Ildlandet- sør i Argentina og Chile, eller Tierra del Fuego som det heter på spansk, er en av utpostene på kloden. Når vi setter seil herfra mot sør, er det Antarktis neste.
Byen Ushuaia er verdens sydligste by, og utgangspunkt for mange cruiseturer til Antarktis. Ankomsten på flyplassen vitnet om hva som venter lenger sør. Store bilder av pingviner prydet veggene, og den kalde klare luften, og naturen som omkranser byen med høye alpine fjell, minnet litt om Tromsø og hjemlige trakter. Termometeret bikket 12 grader. Lettskyet vær, og sola som glimtet til innimellom lovet godt for dagen. På programmet sto en busstur til Nasjonalparken Tierra del Fuego. Det gikk sakte på smale veier, etter at vi forlot bysenteret. Hver gang vi møtte en annen buss, var det å senke farten til gangfart, og sakte smyge seg forbi den møtende bussen, ansikt til ansikt med passasjerene i den andre bussen. Vi passerte gammel skog med trær som tilhører bjørkefamilien, hvor trestammene var dekt av lav. Noen trær hadde også gule sopp som vokste oppi trærne. Dette området er ekstremt fuktig, og har så mye som 200 dager med regnvær i løpet av året. Vi passerte mange vann, myrer, og flere elver. I en dal var mye av skogen død, med hvite nakne trestammer. Disse trærne hadde gitt opp kampen mot beveren. 25 bevere ble innført hit på 1930-tallet fra Nord-Amerika, og tanken var pelsproduksjon. Slik skulle det ikke gå, med annet klima endret pelsen på dyrene seg, og ble mye tynnere, – og verdiløs. Dyrene som ble holdt i fangenskap klarte å rømme, og har siden formert seg flittig, og utgjør i dag 100.000 dyr, -og er blitt et stort problem for Ildlandet.
Området vi befinner oss i er øygruppa Ildlandet, som er helt på sydspissen av Sør-Amerika. 1/3 av øygruppa er argentinsk, og 2/3 deler er chilensk. Ildlandet er skilt fra fastlandet ved Magellanstredet. Navnet Ildlandet kommer fra oppdageren Magellan som kom til Ildlandet i 1520, og kalte det Tierra de Humos, «Røyklandet», fordi han så røyk stige opp fra mange bål i området. Senere forandret Keiser Karl 5 navnet til Ildlandet, for som han sa: Ingen røyk uten ild. Bålene stammet fra de lokale indianerne som bodde i området. Dette var hardføre folk, som selv om om vinteren gikk nesten nakne, bare iført en skinnkappe. Kvinnene var ekstra hardføre, og de som klarte å dykke etter skalldyr i temperaturer ned til 5 grader. Ildlenderne skulle senere bli sterkt desimert. Den hvite mann ødela deres livsgrunnlag, førte med seg sykdommer og drev en aktiv utryddelse av indianerne, og i følge guiden vår på bussen så er det i dag kun en gjenlevende gammel kvinne over åtti år uten avkom. Med hennes bortgang vil et helt folk være forsvunnet.
Det ble flere stopp underveis i nasjonalparken. For en natur, og for noen fantastiske omgivelser. Gjennom kameralinsen fanget jeg spektakulære landskap med intense farger. Den klare lufta gjør sitt. Vi fikk se svarthodet svane, gjess, og en rødrev, som er den største predatoren på øya, men dessverre ingen trussel for beveren. Vi kjørte til det sydligste punktet i verden hvor det går an å komme seg med bil, og kunne se sørover mot Antarktis. Vel tilbake i Ushuaia sto Hurtigtuten Fram ved kai og vi gikk ombord, i det som skulle blir vårt hjem de neste to ukene. Om to dager vil vi være i Antarktis – og jeg håper inderlig at Drakestredet er rolig og snill med oss, og at vi ikke får en storm mens vi krysser det tøffeste havområdet i verden!
Baltos reise 