Buenos Aires er kjent for kirkegården Recoleta. En kirkegård hvor mange kjente argentinske personer er stedt til hvile. Vi skulle dit på jakt etter en spesielle grav.
Vi fant frem til kirkegården, som lå ved en park 20 minutter unna hotellet. Ved inngangen til kirkegården sto et skilt som viste hvor de ulike familiegravene lå. Vi studerte kartet, men kunne ikke finne navnet Christophersen. En elektronisk søketavle var tilgjengelig, og der fant vi navnet Christopersen, men ikke Don Pedro. Vi tok en sjans, og gikk på leit. Det var snarere tenkt enn gjort. Kirkegården består av små trange «gater» med mausoleer på rekke og rad. Alle flotte, overdådige og utsmykkede. En gravplass for overklassen, eller de med makt og mye penger. De trodde nok på et liv etter døden. Vi vandret rundt i gate etter gate på vei mot området vi hadde sett oss ut. Det ble mange stopp underveis, mange mausoleer og marmorstatuer måtte beundres. Kirkegården var som en labyrint, og vi måtte kaste inn håndkleet. Her måtte vi få profesjonell hjelp. Så vi gikk tilbake til inngangen, og fikk hjelp av en eldre dame. Hun nikket gjenkjennende da hun hørte oss spørre etter Don Pedro Christophersen, og vinket oss med seg. Etter å ha snirklet seg avgårde først hit, så dit var vi framme ved Don Pedros grav, et flott stort mausoleum, hvor flere fra hans familie var gravlagt, og hvor det sto en sort minneplate om Don Pedro Christophersen som dessverre var umulig å lese.
Men vi hadde gjort vår hjemmelekse. Peter Christophersen var bare 16 år gammel da han forlot hjembyen sin Tønsberg. Han skulle reise langt, først til Cadiz i Spania, hvor han lærte seg spansk, shipping og diplomati, før han dro videre over Atlanterhavet til Buenos Aires. Han kom hit i 1871, og slo seg opp. Han giftet seg inn i to mektige argentinske familier, riktignok med et mellomrom hvor han var enkemann, men disse to ekteskapene brakte han inn i sosieteten, og han fikk hånd om enorme verdier. Han gjorde karriere innen shipping, kjøtt og korn, og grunnen til at vi leitet etter hans grav her på kirkegården Recoleta, var at Don Pedro trådte til hver gang Roald Amundsen hadde pengeproblemer, og det hadde han ofte. Hadde det ikke vært for Don Pedro, hadde nok ikke Roald Amundsen kommet seg hjem etter Sydpolferden i 1911. For mens Amundsen og hans menn ventet på frakt ut fra Antarktis, lå Fram pengelens ved kai i Buenos Aires, og kunne verken betale lønn eller havneavgift. Don Pedro ordnet opp, og skulle siden finansiere Maud-ferden, og kjøpe ut Uranienborg (hjemmet til Roald Amundsen) fra konkursboet, slik at polfareren kunne bli boende der.
For de som ikke er interessert i Don Pedro, så er kirkegården en av de store turistattraksjonene i Buenos Aires. De flotte mausoleer er en attraksjon i seg sjøl, og her ligger mange tidligere steinrike argentinere. Det er bare å følge strømmen av turister, så finner du Evita eller Eva Perons grav, den tidligere argentinske presidentfruen, kjent for sin vakre stemme og sitt engasjement for de fattige.
Som en kuriositet må nevnes at på det antarktiske kontinent, nærmere bestemt i Dronning Maud Land, mellom Axel Heibergbreen og Coopers Glaciers finnes et fjell oppkalt etter nettopp Don Pedro Christophersen, navngitt av Roald Amundsen i 1911, som en gest til den rause sponsoren. Også Fram har blitt navngitt, ikke i Antarktis, men i Paraguay. Don Pedro kjøpte et stort landområde der som han kalte Fram, da han var 82 år gammel.
Kirkegården Recoleta var det siste vi fikk med oss i Buenos Aires. Senere på dagen skulle vi starte den lange reisen hjem. Så det passet bra med et siste farvel. Vi har vært på en eventyrlig reise, hvor det meste har vært sør og polart, men med noen dager i Argentina fikk vi varmen i oss. Vi kommer hjem med mange dyrebare bilder, og minner, og etter nesten tre uker på farta gleder vi oss til å tråkke over dørterskelen hjemme i Tromsø, og få klemt våre egne pingvinunger. Takk for følget!
Baltos reise 