Jenny Island, hvor mange har gått i land her tro? Ikke mange! Denne sesongen er det første gang Hurtigruten har hatt landstigning så langt syd. Vi ser litt drivis her og der, og et og annet isfjell, og det er godt nytt for oss. Det samme kan ikke sies om vindforholdene. Det blåser friskt, og vi får beskjed om at det kan bli landstigning uten trapp fra lettbåtene når vi skal i land, så vi må være noenlunde spreke for å komme oss i land her.
Da vi nærmer oss land ser vi og lukter de store skapningene som har tatt seg møysommelig opp på stranda her ,- elefantsel. Jippi, tenk å få se den største selarten! Hadde ikke forventet det! Hannselen kan veie inntil to tonn. Når de store hannene står med luffene på bakken og hever hodet, måler de to meter i høyden, ingen småkar med andre ord. Stranda på Jenny Island består av rullesteiner, og selene ligger 20-30 meter inne på land. Det må litt krefter til for å forflytte så store masser, og det må være tungt for dyrene.
Denne typen sel har vært hyrt inn som forskningsassistenter under det siste internasjonale polaråret (2007-2008). Med Bouvetøya som base for norske og sør-afrikanske forskere, ble selene fanget inn, og fikk limt på satellitsender med måleutstyr i pelsen. Selene som svømmer langt og dykker ned til 2000 meters dyp, samlet på denne måten inn store mengder data om havtemperaturer, saltinnhold og havstrømmer, i tillegg til at det ble samlet inn data om dyrenes posisjon og adferd. Dette var en svært effektiv måte å samle inn data som dekket store havområder i sør. Dataens ble brukt til værvarsling og modellering av klima og havstrømmer. Da elefantselene skiftet pels (og hud!) falt senderne av, og jobben som forskningsassistent var over. Lønna var nok ikke god, men dess mer vi vet om elefantselen og deres leveområder, dess enklere er det å gjøre tiltak for å verne disse dyrene.
Elefantselene som lå på Jenny Island var få, og en mindre sel som lå for seg sjøl, var bare en selunge, født i november, kunne biolog Manuel Marin fortelle. De andre var unger fra i fjor. Disse lå i en klynge, og tok kanskje en formiddagslur? De lå med øynene igjen, og rørte litt på seg innimellom, klødde seg med luffene, og så plutselig åpnet den ene selen øynene sine og så meg rett i øynene med blodskutte øyne. Jeg tok feil, ingen formiddagslur, men soving etter en formidabel fest! Makan til blodskutte øyne har jeg aldri sett før.
Vi hadde en kort landstigning denne gangen, under en time, og elefantsel var hovedattraksjonen. Ingen pingviner her, men noen blåøyde skarver (blueyed shag) satt for seg sjøl på noen store steiner ut mot havet. Vinden økte på, og bølgene var store da vi skulle ombord i lettbåten. Så det var bare å ta sats i rette øyeblikket, og med assistanse fra ekspedisjonsteamet kom alle seg vel ombord. Hasta la vista Jenny Island
Baltos reise 