Vi la oss ved Horseshoe Island i går kveld. Planen var at gruppe 2 av de heldige utvalgte skulle få overnatte på Horseshoe Island. Jeg var blant de heldige utvalgte, men i går var vi uheldige. Vanskelige isforhold var skyld i at overnattinga ble kansellert i siste time, etter at vi hadde stått ferdigpakkede og spente på dekk 4 i over en time. Men ingen grunn til å henge med surleppa, i stedet fant vi veien til panoramabaren på nest øverste dekk, og en gjeng festlige nordmenn holdt liv og røre. Mang en røverhistorie ble fortalt, og vi lo så tårene trillet.
Da vi sto opp i morges var det fint vær, lettskyet, rolige vindforhold og +6 grader. Vi var klar for ny landstigning, denne gangen på et sted med historisk sus. På et gedigent kontinent som består av 98% is skal det godt gjøres å etterlate seg spor, men som vi allerede har sett finnes det stasjoner spredt omkring, og det finnes så mange som 90 kulturminner i den offisielle listen over historiske steder og monumenter i Antarktis. På Horseshoe Island står en forlatt britisk stasjon, BASE Y, som består av flere bygninger: hovedbygget, et ballonghus, hundehus og nødhytte. Vi gikk i land etter å ha kjørt litt i sikk sakk mellom isflak. Hovedbygget var åpent for besøk, og 10 personer fikk komme inn av gangen. Det var som å trå inn i en tidsmaskin, og vi ble ført femti år tilbake i tid. Alt var slik det var da stasjonen stengte 21.august 1960. På kjøkkenet sto det kopper og kar, og tørrmat og hermetikkbokser var plassert sirlig i hyller over kjøkkenbenken. Inne på dagligstuen sto en platespiller, med lp-plater, og hyller fulle av bøker. Interiøret var fra den gangen, og på et av rommene sto et stort innrammet bilde av dronning Elisabeth. Stasjonen var en del av «Operation Tabarin», hvor England under andre verdenskrig bygde mange små meteorologiske stasjoner på den antarktiske halvøy. Disse var i drift til ut på 60-tallet.
Rett ved stasjonen sto fire adeliepingviner og koste seg i det fine været. Ornitolog Manuel Marin kunne fortelle at de er i starten av myteperioden og ville bli her til de var ferdige med fjærfellinga. Rett bortfor lå en hvithodet sørjo på reiret. På sjøisen bak stasjonen lå det flere weddelsel. Isen tetnet seg til på landingsplassen da vi skulle avgårde, og det ble en del manøvrering med polarsirkelbåtene før vi kunne gå ombord og bli fraktet tilbake til Hurtigruten.
Vi satte kurs sørover mot Stonington Island, som skulle bli det sørligste landingsstedet på turen. Her skulle vi få gå i land, og ta oss et isbad. Ekspedisjonsteamet skulle stå klar med håndklær og et diplom til de som ville driste seg. Da vi nærmet oss øya blåste det opp, og hele landstigninga ble kansellert. Vi gikk ut på fordekket for et gruppebilde, og da kom det noen vindkast som var oppi 43 sekundmeter, altså orkan styrke. Synd vi ikke kom i land og fikk badet, men synet av vinden som pisket opp bølgene var avskrekkende for en landkrabbe som meg, så det var helt greit at det ble avlyst. Vi nådde så langt som 68 grader syd.
Skipet snudde så, og la kursen nordover. Nå blir vi til havs i et døgn før vi igjen skal på ny landstigning i morgen ettermiddag. Helt hvor det blir avgjør vær og vind, og ikke minst kapteinen ombord.
Baltos reise 