De første isfjellene åpenbarte seg i ettermiddag, og deretter varte det ikke lenge før de første øyene dukket opp i horisonten. Vi hadde nådd frem til Antarktis, som betyr isfjell, leopardsel, hval og ikke minst pingviner. Det kriblet i meg, og alt kamerautstyr ble gjort klart. Vi skulle på vår første landstigning på Half Moon Island, en liten øy som tilhører Sydshetlandsøyene.
Det er strenge reguleringer for landstigninger. Områdene i Antarktis er sårbare, og både vegetasjon, kulturminner og dyrelivet skal tas hensyn til. Turister skal holde en avstand på fem meter til pingvinene. Alt du tar med deg i land skal være rengjort. Vi måtte f.eks støvsuge ryggsekker og jakkelommer, samt ta et fotbad før vi gikk i land.
Allerede i lettbåten på tur inn til land, kom det et snev av dyrelivet, en lukt, som ikke var noe for sarte neser. På stranda ble vi møtt av mange pingviner. Det var bare å sette seg ned å observere disse vesle bøylepingvinene og ringpingvinene som vandret omkring, og de var tydeligvis ikke klar over fem-meters regelen, for de kom gjerne nærmere hvis en satte seg ned. Helledussan, så skjønne skapninger! Mellom steinene hadde de laget en sti – en pingvin highway. Og her var det pingvinene som hadde forkjørsrett, vi besøkende måtte la de få passere i fred, før vi kunne benytte oss av autostradaen.
Vi vandret langs pingvinstien, som førte oss på toppen av en haug, – til pingvinbarnehagen, og det var her stanken kom fra. Pingvinungene var nokså tilgrisede, og hadde en odør som fikk oss til å holde minst fem meters avstand. Forskere ved Norsk Polarinstitutt som har vært på feltarbeid på Bouvetøya, hvor det er tett i tett med pingviner og sel må gå på hodepinetabletter de første dagene, til de har vent seg til lukta. Når de kommer tilbake etter å ha tilbrakt mange uker med disse søte små, så lukter de selv likedan.
Livet for pingvinungene er ikke farefritt, en stakkars ringpingvinunge hadde forvillet seg vekke fra barnehagen og de voksnes speiderne blikk. sørhavsjoen, en stor rovfugl benyttet seg av anledningen, og hev seg over ungen, den ramlet ned et stykke, og klarte ikke bevege seg etterpå. Andre pingviner bet etter den, og rovfuglen visste at en godbit var i vente. Hjerteskjærende å se på, men sånn er naturen ordnet. Vi fikk rikelig med tid på land, og fikk både fotografert og rekt å se både pingviner, og noen pelssel som hadde tatt seg i land. Disse kan være aggressive, og vi ble bedt om å holde minst 20 meters avstand. De biter gjerne hvis du våger deg innen rekkevidde, og de kan være lynraske når de vil. Noen sa de kunne springe på luffene som en sjøløve, og kunne få like god fart som oss når vi springer. Å hjelpes, 20 meters avstand, minst…
Baltos reise 