Så gikk vi ombord i Hurtigruten, for en skikkelig langtur. Fjorten dager skal vi være ombord, og nyte seilasen sørover til den antarktiske halvøy. Hurtigruten har lange tradisjoner i polare strøk, og startet allerede på slutten av 1800-tallet med turer til Svalbard, eller Spitsbergen som det het den gang. Turene til Antarktis har ikke pågått så lenge, vel ett tiår, men vi blir møtt av folk ombord som har lange erfaringer med å ferdes i polare strøk, og nesten samtlige av ekspedisjonsteamet er norske.
Før vi når pingvinenes land, må vi passere Drakestredet, et av de tøffeste havområder i verden, et havområde som ofte er hjemsøkt av sterke stormer. Ekspedisjonsansvarlig Stian kan fortelle at de har hatt en vindstyrke på 44 meter PR. Sekund, det er saker det, og noe jeg håper vi unngår.
Det lover godt, stille farvann når vi legger ut fra Ushuaia, og det mørkner på. Mannskapet og kaptein Rune Andeasen ønsket alle passasjerer velkommen i Panoramabaren. Etterpå måtte vi ut for å se på stjernehimmelen, som er totalt annerledes enn i nord. Jeg finner ikke Sydkorset, kanskje fordi jeg ikke helt vet hvordan det ser ut, eller kanskje fordi det er så tidlig på kvelden. Kvelden forløper seg rolig, og det samme gjør neste dag. Vi har fullt program hele dagen, med informasjon og foredrag.
[caption id="attachment_1888" align="alignnone" width="1516"]
Mannskapet ombord i MV Fram ønsker velkommen ombord
Fortsatt stille hav, men SÅ utpå neste natt begynner skipet å rulle, og utover morran er det etter mine begreper full rock n’roll. Døra ut til dekket i femte etasje er stengt. Store bølger med skumtopper ruller på havet, og en og annen stormfugl følger skipet. Vi spiser frokost, og prøver å sette sjøbein hver gang vi må ut og trø. Det går bra. Så er det kajakkbriefing for alle som vil ut på kajakktur. Tenkte vi skulle delta der, men det var jammen ikke enkelt å følge med, når passasjerer ble sjøsyke, og frokosten kom opp, mens det rullet og rullet. Kjente jeg ble dårlig, at lufta ble tett, og var snar å komme meg på lugaren da briefinga var over, – en sjøsyketablett og så i seng. En stund etter roet magen seg, og noen timer etter roet dragen seg. Drakestredet hadde pisket rundt seg, og la seg til ro igjen. Vi hadde har 21 meter Pr. Sekund. Ikke noe å syte over!
Baltos reise 