto: Bayon med kjempeansiktene, så tre timer til før barna fikk trukket sitt siste langtrukne sukk i Angkor.

Siste stopp var byen Angkor Thom, som i motsetning til tempelet Angkor Wat, var en levende by hvor det bodde folk. Byen innholdt likevel flere tempelanlegg, blant annet det flotte Bayontempelet. På et område så stort som 8 x 12 kilometer, omkranset av en vollgrav med krokodiller, bodde så mange som en million mennesker.

Hele området vitner om at her har det bodd en stor sivilisasjon. Utskjæringene på veggene forteller om ulike ritualer, viser de kongeliges gjøren og laden, krigsscener, krig mellom guder og demoner, dagliglivet, og noen scener avslører også hvordan store steinblokker ble fraktet 50 km fra steinbrudd og gjennom jungel hit til området. Hele området rundt besto av et sinnrikt system med kanaler og demninger, som sikret vann året rundt til rismarkene, og som gjorde at khmerfolket kunne få tre avlinger i året og matforsyninger til nesten en million mennesker.

Alt har en ende, på 1400-tallet begynte folket å murre, og motstanden mot kongen vokste, det brøt ut opprør. Det avanserte vanningssystemet ble ikke holdt i hevd, og forfalt, noe som resulterte i både flommer og senere tørke, med påfølgende hungerkatastrofe. I år 1431 kom selve dødsstøtet, en stor Thaihær kom og plyndret og brente Angkor, og tok med seg tusenvis av slaver tilbake til Thailand. En æra var over. Siden den gang har jungelen tatt over, i regntida blir nærmest alt levende her, røtter sprenger seg inn i steinbygningene, setter rot, vokser seg til store trær som tar innersvingen på bygningene. Fasinerende å se!

Enjoy pictures….

Krokodille på kroken

image

Dagens overraskelse var et stopp langs landeveien. Vi stoppet ved en rasteplass, og glem alt du vet om norske små rasteplasser langs veiene. Dette er noe helt annet. En rasteplass med flott hageanlegg, butikk, restaurant, og FINE toaletter. Slike har vi vært innom flere av. Og denne skulle vise seg å inneholde noe mer – en krokodillepark!

Vi var litt skuffet over at vi ikke fikk se noen krokodille på nært hold i Cat Tien nasjonalpark, men det var sikkert til vårt eget beste. Her derimot skulle vi få se krokodiller på MEGET nært hold. Krokodilleparken var stor, og det måtte være mange hundre krokodiller her. Det var mange innhengninger med krokodiller i ulike størrelser, alle med en dam hvor de kunne avkjøle seg. Krokodillene lå helt i ro, på kryss og tvers, og oppå hverandre. Noen med den gule kjeften åpen. De så ikke levende ut, før plutselig kjevene av en eller annen grunn klappet sammen. Au, her kan man fort miste en finger eller to. Best å holde litt avstand. De minste krokodillene var cirka en halv meter, og bare et par måneder gamle, og de største var flere meter lange. Ved en innhengning fikk Isak og Kaisa hver sin fiskestang med et kjøttstykke på. Det var tid for å mate krokodillene. Både Isak og Kaisa var skeptiske, men syns det var spennende, og det gikk ikke lenge før den ene dorske krokodillen i en lynkjapp bevegelse plutselig hadde tatt åtet til Isak, og ville ikke gi slipp. Isak fikk prøve krefter med krokodillen, og hvem som vant sier jeg ikke.

Så var det tid for lunsj, og hva sto på menyen tror du? Krokodillekjøtt, og mye annet rart. Her kunne man bestille frosk, slange og ål også. For oss var det en ferdigbestilt lunsj, så vi fikk mange småretter, en også med grillet krokodillekjøtt som smakte godt, minnet om kylling. I butikken kunne man kjøpe ulike vesker, sko og belter laget av krokodilleskinn til sikkert veldig gode priser. Hva vet jeg?

Syns nok jeg foretrakk at krokodillene hadde det slik som i nasjonalparken. Dette var oppdrett for å slakte, selge kjøtt og skinn. Og mens krokodillene ventet på å nå slaktevekta var de underholdning for forbireisende. Og nå hadde vi akkurat vært med på å støtte dette… gir en noe vond smak i munnen…

Mekongdeltaet – de ni dragene

image

Ansikt til ansikt med mektige Mekong stanser du. Du blir ærbødig og blir stående og tenke. Og når du har tenkt en stund, spør du deg selv: Hvor kommer den fra?
FRANCIS GARNIER, FRANSK OPPDAGER

Det vietnamesiske navnet for Mekong er Ciru Long, «De ni dragene», etter Mekongelvas ni store utløp. Fra det tibetanske høylandet snor elva seg 4000 kilometer gjennom mange land, Kina, Laos, Burma, thailand, Kambodsja og Vietnam. Og elva fører med seg fruktbar avleiring som har gjort Mekongdeltaet til Vietnams spiskammer. Alt vokser her, og risen kan høstes opp til tre ganger på ett år, noe som har gjort Vietnam til verdens neststørste risproduserende land.

Vi kjører bil først i to timer, og krysser utallige bruer, store bruer, små bruer, humpete bruer og gamle bruer, i tillegg til at vi må over en av elvearmene med ferge. Det går elver og kanaler på kryss og tvers. Man er aldri langt unna en elv eller kanal i dette området.

Vi kommer til Cai Be, hvor en båt venter på oss. Vi drar først opp en stor elv midt i byen, og så finner vi mindre sideelver og kanaler. Det er først temmelig travelt, med større fraktebåter, og mindre flatbunnede prammer som frakter varer, ris, sand og annet. Lange båter frakter turister. På mindre båter bor familier hele sitt liv på elva. På båtene springer unger, hunder og en og annen høne rundt. Bak på båten er byssa hvor de lager mat, og her henger også hele familiens garderobe på kleshengere festet i et tau. Mange av barna som vokser opp på disse båtene får minimalt med skolegang. Det er vanskelig forenelig med de stadig fraktejobbene familien har.

Vi går i land, og følger smale veier langs elva. I dag er den store smake og spise dagen (perfekt etter spysyka i går…). Vi er kommet til Cho Noi, en landsby hvor de lager all slags godsaker. Vi stopper i er hus hvor de lager honning, og får beskjed om at det er vennlige bier som lager honningen. Dristig som Kaisa er holder hun et brett fullt med summende bier. Vi får smake rykende fersk honning og godterier av honning. I et annet hus blir det laget forskjellig snacks av ris. Til og med ris som er varmet opp slik at det «popper» som popcorn. Veldig mye godt.

Vi drar videre med en liten båt, som blir rodd av en vietnamesisk kvinne. Isak og Kaisa får hver sin åre og vi padler bortetter en smal kanal. Her er det helt rolig, hører bare en og annen fugl, og knitring i bladverket. Overalt bugner det av frukter i alle slags størrelser og fasonger, og i ulike farger. Noen av fruktene har vi sett før i fruktdisken på Eurospar og i Husseins butikk Alanya Import i Tromsø, men de fleste er helt fremmede for oss. Ved en liten kafe får vi smake mange forskjellige frukter, samtidig som vi ser flere små sketsjer blir framført av vietnamesiske skuespillere, sangere og musikere. Veldig flott!

Lunsjen blir inntatt på en øy, i en kafe med fantastisk hage. I kafeen er det hengekøyer plassert rundt for de som trenger en siesta etter maten. Og det skulle vi trenge. Vi fikk en fantastisk lunsj som var en fryd for både magen og øyet. Små figurer pyntet opp matrettene, en fisker med spyd, en fisker i båt og en bonde med et åk over skuldrene. FANTASTISK! Menyen besto av fiskesuppe, grillet fisk, vårruller, kongereker, ris og kylling. Fersk ananas til dessert. Alt inntatt i fantastiske omgivelser, og etterpå la vi oss til i en hengekøye og fikk en liten hvil. Hva mer kan man ønske?

Dagen vår avsluttet i byen Vinh Long hvor vi bodde på et middels hotell, helt greit!

Siste dagen på Phu Quoc

Ja, da var siste dagen kommet. 12 dager gikk veldig fort. Det har vært flott her på øya. Ikke for mye folk, ikke for store hoteller, ikke for striglet. Men det kommer nok. Langs hele Long Beach hvor vi bodde har store hotellkjeder kjøpt opp strandtomter, og det bygges over alt. Så om noen år er det sikkert ikke til å kjenne igjen.

Vi har badet, solet oss og fått ladet opp. Så nå er vi nesten klar for nye eventyr. Ikke helt, skulle gjerne hatt noen dager til på denne paradisøya, men sånn blir det ikke. Mekongfloden neste!

20131225-223215.jpg

20131225-223244.jpg

20131225-223320.jpg

20131225-223344.jpg

20131225-223426.jpg