Min venns mammas venns datters bror har en katana

Hva er en katana, og hvem har en katana?

Det må dere finne ut. Vel, nå har det seg sånn, at disse ungdommene som ellers styrer unna det meste av butikker (spesielt klesbutikker), vil innom alle suvenirbutikker på vår vei. Artig det, mye å se, men det tar TIIIIID, og for en utålmodig mamma, så er det en tålmodighetsprøve. Så i dag skulle de få gå i suvenirbutikk så det holdt; Kyoto Handicraft Center, med syv etasjer. Der skulle de få shoppe til de droppet! Og det gjorde vi alle. Det var så mye fint, alt fra kimonoer, til keramikk, steintøy, glass, lakkvarer, smykker, tekstiler, kunsttrykk og katana, som sto øverst på Isaks ønskeliste. Den blinket mot oss, elegant, med flott mønster gravert i bladet, og med en utrolig stilig slire med ornamenter. Isak så den og det var kjærlighet ved første blikk. Som tilbehør måtte han kjøpe jika tabu, -ninjasko. Vi andre fant også mye fint, keramikkkrus, silkekimono, japanske dukker, ninjasokker, matboks i flere etasjer, og yukata- en slags slåbrok.

Vi dro derfra med flere fulle poser. Veldig upraktisk når neste stopp var Fushimi Inari tempelet, hvor vi skulle gå opp et lite fjell (eller kanskje heller en ås). Men alt er så tilrettelagt i Japan. På hver eneste togstasjon er det oppbevaringsbokser, hvor vi kan stue unna pikk-pakk før vi legger i vei til en severdighet.

Vi kom nesten litt sent, dagen var på hell. Sola sto lavt, og sendte gyldne stråler som traff tempelet. Veldig vakkert! I tempelområdet var det flere flotte røde bygninger, og det som gjorde mest inntrykk var å gå inn i «gaten» av torii-porter. Porter av runde tømmerstokker, malt sorte og røde som sto så tett at de dannet en tunnel. På vei innover så vi bare en rød tunnel, men da vi snudde oss og så andre veien, så vi ulike japanske tegn på hver stolpe. Vi gikk gjennom «tunnelen» til vi kom ut i en skog, og vi gikk oppover og oppover. Da vi snudde skimtet vi en knallrød sol mellom trærne. Det var tid for solnedgang, som kun varer noen få øyeblikk på disse breddegrader. Før vi fikk sukk for på oss var sola borte og det begynte å mørkne. Vi snudde, gikk tilbake, og knallsultne som vi var ble vi sjanghaiet inn på en liten bar (fordi alle andre spisesteder var helligdags-stengt). Vi fikk servert grillet snacks, små, små porsjoner, men så utrolig godt, at vi bare måtte bestille mer og mer og mer, til bartenderens store glede og frustrasjon. Plutselig fikk han det forferdelig travelt med både grilling og servering. Etterpå fulgte han oss ut på gata og takket for at vi kom innom. Kanskje hadde vi reddet kveldens omsetning?

Til slutt; hvem har en katana? Sett fra Kaisas synspunkt?

…. Svaret er Isak, og hva er en katana? Et ninjasverd….

Shopping

Shopping

Samurai kostyme

Samurai kostyme

Fushimi Inari Tempelområdet

Fushimi Inari Tempelområdet

Torii-portene

Torii-portene

Isak med sin katana, -ninjasverd

Isak med sin katana, -ninjasverd

Uff det været

Opp i otta er aldri gøy, og i tillegg var værgudene helt mot oss i dag. Vi hadde gledet oss til den alpine rute, som er en tur langs fjellkjeden Tateyama, med Mount Tateyama som høyeste fjell på 3015 m.o.h. Turen starter i Ogizawa, og foregår med ulik transport fra punkt til punkt; buss, taubane, tog, til fots, og med fjellheis, samt at vi måtte gå over en stor demning.

Allerede i går skulle vi skjønt tegninga, da det bød på litt motstand da vi skulle ordne transport til startpunktet for den alpine rute. Jeg trodde at det var en svipptur unna, dvs en times tid med buss eller tog, med den gang ei. Hvis vi startet med tog klokka 6.14 om morran, byttet tog i Nagano, med en times stopp, så ville vi starte på den alpine rute kl 11. En time etter fristen for baggasjeinnlevering. For vi ville ikke dra med oss koffertene på fjellturen, når det var mulighet for å levere baggasje ved startpunkt, og få den utlevert ved sluttpunkt. SÅ for å rekke det, måtte vi ta tog til Nagano, og så drosje videre. Den søte hotelleieren på Nozaru, ringte rundt og dealet med drosjeselskapene i Nagano, til vi fikk en supergod pris, – bare 600 kr mer enn
togbillettene ville ha kostet. Fordelt på fem blir det en god pris for en og en halv times drosjetur.

Så med alt klart for denne dagen, og med vekkeklokka stilt på 5.30, våknet vi grytidlig og kunne konstatere at det regnet. Skjit altså, og så denne dagen da vi ønsket oss godt vær. Vi kom oss avgårde, og halvsov på togturen, ble møtt av drosjesjåføren i Nagano, og fikk levert koffertene inn, og var klar for den alpine rute før ti. Første etappe var med buss, og så taubane oppover og oppover. Da var vi kommet til den store demninga -Kurobe. Her skulle vi gå over demninga til neste buss. Vi så det var blitt et forrykende vær med regnvær som smalt i bakken, og rikosjetterte oppover, og det blåste voldsomt. Vi hadde alle regnjakker, og paraplyer, men sto litt under tak og ba om godt vær. Bønnene ble ikke hørt, så vi måtte bare kaste oss ut i det. Vi var
forberedt på iskald vind da vi kom ut, men nei, 15 grader og fønvind møtte oss i døra. Det var jo deilig! Litt våt kan man jo bli med sånne temperaturer. Vi kom oss over demninga, men resultatet ble to vrengte paraplyer, og en litt skuffet Isak som minutter tidligere hadde vært så kry av sin nye paraply.

Da vi kom så langt opp det var mulig å komme (ikke til toppen), på 2450meter, var ikke utsikten mye å skrive hjem om. Det regnet og var tett tåke, og med sikt på 15 meter var det ikke mye vi så. Det var nesten litt gøy. Vi fra Nord-Norge vet jo at været rår vi ikke med, så her måtte vi gjøre det beste ut av situasjonen. Isak fant ut at en soldansen måtte være tingen, så vi fikk se uroppføring av soldansen. Etter en sånn oppvisning er vi alle overbevist om at sola snart kommer tilbake!

Veien ned på andre sida tok sin tid, og utsikten som i klarvær er overveldende, var ikke mye å skryte av. Så på ettermiddagen dro vi vår kos med retning mot Kyoto og Nara. Den lille byen Nara skal være vår base de neste dagene, og vi er alle spente på hvordan husværet som vi leier gjennom Airbnb vil være.

På gravjakt i de dødes by

Buenos Aires er kjent for kirkegården Recoleta. En kirkegård hvor mange kjente argentinske personer er stedt til hvile. Vi skulle dit på jakt etter en spesielle grav.

Vi fant frem til kirkegården, som lå ved en park 20 minutter unna hotellet. Ved inngangen til kirkegården sto et skilt som viste hvor de ulike familiegravene lå. Vi studerte kartet, men kunne ikke finne navnet Christophersen. En elektronisk søketavle var tilgjengelig, og der fant vi navnet Christopersen, men ikke Don Pedro. Vi tok en sjans, og gikk på leit. Det var snarere tenkt enn gjort. Kirkegården består av små trange «gater» med mausoleer på rekke og rad. Alle flotte, overdådige og utsmykkede. En gravplass for overklassen, eller de med makt og mye penger. De trodde nok på et liv etter døden. Vi vandret rundt i gate etter gate på vei mot området vi hadde sett oss ut. Det ble mange stopp underveis, mange mausoleer og marmorstatuer måtte beundres. Kirkegården var som en labyrint, og vi måtte kaste inn håndkleet. Her måtte vi få profesjonell hjelp. Så vi gikk tilbake til inngangen, og fikk hjelp av en eldre dame. Hun nikket gjenkjennende da hun hørte oss spørre etter Don Pedro Christophersen, og vinket oss med seg. Etter å ha snirklet seg avgårde først hit, så dit var vi framme ved Don Pedros grav, et flott stort mausoleum, hvor flere fra hans familie var gravlagt, og hvor det sto en sort minneplate om Don Pedro Christophersen som dessverre var umulig å lese.

Men vi hadde gjort vår hjemmelekse. Peter Christophersen var bare 16 år gammel da han forlot hjembyen sin Tønsberg. Han skulle reise langt, først til Cadiz i Spania, hvor han lærte seg spansk, shipping og diplomati, før han dro videre over Atlanterhavet til Buenos Aires. Han kom hit i 1871, og slo seg opp. Han giftet seg inn i to mektige argentinske familier, riktignok med et mellomrom hvor han var enkemann, men disse to ekteskapene brakte han inn i sosieteten, og han fikk hånd om enorme verdier. Han gjorde karriere innen shipping, kjøtt og korn, og grunnen til at vi leitet etter hans grav her på kirkegården Recoleta, var at Don Pedro trådte til hver gang Roald Amundsen hadde pengeproblemer, og det hadde han ofte. Hadde det ikke vært for Don Pedro, hadde nok ikke Roald Amundsen kommet seg hjem etter Sydpolferden i 1911. For mens Amundsen og hans menn ventet på frakt ut fra Antarktis, lå Fram pengelens ved kai i Buenos Aires, og kunne verken betale lønn eller havneavgift. Don Pedro ordnet opp, og skulle siden finansiere Maud-ferden, og kjøpe ut Uranienborg (hjemmet til Roald Amundsen) fra konkursboet, slik at polfareren kunne bli boende der.

For de som ikke er interessert i Don Pedro, så er kirkegården en av de store turistattraksjonene i Buenos Aires. De flotte mausoleer er en attraksjon i seg sjøl, og her ligger mange tidligere steinrike argentinere. Det er bare å følge strømmen av turister, så finner du Evita eller Eva Perons grav, den tidligere argentinske presidentfruen, kjent for sin vakre stemme og sitt engasjement for de fattige.

Som en kuriositet må nevnes at på det antarktiske kontinent, nærmere bestemt i Dronning Maud Land, mellom Axel Heibergbreen og Coopers Glaciers finnes et fjell oppkalt etter nettopp Don Pedro Christophersen, navngitt av Roald Amundsen i 1911, som en gest til den rause sponsoren. Også Fram har blitt navngitt, ikke i Antarktis, men i Paraguay. Don Pedro kjøpte et stort landområde der som han kalte Fram, da han var 82 år gammel.

Kirkegården Recoleta var det siste vi fikk med oss i Buenos Aires. Senere på dagen skulle vi starte den lange reisen hjem. Så det passet bra med et siste farvel. Vi har vært på en eventyrlig reise, hvor det meste har vært sør og polart, men med noen dager i Argentina fikk vi varmen i oss. Vi kommer hjem med mange dyrebare bilder, og minner, og etter nesten tre uker på farta gleder vi oss til å tråkke over dørterskelen hjemme i Tromsø, og få klemt våre egne pingvinunger. Takk for følget!