snøape | Baltos reise

Da nærmer det seg slutten for vår Japanreise. To uker gikk sannelig fort, men vi fikk sett og opplevd mye. Vi har alle våre favorittopplevelser. Isak syns besøket hos snøapene var det beste, tror han følte seg hjemme blant disse skapningene som turnet rundt både høyt og lavt. Kaisa likt shoppinga, for hun fant tegnesaker og rare klær hun med striper, snøring og ører på. Kattekafe skåret også høyt, og nærkontakt med rådyr, dyrekjær som hun er. Sjøl syns jeg templene var fantastiske. Ikke for at jeg er så religiøs, men bygningene var praktfulle med sine mange flotte utskjæringer og detaljer, og så er det alltid mye artige folk å se der. Folk vi møtte gjorde også turen spesiell, møtet med Jens og Kaori, den hyggelige dama på Nozaru hotell, ungjenta Rutsu, og besøket hos Takako og familien. Mange fine møter og mange gode samtaler.

Ellers var Japan et utrolig lett land å reise i, for den som spør seg for. Det var enkelt å finne frem med tog og t-bane, ved å følge skilter eller spørre seg for på billettkontorene. Fikk alltid hjelp, og anvisninger om hvilket tog og hvilken plattform vi skulle på. Hadde laget et reiseplan, med adresser på engelsk og japansk, med små kart (t-banekart) og bydelskart, samt med anvisninger om hvor vi skulle gå. Det var veldig greit. Der sto også reisetider for aktuelle dager vi skulle med tog, osv, og liste over aktuelle severdigheter med åpningstider, og hvilken bane vi skulle ta dit. Folk var også utrolig hjelpsomme hvis vi så litt Lost ut, og viste oss gjerne veien.

Til tross for alle folkene, så ble det aldri trengsel. De hadde systemer som gjorde at alt gikk så smidig, og de holdt alltid høflig avstand. Det var rent og pent overalt, så aldri noe søppel, og toalettene var en fryd, med oppvarmet sete (helt unødvendig i denne varmen), og med kontrollpanel, så man kunne spyles både foran og bak, og i tillegg sette på musikk eller lyd som «kamuflerte» andre sjenerende lyder. Veldig fiffig!

Hva mer? Trygt! Japan er vel et av verdens tryggeste land å reise i. Lite kriminalitet, og overfall og ran skjer nesten ikke i det hele tatt. Men ulykker kan skje, og Japan har vært rammet av flere naturkatastrofer som jordskjelv, vulkanutbrudd og tsunamier. En sikkerhet er alltid å laste ned en app fra Norsk Luftambulanse, og så melde fra hvor en reiser, og tidspunkt. Dermed får vi beskjed på SMS hvis noe skjer i nærheten av der vi er. Veldig greit, for på reise er det ikke alltid man følger med på nyhetene.

God mat. Vi spiste ute hver dag, og fikk prøvd oss på ramen (japanske nudler), sushi og andre risretter og småretter. Veldig mye godt, og sunn mat!!! Vi lagde frokost sjøl, og av og til kvelds, og supermarkedet hadde et vell av forskjellig mat. Mye ferskvarer og grønnsaker og frukt, men noe annet enn fint brød hadde de ikke.

Drikke: det ble mye vann, og det kan drikkes fra springen, ellers var ingefærøl en høydare. God juice fikk vi overalt, og iste, både grønn te og Oolongte lesket godt i varmen (men måtte ha en kjapp tilvenning). God kaffe var det vanskelig å finne i følge Kirsten, så hun lyste opp når hun så Starbucks. Vin ble det av og til på oss voksne, og så fikk vi smakt kald sake- risbrennevin, som var veldig god, hos vår venninne på hotellet i Yamanouchi.

Det å reise med Isak og Kaisa er alltid gøy. Denne gangen var også Kirsten og Olav med, og det funket over all forventing. Det var hyggelig å være to voksne, og slippe alt ansvaret alene, og ikke minst det å ha en å prate med. Ungdommene visste vi jo kom godt overens, og det ble mye ablegøyer med dem. I det hele tatt turen var veldig vellykket, og frister til gjentakelse!!! 🙂

Takk for reisefølget!

Yamanouchi var den fineste plassen vi besøkte. Anbefales!

Isak digger apene i Yamanouchi

Fushimi Inari tempelet

Nye klær gjorde lykke

Kveld i Hiroshima

kontrollpanel på do

Miyajima

Shibuya, Tokyo

Deilig mat

Gjengen takker for seg!

Yes, dette har vi gledet oss til. Det første vi bestemte oss for å gjøre i Japan da vi planla turen, var å dra til fjells for å se snøapene. Disse rare apene som er blitt kjent verden over gjennom ulike naturprogrammer, som koser seg i varme kilder. Dere har sikkert sett de. Det er japanske makake-aper som klarer seg gjennom kalde snørike vintre i de japanske alper ved å ta seg et varmt bad. De sitter hele flokken, store som små med bare hodet stikkende opp av vannet, og gjerne med en hatt av snø på hodet. Nå er det sommer og varmt her, så hatten er for lengst smeltet, men dette er tida hvor de små ungene begynner å få fart på seg, og er et syn å følge med på.

Dette er et av de store høydepunktene på turen. Vi har vært installert i landsbyen Yamanouchi rett nedfor Jigokudani Monkey Park, og hadde en tre kilometers tur å gå gjennom tett skog før vi nådde parken. Da vi nærmet oss så vi damp komme opp av bakken, og fra små bekker. Ungdommene dannet fortroppen, mens vi voksne luntet etter lenger bak. Plutselig stoppet de foran oss og pekte. Der mellom dem og Kirsten og meg, satt en voksen ape, og koste seg med grønne skudd fra noe busker. Apen satt helt rolig, men det gjorde ikke tre små rakkerne som plutselig kom til syne. De sprang i mellom og skrek til hverandre, eller var det til oss? Den voksne apen var ildrød i ansiktet, noe som er typisk for disse apene. Vi kom snart til en liten varm kilde hvor det flere aper holdt til, både store og små nusselige unger. Nedenfor rant elva vi tidligere hadde krysset. Det var liv og røre overalt, ved kilden, ved elva, i skogbrynet og langs den bratte elvebredden. Tilsammen skal det være 160 aper her.

Vi gikk til vi kom til den største kilden. Underveis passerte vi aper som sov, som klødde hverandre, diet unger, og som kjeklet og sloss. De var ikke redd mennesker, og kunne stryke forbi i fullt firsprang så tett på at vi kjente lukta av dem, og nesten var borti dem. Ved den store dammen var det fint å betrakte disse dyrene, som minner sånn om oss. De ser litt triste ut, og har øyne som er lik oss mennesker. Det skjedde noe hele tida, og jeg kan love det var god underholdning. Det er tydelig hvor ordet apestreker stammer fra. En hunnape med en liten unge på ryggen gikk langs elvebredden, plutselig tok hun et byks og hoppet over elva, og kom rett mot oss. To mindre aper, men ikke av de aller minste, begynte å skrike og jage hverandre. I full fart sprang de mellom oss besøkende, og jammen tok den ene en snarvei mellom beina på en eldre mann, til stor begeistring for alle som så på. Det var ikke så mange av apene som satt i de varme kildene, de var bare en snartur innom og tok seg en munnfull vann. Til gjengjeld var det aktivitet overalt rundt kildene, og vi ble her flere timer før vi ruslet tilbake samme veien som vi kom. Vårt apebesøk var over, og vi snakker alle om at det hadde vært kult å vært her om vinteren. Hvem vet, kanskje tar vi en gang turen hit igjen.