To dager etter at vi kom hjem dumpet et postkort i postkassa, stemplet Yangshuo, Kina.
Vi har møtt så mange hyggelige mennesker på vår vei, folk vi har blitt kjent med, og tilbrakt mye tid med, og folk vi bare har møtt en kort stund, eller i forbifarta. Noen har vi bare fått et glimt av, men vi husker de likevel.
Kaisa og Isak har nok vært litt sjenerte, men det har ikke stoppet en del av de vi har møtt, som dama på kafeen i jungelen hvor vi spiste en frokost, to lunsjer og en middag. Hun var betatt av Isak og ville være hans mamma i Vietnam, og kom og stjal en klem eller to under hvert måltid…
Isak og Kaisa fikk en del oppmerksomhet, og mange ville bli fotografert sammen med de to. De svarte også villig vekk på spørsmål om hva de het og hvor gammel de var. Mange vi møtte i forbifarta kunne ikke engelsk, og vi kunne dessverre ikke deres språk, men man kan komme langt med smil og kroppsspråk, og ved å være åpen i møtet med folk.
På bussturer og båtturer kom vi alltid i prat med våre medpassasjerer, og på en fire timers busstur fra Hanoi til Halongbukta, satt jeg ved en hyggelig eldre mann, som var riktig så pratsom. Jeg er heller ikke tapt bak en vogn i så måte, så det ble prat i samfulle fire timer, bare avbrutt av en tissepause. Kona Sue som vi ble kjent med på båtturen senere, satt lenger fram i bussen og syntes inderlig synd på meg som måtte sitte ved siden av hennes pratsomme mann, hun var glad hun slapp…
I Yangshuo bodde vi i gjestehuset til Sam, en kinesisk mann på 28 år som sammen med sine foreldre drev gjestehuset. De hadde en ung herlig jente som jobbet som frivillig, Stephanie, som vi tilbrakte mye tid med, tur på Li-elva, tur til teplantasje, og kafetur til West street. Om kveldene satt vi i stua på gjestehuset, hun, Sam, jeg og ungene og pratet om alt mulig. Uforglemmelig! Det var Stephanie som hadde sendt postkortet som hadde funnet den lange veien hjem til oss i Strandveien. Gjett at vi ble glade! Mange steder fikk vi god kontakt med husvertinnene/husvertene der vi bodde, og mange har sendt oss e-post i ettertid for å høre hvordan det er gått med oss videre på turen. Veldig hyggelig!
Vi var på flere to- eller tre dagers lange turer med guider og sjåfører. Sjåførene kunne ikke mange ord engelsk, mens guidene snakket ustanselig. Xuan som guidet oss i Sapa var såå trivelig, og kunne så mye om området, og skjønte når krukken var full, og vi ikke kunne ta inn mer informasjon. Da holdt han kjeft, og lot oss fordøye det han hadde fortalt.
Ellers var det de mange damene i Vietnam vi møtte i forbifarta, noen bare en gang, mens andre møtte vi gjentatte ganger: damene på frisørsalongen i Hanoi, damene fra H’mongfolket i fjellene i Sapa som fotfulgte oss og ville selge vakre håndlagde tekstiler. Damene på stranda i Phu Quoc, som masserte, som solgte frukt, som solgte båtturer, og som gjerne kom og slo av en prat når det var en død-periode…og så var det nydelige Puu i Thailand som inviterte oss på bursdagsfeiring.
Jeg har alltid vært fasinert av mennesker, og ser ofte når jeg kommer hjem at der andre har tatt flotte landskapsbilder, så har jeg tatt bilder av folk. De tar jeg med meg videre i hjertet mitt, og vil minnes disse menneskene mange ganger senere. Kanskje noen av de vil følge meg resten av livet.
Baltos reise 
Det har vært en fantastisk reise å følge dere hjemmefra. Jeg har lest hvert eneste innlegg. Jeg er så imponert over motet du viser. Tore er også en raus mann som gir rom for en slik øvelse som dette. Skolen også som har legt til rette. Du gir ungene dine og deg selv verdifulle minner og erfaringer. Jeg bøyer meg i støvet. Håper du blogger også på neste tur.
Beste hilsen fra Oddny
Hei Oddny! Artig at du har fulgt med. Det har vært fint å skrive underveis, og ser nå når vi er vel hjemme at jeg er kjempeglad for at vi har skrevet litt, ellers hadde vel mye gått i glemmeboka. Hører også at det er blitt innskjerpinger i forhold til å ta ungene ut av skolen, så er glad vi kom oss avgårde i tide… Skal få lagt ut noen oppsummeringer på kostnader, og annet smått før vi gir oss. Og så håper vi det blir flere turer, og da blir det nok mer blogging…Klem til deg og dine!