Sterkt møte med Hiroshima

Oi,oi, oi. Våknet til et voldsomt regnvær. Og vi som hadde håpet på fint vær for å dra ut til øya Miyajima. Ikke i dette været!!! Planene ble hurtig endret, og vi gikk for sightseeing med buss, med stopp ved Atombombekuppelen, og tur innom Fredsmuseet.

6. August 1945 smalt det i Hiroshima. Verdens første atombombe ble sluppet av USA over Hiroshima. 80.000 mennesker døde øyeblikkelig, og dødstallene skulle nesten dobles de neste månedene, som følge av forbrenning og radioaktiv stråling. Det samlede tapstallet ble på 237.000 døde, og 270.000 hibakusha, «bombe-påvirkede mennesker» menes å være i live i dagens Japan. Det er noe å ta inn over seg.

Atombombekuppelen står som et vitnesbyrd om det som skjedde. Dette var en industrihall som sto akkurat der bomben eksploderte. I dag står bare stålskjelettet igjen. Eksplosjonen blåste vekk alt i flere kilometers radius. Nå er det anlagt fredspark i området, og et fredsminnemuseum som forteller om det som skjedde for over 70 år siden.

Det bøtter ned ute, og vi har alle skaffet oss hver vår paraply. Det passer bra til den triste historien som hører dette stedet til. Englene gråter for de som døde og led etter at atombomben «Little Boy» eksploderte. Vi går bort til barnas fredsmonument, en statue av en liten pike med en trane over. Monumentet symboliserer jenta Sadako som var to år gammel da bomben eksploderte rett ved der hun bodde med familien sin. Mora sprang avgårde med lille Sadako, og de ble snart truffet av svart radioaktivt regn. Da Sadako var ti år gammel ble det konstatert at hun hadde kreft – leukemi. Hun bestemte seg for å brette 1000 traner av papir (origami). Traner er i Japan et symbol for lykke og et langt liv. For hver trane hun brettet ønsket hun helbredelse, men døde før hun rakk å fylle elleve år. Rundt monumentet er det barnetegninger og tusenvis av brettede traner, laget av barn fra hele verden. Inne på museet fikk vi høre historien om Sadako, så trist, så trist! Det hadde seg også sånn at den dagen atombomben ble sluppet var det fullt med barn i området. Det var skoleelever som hjalp til å rive bygninger som var blitt bombet i stykker som følge av krigen, og over 6300 barn mistet livet den dagen.

Inne på museet så vi ødelagte klær og gjenstander som trehjulssykkel og skoleransler som hadde tilhørt navngitte barn og skoleelever. Vi fikk høre om mange enkeltskjebner. Det var sterkt! Mange statsledere har opp gjennom årene besøkt Hiroshima, og museet, nå sist President Barack Obama. Han var her for litt over en måned siden, holdt tale og skrev en hilsen (se bilde lenger ned), men kom ikke med noen beklagelse.

I parken utenfor museet brenner en ild, som skal slukkes den dagen alle atomvåpen i verden er destruert. Vi håper inderlig den dagen snart vil komme!!!

Barnas fredsmonument

Barnas fredsmonument

It's raining cats and dogs

It’s raining cats and dogs

Ilden som brenner helt til alle atomvåpen er destruert, ført da skal ilden slukke.

Ilden som brenner helt til alle atomvåpen er destruert, ført da skal ilden slukke.

Isak trikser med paraply

Isak trikser med paraply

Installasjon som viser hvor atombomben eksploderte, og ruiner som sto igjen.

Installasjon som viser hvor atombomben eksploderte, og ruiner som sto igjen.

Mange ble momentant brent til døde

Mange ble momentant brent til døde

Barack Obama i Hiroshima 27.mai 2016

Barack Obama i Hiroshima 27.mai 2016

Hilsen fra President Barack Obama

Hilsen fra President Barack Obama

Rothera – britisk forskningsstasjon i Antarktis

Tenk å bo et år i Antarktis, og jobbe på en forskningsstasjon med bare noen få andre mennesker, – isolert i nesten et halvt år mens vinterstormene herjer utfør husveggen. Drømmejobb for noen!

Vårt andre stopp i dag var på Rothera Station, en britisk forskningsstasjon på Adelaide Island, drevet av British Antarctic Survey (BAS).  Vi var råheldige, og var det første skipet som ble invitert på besøk på stasjonen denne sesongen. Sesongen er på hell, så kanskje ble vi det eneste. Alle passasjerer fra Hurtigruten ble invitert gruppevis på omvisning. Stasjonen har sin egen flyplass, og opererer med twin otter fly som blir brukt innad i Antarktis og Dash8 fly til transport til og fra kontinentet. Stasjonen har inntil 130 personer i arbeid på sommeren ,og 19 personer som overvintrer. Vi ble møtt av Terry, en kvinnelig marinbiolog, som hadde vært her i til sammen 4 år (i flere runder). Nå skulle hun snart hjem til England, og gledet seg til det.

Stasjonen i seg selv var ikke noe vakkert skue, en samling grønne kassehus spredt rundt på et nes, men i naturskjønne omgivelser, og med godt skiterreng i nærområdet. I bukta på ene sida lå isflakene og presset på. Vi besøkte først selve stasjonen, med møterom, kantine og butikk. Så var vi innom utstyrslageret, hvor alt utstyr ble lagret, og reparert etter hvert som det trengtes. Vi fikk demonstrert en Nansenslede, som Fridtjof Nansen konstruerte for snart 130 år siden. En slik slede er fleksibel, og tåler adskillig mer enn moderne snøscootersleder. Den blir ikke slått i stykker i møte med hardpakkede sastrugier, snøskavler, og tåler en last på flere hundre kilo. Nansen visste hva han gjorde!

I tillegg til forskning på havis, innlandsis, og havstrømmer, forskes det på livet i havet. Stasjonen har et marint laboratorium med akvarier og trykkammer. Forskere er ute og dykker sommer som vinter. Vi fikk en omvisning her også, og fikk se arter de forsket på i akvariet. Jeg bemerket at de var flere kvinner på stasjonen, hvorpå dykkeleder Kate kunne fortelle at det frem til 1994 var lov med hunder og ikke kvinner på stasjonen. Året etter ble det byttet om på. Ikke hunder, men kvinner. Siden har det vært diskusjoner om hva som er best! Videre kunne hun fortelle at det i fjor var et helt team med bare kvinnelige dykkere her. Vanligvis er de 3-4 kvinner som overvintrer.

På haugen til høyre for stasjonen var det plassert antenner og der sto også et ensomt kors, til minne om de BAS-ansatte som har omkommet i Antarktis. Det var flere minneplater med navn og datoer. En som gjorde inntrykk var minneplaten over Kirsty M. Brown, som i 2003 ble drept av en leopardsel da hun var ute og dykket farvannene her. Noe som førte til strenge sikkerhetstiltak i etterkant. Det er tydeligvis ikke helt  risikofritt å jobbe i Antarktis.

Antarktis er et kontinent viet fred og forskning. Syv land har fremmet krav i Antarktis, deriblant Norge, mens 30 av de landene som har signert Antarktistraktaten har etablert forskningsstasjoner på det antarktiske kontinent eller på halvøya. Her finnes så mange som 75 forskningsstasjoner. Det er utstrakt samarbeid mellom mange stasjoner, og logistikkmessig samarbeides det om transport av utstyr og personell. Nå i vinter har blant annet Norsk Polarinstitutt hatt ett tett samarbeid med nettopp Rothera Station, i et prosjekt kalt Polar Gap, hvor norske og britiske forskere med fly og radar har kartlagt tykkelsen på en del av innlandsisen i Antarktis.