På gravjakt i de dødes by

Buenos Aires er kjent for kirkegården Recoleta. En kirkegård hvor mange kjente argentinske personer er stedt til hvile. Vi skulle dit på jakt etter en spesielle grav.

Vi fant frem til kirkegården, som lå ved en park 20 minutter unna hotellet. Ved inngangen til kirkegården sto et skilt som viste hvor de ulike familiegravene lå. Vi studerte kartet, men kunne ikke finne navnet Christophersen. En elektronisk søketavle var tilgjengelig, og der fant vi navnet Christopersen, men ikke Don Pedro. Vi tok en sjans, og gikk på leit. Det var snarere tenkt enn gjort. Kirkegården består av små trange «gater» med mausoleer på rekke og rad. Alle flotte, overdådige og utsmykkede. En gravplass for overklassen, eller de med makt og mye penger. De trodde nok på et liv etter døden. Vi vandret rundt i gate etter gate på vei mot området vi hadde sett oss ut. Det ble mange stopp underveis, mange mausoleer og marmorstatuer måtte beundres. Kirkegården var som en labyrint, og vi måtte kaste inn håndkleet. Her måtte vi få profesjonell hjelp. Så vi gikk tilbake til inngangen, og fikk hjelp av en eldre dame. Hun nikket gjenkjennende da hun hørte oss spørre etter Don Pedro Christophersen, og vinket oss med seg. Etter å ha snirklet seg avgårde først hit, så dit var vi framme ved Don Pedros grav, et flott stort mausoleum, hvor flere fra hans familie var gravlagt, og hvor det sto en sort minneplate om Don Pedro Christophersen som dessverre var umulig å lese.

Men vi hadde gjort vår hjemmelekse. Peter Christophersen var bare 16 år gammel da han forlot hjembyen sin Tønsberg. Han skulle reise langt, først til Cadiz i Spania, hvor han lærte seg spansk, shipping og diplomati, før han dro videre over Atlanterhavet til Buenos Aires. Han kom hit i 1871, og slo seg opp. Han giftet seg inn i to mektige argentinske familier, riktignok med et mellomrom hvor han var enkemann, men disse to ekteskapene brakte han inn i sosieteten, og han fikk hånd om enorme verdier. Han gjorde karriere innen shipping, kjøtt og korn, og grunnen til at vi leitet etter hans grav her på kirkegården Recoleta, var at Don Pedro trådte til hver gang Roald Amundsen hadde pengeproblemer, og det hadde han ofte. Hadde det ikke vært for Don Pedro, hadde nok ikke Roald Amundsen kommet seg hjem etter Sydpolferden i 1911. For mens Amundsen og hans menn ventet på frakt ut fra Antarktis, lå Fram pengelens ved kai i Buenos Aires, og kunne verken betale lønn eller havneavgift. Don Pedro ordnet opp, og skulle siden finansiere Maud-ferden, og kjøpe ut Uranienborg (hjemmet til Roald Amundsen) fra konkursboet, slik at polfareren kunne bli boende der.

For de som ikke er interessert i Don Pedro, så er kirkegården en av de store turistattraksjonene i Buenos Aires. De flotte mausoleer er en attraksjon i seg sjøl, og her ligger mange tidligere steinrike argentinere. Det er bare å følge strømmen av turister, så finner du Evita eller Eva Perons grav, den tidligere argentinske presidentfruen, kjent for sin vakre stemme og sitt engasjement for de fattige.

Som en kuriositet må nevnes at på det antarktiske kontinent, nærmere bestemt i Dronning Maud Land, mellom Axel Heibergbreen og Coopers Glaciers finnes et fjell oppkalt etter nettopp Don Pedro Christophersen, navngitt av Roald Amundsen i 1911, som en gest til den rause sponsoren. Også Fram har blitt navngitt, ikke i Antarktis, men i Paraguay. Don Pedro kjøpte et stort landområde der som han kalte Fram, da han var 82 år gammel.

Kirkegården Recoleta var det siste vi fikk med oss i Buenos Aires. Senere på dagen skulle vi starte den lange reisen hjem. Så det passet bra med et siste farvel. Vi har vært på en eventyrlig reise, hvor det meste har vært sør og polart, men med noen dager i Argentina fikk vi varmen i oss. Vi kommer hjem med mange dyrebare bilder, og minner, og etter nesten tre uker på farta gleder vi oss til å tråkke over dørterskelen hjemme i Tromsø, og få klemt våre egne pingvinunger. Takk for følget!

Tigre delta

I dag startet dagen med en tur til Tigre delta, et enormt elvedelta 35 km nord for Buenos Aires. Hit kommer de rike fra Buenos Aires for å slappe av. Vi ikke fullt så rike kommer hit for å se hvordan de rike har det. Vi dro tidlig avgårde med buss gjennom Buenos Aires. Vår guide Christine ba oss lukke øynene da vi kjørte gjennom slummen av små hus, rasket sammen av murstein og andre materialer de har hatt for hånda. Her bor de gratis, og det bygges i høyden. Husene ser spinkle og falleferdige ut, i motsetning til husene vi skulle få se da vi nærmet oss deltaet.

Etter en times kjøring med en snakkesalig og flirefull guide var vi framme i byen Tigre, navnet kommer av de store kattedyrene som en gang holdt til her – jaguaren. Europeerne som først kom hit hadde ikke navn på dyret, med skjønte det ikke var løver de så, for kattedyrene hadde ingen løvemanke. Da måtte det vel være tigrer som holdt til her, og dermed fikk området navnet Tigre, selv om det i denne delen av verden heller ikke finnes tigere.

Vi gikk ombord i en lang smal kanalbåt, og startet vår rundtur i det store elvedeltaet, som var et nettverk av kanaler mellom mange øyer. Først bar det gjennom byområder, som ble avløst av mer landlige områder. Det ble frodig og grønn vegetasjon. Elva slynget seg brungrønn avgårde. Fargen skyldes jernet og avleiringer fra de mindre elvene som strømmer ut i deltaet. Her finnes en rekke arter av fisk, og slanger. Jeg hoppet i stolen da jeg hørte guiden Christine legge ut om slangene, men roet meg da hun sa de var som anacondaer, ikke giftige, men bare kveler sitt bytte. Phu, det var beroligende… Apropos grønt og frodig. Dette er et av de frodigste områdene i Argentina, og her kan dyrkes nær sagt hva som helst. En tidligere argentinsk president som hadde hus her, påsto at man kunne bare stikke spaserstokken sin i jorda, og noen uker senere var den blitt et lite tre.

På elva var det mye trafikk, andre kanalbåter, større fraktebåter, robåter, kanoer og kajakker. For oss så det vel hasardiøst ut å padle kajakk her, i kjølvannet av de raske speedbåtene hvor ungdommer eller vel så ofte middelaldrende menn, gasset på med bortetter kanalene og som etterlot seg store bølger. Mer utfordrende enn å padle på flatt hav i Antarktis mellom isflak og isfjell…

Vi ble fortalt at dette var et populært rekreasjonsområde for de velstående argentinerne fra Buenos Aires. Jeg hadde nok sett for meg store mektige bygninger med vakre hager, men mine forventninger stemte ikke helt med virkeligheten. Vakre hager, -ja, men store bygninger, nei! Det var et og annet stort herskapelig bygg, men for det meste var det små hus nærmest på stylter, eller med en underetasje som om nødvendig kunne stå i vann. For selv om dette deltaet ikke gikk ut i sjøen, men ut i den store elva Rio de la Plata, så var det tidevann her med saltvann på bunnen (tyngre enn ferskvann), og ferskvann på toppen. Til tider kunne springflo forårsake oversvømmelse. Husene minner litt om våre hytter, som miniatyrhus, men flotte og forseggjorte, gjerne med hagemøbler foran, en grill, og alle med egen brygge som stikker ut i elva. Det så veldig idyllisk ut. Her kunne jeg tenkt meg noen late dager. Butikker så vi ikke, men plutselig dukket en båt med alle slags varer, et flytende supermarked. Vi møtte også en båttaxi og en ferge, som hadde faste holdeplasser langs kanalene.

Vel tilbake i bussen dro vi raskeste vei tilbake til Buenos Aires. Dette var siste dagen for flere av våre medreisende, og turen startet tidlig slik at de som skulle med flyet på ettermiddagen ville rekke Tigre Delta først. Det ble mange farvel som skulle tas på hotellet. Vi var blitt kjent med mange trivelige og artige folk fra mange land. Adresser og telefonnumre ble utvekslet, og så vinket vi hade! Geir Tore og jeg skulle bli en dag ekstra.

It is tangotime

Mørk scene i et elegant lokale. Plutselig slås en enslig lyskaster på, og en eldre elegant herre trer fram i lyset på scenen. Med sin dype stemme synger han en en sang som uttrykker både fortvilelse, og sorg. En trist melodi. Det dirrer i lokalet når mannen med sleik, svart dress og med et hvitt silkeskjerf rundt halsen, synger. Scenen mørklegges igjen.

Så eksploderer det på scenen, mange par overtar etter den elegante herremannen, et orkester på et galleri over scenen spiller opp. Vi er tilbake i en annen tid, da kvinnene gikk i kjoler med rysjer, og mennene med pomade i håret, og i lyse dresser. Det danses i det som ser ut som litt trange gater, foran en taverna. For det var slik tangoen ble født, i bakgatene i arbeiderbydelene, tilbake på slutten av 1800-tallet. På dagen var det hardt arbeid, og om kveldene kledde kvinner og menn seg i flotte klær og dro ut på kafeer for å danse. Dansen ble et møte mellom de lokale innfødte og immigrantene, og utviklet seg til å bli en dans som spredte seg i Argentina, og senere langt utover landets grenser.

Vi er på tangorestauranten Carlos Gardel, hvor det store tango-idolet med samme navn danset seg inn i natten sammen med sine venner. Her bygget det seg opp et tangomiljø for over hundre år siden som fortsatt pulserer. Med god tradisjonell mat på menyen, som empanadas og biff, blir gjestene servert med usedvanlig hurtighet. Vinen spares det ikke på, og da alle hadde gjort unna desserten, startet showet.

Det danses fremover i tid. Et enkelt par, eller flere par samtidig på scenen. Kvinnene i flotte kjoler, som får en stadig mer moderne look. Kjolene er sensuell med dyp utringning, bar rygg, glitrer gjerne, og har høy splitt, for å gi rom for det avanserte fotarbeidet i tangoen. Dansen er lidenskapelig, og veldig elegant. På flyet fra Frankfurt til Buenos Aires, traff vi på en østerriker. Han skulle hit til Buenos Aires for å danse tango. Ta tangotimer om dagen , og så ut på milongas om kvelden for å danse sammen med de lokale. Der sitter gjerne kvinnene på den ene siden av lokalet, og mennene på den andre, og mennene inviterer til dans ved å se på den utvalgte kvinnen og nikke. Etter fire-fem danser følger han henne pent tilbake til plassen hennes. Vår venn fra Østerrike skulle danse tango i Buenos Aires i samfulle 14 dager før han reiste hjem til kona si. Nå er det mer enn to uker siden vi traff han, så han er vel hjemme hos kona si i Wien nå får vi håpe.

Tangoshowet var en del av turpakka Hurtigruten tilbyr i etterkant av cruiseturen, og mange av passasjerene benyttet seg av det på hjemveien, da vi hadde stopp i Buenos Aires med overnatting. Det ble en hyggelig kveld med mange av de vi hadde blir kjent med ombord på Fram, og med god mat og et forrykende tangoshow.

Buenas noches!

Lidenskapelig tango

Lidenskapelig tango

Tangodans pryder en bygning i bydelen La Boca

Tangodans pryder en bygning i bydelen La Boca

Tilbake i Ushuaia

Det var godt å sette foten på land etter å ha vært så lenge ombord på Hurtigruten, selv om vi hadde mange landstigninger i Antarktis. To uker ombord gikk fort, og det var vemodig å ta farvel med de som jobbet ombord; med Ekspedisjonsteamet, som har tatt oss med på landstigninger, med filippinske Anna som serverte oss frokost, lunsj og middag med et stort smil, og en morsom replikk på lur, og med hotellsjef Aksel som med sin lune væremåte alltid hadde en god tone med både Passasjerer og sine ansatte. Siste kvelden ombord ble det et flott show som de ansatte ombord sto for. Det var dansing, og karaoke, som endte med at også passasjerene hev seg med i underholdninga. Stor ståhei vmed andre ord.

Vi ankom Ushuaia, som er porten til Antarktis, og forlot skipet i havna her. I Ushuaia ser vi pingvinutsmykninger overalt, og det selges suvenirbutikkene bugner over av pingvinsuvenirer. I tillegg til å være en havneby for transport til og fra Antarktis, er det verdens sydligste by. Byen har vokst kolossalt siden 1970-tallet, siden byen ble en avgiftsfri sone, og tiltrakk industri fra hele verden. Før det var Ushuaia en liten plass med et stort fengsel. Hit ble fanger forvist.

Byen er hyggelig å rusle rundt i. Den er ikke stor, med en hovedgate, og en slags strandpromenade. Husene ser litt slitne ut, men mange av de eldre husene er som små smykker med sine sterke farger og fine utskjærte detaljer. På alle gateskilt står lengde- eller breddegrader angitt, så du ikke skal være i tvil om din posisjon. I hovedgata finner vi mange små restauranter, og puber, og vi ramlet inn på en fotballpub, og bestilte oss en pizza etter all overdådig god mat ombord på hurtigruten. Det var Perfekt.

Vi fikk oss også en busstur i området nordøst for Ushuaia, nærmere bestemt til Escondido Lake. Området besto av høye snøkledde fjelltopper, og daler med eviggrønne trær. Vi passerte flere skianlegg, og dette er om vinteren et vintersportssted for folk med penger fra Sør-Amerika. Et fint område for friluftsaktiviteter både om sommeren og vinteren.

Drakestredet – verdens tøffeste havområde

på tur gjennom Drake strait

Rock n’roll over Drake Passage

Så gikk vi ombord i Hurtigruten, for en skikkelig langtur. Fjorten dager skal vi være ombord, og nyte seilasen sørover til den antarktiske halvøy. Hurtigruten har lange tradisjoner i polare strøk, og startet allerede på slutten av 1800-tallet med turer til Svalbard, eller Spitsbergen som det het den gang. Turene til Antarktis har ikke pågått så lenge, vel ett tiår, men vi blir møtt av folk ombord som har lange erfaringer med å ferdes i polare strøk, og nesten samtlige av ekspedisjonsteamet er norske.

Før vi når pingvinenes land, må vi passere Drakestredet, et av de tøffeste havområder i verden, et havområde som ofte er hjemsøkt av sterke stormer. Ekspedisjonsansvarlig Stian kan fortelle at de har hatt en vindstyrke på 44 meter PR. Sekund, det er saker det, og noe jeg håper vi unngår.

Drakestredet

Tre forventningsfulle norske damer på tur til Antarktis/caption]

Det lover godt, stille farvann når vi legger ut fra Ushuaia, og det mørkner på. Mannskapet og kaptein Rune Andeasen ønsket alle passasjerer velkommen i Panoramabaren. Etterpå måtte vi ut for å se på stjernehimmelen, som er totalt annerledes enn i nord. Jeg finner ikke Sydkorset, kanskje fordi jeg ikke helt vet hvordan det ser ut, eller kanskje fordi det er så tidlig på kvelden. Kvelden forløper seg rolig, og det samme gjør neste dag. Vi har fullt program hele dagen, med informasjon og foredrag.

[caption id="attachment_1888" align="alignnone" width="1516"]Velkomst i panoramasalongen Mannskapet ombord i MV Fram ønsker velkommen ombord

Fortsatt stille hav, men SÅ utpå neste natt begynner skipet å rulle, og utover morran er det etter mine begreper full rock n’roll. Døra ut til dekket i femte etasje er stengt. Store bølger med skumtopper ruller på havet, og en og annen stormfugl følger skipet. Vi spiser frokost, og prøver å sette sjøbein hver gang vi må ut og trø. Det går bra. Så er det kajakkbriefing for alle som vil ut på kajakktur. Tenkte vi skulle delta der, men det var jammen ikke enkelt å følge med, når passasjerer ble sjøsyke, og frokosten kom opp, mens det rullet og rullet. Kjente jeg ble dårlig, at lufta ble tett, og var snar å komme meg på lugaren da briefinga var over, – en sjøsyketablett og så i seng. En stund etter roet magen seg, og noen timer etter roet dragen seg. Drakestredet hadde pisket rundt seg, og la seg til ro igjen. Vi hadde har 21 meter Pr. Sekund. Ikke noe å syte over!

English strait

MV Fram fra Tromsø

Ingen røyk uten ild – Ildlandet

 

 

 

Ildlandet- sør i Argentina og Chile, eller Tierra del Fuego som det heter på spansk, er en av utpostene på kloden. Når vi setter seil herfra mot sør, er det Antarktis neste.

Byen Ushuaia er verdens sydligste by, og utgangspunkt for mange cruiseturer til Antarktis. Ankomsten på flyplassen vitnet om hva som venter lenger sør. Store bilder av pingviner prydet veggene, og den kalde klare luften, og naturen som omkranser byen med høye alpine fjell, minnet litt om Tromsø og hjemlige trakter. Termometeret bikket 12 grader. Lettskyet vær, og sola som glimtet til innimellom lovet godt for dagen. På programmet sto en busstur til Nasjonalparken Tierra del Fuego. Det gikk sakte på smale veier, etter at vi forlot bysenteret. Hver gang vi møtte en annen buss, var det å senke farten til gangfart, og sakte smyge seg forbi den møtende bussen, ansikt til ansikt med passasjerene i den andre bussen. Vi passerte gammel skog med trær som tilhører bjørkefamilien, hvor trestammene var dekt av lav. Noen trær hadde også gule sopp som vokste oppi trærne. Dette området er ekstremt fuktig, og har så mye som 200 dager med regnvær i løpet av året. Vi passerte mange vann, myrer, og flere elver. I en dal var mye av skogen død, med hvite nakne trestammer. Disse trærne hadde gitt opp kampen mot beveren. 25 bevere ble innført hit på 1930-tallet fra Nord-Amerika, og tanken var pelsproduksjon. Slik skulle det ikke gå, med annet klima endret pelsen på dyrene seg, og ble mye tynnere, – og verdiløs. Dyrene som ble holdt i fangenskap klarte å rømme, og har siden formert seg flittig, og utgjør i dag 100.000 dyr, -og er blitt et stort problem for Ildlandet.

Området vi befinner oss i er øygruppa Ildlandet, som er helt på sydspissen av Sør-Amerika. 1/3 av øygruppa er argentinsk, og 2/3 deler er chilensk. Ildlandet er skilt fra fastlandet ved Magellanstredet. Navnet Ildlandet kommer fra oppdageren Magellan som kom til Ildlandet i 1520, og kalte det Tierra de Humos, «Røyklandet», fordi han så røyk stige opp fra mange bål i området. Senere forandret Keiser Karl 5 navnet til Ildlandet, for som han sa: Ingen røyk uten ild. Bålene stammet fra de lokale indianerne som bodde i området. Dette var hardføre folk, som selv om om vinteren gikk nesten nakne, bare iført en skinnkappe.  Kvinnene var ekstra hardføre, og de som klarte å dykke etter skalldyr i temperaturer ned til 5 grader. Ildlenderne skulle senere bli sterkt desimert. Den hvite mann ødela deres livsgrunnlag, førte med seg sykdommer og drev en aktiv utryddelse av indianerne, og i følge guiden vår på bussen så er det i dag kun en gjenlevende gammel kvinne over åtti år uten avkom. Med hennes bortgang vil et helt folk være forsvunnet.

Det ble flere stopp underveis i nasjonalparken. For en natur, og for noen fantastiske omgivelser. Gjennom kameralinsen fanget jeg spektakulære landskap med intense farger. Den klare lufta gjør sitt. Vi fikk se svarthodet svane, gjess, og en rødrev, som er den største predatoren på øya, men dessverre ingen trussel for beveren. Vi kjørte til det sydligste punktet i verden hvor det går an å komme seg med bil, og kunne se sørover mot Antarktis. Vel tilbake i Ushuaia sto Hurtigtuten Fram ved kai og vi gikk ombord, i det som skulle blir vårt hjem de neste to ukene. Om to dager vil vi være i Antarktis – og jeg håper inderlig at Drakestredet er rolig og snill med oss, og at vi ikke får en storm mens vi krysser det tøffeste havområdet i verden!

Buenos Aires på godt og vondt

Da var vi endelig på vei til Antarktis, for å besøke pingvinenes rike med Hurtigruten Fram. Underveis stopper vi i Buenos Aires. Buenos Aires er hovedstaden i Argentina , Sør-Amerikas finanssentrum , og byen har mye å by på: spennende bydeler, flotte parker, og en trist nær forhistorie.

Etter en lang reise som startet helt nord i snøfylte Tromsø, landet vi tidlig på morgenen på den internasjonale flyplassen i solfylte Buenos Aires. Varm og fuktig luft slo mot oss da vi gikk ut av flyet og ombord i den ventende bussen. Hotellet neste, og en stund etter var det klart for rundtur med guide i storbyen på over tre millioner mennesker. Vårt første stopp var på Plaza del Mayo – Maiplassen. Et av de mest sentrale og viktigste områdene i denne søramerikanske byen. Her finnes Presidentpalasset, flere regjeringsbygninger og Nasjonalbanken. Dette er også området hvor det daglig foregår en demonstrasjon, og vi trådte rett inn i en som har pågått lenge. Argentina har en mørk historie, og var et militærdiktatur i årene 1976-1983. I disse årene mistet mange sine kjente og kjære – de forsvant bare sporløst og kom aldri mer til rette. Mødrene og slektninger har siden demonstrert hver torsdag og krever å få vite hvor det ble av deres barn – til ingen nytte. Da vi sto på plassen kom et lite tog med demonstranter, som ble møtt av klapping fra vår gruppe, som en støtte til deres savn, tårer og krav om å få vite. Et sterkt møte med mødre som fortsatt gråter!

Turen gikk videre til bydelen La Boca, det fattigste området i byen, hvor italienske immigranter i sin tid bosatte seg, og satte sitt preg på området. Deres små trehus i sterke farger har den senere tid blitt en attraksjon, og mange turister kommer hit til gatene i Caminito, for å rusle rundt og se de særpregede bygningene, bli fristet til å danse tango på gata, eller for å rusle rundt i områder hvor fotballegenden Diego Maradona trådte sine barnesko og slo seg opp i Fotballklubben Boca Juniors. En Maradona look-a-like kom bort til oss og ville bli tatt bilder av – svarte at vi ikke hadde noe cash på oss, for han var i følge kjennere bra lik originalen. Og det bildet skulle jeg gjerne hatt.

Etter La Boca dro vi mot mer fashionable områder med store parker, og flotte store bygninger, området hvor de velsituerte holder til i- området Palermo. Vi stopper ved en park med en fantastisk rosehagen, med tusenvis av vakre roser i alle slags farger, samt et vell av ulike trær. magnolia som blomstrer, og andre trær jeg ikke har sett før, og langt mindre kan navnet på.
Det slår meg at Buenos Aires er en fantastisk grønn by, med trær på begge sider av gatene og med mange parker, og bra var det, for det var godt med skygge i en stekende sol og 33 varme grader. En frossen tromsøsjel fikk sannelig varmet seg på veien til Antarktis.image.jpeg

Her traff Geir Tore en gammel helt... Selveste Diego Maradona...

Her traff Geir Tore en gammel helt… Selveste Diego Maradona…