Apestreker

Yes, dette har vi gledet oss til. Det første vi bestemte oss for å gjøre i Japan da vi planla turen, var å dra til fjells for å se snøapene. Disse rare apene som er blitt kjent verden over gjennom ulike naturprogrammer, som koser seg i varme kilder. Dere har sikkert sett de. Det er japanske makake-aper som klarer seg gjennom kalde snørike vintre i de japanske alper ved å ta seg et varmt bad. De sitter hele flokken, store som små med bare hodet stikkende opp av vannet, og gjerne med en hatt av snø på hodet. Nå er det sommer og varmt her, så hatten er for lengst smeltet, men dette er tida hvor de små ungene begynner å få fart på seg, og er et syn å følge med på.

Dette er et av de store høydepunktene på turen. Vi har vært installert i landsbyen Yamanouchi rett nedfor Jigokudani Monkey Park, og hadde en tre kilometers tur å gå gjennom tett skog før vi nådde parken. Da vi nærmet oss så vi damp komme opp av bakken, og fra små bekker. Ungdommene dannet fortroppen, mens vi voksne luntet etter lenger bak. Plutselig stoppet de foran oss og pekte. Der mellom dem og Kirsten og meg, satt en voksen ape, og koste seg med grønne skudd fra noe busker. Apen satt helt rolig, men det gjorde ikke tre små rakkerne som plutselig kom til syne. De sprang i mellom og skrek til hverandre, eller var det til oss? Den voksne apen var ildrød i ansiktet, noe som er typisk for disse apene. Vi kom snart til en liten varm kilde hvor det flere aper holdt til, både store og små nusselige unger. Nedenfor rant elva vi tidligere hadde krysset. Det var liv og røre overalt, ved kilden, ved elva, i skogbrynet og langs den bratte elvebredden. Tilsammen skal det være 160 aper her.

Vi gikk til vi kom til den største kilden. Underveis passerte vi aper som sov, som klødde hverandre, diet unger, og som kjeklet og sloss. De var ikke redd mennesker, og kunne stryke forbi i fullt firsprang så tett på at vi kjente lukta av dem, og nesten var borti dem. Ved den store dammen var det fint å betrakte disse dyrene, som minner sånn om oss. De ser litt triste ut, og har øyne som er lik oss mennesker. Det skjedde noe hele tida, og jeg kan love det var god underholdning. Det er tydelig hvor ordet apestreker stammer fra. En hunnape med en liten unge på ryggen gikk langs elvebredden, plutselig tok hun et byks og hoppet over elva, og kom rett mot oss. To mindre aper, men ikke av de aller minste, begynte å skrike og jage hverandre. I full fart sprang de mellom oss besøkende, og jammen tok den ene en snarvei mellom beina på en eldre mann, til stor begeistring for alle som så på. Det var ikke så mange av apene som satt i de varme kildene, de var bare en snartur innom og tok seg en munnfull vann. Til gjengjeld var det aktivitet overalt rundt kildene, og vi ble her flere timer før vi ruslet tilbake samme veien som vi kom. Vårt apebesøk var over, og vi snakker alle om at det hadde vært kult å vært her om vinteren. Hvem vet, kanskje tar vi en gang turen hit igjen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s