Jul 8 2016

Sterkt møte med Hiroshima

Oi,oi, oi. Våknet til et voldsomt regnvær. Og vi som hadde håpet på fint vær for å dra ut til øya Miyajima. Ikke i dette været!!! Planene ble hurtig endret, og vi gikk for sightseeing med buss, med stopp ved Atombombekuppelen, og tur innom Fredsmuseet.

6. August 1945 smalt det i Hiroshima. Verdens første atombombe ble sluppet av USA over Hiroshima. 80.000 mennesker døde øyeblikkelig, og dødstallene skulle nesten dobles de neste månedene, som følge av forbrenning og radioaktiv stråling. Det samlede tapstallet ble på 237.000 døde, og 270.000 hibakusha, «bombe-påvirkede mennesker» menes å være i live i dagens Japan. Det er noe å ta inn over seg.

Atombombekuppelen står som et vitnesbyrd om det som skjedde. Dette var en industrihall som sto akkurat der bomben eksploderte. I dag står bare stålskjelettet igjen. Eksplosjonen blåste vekk alt i flere kilometers radius. Nå er det anlagt fredspark i området, og et fredsminnemuseum som forteller om det som skjedde for over 70 år siden.

Det bøtter ned ute, og vi har alle skaffet oss hver vår paraply. Det passer bra til den triste historien som hører dette stedet til. Englene gråter for de som døde og led etter at atombomben «Little Boy» eksploderte. Vi går bort til barnas fredsmonument, en statue av en liten pike med en trane over. Monumentet symboliserer jenta Sadako som var to år gammel da bomben eksploderte rett ved der hun bodde med familien sin. Mora sprang avgårde med lille Sadako, og de ble snart truffet av svart radioaktivt regn. Da Sadako var ti år gammel ble det konstatert at hun hadde kreft – leukemi. Hun bestemte seg for å brette 1000 traner av papir (origami). Traner er i Japan et symbol for lykke og et langt liv. For hver trane hun brettet ønsket hun helbredelse, men døde før hun rakk å fylle elleve år. Rundt monumentet er det barnetegninger og tusenvis av brettede traner, laget av barn fra hele verden. Inne på museet fikk vi høre historien om Sadako, så trist, så trist! Det hadde seg også sånn at den dagen atombomben ble sluppet var det fullt med barn i området. Det var skoleelever som hjalp til å rive bygninger som var blitt bombet i stykker som følge av krigen, og over 6300 barn mistet livet den dagen.

Inne på museet så vi ødelagte klær og gjenstander som trehjulssykkel og skoleransler som hadde tilhørt navngitte barn og skoleelever. Vi fikk høre om mange enkeltskjebner. Det var sterkt! Mange statsledere har opp gjennom årene besøkt Hiroshima, og museet, nå sist President Barack Obama. Han var her for litt over en måned siden, holdt tale og skrev en hilsen (se bilde lenger ned), men kom ikke med noen beklagelse.

I parken utenfor museet brenner en ild, som skal slukkes den dagen alle atomvåpen i verden er destruert. Vi håper inderlig den dagen snart vil komme!!!

Barnas fredsmonument

It’s raining cats and dogs

Ilden som brenner helt til alle atomvåpen er destruert, ført da skal ilden slukke.

Isak trikser med paraply

Installasjon som viser hvor atombomben eksploderte, og ruiner som sto igjen.

Mange ble momentant brent til døde

Barack Obama i Hiroshima 27.mai 2016

Hilsen fra President Barack Obama

Feb 28 2016

På gravjakt i de dødes by

Buenos Aires er kjent for kirkegården Recoleta. En kirkegård hvor mange kjente argentinske personer er stedt til hvile. Vi skulle dit på jakt etter en spesielle grav.

Vi fant frem til kirkegården, som lå ved en park 20 minutter unna hotellet. Ved inngangen til kirkegården sto et skilt som viste hvor de ulike familiegravene lå. Vi studerte kartet, men kunne ikke finne navnet Christophersen. En elektronisk søketavle var tilgjengelig, og der fant vi navnet Christopersen, men ikke Don Pedro. Vi tok en sjans, og gikk på leit. Det var snarere tenkt enn gjort. Kirkegården består av små trange «gater» med mausoleer på rekke og rad. Alle flotte, overdådige og utsmykkede. En gravplass for overklassen, eller de med makt og mye penger. De trodde nok på et liv etter døden. Vi vandret rundt i gate etter gate på vei mot området vi hadde sett oss ut. Det ble mange stopp underveis, mange mausoleer og marmorstatuer måtte beundres. Kirkegården var som en labyrint, og vi måtte kaste inn håndkleet. Her måtte vi få profesjonell hjelp. Så vi gikk tilbake til inngangen, og fikk hjelp av en eldre dame. Hun nikket gjenkjennende da hun hørte oss spørre etter Don Pedro Christophersen, og vinket oss med seg. Etter å ha snirklet seg avgårde først hit, så dit var vi framme ved Don Pedros grav, et flott stort mausoleum, hvor flere fra hans familie var gravlagt, og hvor det sto en sort minneplate om Don Pedro Christophersen som dessverre var umulig å lese.

Men vi hadde gjort vår hjemmelekse. Peter Christophersen var bare 16 år gammel da han forlot hjembyen sin Tønsberg. Han skulle reise langt, først til Cadiz i Spania, hvor han lærte seg spansk, shipping og diplomati, før han dro videre over Atlanterhavet til Buenos Aires. Han kom hit i 1871, og slo seg opp. Han giftet seg inn i to mektige argentinske familier, riktignok med et mellomrom hvor han var enkemann, men disse to ekteskapene brakte han inn i sosieteten, og han fikk hånd om enorme verdier. Han gjorde karriere innen shipping, kjøtt og korn, og grunnen til at vi leitet etter hans grav her på kirkegården Recoleta, var at Don Pedro trådte til hver gang Roald Amundsen hadde pengeproblemer, og det hadde han ofte. Hadde det ikke vært for Don Pedro, hadde nok ikke Roald Amundsen kommet seg hjem etter Sydpolferden i 1911. For mens Amundsen og hans menn ventet på frakt ut fra Antarktis, lå Fram pengelens ved kai i Buenos Aires, og kunne verken betale lønn eller havneavgift. Don Pedro ordnet opp, og skulle siden finansiere Maud-ferden, og kjøpe ut Uranienborg (hjemmet til Roald Amundsen) fra konkursboet, slik at polfareren kunne bli boende der.

For de som ikke er interessert i Don Pedro, så er kirkegården en av de store turistattraksjonene i Buenos Aires. De flotte mausoleer er en attraksjon i seg sjøl, og her ligger mange tidligere steinrike argentinere. Det er bare å følge strømmen av turister, så finner du Evita eller Eva Perons grav, den tidligere argentinske presidentfruen, kjent for sin vakre stemme og sitt engasjement for de fattige.

Som en kuriositet må nevnes at på det antarktiske kontinent, nærmere bestemt i Dronning Maud Land, mellom Axel Heibergbreen og Coopers Glaciers finnes et fjell oppkalt etter nettopp Don Pedro Christophersen, navngitt av Roald Amundsen i 1911, som en gest til den rause sponsoren. Også Fram har blitt navngitt, ikke i Antarktis, men i Paraguay. Don Pedro kjøpte et stort landområde der som han kalte Fram, da han var 82 år gammel.

Kirkegården Recoleta var det siste vi fikk med oss i Buenos Aires. Senere på dagen skulle vi starte den lange reisen hjem. Så det passet bra med et siste farvel. Vi har vært på en eventyrlig reise, hvor det meste har vært sør og polart, men med noen dager i Argentina fikk vi varmen i oss. Vi kommer hjem med mange dyrebare bilder, og minner, og etter nesten tre uker på farta gleder vi oss til å tråkke over dørterskelen hjemme i Tromsø, og få klemt våre egne pingvinunger. Takk for følget!

Utsmykning på mausoleet

Mausoleet hvor Don Pedro ler stedt til hvile

Don Pedros minneplate – dessverre neste uleselig

Nekropolis – de dødes by

Stein P. Aasheim foran fjellet oppkalt etter Don Pedro Christophersen. Jubileumsekspedisjon til Sørpolen 2011. Foto: Norsk Polarinstitutt

Feb 27 2016

Tigre delta

I dag startet dagen med en tur til Tigre delta, et enormt elvedelta 35 km nord for Buenos Aires. Hit kommer de rike fra Buenos Aires for å slappe av. Vi ikke fullt så rike kommer hit for å se hvordan de rike har det. Vi dro tidlig avgårde med buss gjennom Buenos Aires. Vår guide Christine ba oss lukke øynene da vi kjørte gjennom slummen av små hus, rasket sammen av murstein og andre materialer de har hatt for hånda. Her bor de gratis, og det bygges i høyden. Husene ser spinkle og falleferdige ut, i motsetning til husene vi skulle få se da vi nærmet oss deltaet.

Etter en times kjøring med en snakkesalig og flirefull guide var vi framme i byen Tigre, navnet kommer av de store kattedyrene som en gang holdt til her – jaguaren. Europeerne som først kom hit hadde ikke navn på dyret, med skjønte det ikke var løver de så, for kattedyrene hadde ingen løvemanke. Da måtte det vel være tigrer som holdt til her, og dermed fikk området navnet Tigre, selv om det i denne delen av verden heller ikke finnes tigere.

Vi gikk ombord i en lang smal kanalbåt, og startet vår rundtur i det store elvedeltaet, som var et nettverk av kanaler mellom mange øyer. Først bar det gjennom byområder, som ble avløst av mer landlige områder. Det ble frodig og grønn vegetasjon. Elva slynget seg brungrønn avgårde. Fargen skyldes jernet og avleiringer fra de mindre elvene som strømmer ut i deltaet. Her finnes en rekke arter av fisk, og slanger. Jeg hoppet i stolen da jeg hørte guiden Christine legge ut om slangene, men roet meg da hun sa de var som anacondaer, ikke giftige, men bare kveler sitt bytte. Phu, det var beroligende… Apropos grønt og frodig. Dette er et av de frodigste områdene i Argentina, og her kan dyrkes nær sagt hva som helst. En tidligere argentinsk president som hadde hus her, påsto at man kunne bare stikke spaserstokken sin i jorda, og noen uker senere var den blitt et lite tre.

På elva var det mye trafikk, andre kanalbåter, større fraktebåter, robåter, kanoer og kajakker. For oss så det vel hasardiøst ut å padle kajakk her, i kjølvannet av de raske speedbåtene hvor ungdommer eller vel så ofte middelaldrende menn, gasset på med bortetter kanalene og som etterlot seg store bølger. Mer utfordrende enn å padle på flatt hav i Antarktis mellom isflak og isfjell…

Vi ble fortalt at dette var et populært rekreasjonsområde for de velstående argentinerne fra Buenos Aires. Jeg hadde nok sett for meg store mektige bygninger med vakre hager, men mine forventninger stemte ikke helt med virkeligheten. Vakre hager, -ja, men store bygninger, nei! Det var et og annet stort herskapelig bygg, men for det meste var det små hus nærmest på stylter, eller med en underetasje som om nødvendig kunne stå i vann. For selv om dette deltaet ikke gikk ut i sjøen, men ut i den store elva Rio de la Plata, så var det tidevann her med saltvann på bunnen (tyngre enn ferskvann), og ferskvann på toppen. Til tider kunne springflo forårsake oversvømmelse. Husene minner litt om våre hytter, som miniatyrhus, men flotte og forseggjorte, gjerne med hagemøbler foran, en grill, og alle med egen brygge som stikker ut i elva. Det så veldig idyllisk ut. Her kunne jeg tenkt meg noen late dager. Butikker så vi ikke, men plutselig dukket en båt med alle slags varer, et flytende supermarked. Vi møtte også en båttaxi og en ferge, som hadde faste holdeplasser langs kanalene.

Vel tilbake i bussen dro vi raskeste vei tilbake til Buenos Aires. Dette var siste dagen for flere av våre medreisende, og turen startet tidlig slik at de som skulle med flyet på ettermiddagen ville rekke Tigre Delta først. Det ble mange farvel som skulle tas på hotellet. Vi var blitt kjent med mange trivelige og artige folk fra mange land. Adresser og telefonnumre ble utvekslet, og så vinket vi hade! Geir Tore og jeg skulle bli en dag ekstra.

Flytende supermarked

Egen brygge

Flotte hus langs kanalene

Flere roklubber holdt til i området

Baltos reise

Tag Archives: president

Sterkt møte med Hiroshima

Tigre delta