Tag Archives: skog

Jul 7 2016

Min venns mammas venns datters bror har en katana

Hva er en katana, og hvem har en katana?

Det må dere finne ut. Vel, nå har det seg sånn, at disse ungdommene som ellers styrer unna det meste av butikker (spesielt klesbutikker), vil innom alle suvenirbutikker på vår vei. Artig det, mye å se, men det tar TIIIIID, og for en utålmodig mamma, så er det en tålmodighetsprøve. Så i dag skulle de få gå i suvenirbutikk så det holdt; Kyoto Handicraft Center, med syv etasjer. Der skulle de få shoppe til de droppet! Og det gjorde vi alle. Det var så mye fint, alt fra kimonoer, til keramikk, steintøy, glass, lakkvarer, smykker, tekstiler, kunsttrykk og katana, som sto øverst på Isaks ønskeliste. Den blinket mot oss, elegant, med flott mønster gravert i bladet, og med en utrolig stilig slire med ornamenter. Isak så den og det var kjærlighet ved første blikk. Som tilbehør måtte han kjøpe jika tabu, -ninjasko. Vi andre fant også mye fint, keramikkkrus, silkekimono, japanske dukker, ninjasokker, matboks i flere etasjer, og yukata- en slags slåbrok.

Vi dro derfra med flere fulle poser. Veldig upraktisk når neste stopp var Fushimi Inari tempelet, hvor vi skulle gå opp et lite fjell (eller kanskje heller en ås). Men alt er så tilrettelagt i Japan. På hver eneste togstasjon er det oppbevaringsbokser, hvor vi kan stue unna pikk-pakk før vi legger i vei til en severdighet.

Vi kom nesten litt sent, dagen var på hell. Sola sto lavt, og sendte gyldne stråler som traff tempelet. Veldig vakkert! I tempelområdet var det flere flotte røde bygninger, og det som gjorde mest inntrykk var å gå inn i «gaten» av torii-porter. Porter av runde tømmerstokker, malt sorte og røde som sto så tett at de dannet en tunnel. På vei innover så vi bare en rød tunnel, men da vi snudde oss og så andre veien, så vi ulike japanske tegn på hver stolpe. Vi gikk gjennom «tunnelen» til vi kom ut i en skog, og vi gikk oppover og oppover. Da vi snudde skimtet vi en knallrød sol mellom trærne. Det var tid for solnedgang, som kun varer noen få øyeblikk på disse breddegrader. Før vi fikk sukk for på oss var sola borte og det begynte å mørkne. Vi snudde, gikk tilbake, og knallsultne som vi var ble vi sjanghaiet inn på en liten bar (fordi alle andre spisesteder var helligdags-stengt). Vi fikk servert grillet snacks, små, små porsjoner, men så utrolig godt, at vi bare måtte bestille mer og mer og mer, til bartenderens store glede og frustrasjon. Plutselig fikk han det forferdelig travelt med både grilling og servering. Etterpå fulgte han oss ut på gata og takket for at vi kom innom. Kanskje hadde vi reddet kveldens omsetning?

Til slutt; hvem har en katana? Sett fra Kaisas synspunkt?

…. Svaret er Isak, og hva er en katana? Et ninjasverd….

Shopping

Shopping

Samurai kostyme

Samurai kostyme

Fushimi Inari Tempelområdet

Fushimi Inari Tempelområdet

Torii-portene

Torii-portene

Isak med sin katana, -ninjasverd

Isak med sin katana, -ninjasverd

Jul 2 2016

Apestreker

Yes, dette har vi gledet oss til. Det første vi bestemte oss for å gjøre i Japan da vi planla turen, var å dra til fjells for å se snøapene. Disse rare apene som er blitt kjent verden over gjennom ulike naturprogrammer, som koser seg i varme kilder. Dere har sikkert sett de. Det er japanske makake-aper som klarer seg gjennom kalde snørike vintre i de japanske alper ved å ta seg et varmt bad. De sitter hele flokken, store som små med bare hodet stikkende opp av vannet, og gjerne med en hatt av snø på hodet. Nå er det sommer og varmt her, så hatten er for lengst smeltet, men dette er tida hvor de små ungene begynner å få fart på seg, og er et syn å følge med på.

Dette er et av de store høydepunktene på turen. Vi har vært installert i landsbyen Yamanouchi rett nedfor Jigokudani Monkey Park, og hadde en tre kilometers tur å gå gjennom tett skog før vi nådde parken. Da vi nærmet oss så vi damp komme opp av bakken, og fra små bekker. Ungdommene dannet fortroppen, mens vi voksne luntet etter lenger bak. Plutselig stoppet de foran oss og pekte. Der mellom dem og Kirsten og meg, satt en voksen ape, og koste seg med grønne skudd fra noe busker. Apen satt helt rolig, men det gjorde ikke tre små rakkerne som plutselig kom til syne. De sprang i mellom og skrek til hverandre, eller var det til oss? Den voksne apen var ildrød i ansiktet, noe som er typisk for disse apene. Vi kom snart til en liten varm kilde hvor det flere aper holdt til, både store og små nusselige unger. Nedenfor rant elva vi tidligere hadde krysset. Det var liv og røre overalt, ved kilden, ved elva, i skogbrynet og langs den bratte elvebredden. Tilsammen skal det være 160 aper her.

Vi gikk til vi kom til den største kilden. Underveis passerte vi aper som sov, som klødde hverandre, diet unger, og som kjeklet og sloss. De var ikke redd mennesker, og kunne stryke forbi i fullt firsprang så tett på at vi kjente lukta av dem, og nesten var borti dem. Ved den store dammen var det fint å betrakte disse dyrene, som minner sånn om oss. De ser litt triste ut, og har øyne som er lik oss mennesker. Det skjedde noe hele tida, og jeg kan love det var god underholdning. Det er tydelig hvor ordet apestreker stammer fra. En hunnape med en liten unge på ryggen gikk langs elvebredden, plutselig tok hun et byks og hoppet over elva, og kom rett mot oss. To mindre aper, men ikke av de aller minste, begynte å skrike og jage hverandre. I full fart sprang de mellom oss besøkende, og jammen tok den ene en snarvei mellom beina på en eldre mann, til stor begeistring for alle som så på. Det var ikke så mange av apene som satt i de varme kildene, de var bare en snartur innom og tok seg en munnfull vann. Til gjengjeld var det aktivitet overalt rundt kildene, og vi ble her flere timer før vi ruslet tilbake samme veien som vi kom. Vårt apebesøk var over, og vi snakker alle om at det hadde vært kult å vært her om vinteren. Hvem vet, kanskje tar vi en gang turen hit igjen.

På tur til apeparken
I skogen
På tur til apeparken
Artig i apeparken
Tid for pupp
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
To voksne aper ved elva
En liten rakker
Brølape
Feb 12 2016

Ingen røyk uten ild – Ildlandet

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hurtigruten Fram ved kai i Ushuaia
Gammel bjørkeskog
Matpause på verdens ende.

 

 

Ildlandet- sør i Argentina og Chile, eller Tierra del Fuego som det heter på spansk, er en av utpostene på kloden. Når vi setter seil herfra mot sør, er det Antarktis neste.

Byen Ushuaia er verdens sydligste by, og utgangspunkt for mange cruiseturer til Antarktis. Ankomsten på flyplassen vitnet om hva som venter lenger sør. Store bilder av pingviner prydet veggene, og den kalde klare luften, og naturen som omkranser byen med høye alpine fjell, minnet litt om Tromsø og hjemlige trakter. Termometeret bikket 12 grader. Lettskyet vær, og sola som glimtet til innimellom lovet godt for dagen. På programmet sto en busstur til Nasjonalparken Tierra del Fuego. Det gikk sakte på smale veier, etter at vi forlot bysenteret. Hver gang vi møtte en annen buss, var det å senke farten til gangfart, og sakte smyge seg forbi den møtende bussen, ansikt til ansikt med passasjerene i den andre bussen. Vi passerte gammel skog med trær som tilhører bjørkefamilien, hvor trestammene var dekt av lav. Noen trær hadde også gule sopp som vokste oppi trærne. Dette området er ekstremt fuktig, og har så mye som 200 dager med regnvær i løpet av året. Vi passerte mange vann, myrer, og flere elver. I en dal var mye av skogen død, med hvite nakne trestammer. Disse trærne hadde gitt opp kampen mot beveren. 25 bevere ble innført hit på 1930-tallet fra Nord-Amerika, og tanken var pelsproduksjon. Slik skulle det ikke gå, med annet klima endret pelsen på dyrene seg, og ble mye tynnere, – og verdiløs. Dyrene som ble holdt i fangenskap klarte å rømme, og har siden formert seg flittig, og utgjør i dag 100.000 dyr, -og er blitt et stort problem for Ildlandet.

Området vi befinner oss i er øygruppa Ildlandet, som er helt på sydspissen av Sør-Amerika. 1/3 av øygruppa er argentinsk, og 2/3 deler er chilensk. Ildlandet er skilt fra fastlandet ved Magellanstredet. Navnet Ildlandet kommer fra oppdageren Magellan som kom til Ildlandet i 1520, og kalte det Tierra de Humos, «Røyklandet», fordi han så røyk stige opp fra mange bål i området. Senere forandret Keiser Karl 5 navnet til Ildlandet, for som han sa: Ingen røyk uten ild. Bålene stammet fra de lokale indianerne som bodde i området. Dette var hardføre folk, som selv om om vinteren gikk nesten nakne, bare iført en skinnkappe.  Kvinnene var ekstra hardføre, og de som klarte å dykke etter skalldyr i temperaturer ned til 5 grader. Ildlenderne skulle senere bli sterkt desimert. Den hvite mann ødela deres livsgrunnlag, førte med seg sykdommer og drev en aktiv utryddelse av indianerne, og i følge guiden vår på bussen så er det i dag kun en gjenlevende gammel kvinne over åtti år uten avkom. Med hennes bortgang vil et helt folk være forsvunnet.

Det ble flere stopp underveis i nasjonalparken. For en natur, og for noen fantastiske omgivelser. Gjennom kameralinsen fanget jeg spektakulære landskap med intense farger. Den klare lufta gjør sitt. Vi fikk se svarthodet svane, gjess, og en rødrev, som er den største predatoren på øya, men dessverre ingen trussel for beveren. Vi kjørte til det sydligste punktet i verden hvor det går an å komme seg med bil, og kunne se sørover mot Antarktis. Vel tilbake i Ushuaia sto Hurtigtuten Fram ved kai og vi gikk ombord, i det som skulle blir vårt hjem de neste to ukene. Om to dager vil vi være i Antarktis – og jeg håper inderlig at Drakestredet er rolig og snill med oss, og at vi ikke får en storm mens vi krysser det tøffeste havområdet i verden!