Vi satte foten på det antarktiske kontinent

Dette er stort, i dag gikk vi i land på det Antarktiske fastlandet. Jeg har lenge hatt et ønske om å komme til Antarktis, og i går gikk vi i land på øya Half Moon Island, og i dag i Brown Bluff fikk vi Antarktisk fastland under føttene. Helt siden jeg startet i jobb på Polarinstituttet, og leste om dramatiske Antarktisekspedisjoner, og daglig møtte forskere som hadde vært i Antarktis har jeg drømt om å komme hit. Trodde kanskje det skulle bli en mulighet gjennom jobben, men det har ikke skjedd, og i så fall ville det ikke blitt til den Antarktiske halvøy, men til den norske stasjonen Troll på innlandsisen i Dronning Maud land. Det finnes ikke mange pingviner der!  Nå er vi her, i selve indrefileten av Antarktis, her hvor naturen er enda mektigere enn på Svalbard. Her hvor isfjell store som høyblokker dupper i havet, og hvor høye spisse fjell går rett ned i sjøen, og hvor enorme isbreer flankerer fjellene. Her hvor de morsomste fuglene bor, nemlig pingvinene. For en opplevelse!

Tro hvordan de to samene Per Savio og Ole Must følte det da de satte sine bein på kontinentet? Kanskje ikke helt på samme måten. De var blitt forlatt på land med hundene de passet, og plutselig blåste det opp til uvær. Skipet «Southern Cross» måtte i all hast legge ut mot åpent hav, og levnet igjen de to samene og alle hundene. Uværet ga seg ikke med det første, og de to måtte overnatte med hundene på land. Og det ble den første overnattinga vi vet om på det antarktiske fastland. Dette skjedde for snart 120 år siden. I 1898 -1900 deltok Per Savio og Ole Must som hundepassere på den britiske «Southern Cross» ekspedisjonen. Ekspedisjonen var ledet av nordmannen Carsten Borchgrevink. Målet med ekspedisjonen var å finne den magnetiske sydpol, samt å gjøre fremstøt mot polpunktet. Skipet ankret opp i Hvalbukta, og ekspedisjonen overvintret på Kapp Adare i to ferdighus de hadde med. Begge de to samene fikk gode skussmål etterpå av ekspedisjonsleder Borchgrevink.

Vi gikk ikke i land på samme plass, langt derifra, vi gikk i land på Brown Bluff. Landingsplassen på stranda var for det meste okkupert av bøylepingviner og adeliepingviner. De to artene så ut til å komme godt ut av det med hverandre. Vi observerte at det var mange pingviner som sprang avgårde, to eller tre i følge. En guide fra Hurtigruten kunne fortelle at det var en av foreldrene til ungene som kom med mat, men ungene fikk ikke mat før de hadde trimmet litt. Så dermed la pingvinmamma eller pingvinpappa avgårde med en eller to unger etter seg, og etter en lang spurt ble det belønning, mat som mamma eller pappa gulpet opp til ungene.

Etter landstigninga var det tid for en tur med polarsirkelbåt, ut i bukta, og mellom isfjell. Vakkert, og spennende, for kanskje ville vi få se sel. Og jammen gjorde vi det, weddelsel, og pingviner på isflak. Senere så vi også Leopardsel. Et syn jeg aldri glemmer.

Vel ombord på Fram, skulle det være trekning om hvem som får tilbringe en natt på land. En Amundsennatt- hvor det blir satt opp leir, og hvor deltakerne sover i telt. Gjett at det frister. Det er bare 36 stykker som får være med, og mange flere som vil være med. Dermed en trekning, hvor alle samlet seg spent i resepsjonen på fjerde dekk. Jeg hadde meldt meg på, men sjansene var små. Flere av de vi var blitt kjent med ble trekt ut, i tillegg til veldig mange kinesiske passasjerer. To grupper får overnatte, og da vi kom til slutten av gruppe to, hører jeg navnet mitt – «Ann Kristin Balto, du har fått plass». JIPPI, gjett at denne damen ble glad. Da er det bare å krysse fingrene og håpe at været står oss bi, slik at vi får til en overnatting.

MV Fram ved Brown Bluff

Morgengymnastikk

Fire heldige vinnere